Endre livsplaner for partner?

[AnonymBruker]

Har noen her erfaring med å treffe noen som er så rett at ting man hadde sett for seg i livet blir mindre viktige? Som flytte store distanser, barn/ikke barn, karrierebytte, ikke overtatt familie bedrift/gård selv om det var planlagt osv.

Har alltid tenkt at familie og barn er målet uten egentlig å vite hvorfor eller ha noen spesielle følelser rundt det hele, litt sånn «alle gjør det, A4, sånn det skal være» Nå har det dukket opp en person som definitivt er min person men ikke kan oppfylle den planen (fysisk, ikke av manglende ønske) og jeg føler meg litt rådløs. Det føles ikke som det store offeret jeg hadde tenkt at det skulle være og det føles vanskelig å tenke at personen som endelig gjør meg trygg og ikke lenger føler meg alene i verden skal skyves unna for noe jeg ikke vet hva er.

Har gode venner, familie og nettverk, det er mer sånn emosjonelt og det å bli akseptert og elsket for de tingene som gjør at man ser seg selv som litt merkelig, attributter man faktisk deler.  De siste to årene har bare flydd av gårde i personens selskap, det er litt som om tiden står stille når vi er sammen også har det gått mange timer når man kommer ut i verden igjen, får fysisk vondt av å forestille meg et liv uten🙈

Tror kanskje jeg er mest redd for hva de rundt tenker, ikke at det skal diktere mitt liv men realistisk sett vil det påvirke meg om andre blir skuffet fordi de har sett for seg barnebarn. Er også redd for å angre dersom det ikke fungerer i lengden, men vil også være lykkelig nå, en venninnes raske bortgang gjorde det veldig åpenbart at man ikke har noen garantier uansett og nå er det skikkelig kaos i hodet. Veldig takknemlig for innspill og erfaringer fra alle som har gjort lignende valg😊

Anonymkode: 3e413...483

[Irak]

Du lever bare en gang 🫶. 

Jeg ville heller angre på noe jeg gjorde, enn ikke gjorde...

Om jeg skulle tenke: tenk hvis, om og att...

Slikt klarer ikke jeg. Jeg har en iboende nysgjerrighet i meg til å utforske og finne ut av det jeg lurer på. 

Jeg må ikke ha rett, for slik er ikke jeg, dog liker jeg å tro at jeg har rett....

Jeg har barn så jeg er ikke flyttbar på det viset der. Det er bare realiteten. Så med mindre barna har lyst til å flytte på seg, så er ikke det en mulighet...Deres lykke kommer foran min. 

Ellers hadde jeg ikke tenkt slik tror jeg. Jeg har flyttet en gang tidligere. Foretrekker å kunne være i nærheten av venner og familie, siden jeg opplever at jeg har et veldig godt nettverk. 

Så det kommer an på hvor sterkt du kjenner det, og hva du har mulighet til selvfølgelig. Liver er ikke alltid like enkelt....Slik er det bare...

Endret søndag kl 11:58 av Irak

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det før og brant meg på det, men jeg kunne nok ha gjort det igjen - dog da med litt mer fornuft. Jeg ville ikke sagt opp jobben, jeg ville søkt om ulønnet permisjon i et år for å teste det ut. Jeg ville ikke investert penger med vedkommende det første året, jeg ville ikke fått barn det første året osv. Jeg ville latt et helt år gå forbi mens jeg fant ut om jeg likte livet der og alt det innebar.

Anonymkode: 80ef3...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har gjort det før og brant meg på det, men jeg kunne nok ha gjort det igjen - dog da med litt mer fornuft. Jeg ville ikke sagt opp jobben, jeg ville søkt om ulønnet permisjon i et år for å teste det ut. Jeg ville ikke investert penger med vedkommende det første året, jeg ville ikke fått barn det første året osv. Jeg ville latt et helt år gå forbi mens jeg fant ut om jeg likte livet der og alt det innebar.

Anonymkode: 80ef3...35c

TS. Alt dette virker veldig fornuftig.
Men kunne du ha levd et liv uten å få barn? De andre variablene slipper jeg å ta stilling til, men mor-far-barn visjonen som jeg alltid har trodd er sånn det skal være ryker jo om jeg fortsetter denne relasjonen😊 

 

Anonymkode: 3e413...483

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

TS. Alt dette virker veldig fornuftig.
Men kunne du ha levd et liv uten å få barn? De andre variablene slipper jeg å ta stilling til, men mor-far-barn visjonen som jeg alltid har trodd er sånn det skal være ryker jo om jeg fortsetter denne relasjonen😊 

 

Anonymkode: 3e413...483

Nei, det for meg har vært en fullstendig dealbreaker og dermed noe jeg har avklart tidlig i datingfasen med alle jeg har datet. Jeg er på motsatt side av spekteret og ønsker ikke barn.

Jeg har sett mange par som har forsøkt likevel, og det fører med seg så mye bitterhet - og bitterhet er det største signalet på et par som ikke kommer til å vare (i følge parterapupsykologi).

Jeg var sammen med ei som ønsket å droppe barneønsket for å kunne være med meg. Vi var i parterapi (en av mine dealbreakere, en partner må være åpen for parterapi som forebyggende, men det er off topic) og vår behandler spurte henne: "hvordan vil du takle det hvis du lar vær å få barn inntil det er for sent aldersmessig, og X (meg) slår opp med deg, eller er utro mot deg?"

Det hjalp vedkommende å se at det ville skapt en livslang bitterhet. Det hjalp også meg å vite at jeg ikke under noen omstendighet ønsket å risikere et liv med en partner som jeg har skapt en dyp, sår bitterhet i, for jeg ønsket vedkommende alt det beste i hele verden. Jeg elsket hebne og derfor ønsket jeg å se henne så lykkelig som mulig - og forstod at det ikke kunne være med meg, fordi jeg ikke ønsket barn. Men hun forsøkte å si at det gikk fint, og jeg måtte være den som satte inn bremsene, og det var veldig vondt. Hun har i ettertid takket meg og sagt at det var helt riktig, for barn vil hun definitivt ha.

Anonymkode: 80ef3...35c

[AnonymBruker]

Det er faktisk en av de få tingene jeg har angret på i mitt liv, å ikke gå for en av mine mål pga en mann! Forholdet til slutt, og muligheten er borte. 

Anonymkode: 677d0...3b3

[Flintis]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har noen her erfaring med å treffe noen som er så rett at ting man hadde sett for seg i livet blir mindre viktige? Som flytte store distanser, barn/ikke barn, karrierebytte, ikke overtatt familie bedrift/gård selv om det var planlagt osv.

Har alltid tenkt at familie og barn er målet uten egentlig å vite hvorfor eller ha noen spesielle følelser rundt det hele, litt sånn «alle gjør det, A4, sånn det skal være» Nå har det dukket opp en person som definitivt er min person men ikke kan oppfylle den planen (fysisk, ikke av manglende ønske) og jeg føler meg litt rådløs. Det føles ikke som det store offeret jeg hadde tenkt at det skulle være og det føles vanskelig å tenke at personen som endelig gjør meg trygg og ikke lenger føler meg alene i verden skal skyves unna for noe jeg ikke vet hva er.

Har gode venner, familie og nettverk, det er mer sånn emosjonelt og det å bli akseptert og elsket for de tingene som gjør at man ser seg selv som litt merkelig, attributter man faktisk deler.  De siste to årene har bare flydd av gårde i personens selskap, det er litt som om tiden står stille når vi er sammen også har det gått mange timer når man kommer ut i verden igjen, får fysisk vondt av å forestille meg et liv uten🙈

Tror kanskje jeg er mest redd for hva de rundt tenker, ikke at det skal diktere mitt liv men realistisk sett vil det påvirke meg om andre blir skuffet fordi de har sett for seg barnebarn. Er også redd for å angre dersom det ikke fungerer i lengden, men vil også være lykkelig nå, en venninnes raske bortgang gjorde det veldig åpenbart at man ikke har noen garantier uansett og nå er det skikkelig kaos i hodet. Veldig takknemlig for innspill og erfaringer fra alle som har gjort lignende valg😊

Anonymkode: 3e413...483

Kan barneønsket løses ved hjelp av donor foreksempel?

[AnonymBruker]

Min samboer har både flyttet land, funnet en eldre kjæreste og som toppen av kransekaken har jeg barn 😅 

 

som han sa- alt annet var så rett- han må satse. Og jeg har vært åpen om å få et barn med han. 
 

håper han ikke angrer 🥹

Anonymkode: 7654c...f93

[Tvist]

Jeg er enig i et det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort, bortsett fra når det gjelder barn. Vil heller angre på å ikke ha fått barn, enn å angre på å ha fått barn. Jeg har ikke barn, samboeren min hadde ikke noen sterk mening om barn, så da jeg ikke ville ha barn, var det greit for ham. 

Tenker du bør vurdere på egenhånd om det er viktig for deg med barn, uavhengig av mannen du er sammen med.

[AnonymBruker]

Alderen din spiller litt inn her. Ønsket om barn kan jo forsterkes senere hvis du enda er ganske ung  

Men livet er mer enn barn, og hvis du føler dette er "it", livet er så mye bedre med den personen enn uten, så ville jeg sikkert prøvd og tenkt at det finne både fosterbarn og adoptivbarn, samt donor hvis det blir et for stort ønske. 

Selv er jeg motsatt da, jeg har aldri ønsket barn og har sagt det fra start slik at de som ønsker det lukes ut før ting går for langt. 

Anonymkode: ba4cf...af9

[AnonymBruker]

Det finnes mange kvinner der ute som angrer på at de ikke fikk barn eller flere barn. Det finnes også eldre damer som angrer på at de ikke fikk barn fordi de også gav opp muligheten til barnebarn (kjenner folk i alle disse gruppene).

Forhold som er rosenrøde det ene øyeblikket kan gå til helvete i det neste.

Hvis forholdet går til helvete: Vil du angre på at du ikke fikk barn, eller vil du fremdeles mene at det var verdt det?

Hvis du ikke vil angre på ikke å få barn selv hvis forholdet ikke skulle klare seg så har du svaret ditt.

Hvis du vil angre hvis du står der uten både barn og forhold må du lete som bare det etter en løsning (kan du få barn på egenhånd for eksempel?).

Anonymkode: f34a2...142