Men når blir det egentlig hyggelig med barn da?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så mye fint med å få barn, at når de eldste barna var blitt 13 og 15 år så valgte jeg og mannen å få et barn til, planlagt. Ja, det er også utfordringer med barn, men de fine tingene veier opp for det uansett. Og den kjærligheten man føler for barna sine, det er det vakreste som finnes. 

Anonymkode: 2bdb4...d56

[AnonymBruker]

Jeg syns det er veldig underkommunisert hvor morsomt det er å ha barn! Jeg hadde også hørt masse svartmaling om hvor slitsomt det kom til å bli, og ble veldig positivt overrasket.

Alle de rare tingene de sier og gjør. Å få gjenoppleve ting som var morsomme og magiske i egen barndom gjennom barna - store ting som jul og bursdager, små ting som å suse avgårde på et akebrett. Gleden og stoltheten av når de lærer seg noe nytt. Å få bli kjent med et helt nytt menneske du elsker over alt på jorden. Samspillet mellom søsken. Livet mitt er mer slitsomt men også utrolig mye morsommere etter at jeg fikk barn. ❤️

Anonymkode: 1b6bf...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er gravid, og ikke så langt på vei, og jeg kjenner meg nå deprimert og lurer på om jeg kanskje skal avbryte svangerskapet. 

Leser tråder her om barn som våkner så tidlig, og det forstår jeg er slitsomt. Og så leser jeg folk som svarer at det er bare en kort periode i livet. Men det er jo mange år? Og så blir de ungdommer, og man får motsatt problem.. Og hva med mobbing, vanskeligheter med å få venner, havne på skråplanet, økonomiske problemer, kjærlighetsproblemer, problemer med læring osv... 

Er det egentlig ikke bare et evig bekymringsmareritt? Og det gjelder jo ikke bare i 18 år, de er jo barna dine som trenger deg frem til du dør.. 

Blir det egentlig noen gang hyggelig og ikke bare en evig kilde til å være sliten og bekymret? 

Anonymkode: d856e...54b

Det blir aldri bra. For det er alltid en ny periode som er slitsom. Jeg hadde aldri fått barn igjen om jeg kunne gå tilbake i tid. Du er heldig som har valget. 

Anonymkode: 8f6af...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det blir aldri bra. For det er alltid en ny periode som er slitsom. Jeg hadde aldri fått barn igjen om jeg kunne gå tilbake i tid. Du er heldig som har valget. 

Anonymkode: 8f6af...3b6

Samme her. Hadde alltid ønsket meg barn, men tenkte nok ikke nøye gjennom hva det faktisk innebar å være forelder. Kollikunge, trassalder, vansker på skolen, dugnader på div fritidsaktiviteter, leksehjelp, og nå en tenåring hvor vennegjengen har begynt å teste ut hasjrøyking, tagging o.l. Livet ble faktisk bare et dyrt og jævla slit.

Anonymkode: ab1bc...cd2

[AnonymBruker]

Er uplanlagt gravid selv og bekymrer meg så klart over mye av det samme + andre ting, men prøver å se det positive i det og jeg gleder meg på lik linje med å grue meg. Tror det er mer vanlig enn man tror å ha litt krisetanker i dette. Mye blir jo til hva man gjør det til også. 

Anonymkode: 36aa9...3b8

[FrøkenMånestråle]

Har hatt det strålende som mamma jeg. Graviditeten var uproblematisk, sjelden jeg har følt meg bedre for å være helt ærlig. Ting har gått som det skal hele tiden, babytiden var strålende, ikke noe stress. Småbarnstiden og barnehagen var og fantastisk og når skolen var i gang så gikk alt greit der og. Har vært veldig heldig. Nå er han ungdom og ting går fortsatt bra, alt har gått som det skal.

Det betyr ikke at det aldri har vært noe stress og styr men det har på en måte vært utenfor mammaboblen, det å ha barn går egentlig ganske så greit når du er innstilt på å ta det som det er og som en over sier det er hva du gjør det til. Og så er det jo plankekjøring når man har et barn og ikke flere å ta hensyn til.  

En slags bekymring vil man jo alltid ha tenker jeg men det er jo om å gjøre å ikke la det ta overhånd for som oftest går det jo bra og ingen av oss lever liv der alt går på skinner, alle har sitt sånn blir det jo for barna våre og men vi styrker de på veien slik at de klarer å ta i mot det livet har å by på.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er gravid, og ikke så langt på vei, og jeg kjenner meg nå deprimert og lurer på om jeg kanskje skal avbryte svangerskapet. 

Leser tråder her om barn som våkner så tidlig, og det forstår jeg er slitsomt. Og så leser jeg folk som svarer at det er bare en kort periode i livet. Men det er jo mange år? Og så blir de ungdommer, og man får motsatt problem.. Og hva med mobbing, vanskeligheter med å få venner, havne på skråplanet, økonomiske problemer, kjærlighetsproblemer, problemer med læring osv... 

Er det egentlig ikke bare et evig bekymringsmareritt? Og det gjelder jo ikke bare i 18 år, de er jo barna dine som trenger deg frem til du dør.. 

Blir det egentlig noen gang hyggelig og ikke bare en evig kilde til å være sliten og bekymret? 

Anonymkode: d856e...54b

Jeg syntes det var hyggelig fra dag én! Elsker å være forleder. Koser meg sammen med barnet mitt og håper på to til. Ja, det er tidligere morgener, men jeg får utrolig mye ut av dagen😄 Har blitt kjent med hyggelige folk på grunn av barnet, blitt automatisk mer effektiv på jobb (dette trodde jeg ikke kom til å skje, jeg var ganske effektiv fra før) og livet har en helt annen glede og mening enn det jeg har kjent på før. 

Anonymkode: 72991...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syns det er veldig underkommunisert hvor morsomt det er å ha barn! Jeg hadde også hørt masse svartmaling om hvor slitsomt det kom til å bli, og ble veldig positivt overrasket.

Alle de rare tingene de sier og gjør. Å få gjenoppleve ting som var morsomme og magiske i egen barndom gjennom barna - store ting som jul og bursdager, små ting som å suse avgårde på et akebrett. Gleden og stoltheten av når de lærer seg noe nytt. Å få bli kjent med et helt nytt menneske du elsker over alt på jorden. Samspillet mellom søsken. Livet mitt er mer slitsomt men også utrolig mye morsommere etter at jeg fikk barn. ❤️

Anonymkode: 1b6bf...32d

Så enig og så bra formulert! Alt for få som fortalte meg hvor GØY det er å ha barn😍

Anonymkode: 72991...764

[AnonymBruker]

Det er slitsomt. Og veldig givende. Har fått et helt annet syn på livet etter barna kom. Og jeg har vokst som menneske. Gråter av stolthet, kjærlighet, bekymring og utmattelse, for mine barn. Når de har det vondt og vanskelig har jeg det også. Når de har det fint har jeg det fint. Og de har ubetinget kjærlighet for foreldrene sine. Og de tester deg og de utfordrer deg. Du blir tynnslitt mentalt i perioder, og er ikke den du ønsker å være, og du lærer av det. Og du vokser som menneske. 
 

Jeg ville aldri vært uten mine barn. Men det er selvsagt veldig slitsomt på mange områder. 

Anonymkode: 7f8a7...867

[AnonymBruker]

Det er mye jobb med barn.

Og det er mye fint også. Opplevelsen med første baby var fæl, med nr 2 var jeg på rosa skyer i babytiden😅 

Og jeg synes det blir lettere og lettere med barn jo eldre de blir, men jeg er ikke så begeistra for babyer generelt.

Jeg elsker den undringen barn har. Alle de rare ideene. Hjelper meg å ikke ta alt for gitt, og jeg har blitt flinkere til å undre meg over ting jeg også. Voksne kan bli veldig ensporet og kjedelige til sammenligning. 

Anonymkode: 48a8b...bdd

[issoras]

Jeg synes det er givende og fantastisk å ha barn. Slitsomt? Ja absolutt, men mye i livet som er fantastisk krever jo en innsats. 

Hvor kommer denne forventningen fra om at gode ting bare skal oppstå av seg selv? Hvorfor skal vi unngå det som krever en innsats? 

En jorda-rundt reise kan være både slitsomt og fantastisk det også. Livet kan bli ganske ensformig hvis du bare skal leve det etter lavest mulig innsats. 

 

[AnonymBruker]

Husk at ingen lufter på forum at "åh så fint hverdagen flyter", det er sånne hverdager det er mest av med barn heldigvis  Alt er i faser  

Anonymkode: ab399...1b1

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg aldri barn. Aldri drømt om familielivet heller. Men så ble jeg forelsket, og han jeg var sammen med maset veldig mye om barn.. jeg ble vel på en måte overtalt. Har ett barn, forholdet røk da barnet var litt over ett år.. skulle ønske jeg kunne gått tilbake i tid. Jeg visste at dette ikke var for meg. Jeg er en god mamma som setter barnet først, men jeg angrer på at jeg ikke stolte på meg selv. Jeg er introvert og er nok litt for glad i å kunne styre min hverdag etter egne behov, vel, sånn blir det ikke når man har barn. Jeg tror det å få barn oppleves forskjellig etter hvilke personlighet man har, hvilke barndom man selv hadde og hvor bemidlet man er. 

Anonymkode: 409c1...e6c

[AnonymBruker]

Om du stiller spørsmålet så er kanskje ikke barn det rette valget for deg. Det er ivertfall det første som falt meg inn når jeg leser tråden.

Anonymkode: 7850d...250

[MariaIsabel]

Det er både det beste i livet mitt og min største bekymring, hver eneste dag. Jeg er livredd hver gang eldste (10 år) er rundt alene for at han skal bli påkjørt eller noe slikt, og jeg er livredd konstant for at minste (3 uker) skal slutte å puste. Når jeg sitter med en i hver armkrok er det likevel 100% verdt det! ❤

Når det gjelder det slitsomme med å ha barn, så er det jo forskjell på barna også da, og hva man selv anser som slitsomt. Jeg har aldri opplevd at ungene har vært noen kilde til utmattelse, i noen alder, selv om det selvsagt av og til er noen litt slitsomme dager. Var alenemamma til eldste frem til han var 6 år, og fikk ham da jeg var tenåring. Gikk helt fint det. 

Den eneste som kan svare på hva som er riktig for deg, er deg, men for min egen del var det hyggelig fra dag 1. ❤

[AnonymBruker]

Nå orker jeg ikke lese alle svar du har fått her, mye fordi det er så mye svartmaling.
 

Nå er jeg en forholdsvis fersk mor selv, som har mange rundt meg som alltid skal fortelle hvor mye verre alt alltid blir. "Bare vent til ...." er det jeg alltid får høre om jeg er så "syndig" at jeg uttrykker glede for noe som er her og nå. Og nå nærmer det seg et år, og alt jeg har blitt spådd så lang at skal være "jævlig", har stort sett gått veldig fint. Jeg skal legge til at barnefar har to barn fra tidligere, også han er lei av all svartmalingen. Han vil alt ta en til ...

Ja, livet blir et helt annet, men gud så mye fint du skal fylle det med! Vær til stede, legg bort mobil, se de store små løpene barnet gjør fra dag til dag. Få det til å ha det så godt som mulig, det vil gi tilbake til deg så helt enormt! Du vet at utfordringene kommer, men lev mest mulig i nuet. 
 

Lykke til! 

Anonymkode: 6eb4e...980

[AnonymBruker]

Ja, dette er mye av årsakene til at vi ikke ønsker barn. Jeg tror også ekstremt mange angrer uten at alle tør å innrømme det. Det er også mer enn nok mennesker som får barn, til at vi som egentlig ikke ønsker det, skal tvinge oss gjennom noe sånt. 

Husk også at sannsynligheten for at forholdet ryker når man får barn er ekstremt mye høyere enn når man ikke får barn. Det sier også sitt. Jeg elsker min samboer mest av alle mennesker i hele verden. Jeg vil ikke risikere å miste han fordi vi begge gjennomførte noe vi egentlig ikke ønsket oss, bare fordi samfunnet forventet det av oss. 

Anonymkode: 9644e...fc9