Hva er det med barnet mitt? Trenger sårt noen svar

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Min eldste var som ditt barn i tidlig barndom. Lite selvstendig, trengte mye veiledning og trygging. Trengte voksne som forsto dette, hvis ikke ble han veldig utilpass. Lekte ikke selvstendig, selv om han hadde gode venner i barnehagen. Da han starta på skolen ble det mer tydelig at han slet med å forstå sosialt samspill. 
Han ble diagnostisert som høytfungerende autist som 11 åring. 

Anonymkode: 8966f...ada

Forstod han sosial samspill med voksne, men ikke med barn?

Min er kjempeflink til å leke med voksne og jeg vil si han ligger forran jevnaldrende på samlek.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg forstår at du bekymrer deg, men det høres bare ut som at du har et mer forsiktig barn som er veldig knyttet til deg.

Jeg har to sønner, hvor den ene sønnen min er veldig lik ditt barn. Han er nå 5, og vil helst ikke reise på besøk til andre med mindre en av oss voksne kan være med. Vi samsov frem til 2 års alder, da fikk vi lillebror, og samsovingen MÅTTE avsluttes. Far tok seg av den delen, og nå 3 år senere, så sover han stort sett natten gjennom i egen seng. Han er sensitiv på mange måter. Tåler ikke røff lek, er en forsiktig type, livredd for å få vann i øynene, osv. Jeg pusher vennlig hver eneste dag for at han skal lære seg litt mer selvstendighet, men samtidig prøver jeg å gi ham den tryggheten han ønsker og trenger. Han ELSKER å sitte på fanget og bare kose. Som mor, så synes jeg det er fantastisk koselig, men noen ganger kan det selvfølgelig bli for mye og overveldende. Jeg ser smått forandringer mot det bedre, han har for eksempel vært på svømming i barnehagen nå, og han kom hjem en dag og sa at "nå er jeg ikke redd for å få vann i øynene lenger!", helt sikkert fordi han så at kompisene hans i barnehagen ikke hadde noe problem med det. Vi har vinke-rituale i barnehagen som vi IKKE kan vike ifra, for da blir han hysterisk. Han SKAL sitte sammen med meg ved spisebordet, hvis ikke blir det galt, og han må gjerne ha MINST 5 klemmer mens vi sitter og spiser 😂

Det føles slitsomt å ha noen som er så high need, men samtidig så tenker jeg at det viser hvor stor tillit barnet har til deg. Den andre sønnen min er rake motsetningen, han er uforsiktig og "gæren", har ingen forståelse for konsekvenser, veldig fysisk på alle måter. De har rett og slett bare forskjellige personligheter, tenker jeg. Det trenger ikke være noe galt bare fordi barnet er annerledes. Her i huset så er det faktisk han som er uforsiktig som skal utredes for autisme, mens han forsiktige er langt fremme når det kommer til språk og læring.

Jeg tenker at det nok er lurt å be om en samtale på helsestasjon eller i barnehagen og prate om dine bekymringer dog. Vi her på KG kan bare dele våre egne erfaringer. Jeg har hatt flere samtaler på helsestasjon hvor jeg har fått roet mine bekymringer, og det kan være godt. Og hvis helsesykepleier tenker at det er noe som bør undersøkes videre, så blir man jo anbefalt eller henvist videre derfra.

Anonymkode: b7e1a...3a7

Både helsesøster og barnehage sier bare har "alt" er normalt i den alderen. 

Beklager å si det, men jeg opplever de som lite kompetente og mangler dybdekunnskap.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Både helsesøster og barnehage sier bare har "alt" er normalt i den alderen. 

Beklager å si det, men jeg opplever de som lite kompetente og mangler dybdekunnskap.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Det sies at en mors magefølelse skal man alltid ta på alvor . Bare at du velger å lufte frustrasjonen din med fremmede , sier noe om alvoret i bekymringen din . Håper du treffer på fagfolk i helsevesen som tar bekymringen din på alvor , evnt hjelper deg/dere til å få en bedre hverdag ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Både helsesøster og barnehage sier bare har "alt" er normalt i den alderen. 

Beklager å si det, men jeg opplever de som lite kompetente og mangler dybdekunnskap.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Så dumt at du får den følelsen. Det stemmer nok at veldig mye er normalt, men samtidig høres det ut som dere har så mye som er utfordrende på én gang, og at det er trøblete for både dere foreldre og barnet burde de ta på alvor i hvert fall gjennom å lytte og ikke bare "avfeie".

Kan det være noe fysisk som plager barnet? Jeg har ikke noe fagkunnskap rundt det, men kjenner et barn som hadde mange utfordringer, og bl.a. hadde store problemer med atskillelse fra foreldrene, hvor det etter hvert viste seg at barnet hadde en kronisk sykdom. Det var nok plager og smerter fra sykdommen som gjorde at akkurat dette barnet søkte veldig til omsorgspersonene sine, selv om det også var ei jente med godt språk, som ofte var blid og fornøyd. 

Ellers så kjenner jeg igjen det du beskriver fra mine to barn, men ikke alt samtidig hos noen av dem. Den eldste lekte ikke alene, interesserte seg ikke for leker, sov ikke hvis vi ikke samsov, fulgte etter meg eller faren over alt hjemme og pratet og pratet i den alderen, og var ganske "intens". Men hun var samtidig uredd sosialt og i nye settinger. Barnehagetilvenning gikk ganske bra, hun var utforskende når vi var på besøk eller tilstelninger, small talket gjerne med fremmede i kassakøen på Rema. Den yngste derimot kunne fint pusle med ting alene, og har elsket å leke for seg selv med dukker fra hun var veldig liten. Men barnehagetilvenning var veldig vanskelig. Om natten måtte hun helst ha kroppskontakt for å sove en periode, hun begynte å gråte hvis en fremmed sa hei til henne på Rema, og jeg har båret rundt på henne i svømmehallen hvor hun gråt voldsomt hvis jeg prøvde å sette henne ned.  

Anonymkode: 751f1...a57

[AnonymBruker]

Om det er normalt eller ei, aner jeg ikke. Men det må jo være fullstendig utmattende for deg. Og det er ikke bra hverken for deg eller barnet. Flott at barnet "godtar" far når du ikke er tilgjengelig. Og barnehagen også? Viktig at både du og far deler mest mulig likt på å ha barnet slik at du får ha alenetid, og ha kroppen din i fred. Kjempeviktig at du får hentet deg inn igjen jevnlig.

Anonymkode: f0b19...648

[AnonymBruker]

Sånn har yngstebarnet mitt også vært. Det har gradvis bedret seg etterhvert, og nå som hun er i førskolealder er hun veldig grei å ha med å gjøre. 
Hun trengte bare litt ekstra i de første årene☺️

Anonymkode: 921a8...c90

[Uanonym bruker]

Har dere sjekka barnets syn og hørsel? Barn som ser og/eller hører dårlig kan bli mer engstelige og mer klistra på voksne fordi de sliter med å orientere seg.

Ellers høres det ut til å være ganske innenfor normalen, og kommer helt sikkert til å bli bedre etter hvert som barnet blir eldre.

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (6 timer siden):

Det sies at en mors magefølelse skal man alltid ta på alvor . Bare at du velger å lufte frustrasjonen din med fremmede , sier noe om alvoret i bekymringen din . Håper du treffer på fagfolk i helsevesen som tar bekymringen din på alvor , evnt hjelper deg/dere til å få en bedre hverdag ❤️

Enig i dette.

Anonymkode: 7965e...f03

[AnonymBruker]

Høres akkurat ut som min eldste. Han ble diagnostisert med ADHD tidlig i tjueåra og fikk endelig hjelp da. Han var eller ekstremt  tidlig ute med alt både verbalt og motorisk (setninger som ettåring, snudde seg fra mage til rygg og tilbake 2 uker gammel, gikk 9 mnd. gammel, leste som fireåring osv. - så ingen instanser skjønte at det feilte ham noe, selv om han ble utredet for utfordringer mht. konsentrasjon og samspill både i barnehage og  på ungdomsskole. 

Anonymkode: ec5bf...e48