Hva er det med barnet mitt? Trenger sårt noen svar

[AnonymBruker]

Har siden fødselen vært en skikkelig high need baby uten at noe har plaget barnet medisinsk eller på annen måte, men bare alltid krev noe, spesielt nærhet og "underholdning" fra mennesker og ikke leker.

Barnet blir nå 3 år på nyåret og er fortsatt klistra til meg, samt far når jeg ikke er der.

Hun leker aldri alene, det kan i kortere tid hold på med noe for seg selv, men da skal det snakke på en måte som krever at jeg svarer.

Ellers henger hun på meg hele tiden og blir med overalt hjemme uansett hvor jeg går og snakker og spør og involverer meg.

Når barnet ikke gjør dette finner det på masse ting det vet det ikke får lov til, eller endevender skuffer, skap og alt som er. Må hele tiden finne noe nytt og er generelt lite opptatt av leker, men mer andre ting som måtte dukke opp.

Jeg lurer virkelig på hva det er med ungen min, jeg får aldri et sekund uten at hun er på meg på en eller annen måte, klarer liksom ikke å koble seg fra. Lager jeg middag henter hun stol og står ved siden av og tar ting jeg bruker osv. Skal sitte på fanget under måltidene og sover ikke med mindre vi samsover.

Våkner også flere ganger om natten og er en veldig engstelig eller sensitiv person der hun ikke føler seg trygt. Så barnehage tilvenning har vært svært krevende. Aldri likt å huske eller skli da det er for skummelt osv. Vil bare bli bært i svømmehallen osv. 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg har behov for å vite hva som forklarer denne atferden, jeg ser at mine venners og brors barn ikke er slik, så vet det ikke er helt innenfor det mest normale.

Og ja, jeg har selvfølgelig helt siden fødselen prøvd p vende barnet til å ligge alene og leke alene. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[Daisy-love]

Noen barn er bare mer usikre, og trenger mer nærhet enn andre, før de mest sannsynlig slipper litt mer taket etterhvert. Det trenger ikke å være noe spesielt. En venninne av meg var livredd for å bli skitten på klærne når hun var liten. Var helt forsiktig i sandkassen osv. Merket ikke det med årene, og det gikk seg helt fint til. Jeg vet om mange som ikke interesserer seg for leker som faktisk er leker, særlig som så små, mens ei kjøkkensleiv er kjempespennende, og samme med skuffer, skap, nøkler. og ikke minst skøyteledninger 🤣🫣

Mest sannsynlig går det seg til, men hva sier de på utviklingssamtaler i barnehagen? De ser jo barnet mye og kan rådgi dere de også, samme med helsestasjonen og eventuelt fastlegen. Høres ut som ting er sjekket ut, og noen barn trenger mer nærhet, og krever mer tilsyn i lek enn andre. Ikke gi opp å øve på å leke mer alene, selv om dere sikkert er litt slitne. Håper det går seg til 💚

[mommyaka]

Hvordan er det med far? Holder han mye på mrr barnet? Hvem leverer og henter i barnehagen? Hvem er hjem når barnet er syk? Når du tar deg en dusj..holder far barnet opptatt etc?  Når du lager mat...hvor er far,?

[AnonymBruker]

Høres helt vanlig ut 😊 ofte med slike barn vil all prøving på å endre situasjonen forverre det, mens om dere møter barnet på nærhetsbehovet vil det selv føle seg tryggere og slippe taket litt selv. Var slik her, var ikke før vi "gav opp" at ting begynte å løsne, og etter en stund kunne vi på nytt prøve egen seng osv. Så ikke tøy strikken for langt mtp prøving, lat barnet være med deg eller far så langt det går og innfinne dere med samsoving en liten stund til Slapp av med situasjonen og den pleier å løsne av seg selv 😊

Anonymkode: 960bf...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Høres helt vanlig ut 😊 ofte med slike barn vil all prøving på å endre situasjonen forverre det, mens om dere møter barnet på nærhetsbehovet vil det selv føle seg tryggere og slippe taket litt selv. Var slik her, var ikke før vi "gav opp" at ting begynte å løsne, og etter en stund kunne vi på nytt prøve egen seng osv. Så ikke tøy strikken for langt mtp prøving, lat barnet være med deg eller far så langt det går og innfinne dere med samsoving en liten stund til Slapp av med situasjonen og den pleier å løsne av seg selv 😊

Anonymkode: 960bf...2c2

Jeg ser at barnet mitt ikke er helt normalt, kan komme med flere eksempler. 

Fikk ikke lagt ned barnet noen gang før det var ca 1,5 år, måtte sove hele natten med puppen i munn. Kunne ikke bruke vogn, lå ikke i baby gym, eller tripptrapp stol, da satt barnet å ropte og skrek, fra første dag vi satte det ser ca 7 mnd. Kunne ikke gjennomføres en eneste samtale med faren da barnet ropte og armer og bein overalt. Satt aldri rolig på et fang noen gang,kunne derfor ikke bli med på barselgruppe,kafe, des på besøk da det var umulig å sitte ned eller føre en samtale, dette til barnet var nesten 2 år. 

Aldri vært på en lekematte før og lekt litt med noen leker før det var over 2 år. 

Måtte bæres i søvn til det var 1,5 år. "Snakket" og henvendte seg til meg hele tiden. Samme med far når det er far som er der.

Har aldri føyd seg etter noe, skal mene noe om alt. 

Våkner hver gang jeg går ut av rommet, sov alle dagsturer på fanget. 

Veldig rampete, barnehagen sier det tester grenser og ellers ligger forut angående språk og forståelse. Har generelt fått lite info og ikke noe mer utover dette og at barnet er empatisk og trøster andre barn. 

Med mer.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har siden fødselen vært en skikkelig high need baby uten at noe har plaget barnet medisinsk eller på annen måte, men bare alltid krev noe, spesielt nærhet og "underholdning" fra mennesker og ikke leker.

Barnet blir nå 3 år på nyåret og er fortsatt klistra til meg, samt far når jeg ikke er der.

Hun leker aldri alene, det kan i kortere tid hold på med noe for seg selv, men da skal det snakke på en måte som krever at jeg svarer.

Ellers henger hun på meg hele tiden og blir med overalt hjemme uansett hvor jeg går og snakker og spør og involverer meg.

Når barnet ikke gjør dette finner det på masse ting det vet det ikke får lov til, eller endevender skuffer, skap og alt som er. Må hele tiden finne noe nytt og er generelt lite opptatt av leker, men mer andre ting som måtte dukke opp.

Jeg lurer virkelig på hva det er med ungen min, jeg får aldri et sekund uten at hun er på meg på en eller annen måte, klarer liksom ikke å koble seg fra. Lager jeg middag henter hun stol og står ved siden av og tar ting jeg bruker osv. Skal sitte på fanget under måltidene og sover ikke med mindre vi samsover.

Våkner også flere ganger om natten og er en veldig engstelig eller sensitiv person der hun ikke føler seg trygt. Så barnehage tilvenning har vært svært krevende. Aldri likt å huske eller skli da det er for skummelt osv. Vil bare bli bært i svømmehallen osv. 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg har behov for å vite hva som forklarer denne atferden, jeg ser at mine venners og brors barn ikke er slik, så vet det ikke er helt innenfor det mest normale.

Og ja, jeg har selvfølgelig helt siden fødselen prøvd p vende barnet til å ligge alene og leke alene. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Eldste gutten min er slik. Har hjulpet å bli 5+. Han er snart 7 år nå, men har en annen måte å leke på enn mange andre barn. Prosjekter og "jobb" er hans lek, veldig dårlig på fantasilek og viser ingen interesse for det. Da 2 år yngre bror leker masse fantasilek så blir 6 åringen irritert, for 4 åringen kan ikke si slikt for det finnes ikke. Jeg må forklare at det er på liksom, men det syns 6 åringen er teit.

Perler, lage armbånd, tegne, plastelina går fint. Alt skal lages skikkelig, ingenting av fantasi. Så når 4 åringen lager noe rart og kaller det et troll så sier 6 åringen, nei det ser ikke ut som et troll en gang. Det bare finnes ikke fantasi. Til gjengjeld har han klart seg bra på skolen, opp et nivå i alle fag. 

Jeg ser når jeg henter på skolen at han har et par til å leke jobbing med, ellers spiller han fotball. Sosialt sett klarer han seg likevel bra. 

Prøv arbeid og ordentlige oppgaver fremfor lek?

Anonymkode: 9105d...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Eldste gutten min er slik. Har hjulpet å bli 5+. Han er snart 7 år nå, men har en annen måte å leke på enn mange andre barn. Prosjekter og "jobb" er hans lek, veldig dårlig på fantasilek og viser ingen interesse for det. Da 2 år yngre bror leker masse fantasilek så blir 6 åringen irritert, for 4 åringen kan ikke si slikt for det finnes ikke. Jeg må forklare at det er på liksom, men det syns 6 åringen er teit.

Perler, lage armbånd, tegne, plastelina går fint. Alt skal lages skikkelig, ingenting av fantasi. Så når 4 åringen lager noe rart og kaller det et troll så sier 6 åringen, nei det ser ikke ut som et troll en gang. Det bare finnes ikke fantasi. Til gjengjeld har han klart seg bra på skolen, opp et nivå i alle fag. 

Jeg ser når jeg henter på skolen at han har et par til å leke jobbing med, ellers spiller han fotball. Sosialt sett klarer han seg likevel bra. 

Prøv arbeid og ordentlige oppgaver fremfor lek?

Anonymkode: 9105d...0f2

Takk for at du delte.

Min er veldig glad i både symbollek og rollelek, men skal ha med meg.

Ordentlige oppgaver "gidder" hun ikke, er som en tenåring som ikke vil hjelpe til. Elsker å få mye service. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[AnonymBruker]

Herregud! Dump ham! 

 

Nei, men seriøst. Du beskriver et kontaksøkende barn❤️At dere voksne ikke kan fullføre en samtale, at barnet ikke kan sitte stille på et fang under barsegruppe/cafébesøk, ønsker nærhet til trygge omsorgspersoner, sover lett, prøver iherdig å kommunisere, har god forståelse for språk og empatisk er ikke urovekkende. Tvert imot!

Barnet høres ut som mitt andre barn. Ganske likt, faktisk!

Er det en reell bekymring kontakter du helsestasjon og lege. Dette høres ut som et barn som kommer til å ha et rikt følelsesliv dersom det blir møtt på en god måte. Slutt å stress. Ingen småbarn skal være på en bestemt måte, men er barnet kontaktsøkende, allmenntilstanden upåklagelig og barnet elsker å være med omsorgspersoner, samt er empatisk? Det er jo fantastisk! Hvorfor bekymre seg? Finn løsninger og alternative leker som kan de dere litt pusterom. Men ikke overse eller bli irritert fordi barnet deres har andre personlighetstrekk enn barna i barsel-/ eller barnehagen. 

Mine barn er nå blitt eldre, men andremann som minner om din liker fortsatt å sove i samme seng som meg. Han kan fint sove alene også, men han har et litt annet behov for folk rundt seg. Førstemann foretrekker sin egen seng. 

Og det kommer fort en tid der alt forandrer seg. Bruk tiden på å bli kjent med dette ferske mennesket uten å tenke at det er noe galt. 

Men igjen, er du oppriktig bekymret hører du med andre enn KG. 

PS! Se opp for honning i sofaen! Disse ungene har mye på lager!

Anonymkode: 25e20...020

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for at du delte.

Min er veldig glad i både symbollek og rollelek, men skal ha med meg.

Ordentlige oppgaver "gidder" hun ikke, er som en tenåring som ikke vil hjelpe til. Elsker å få mye service. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Trenger søsken?

Anonymkode: 9105d...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Trenger søsken?

Anonymkode: 9105d...0f2

Tror du barn blir født med ønske om søsken? 

Anonymkode: 25e20...020

[AnonymBruker]

Enkelte barn kan være slik av natur, helt uten at det er noe "i veien" med dem. De vokser det av seg etter hvert.

Andre kan ha utviklingsforstyrrelser som gir seg utslag i lignende det du beskriver. Det er ikke ulikt mitt ene barn. Hun fikk etter hvert en ADHD-diagnose, deretter barneautisme. Det var imidlertid ikke mulig å diagnostisere så tidlig. 

Dersom hun har grei utvikling språklig og sosialt med andre barn i barnehagen, hadde jeg ikke bekymret meg nevneverdig. 

Anonymkode: 9bad5...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at barnet mitt ikke er helt normalt, kan komme med flere eksempler. 

Fikk ikke lagt ned barnet noen gang før det var ca 1,5 år, måtte sove hele natten med puppen i munn. Kunne ikke bruke vogn, lå ikke i baby gym, eller tripptrapp stol, da satt barnet å ropte og skrek, fra første dag vi satte det ser ca 7 mnd. Kunne ikke gjennomføres en eneste samtale med faren da barnet ropte og armer og bein overalt. Satt aldri rolig på et fang noen gang,kunne derfor ikke bli med på barselgruppe,kafe, des på besøk da det var umulig å sitte ned eller føre en samtale, dette til barnet var nesten 2 år. 

Aldri vært på en lekematte før og lekt litt med noen leker før det var over 2 år. 

Måtte bæres i søvn til det var 1,5 år. "Snakket" og henvendte seg til meg hele tiden. Samme med far når det er far som er der.

Har aldri føyd seg etter noe, skal mene noe om alt. 

Våkner hver gang jeg går ut av rommet, sov alle dagsturer på fanget. 

Veldig rampete, barnehagen sier det tester grenser og ellers ligger forut angående språk og forståelse. Har generelt fått lite info og ikke noe mer utover dette og at barnet er empatisk og trøster andre barn. 

Med mer.

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Jeg ser ingenting i dine eksempler som ikke er normal oppførsel fra så små barn. At du mener barnet ditt er unormalt selv om vi er flere som mener det er vanlig er det mest urovekkende for meg og kan være en medvirkende årsak til at hun er som hun er. Sier ikke at det er din feil, men små barn (og særlig følelsesmessig intelligente barn) merker svært lett stemningen og følelsene til de rundt seg, og kan bli stresset av at du stresser over det her og derav søke mer nærkontakt om du skjønner

Dersom dere utelukket fysiske plager som baby så ville jeg bare slått meg til ro med at slik er barnet nå, og gitt barnet nærheten det trenger. Så går det seg til, jeg kjenner i alle fall ingen voksne som fremdeles sover mellom mamma og pappa her begynte ene barnet mitt og ville sove i sengen sin av seg selv når han var 5, sov natten gjennom ved 6,5 års alderen. Minste er akkurat fylt 5 og sover oftere og oftere hele natten for seg selv, selv om han 99% av nettene kommer inn og legger seg mellom oss går seg til 🥰

Anonymkode: 960bf...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har siden fødselen vært en skikkelig high need baby uten at noe har plaget barnet medisinsk eller på annen måte, men bare alltid krev noe, spesielt nærhet og "underholdning" fra mennesker og ikke leker.

Barnet blir nå 3 år på nyåret og er fortsatt klistra til meg, samt far når jeg ikke er der.

Hun leker aldri alene, det kan i kortere tid hold på med noe for seg selv, men da skal det snakke på en måte som krever at jeg svarer.

Ellers henger hun på meg hele tiden og blir med overalt hjemme uansett hvor jeg går og snakker og spør og involverer meg.

Når barnet ikke gjør dette finner det på masse ting det vet det ikke får lov til, eller endevender skuffer, skap og alt som er. Må hele tiden finne noe nytt og er generelt lite opptatt av leker, men mer andre ting som måtte dukke opp.

Jeg lurer virkelig på hva det er med ungen min, jeg får aldri et sekund uten at hun er på meg på en eller annen måte, klarer liksom ikke å koble seg fra. Lager jeg middag henter hun stol og står ved siden av og tar ting jeg bruker osv. Skal sitte på fanget under måltidene og sover ikke med mindre vi samsover.

Våkner også flere ganger om natten og er en veldig engstelig eller sensitiv person der hun ikke føler seg trygt. Så barnehage tilvenning har vært svært krevende. Aldri likt å huske eller skli da det er for skummelt osv. Vil bare bli bært i svømmehallen osv. 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg har behov for å vite hva som forklarer denne atferden, jeg ser at mine venners og brors barn ikke er slik, så vet det ikke er helt innenfor det mest normale.

Og ja, jeg har selvfølgelig helt siden fødselen prøvd p vende barnet til å ligge alene og leke alene. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

Hadde det vært noe ekstraordinært med dette barnet så hadde barnehagen reagert dor en mannsalder eller nesten, siden. 
Slapp av og pust med magen. 

Anonymkode: ccbc4...c6f

[AnonymBruker]

Min minste var helt lik fra starten. Måtte bli bært, sove inntil og var klistret til meg 24/7. Ville aller helst at jeg (mamma) skulle gjøre alt. Men pappa var selvfølgelig helt okei han og hvis jeg ikke var tilgjengelig😂 Barnet er bare veldig knyttet til meg selv om vi har flere barn som er noen få år eldre. De leker sammen og er en fin gjeng. Men dette barnet har alltid vært ekstra nær meg, og det er bare sånn det er. 

Barnet går på barneskole og selvfølgelig er det noe annet nå. De er ikke små for alltid. Mye av småbarnstiden man husker som var slitsomt, men som man innerst inne virkelig savner nå..❤️

Anonymkode: bcfbf...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tror du barn blir født med ønske om søsken? 

Anonymkode: 25e20...020

Hva har det med saken å gjøre? Når hun kan så betyr det at hun kjeder seg. Kjedelig å leke alene.

Anonymkode: 9105d...0f2

[AnonymBruker]

Peker og vinker hun "hadet"?

Sett deg ned på gulvet og lek sammen, hun trenger en voksen som regulerer følelser på en måte som kan forstås fra aldersgruppen, valider følelser, utvid ønsket adferd etterhvert, små naturlige skritt.

Anonymkode: 7e869...215

[AnonymBruker]

Ser du får mye råd her. Mange av dem kommer fra foreldre som kun har hatt gjennomsnittsbarnet. 
vårt barn var slik som ditt. Det er først nå, når han har blitt 10, som han aktiverer seg selv. Det er ikke bare å øve. Vi som har hatt et slikt barn, skjønner hva du mener. 
det eneste som hjelper er tiden. 

Anonymkode: 27f47...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Peker og vinker hun "hadet"?

Sett deg ned på gulvet og lek sammen, hun trenger en voksen som regulerer følelser på en måte som kan forstås fra aldersgruppen, valider følelser, utvid ønsket adferd etterhvert, små naturlige skritt.

Anonymkode: 7e869...215

Ja, og vi leker og har alltid lekt masse og brukt tid på henne, det er heller problemet at hun er klistret til oss 24/7 bokstavelig talt. 

Anonymkode: 7ad2b...fb7

[AnonymBruker]

Min eldste var som ditt barn i tidlig barndom. Lite selvstendig, trengte mye veiledning og trygging. Trengte voksne som forsto dette, hvis ikke ble han veldig utilpass. Lekte ikke selvstendig, selv om han hadde gode venner i barnehagen. Da han starta på skolen ble det mer tydelig at han slet med å forstå sosialt samspill. 
Han ble diagnostisert som høytfungerende autist som 11 åring. 

Anonymkode: 8966f...ada

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du bekymrer deg, men det høres bare ut som at du har et mer forsiktig barn som er veldig knyttet til deg.

Jeg har to sønner, hvor den ene sønnen min er veldig lik ditt barn. Han er nå 5, og vil helst ikke reise på besøk til andre med mindre en av oss voksne kan være med. Vi samsov frem til 2 års alder, da fikk vi lillebror, og samsovingen MÅTTE avsluttes. Far tok seg av den delen, og nå 3 år senere, så sover han stort sett natten gjennom i egen seng. Han er sensitiv på mange måter. Tåler ikke røff lek, er en forsiktig type, livredd for å få vann i øynene, osv. Jeg pusher vennlig hver eneste dag for at han skal lære seg litt mer selvstendighet, men samtidig prøver jeg å gi ham den tryggheten han ønsker og trenger. Han ELSKER å sitte på fanget og bare kose. Som mor, så synes jeg det er fantastisk koselig, men noen ganger kan det selvfølgelig bli for mye og overveldende. Jeg ser smått forandringer mot det bedre, han har for eksempel vært på svømming i barnehagen nå, og han kom hjem en dag og sa at "nå er jeg ikke redd for å få vann i øynene lenger!", helt sikkert fordi han så at kompisene hans i barnehagen ikke hadde noe problem med det. Vi har vinke-rituale i barnehagen som vi IKKE kan vike ifra, for da blir han hysterisk. Han SKAL sitte sammen med meg ved spisebordet, hvis ikke blir det galt, og han må gjerne ha MINST 5 klemmer mens vi sitter og spiser 😂

Det føles slitsomt å ha noen som er så high need, men samtidig så tenker jeg at det viser hvor stor tillit barnet har til deg. Den andre sønnen min er rake motsetningen, han er uforsiktig og "gæren", har ingen forståelse for konsekvenser, veldig fysisk på alle måter. De har rett og slett bare forskjellige personligheter, tenker jeg. Det trenger ikke være noe galt bare fordi barnet er annerledes. Her i huset så er det faktisk han som er uforsiktig som skal utredes for autisme, mens han forsiktige er langt fremme når det kommer til språk og læring.

Jeg tenker at det nok er lurt å be om en samtale på helsestasjon eller i barnehagen og prate om dine bekymringer dog. Vi her på KG kan bare dele våre egne erfaringer. Jeg har hatt flere samtaler på helsestasjon hvor jeg har fått roet mine bekymringer, og det kan være godt. Og hvis helsesykepleier tenker at det er noe som bør undersøkes videre, så blir man jo anbefalt eller henvist videre derfra.

Anonymkode: b7e1a...3a7