Men når blir det egentlig hyggelig med barn da?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig. Veldig rart å velge å få barn hvis man tror det bare er fælt. De aller fleste mennesker har barn, tror du virkelig de/vi lever grusomme liv? Enten er du veldig ung eller så er du bare generelt umoden. Å ha slike katastrofetanker, manglende evne til kildekritikk og manglende evne til å være realistisk er ikke bra. Snakk med noen! 

Anonymkode: 133bd...9bb

Det er jo objektivt en krevende oppgave og forståelig nok så er det synlig på mange foreldre, i både måten de lever og hva de forteller. 

Tror det er fint også, men skjønner jo at folk bekymrer seg.

Anonymkode: 81af2...ab5

[AnonymBruker]

Det er kjempemye jobb med barn. Og det er kjempemye kjærlighet og glede med barn. Så må man velge å ta begge de eller ingen. 

Det er en livsstil man kan gå for, eller man kan velge en livsstil uten barn. Alle må ikke ha barn, det er ikke feil å velge å være frivillig barnløs. 

Anonymkode: 9d98c...ee2

[AnonymBruker]

Du tar sorgene på forskudd. For min del startet det hele med en kjempefin fødsel, det gikk fort og jeg slapp fødselsskader.

Så kom baby hjem, og hun sov som en stein. Våknet aldri tidlig, og sovnet fort etter amming. Slapp unna kollikk og så ne greier. Toddler-tiden var null stress, hun var en kjempefin unge, stortrivdes i barnehagen. Godt humør, god energi men også glad i å slappe av. Hun begynte på skole, og fant plassen sin med én gang. Nå går hun i 10., og vi har enda til gode å oppleve hormonelle utbrudd eller utagering. Toppkarakterer får hun også. Hun har fritidsaktiviteter hun trives med, venner hun trives med, og hun liker fortsatt å være sammen med mamma og pappa. Alt-i-alt en drømmetilværelse. Det må ikke bli slik du forestiller deg, det kan gå veldig fint også. 

Anonymkode: b7aa1...b09

[AnonymBruker]

Noen ting er krevende med å ha barn, men det er også alltid veldig hyggelig. Folk er flinke til å snakke om det som er slitsomt, men det er bare en liten del av det, og for min del får man så mye mer - nærhet, humor, avkobling fra stress på jobb fordi man må være til stede for barnet, fine opplevelser sammen. Det veier opp for de tingene som er slitsomme for min del. 

Anonymkode: f2c15...698

[cattleya]

«I dag gikk det kjempefint, jeg fylles med kjærlighet hver gang jeg ser barnet mitt, jeg elsker å være mamma»

 

Er dette noe å skrive om? INGEN skriver tråder på KG om det som funker. 
 

gå inn på samlivsforumet, ingen skriver at de elsker partneren sin og alt funker, man skulle tro at alle forhold er et helvete om man skulle basere seg på det. 

[AnonymBruker]

Ønsket du barn i utgangspunktet, eller lot du deg presse av alle som skal fortelle deg at det er den eneste meningen med livet (og som deretter maler på om hvor slitsomt og fælt det er)?

Anonymkode: 8f2db...61c

[AnonymBruker]

Det er tøft! 
Graviditet kan vær lett men også helvete.

fødsel er tøft men en unik følelse.

Å få nyfødt er også en tilvenningssak, dere må bli kjent med barnet.

ingen har det likt som andre. Det kan være du storkoser deg fra dag en eller har det rett og slett helt forferdelig fra 1 sekund. 
 

Men man angrer ikke på et barn man får. Tiden går så fort, men igjen det er tøft! 

Anonymkode: 2a4d0...4b0

[Bacteria]

For å svare helt konkret og subjektivt på spørsmålet ditt: Det blir hyggelig(ere) når de er 5 år. Ev når de begynner på skolen. 
Jeg opplever tiden mellom 8 og 12 som den fineste tiden med barn. Den rimeligste også. 
Tenårene kan være tøffe, mmen du får ut et oppegående, voksent menneske på andre siden, utrolig nok. 
 

Mine barn har aldri våkna tidlig (hatt motsatt problem 😛) Er selv b-menneske. Du kan forme barna litt etter ditt eget liv og døgnrytme. Livet stopper ikke opp fordi du har barn. Mye er slitsomt, men det er ikke slik at det er et rent helvete slik mange framstiller det som her. Men psyken og økonomien må være sånn nogenlunde på plass. Et lite nettverk også. 
 

De problemene du ramser opp, de kan komme. Alt av problemer du nevner kan skje.
I ytterste konsekvens kan du risikere at du får et sykt barn, at barnet ditt blir rammet av en sykdom eller en ulykke. I verste fall dør barnet ditt. Alt dette signer du opp for når du får et barn. Men du kan ikke gå å vente på at barnet ditt blir narkoman, venneløs eller får læringsvansker. Mye av dette kan du til en viss grad ruste barnet ditt for selv. Et barn er ikke som et kjæledyr, jobben vår er å ruste barna, gi de resiliens og verktøy som gjør at de gradvis kan ta tak i eget liv. Det er dette som gjør det givende å være forelder!

Har selv fire, derav ett med lærevansker. Og er ingen superkvinne, bare helt vanlig. 

 

[AnonymBruker]

Om du ikke går inn for å legge babyen din kl 18-19, så vil den ikke nødvendigvis våkne kl 5 heller. Vi stresset ikke med legging i starten, baby la seg med meg, og så sov vi langt utover morgenen, og nå etter 1 år er det fortsatt sånn, vi må faktisk jobbe litt med å snu døgnet før barnehagestart.

Jeg tror du er inne på et viktig poeng da, ikke hør så mye på de som sier at enkeltperioder er verst- det vil jo variere mellom barna og foreldrene hvilke perioder man koser seg mest. Du kan ikke forutsi om barnet sover dårlig eller bra, om det blir sykdom osv. Så mitt råd er å kose seg så mye man klarer med det fine i alle periodene, og når det er ekstra tøft av ulike grunner får man trøste seg med at det går over.

Anonymkode: 4409a...3fa

[Festlig]

Før jeg fikk barn så visste jeg med meg sjøl at jeg likte barn og var glad i barn. 
Var trillepike/ barnevakt  siden jeg var 12 år , og det tror jeg var med på å  få innsyn i hvordan barn var og fungerte 😅 De som aldri har vært interessert i å omgå barn i noen særlig grad før de blir gravide vil vel kanskje få en bratt læringskurve, men er en motivert for å lære og ikke har så lett for å synes synd i seg sjøl så vil det gå seg til . 
Er en vant til å fokusere veldig på seg selv og hatt mye fritid til gjøre det en vil så kan det bli en overgang ja😅 

Husk at barn gir livet nye dimensjoner og verdi som en ikke hadde før 

Endret søndag kl 14:09 av Festlig
Tilførte mere tekst

[HMK]

Å ha barn er virkelig utrolig krevende. Men det er også utrolig fantastisk. Man har på ingen måte kjent virkelig kjærlighet før man har fått barn. Joda, kjærlighet til partner er også kjærlighet, men den er ikke betingelsesløs. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Om du ikke går inn for å legge babyen din kl 18-19, så vil den ikke nødvendigvis våkne kl 5 heller. Vi stresset ikke med legging i starten, baby la seg med meg, og så sov vi langt utover morgenen, og nå etter 1 år er det fortsatt sånn, vi må faktisk jobbe litt med å snu døgnet før barnehagestart.

Jeg tror du er inne på et viktig poeng da, ikke hør så mye på de som sier at enkeltperioder er verst- det vil jo variere mellom barna og foreldrene hvilke perioder man koser seg mest. Du kan ikke forutsi om barnet sover dårlig eller bra, om det blir sykdom osv. Så mitt råd er å kose seg så mye man klarer med det fine i alle periodene, og når det er ekstra tøft av ulike grunner får man trøste seg med at det går over.

Anonymkode: 4409a...3fa

Har du ikke noe egentid da? 

Anonymkode: 49afc...60c

[AnonymBruker]

Forskning viser at de som har barn er mer tilfredse med livet, selv om man ikke nødvendigvis føler på følelsen av lykke.

Anonymkode: 49afc...60c

[AnonymBruker]

Man slutter aldri å bekymre seg for barna. Joe det er hyggelig også. Men hadde jeg startet livet på nytt så hadde jeg valgt et liv uten barn. Hvilken verden er det vi overlater til de? Folk er stygge med hverandre. Folk bare kommuniserer på nettet. Ser vi og smiler til noen så flørter vi og må holde oss unna. Vi isolerer oss mye mer som samfunn enn det vi gjorde før. Ikke lov å stikke innom uten å avtale. Da nekter vi å åpne døra. Nei jeg liker ikke denne verden vi er i no. 

Anonymkode: 3a0fb...fcf

[AnonymBruker]

Du må ikke tro på alt du leser. Eller, det er kanskje de som sliter med foreldrerollen som skriver på KG. Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Ikke opplevd at mine venner har hatt det fælt i foreldrerollen heller.

Jeg har en voksen sønn. En skikkelig sovebaby, og glad i å sove i alle år. Likte senga si, vogn, barnegrind... Et velsignet godt humør, pratsom og morsom. Ingen problemer i barnehage, skole eller fritid. Ikke noe tenåringsdrama. Gjorde ferdig vgs, var i Forsvaret, tok bachelor, fikk flott jobb, kjøpt seg hus. Han har ikke lagd problemer eller skapt store bekymringer 

Har også et stebarn som er voksen nå. Ingen store problemer der heller.

Ikke hatt mye barnevakt eller avlastning, og har heller ikke hatt mye bruk for det.

Anonymkode: 50289...8c2

[Lønnesirup01]

Folk skriver jo her inne for å få svar på problemstillinger. Det har liksom ikke så mye for seg å skrive en tråd av typen «jeg er så glad i barnet mitt». Selv om de fleste tenker det.

Jeg vil ikke si at barn automatisk gjør deg lykkeligere, men det gjør livet rikere. Det rommer mye mer, på godt og vondt.

Det fremstår litt rart å vurdere abort på grunnlag av noen tråder her. Mistenker at du bare vil kritisere klagingen. Har du ille venner, bekjente og kolleger med barn? 

[AnonymBruker]

HMK skrev (33 minutter siden):

Å ha barn er virkelig utrolig krevende. Men det er også utrolig fantastisk. Man har på ingen måte kjent virkelig kjærlighet før man har fått barn. Joda, kjærlighet til partner er også kjærlighet, men den er ikke betingelsesløs. 

Dette kan du ikke si på vegne av alle. Dette er en typisk påstand mange foreldre kommer med, så man kan jo nesten mistenke at mange får barn fordi de egentlig ikke elsker partneren eller kan tenke seg å tilbringe resten av livet bare med ham/henne. 

Anonymkode: 8f2db...61c

[got2go]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Forskning viser at de som har barn er mer tilfredse med livet, selv om man ikke nødvendigvis føler på følelsen av lykke.

Anonymkode: 49afc...60c

Mens jeg har lest forskning som viser til det motsatte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er gravid, og ikke så langt på vei, og jeg kjenner meg nå deprimert og lurer på om jeg kanskje skal avbryte svangerskapet. 

Leser tråder her om barn som våkner så tidlig, og det forstår jeg er slitsomt. Og så leser jeg folk som svarer at det er bare en kort periode i livet. Men det er jo mange år? Og så blir de ungdommer, og man får motsatt problem.. Og hva med mobbing, vanskeligheter med å få venner, havne på skråplanet, økonomiske problemer, kjærlighetsproblemer, problemer med læring osv... 

Er det egentlig ikke bare et evig bekymringsmareritt? Og det gjelder jo ikke bare i 18 år, de er jo barna dine som trenger deg frem til du dør.. 

Blir det egentlig noen gang hyggelig og ikke bare en evig kilde til å være sliten og bekymret? 

Anonymkode: d856e...54b

Det er en enorm økonomisk og følelsesmessig belastning. En bekymring du ikke blir kvitt før du selv ligger i kista. 

Anonymkode: 88d29...15d

[HMK]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Dette kan du ikke si på vegne av alle. Dette er en typisk påstand mange foreldre kommer med, så man kan jo nesten mistenke at mange får barn fordi de egentlig ikke elsker partneren eller kan tenke seg å tilbringe resten av livet bare med ham/henne. 

Anonymkode: 8f2db...61c

Joda, det kan jeg. Det er ganske universelt. Og jeg tør også påstå at du ikke har barn. Eller en samboer/ektemake. 

Jeg elsker mannen min inderlig. Men jeg velger ungene over han om jeg må. Min kjærlighet til han er betinget. Det betyr at han kan gjøre ting som vil få meg til å slutte å elske ham. Ungene derimot. De vil jeg elske så lenge jeg lever uansett hva de gjør. 

Endret søndag kl 15:35 av HMK