Hvordan navigere i et konfliktfylt arbeidsmiljø preget av misforståelser og mistillitt?

[AnonymBruker]

Jeg står i en situasjon på arbeidsplassen min som jeg håper noen her kan gi råd om. 

Kort fortalt opplever jeg negative kommentarer og handlinger fra kollegaer uten at jeg får mulighet til å forklare min side av saken. Ledelsen trekker konklusjoner basert på hva andre legger frem uten at min side blir lyttet til.

Resultatet er at jeg blir pekt ut som syndebukk foran alle sammen, tilliten jeg har bygget opp til ledelsen svinner hen og mine muligheter for videreutvikling blir dratt bort under beina mine.

Jeg forsøker å svare for situasjonene på en konstruktiv måte når jeg blir konfrontert, og samtidig forsøke å få frem løsninger på problemstillingene. Desverre blir det sett på som klaging, og konfliktskapende. 

Hvis det er noe som må tas tak i så tar jeg opp temaet i teamet eller snakker med den det gjelder for å oppklare og eventuelt løse situasjonen.

Ting det klages på mot meg er små ting som ikke har rot i virkeligheten. Noe handler om forskjellige arbeidsmetoder med samme mål som resultat, og andre om overtolkninger.

Jeg tror at grunnen til eskaleringen har rot i dårlig håndtering fra ledelsen og feil fokus på løsninger.

Nylige hendelser og reaksjoner har nå satt skikkelig rot i meg og ført til fullstendig mistillit mot ledelsen og kolleger.

Andre kolleger som har fått med seg dette har i det siste påpekt at de er glad og imponert over at jeg fortsatt møter på jobb i lys av det som foregår. Jeg nekter å la dette ødelegge for meg og føler jeg må stå i det.

Jeg føler jeg må "gjemme" meg litt ved å gjøre jobben min og svare kort, hyggelig og saklig når jeg blir spurt om noe for å komme igjennom dagen og ikke gi mer mat til konflikt. Desverre så viser det seg at jo mindre de får å pirke på jo flere negative konklusjoner trekkes det.

Jeg lurer på om noen har erfaringer eller råd til hvordan man kan:

1. Holde en profesjonell og saklig tilnærming uten å bli oppfattet som konfliktsøkende.

2. Kommunisere effektivt i situasjoner der det er fare for at man blir misforstått.

3. Skape et bedre arbeidsmiljø uten å ende opp som "den som alltid skaper problemer."

Jeg vil gjerne høre fra dere som har navigert lignende situasjoner eller har tips til hvordan man kan opprettholde en god dialog og beskytte seg selv i slike tilfeller. Hvordan har dere håndtert det å føle at dere alltid blir tolket negativt, selv når intensjonen er å forbedre kommunikasjonen?

Tillegg: Det er flere som føler det på akkurat somme måte, men som ikke tør snakke ut av samme årsaker som meg.

Takk for at dere deler deres tanker og erfaringer!

PS! Bytt jobb er ikke et alternativ, selv om det er veldig fristende akkurat nå.

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

Er du tydelig i kommunikasjon og sier i klartekst det du ønker/krever fra kollegaer?

I mine 30 år som leder har ofte sett at dette kan være en utfordring for mine mellomledere (og jeg feilet nok også mye her i begynnelsen)

Rom for tolking av informasjon/beskjeder må gjøres så lite som mulig, for da vil det alltid bli misforståelser/tolket på annen måte enn du hadde tenkt 

Du klarer aldri å gjøre alle fornøyde, men alle fortjener å bli behandlet med respekt. 
 

La motparten få snakke ferdig uten avbrytelser og hør på hva de sier. Bruk litt tid på og absorbere hva de sa og tenk før du svarer. Husk at du har to ører og en munn, dvs at du bør lytte dobbelt så mye som du snakker. 

Anonymkode: d69aa...492

[AnonymBruker]

Du bør koble på fagforeningen eller be om at en ihildet instans (eksempelvis: bedriftshelsetjenesten) kommer inn og observerer, vurderer og bidrar til godt og trygt arbeidsmiljø for alle som jobber hos dere 

Anonymkode: 4398d...cd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du tydelig i kommunikasjon og sier i klartekst det du ønker/krever fra kollegaer?

Jeg prøver. Det skjedde en endring etter jeg innså at jeg ikke kommer til ordet. Kommer jeg med innspill så blir det avbrutt ganske kjapt enten ved at noen blander seg inn og endrer tema, eller at det kommer høylytte meninger med nedlatende toner. Da spesielt i saker som denne personen ikke er tjent med. Dette gjør at det ikke er mulig å være tydelig (Da det krever kontekst) og at man ikke blir hørt i det hele tatt. Jeg tenker Dette er noe møteleder må ta styringen på slik at alle får sagt sitt. Det skjer desverre ikke. Jeg har mine tanker om hvorfor det er blitt slik og det handler om å unngå eskalering.

Endringen som har skjedd er at jeg og flere andre velger å passe sine egne saker, igjen for å unngå konflikt. Jeg har i det siste trukket meg enda lenger tilbake. Jeg møter, gjør jobben og svarer bare når jeg blir spurt om noe. Jeg vet det ikke er bra men det er det beste av alle onder akkurat nå mens jeg finner ut hva jeg skal gjøre videre.

I mine 30 år som leder har ofte sett at dette kan være en utfordring for mine mellomledere (og jeg feilet nok også mye her i begynnelsen)

Her sier du noe veldig viktig. Egenskapen med å gå inn i seg selv, og tenke hva er riktig å galt av meg som leder er viktig. Får man i tillegg konstruktive tilbakemeldinger på temaet er det viktig å lytte og tenke over det uten at den som gir beskjed skal få konsekvenser. Ikke at det nødvendigvis er tilfellet her, men jeg har kommet med noen innspill til uriktige handlingsmønster og forslag til hvordan disse situasjonene kan håndteres bedre. Jeg ser nå tegn til at han går litt inn i seg selv og vurderer det. Jeg er spent på utfallet. Jeg tenker at hvis jeg nå blir tatt på alvor så er det rom for å gjenvinne tillit og gjenoppta dialogen en til en. Da med tillitsvalgt tilstede for å sikre at begge tenker seg om en ekstra gang før man ytrer seg.

Rom for tolking av informasjon/beskjeder må gjøres så lite som mulig, for da vil det alltid bli misforståelser/tolket på annen måte enn du hadde tenkt.

Jeg er helt enig. Enda en av grunnene til at jeg heller tenker at det er en bakenforliggende grunn til at det er som det er. I stedet for å anta har jeg hele veien støttet å forsøkt å gjøre dagen til denne personen bedre. Velger å tolke det som et dårlig øyeblikk og ikke personlig. Nå har hendelsene desverre gått så langt at det ikke er rom for å tenke i disse baner lenger. 

Du klarer aldri å gjøre alle fornøyde, men alle fortjener å bli behandlet med respekt. 
 

Det er det eneste jeg forventer. Alle har dårlige dager og sier og gjør ting som ikke er ment slik det kommer ut. Men å behandle hverandre med respekt, være spørrende og gjerne omsorgsfull i stedet for dømmende et alt jeg ønsker meg.

La motparten få snakke ferdig uten avbrytelser og hør på hva de sier. Bruk litt tid på og absorbere hva de sa og tenk før du svarer. Husk at du har to ører og en munn, dvs at du bør lytte dobbelt så mye som du snakker. 

Enig. Dette er mitt motto også. Det er godt å høre at jeg kanskje ikke er helt sprø her.

Anonymkode: d69aa...492

 

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Du bør koble på fagforeningen eller be om at en ihildet instans (eksempelvis: bedriftshelsetjenesten) kommer inn og observerer, vurderer og bidrar til godt og trygt arbeidsmiljø for alle som jobber hos dere 

Anonymkode: 4398d...cd4

Det er planen. På grunn av mistilliten så er jeg ikke klar for møter som handler om dette. Jeg ønsker ikke møter som ikke fører noen vei. Når jeg er klar for et slikt møte kommer tillitsvalgt til å delta. Først å fremst med formål om å sikre ar både jeg og leder tenker oss godt om før vi svarer, men også for å ha et vitne tilstede.

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

Vi har en veldig lik situasjon på min arbeidsplass, innlegget ditt kunne vært skrevet av hun som er årsaken til problemet (imidlertid er skrivestilen helt ulik, så jeg vet at du ikke er henne). Hun har ingen evne til selvinnsikt, ingen evne til å korrigere det som er gitt beskjed om, ingen forståelse for hvordan hennes fremtoning påvirker arbeidsmiljøet, er i voldsom opposisjon til de som ikke er enig med henne, skylder mye på ledelsen, mener hun ikke kommer til orde og at hennes side av saken ikke kommer frem. Faktum er hun kommer med bortforklaringer, ikke er villig til å ts til seg de tilbakemeldinger som er gitt, og gjøre endringer i fremtoningen ovenfor andre i kollegiet. Hun har et hoff av kolleger som sier «stakkars deg så fæle alle er», mens realiteten er at hennes væremåte ødelegger arbeidsmiljøet. Hun skylder på alle andre, og det gjør også du i ditt innlegg. Du viser null evne til refleksjon over de tilbakemeldingene du har fått og ingen vilje til å lytte. I svaret du gir en over her viker det i tillegg som om du er leder, som faktisk gjør det hele enda verre. Da må du være i stand til å få kritikk du ikke er enig i eller tilbakemeldinger du ikke helt forstår deg på uten å øke konfliktnivået. 

Anonymkode: 4ec05...280

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2024 den 19.47):

Vi har en veldig lik situasjon på min arbeidsplass, innlegget ditt kunne vært skrevet av hun som er årsaken til problemet (imidlertid er skrivestilen helt ulik, så jeg vet at du ikke er henne). Hun har ingen evne til selvinnsikt, ingen evne til å korrigere det som er gitt beskjed om, ingen forståelse for hvordan hennes fremtoning påvirker arbeidsmiljøet, er i voldsom opposisjon til de som ikke er enig med henne, skylder mye på ledelsen, mener hun ikke kommer til orde og at hennes side av saken ikke kommer frem. Faktum er hun kommer med bortforklaringer, ikke er villig til å ts til seg de tilbakemeldinger som er gitt, og gjøre endringer i fremtoningen ovenfor andre i kollegiet. Hun har et hoff av kolleger som sier «stakkars deg så fæle alle er», mens realiteten er at hennes væremåte ødelegger arbeidsmiljøet. Hun skylder på alle andre, og det gjør også du i ditt innlegg. Du viser null evne til refleksjon over de tilbakemeldingene du har fått og ingen vilje til å lytte. I svaret du gir en over her viker det i tillegg som om du er leder, som faktisk gjør det hele enda verre. Da må du være i stand til å få kritikk du ikke er enig i eller tilbakemeldinger du ikke helt forstår deg på uten å øke konfliktnivået. 

Anonymkode: 4ec05...280

Jeg forstår at du kan tolke det slik ut i fra dette innlegget, men du hopper til konklusjoner uten nok grunnlag. Det mangler mye kontekst her som jeg ikke kan legge ved uten at det blir gjenkjennelig desverre.

Jeg vil gjerne at du ser for deg dette:

Du jobber intenst med prosjektet du er satt til. Din leder dukker plutselig opp og konfronterer deg med at en kollega sier at du gjør sånn og sånn i stedet for å gjøre jobben din (foran alle de andre i staben). Du vet at dette ikke stemmer, forklarer dette og gir tillatelse til at det kan hentes dokumentasjon som kan avkrefte denne påstanden. Din leder konkluderer der og da foran alle de andre, uten at dokumentasjonen ble sjekket at du er en løgner og at du må skjerpe deg.

Hvordan tenker du det er mulig å ta til seg denne kritikken og tilpasse seg? Kan man endre noe som ikke er sannheten?

Er det noe jeg har gjort feil i dette prosjektet er det selvsagt en annen sak. Da kan man sette seg ned å gå igjennom det som er gjort. Da hadde jeg selvsagt vært endringsvillig, og jeg ville blitt glad for tilbakemeldingen. Det samme gjelder alle konstruktive tilbakemeldinger. Utfordringen er at ingenting av det som foregår er konstruktivt eller kritikk med grunnlag.

Nå skal jeg heldigvis ut på en to ukers ferie. Så får vi se hvordan stemningen er når jeg er tilbake. Det de andre ikke vet er at ferien skal brukes til å planlegge mulig oppstart i ny jobb (fikk svar sent lørdag kveld 🥳). Ny arbeidsgiver er en bekjent av meg som kjenner situasjonen godt og har gitt meg en backup jobb. Det er egentlig ikke oppstart før om 6 mnd så nå har jeg mulighet til å kjempe uten risiko. Jeg ønsker å fortsette der jeg er, men ikke slik det er nå.

 

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

Kan det være at sjefen ikke har en egen silingsmekanisme for tilbakemeldinger fra andre kolleger og div.? Hun har ikke en trygghet, men blir revet med av bølger, retninger som er basert på litt rare mekanismer i jobbtaket? En sjef er jo betalt for å tåle den belastningen. Typisk de som klager på en annen kollega for egen usikkerhet skyld. Så kan man si : "Jeg vet du tenker at det er litt rart at hun sier ditt og datt, men det er hennes form, du må ta den dialogen med henne selv". Da viser sjefen at hun forstår vedkommendes perspektiv, men det gir henne ikke rett til å få sjefen til å vri seg mot den andre kollegaen. Da bevarer leder tryggheten og tilliten i miljøet. Den tryggheten er ledere betalt for. Det er ensomt, fordi en ikke kan lene seg mot noen kolleger, der en vil ta side, men det er regler for hva en leder kan ta opp. En kan lene seg mot noen kolleger hvis en ønsker støtte i privatlivet da, men har en personalansvar skal en aldri la seg bøye og tøye av rare greier, aldri snakke om kolleger med andre kolleger på en negativ måte. Det er en rolle.

Anonymkode: 28adf...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2024 den 19.47):

Vi har en veldig lik situasjon på min arbeidsplass, innlegget ditt kunne vært skrevet av hun som er årsaken til problemet (imidlertid er skrivestilen helt ulik, så jeg vet at du ikke er henne). Hun har ingen evne til selvinnsikt, ingen evne til å korrigere det som er gitt beskjed om, ingen forståelse for hvordan hennes fremtoning påvirker arbeidsmiljøet, er i voldsom opposisjon til de som ikke er enig med henne, skylder mye på ledelsen, mener hun ikke kommer til orde og at hennes side av saken ikke kommer frem. Faktum er hun kommer med bortforklaringer, ikke er villig til å ts til seg de tilbakemeldinger som er gitt, og gjøre endringer i fremtoningen ovenfor andre i kollegiet. Hun har et hoff av kolleger som sier «stakkars deg så fæle alle er», mens realiteten er at hennes væremåte ødelegger arbeidsmiljøet. Hun skylder på alle andre, og det gjør også du i ditt innlegg. Du viser null evne til refleksjon over de tilbakemeldingene du har fått og ingen vilje til å lytte. I svaret du gir en over her viker det i tillegg som om du er leder, som faktisk gjør det hele enda verre. Da må du være i stand til å få kritikk du ikke er enig i eller tilbakemeldinger du ikke helt forstår deg på uten å øke konfliktnivået. 

Anonymkode: 4ec05...280

Takk for lederkomplimentet forresten 😅

Som leder ville jeg tatt en samtale med hver og en. Jeg ville lyttet til alle og forsøkt å finne fellesnevnerne for hvorfor denne murringen har oppstått i håp om å bedre det som egentlig ligger til grunn, da gjerne med gode rutiner og felles forståelse for arbeidsoppgavene.

Jeg ville sett på oppfriskning og rettferdig fordeling av arbeidsoppgaver, og ikke minst sett på hva jeg kunne gjøre for å styrke teamsamarbeidet.

I situasjoner dokumentasjon er mulig å innhente ville jeg gjort der for å få oversikt.

Jeg ville strebet etter å unngå at mine arbeidstakere settes i en presset situasjon som forverrer situasjonen.

I situasjoner der jeg får direkte tilbakemelding på min lederstil ville jeg tatt til meg dette og undersøkt grundig hvordan jeg kan forbedre meg.

Alle konflikter har en underliggende årsak. Da er det viktig å finne den årsaken og jobbe med den i stedet for å peke på noen og fordele skyld.

Når situasjonen er så prekær at kolleger holder på som det jeg har nevnt, så er det alltid noe som har vokst seg stort over tid. Da som oftest over usikkerhet og misforståelser.

Dette er måten jeg forventer at dette skal håndteres på. Med respekt og selvinnsikt.

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan det være at sjefen ikke har en egen silingsmekanisme for tilbakemeldinger fra andre kolleger og div.? Hun har ikke en trygghet, men blir revet med av bølger, retninger som er basert på litt rare mekanismer i jobbtaket? En sjef er jo betalt for å tåle den belastningen. Typisk de som klager på en annen kollega for egen usikkerhet skyld. Så kan man si : "Jeg vet du tenker at det er litt rart at hun sier ditt og datt, men det er hennes form, du må ta den dialogen med henne selv". Da viser sjefen at hun forstår vedkommendes perspektiv, men det gir henne ikke rett til å få sjefen til å vri seg mot den andre kollegaen. Da bevarer leder tryggheten og tilliten i miljøet. Den tryggheten er ledere betalt for. Det er ensomt, fordi en ikke kan lene seg mot noen kolleger, der en vil ta side, men det er regler for hva en leder kan ta opp. En kan lene seg mot noen kolleger hvis en ønsker støtte i privatlivet da, men har en personalansvar skal en aldri la seg bøye og tøye av rare greier, aldri snakke om kolleger med andre kolleger på en negativ måte. Det er en rolle.

Anonymkode: 28adf...567

Ja, du er inne på noe. Dette er i utgangspunktet en veldig god leder, men det stopper når han er under stort press. Dette merkes godt i teamet da presset på lederen har vært høyt over lengre tid. Når det er slik virker han å gå i retningen som skaper minst støy. Akkurat nå virker det mot sin hensikt.

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.11.2024 den 15.52):

Jeg står i en situasjon på arbeidsplassen min som jeg håper noen her kan gi råd om. 

Kort fortalt opplever jeg negative kommentarer og handlinger fra kollegaer uten at jeg får mulighet til å forklare min side av saken. Ledelsen trekker konklusjoner basert på hva andre legger frem uten at min side blir lyttet til.

Resultatet er at jeg blir pekt ut som syndebukk foran alle sammen, tilliten jeg har bygget opp til ledelsen svinner hen og mine muligheter for videreutvikling blir dratt bort under beina mine.

Jeg forsøker å svare for situasjonene på en konstruktiv måte når jeg blir konfrontert, og samtidig forsøke å få frem løsninger på problemstillingene. Desverre blir det sett på som klaging, og konfliktskapende. 

Hvis det er noe som må tas tak i så tar jeg opp temaet i teamet eller snakker med den det gjelder for å oppklare og eventuelt løse situasjonen.

Ting det klages på mot meg er små ting som ikke har rot i virkeligheten. Noe handler om forskjellige arbeidsmetoder med samme mål som resultat, og andre om overtolkninger.

Jeg tror at grunnen til eskaleringen har rot i dårlig håndtering fra ledelsen og feil fokus på løsninger.

Nylige hendelser og reaksjoner har nå satt skikkelig rot i meg og ført til fullstendig mistillit mot ledelsen og kolleger.

Andre kolleger som har fått med seg dette har i det siste påpekt at de er glad og imponert over at jeg fortsatt møter på jobb i lys av det som foregår. Jeg nekter å la dette ødelegge for meg og føler jeg må stå i det.

Jeg føler jeg må "gjemme" meg litt ved å gjøre jobben min og svare kort, hyggelig og saklig når jeg blir spurt om noe for å komme igjennom dagen og ikke gi mer mat til konflikt. Desverre så viser det seg at jo mindre de får å pirke på jo flere negative konklusjoner trekkes det.

Jeg lurer på om noen har erfaringer eller råd til hvordan man kan:

1. Holde en profesjonell og saklig tilnærming uten å bli oppfattet som konfliktsøkende.

2. Kommunisere effektivt i situasjoner der det er fare for at man blir misforstått.

3. Skape et bedre arbeidsmiljø uten å ende opp som "den som alltid skaper problemer."

Jeg vil gjerne høre fra dere som har navigert lignende situasjoner eller har tips til hvordan man kan opprettholde en god dialog og beskytte seg selv i slike tilfeller. Hvordan har dere håndtert det å føle at dere alltid blir tolket negativt, selv når intensjonen er å forbedre kommunikasjonen?

Tillegg: Det er flere som føler det på akkurat somme måte, men som ikke tør snakke ut av samme årsaker som meg.

Takk for at dere deler deres tanker og erfaringer!

PS! Bytt jobb er ikke et alternativ, selv om det er veldig fristende akkurat nå.

Anonymkode: be1cf...a5e

Dette her var så skremmende likt, og samtidig veldig velskrevet, hva jeg selv har gått igjennom det siste året!

Jeg har også blitt syndebukk for et dårlig arbeidsmiljø, der man har mange eksempler på dårlige valg i andres handlinger, både hos kollegaer og ledelse. Rett og slett en veldig snever oppfatning hos ledelsen av hvordan prosesser mellom kollegaer i team fungerer, samt ikke minst forståelse for at ansatte lever ulike liv utenom jobb. En tanke om at man kan skylde på enkeltpersoner for å forbedre et arbeidsmiljø hvor det er mange og sammensatte faktorer som bidrar til dette. I tillegg virker ledelse misfornøyd med at jeg har prosentvis hatt høyt sykefravær den tiden jeg har vært ansatt der (pga voldsomme og traumatiske livshendelser som tilfeldigvis har skjedd meg ila disse få årene jeg har vært ansatt der - er jo ikke min feil at livet skjer og at jeg ikke har jobbet der i mange år før disse tingene skjedde meg). Sykefraværsoppfølgingen i seg selv medførte dobling av traumerespons, det var ganske hinsides. 

Jeg føler meg ikke trygg på arbeidsplassen lengre og jeg har ingen tillit til ledelsen eller kolleger, stoler ikke på noen. Opplever at jeg ikke aner hva som skjuler seg bak neste sving og at det skjer et eller annet bak kulissene som jeg ikke vet om.

Dette er så sinnsykt at en kan oppleve som ansatt i 2024. Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, annet enn å gjøre det som bidrar til minst mulig eskalering fra din side. Det er for min del å ha en ren forretningsmessig samhandling med kollegaer og ledelse hvor du samtidig spiller et skuespill, ler og smiler osv selv om det innerst inne føles veldig feil. Ikke vær passiv aggressiv. Har du fått påpakk om ting de mener du gjør feil eller for dårlig så prøv å vis dem at du forbedrer dette, føy deg. Ellers bare gjøre jobben din helt normalt (ikke brenn deg ut for å liksom «bevise» dem), følg normale prosedyrer. Jeg har en tro på at selv om det ikke føles sånn, så er det beste å bare ikke gi dem noe mer mat til konflikt, ikke noe mer å ta deg på. Og om du føler deg hevngjerrig, er det faktisk ingenting som er bedre enn å la dem irritere seg over at de ikke har noe å kommentere lengre fordi du gjør akkurat slik de vil, og viser at du bare ikke gidder mer, bare la dem «vinne». Det er frustrerende for dem at du ikke oppsøker den konflikten de vil ha med deg. Og sist men ikke minst - IKKE involver deg privat med dem, og ikke la dem ta del i privatlivet ditt på SoMe. 

Følger gjerne oppdateringer her! 

K38, Trøndelag. Om det har noe å si. 

Anonymkode: ce335...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette her var så skremmende likt, og samtidig veldig velskrevet, hva jeg selv har gått igjennom det siste året!

Jeg har også blitt syndebukk for et dårlig arbeidsmiljø, der man har mange eksempler på dårlige valg i andres handlinger, både hos kollegaer og ledelse. Rett og slett en veldig snever oppfatning hos ledelsen av hvordan prosesser mellom kollegaer i team fungerer, samt ikke minst forståelse for at ansatte lever ulike liv utenom jobb. En tanke om at man kan skylde på enkeltpersoner for å forbedre et arbeidsmiljø hvor det er mange og sammensatte faktorer som bidrar til dette. I tillegg virker ledelse misfornøyd med at jeg har prosentvis hatt høyt sykefravær den tiden jeg har vært ansatt der (pga voldsomme og traumatiske livshendelser som tilfeldigvis har skjedd meg ila disse få årene jeg har vært ansatt der - er jo ikke min feil at livet skjer og at jeg ikke har jobbet der i mange år før disse tingene skjedde meg). Sykefraværsoppfølgingen i seg selv medførte dobling av traumerespons, det var ganske hinsides. 

Jeg føler meg ikke trygg på arbeidsplassen lengre og jeg har ingen tillit til ledelsen eller kolleger, stoler ikke på noen. Opplever at jeg ikke aner hva som skjuler seg bak neste sving og at det skjer et eller annet bak kulissene som jeg ikke vet om.

Dette er så sinnsykt at en kan oppleve som ansatt i 2024. Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, annet enn å gjøre det som bidrar til minst mulig eskalering fra din side. Det er for min del å ha en ren forretningsmessig samhandling med kollegaer og ledelse hvor du samtidig spiller et skuespill, ler og smiler osv selv om det innerst inne føles veldig feil. Ikke vær passiv aggressiv. Har du fått påpakk om ting de mener du gjør feil eller for dårlig så prøv å vis dem at du forbedrer dette, føy deg. Ellers bare gjøre jobben din helt normalt (ikke brenn deg ut for å liksom «bevise» dem), følg normale prosedyrer. Jeg har en tro på at selv om det ikke føles sånn, så er det beste å bare ikke gi dem noe mer mat til konflikt, ikke noe mer å ta deg på. Og om du føler deg hevngjerrig, er det faktisk ingenting som er bedre enn å la dem irritere seg over at de ikke har noe å kommentere lengre fordi du gjør akkurat slik de vil, og viser at du bare ikke gidder mer, bare la dem «vinne». Det er frustrerende for dem at du ikke oppsøker den konflikten de vil ha med deg. Og sist men ikke minst - IKKE involver deg privat med dem, og ikke la dem ta del i privatlivet ditt på SoMe. 

Følger gjerne oppdateringer her! 

K38, Trøndelag. Om det har noe å si. 

Anonymkode: ce335...0cc

Takk for et godt svar! Her satte du tydelige og gjenkjennelige ord på det som skjer.

Det å ikke gi dem mer mat har vært hensikten med det jeg beskriver som å trekke seg tilbake. Kanskje det er derfor dette allikevel eskalerer. Kanskje det rett og slett vekker en usikkerhet i dem som gjør at de må overanalysere min minste bevegelse ned til det at jeg strekker meg på feil måte.

Jeg er ikke hevngjerrig i det hele tatt. Jeg føler meg tvunget til å ta handling for at sannheten skal komme frem. Jeg har mine utviklingsmål som jeg kjenner på at blir sabotert av dette.

Jeg har i flere år jobbet mot en annen stilling, der lederen på nevnte avdeling har ønsket meg inn. Denne muligheten åpnet seg nylig, og min leder satte en stopper for det med ordene "Jeg trenger deg der du er" noe som ikke gir mening i lys av det som skjer. Jeg ble også lovet en anbefaling fra han neste gang muligheten dukket opp. "Jeg trenger deg der du er" har jeg nemlig hørt før og angret veldig på at jeg hørte på det.

Jeg håper det går bra med deg. Dette er vondt. Spesielt når man har egne utfordringer i tillegg. Traumer spøker man ikke med.

Anonymkode: be1cf...a5e

[AnonymBruker]

Jeg så denne tråden i går og tenkte at dette orker jeg ikke svare på. Nå har jeg tenkt på det i natt og konkludert med - at hadde noen advart meg da jeg stod i tilsvarende, hadde livet mitt sett ganske annerledes ut. 

Jeg har vært i dine sko, det endte ikke godt for meg på denne arbeidsplassen.
Jeg ble hentet inn (dvs oppfordret av leder til å søke - og konkurrerte meg inn) i stillingen. Det gikk dårlig med avdelingen og slik hadde det vært noen år. Det som funket for tretti år siden, funket ikke lenger. Flinke folk kom, og dro. Den gamle "gjengen" var igjen. 

Med støtte fra leder, fikk jeg gjort mye sammen med andre i avdelingen. Vi snudde minus til pluss. Vi trivdes, vokste. Men en håndfull medarbeidere som hadde vært der "alltid" likte ikke dette.  

Arbeidsmiljøet var dårlig. Det var en kultur om å snakke ned andre, åpent kritisere eller angripe andre i fellesmøter, tillegge kollegaer motiver man ikke hadde. "Gjengen" produserte lite, kom seint på jobb og gikk tidlig. De ble rykter om at jeg og et par andre tok credit for andres (deres) arbeid. At jeg profitterte, tok æren, ville stille meg selv i godt lys. Jeg kjenner og kjente meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Forbedringer jeg tok initiativ til (fordi det var min oppgave å gjøre dette) ble mistenkeliggjort.

Det ble gjort en arbeidsmiljøundersøkelse, en digital en. Verneombudet kom inn til meg og sa at det var avtalt spill før de gav svar på denne, jeg skulle "tas" i denne undersøkelsen. Gjengen hadde avtalt det, for jeg skulle ut. Da resultatet kom, skåret vår avdeling helt i bunn på samspill med kollegaer, konflikter på arbeidsplassen, ytringskultur, samhandling og samarbeid osv.

Leder bestilte bedriftshelsetjeneste, for å snakke med en og en - anonymt. Der kom det opp en hel rekke beskyldninger mot meg, som var helt umulig å svare på, det var så ullent. 
Eksempler:   Jeg "trakk i tråder". Jeg viste ikke dem tillit. Jeg var manipulerende. Arrogant. Jeg satte egne interesser først. Jeg var bare opptatt av meg selv. Jeg gav ikke andre respekt.

Jeg var i samtale med bedriftshelsetjenesten og leder i etterkant. Verneombudet hadde sagt fra til dem også om at dette var "fikset", men det var ikke noe de kunne gjøre, det fantes ingen bevis!  Jeg kunne ikke forsvare meg mot desse anklagene. Det var anonyme ansikter. Jeg følte meg ikke trygg noe sted. Alt jeg sa og gjorde ble vridd på. Hvordan skal man svare på at jeg bare var opptatt av meg selv, at jeg ikke viste andre tillit? Hvordan svarer man på anklager om at man er manipulerende og arrogant?

Mange støttet meg, men ingen turde stå fram. De tok kontakt og gråt på kontoret og en kom faktisk hjem på trappa der jeg bor, men om de stod opp - var de neste mann eller kvinne ut.  De turte ikke, orket ikke, ville ikke.

Jeg stod i dette i noen måneder. Men så tok søvnmangelen knekken på meg. Jeg ble sykmeldt lenge. Min nærmeste kollega ble det samme og gikk med i dragsuget. Fastlegen var min redning. 

Til slutt fant jeg annen jobb. Helseplagene jeg fikk av dette (migrene, problem med mat og søvn), vil jeg kanskje dra med meg resten av livet. 
 

Så: Mitt råd er: 

Om du drar inn fagforeninger og verneombud, vil du eskalere dette kraftig. Det er sjelden verdt det. Dette bør du tenke nøye gjennom. Les gjerne denne artikkelen:

 

https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/bm75xB/varsling-paa-veldig-ville-veier


Alternativt er å bøye av, ligge lavt, gjøre deg usynleg, la deg herse med. Det er heller ikke en farbar løsning i lengden.

Mitt råd er: ligg lavt og se dem om etter noe annet.  Jeg ønsker noen hadde gitt meg dette rådet. Jeg stod i dette- kjempet for meg selv- altfor lenge. 

Hvordan det gikk på arbeidsplassen jeg forlot - etterpå?

Det har fått snart fire år. Det ble enda verre etter at jeg sluttet. Sykefraværet var oppe i nesten tyve prosent og er fortsatt høyt.
De fleste flinke har sluttet. De feige og redde er der ennå, men har stagnert. Ledere har sluttet. Det er høyt konfliktnivå, mange personalsaker, så ille at det har kommet i avisene.

Ta vare på deg selv. Så lenge leder ikke står opp for deg, er dette nesten umulig. Kanskje er det, som i mitt tilfelle, umulig også når leder forstår hva som skjer, men så bøyer av - fordi de er for mange. 

Jeg fant en vei ut, men burde ha gått mye før. Jeg trodde på det gode, det sanne, at bedriften ville ta vare på meg, at falske anklager ble avslørt, at folk så gjennom dette og avslørte hva som foregitt. Det skjedde ikke. Jeg ble overlatt til meg selv og forlot bedriften. Heldigvis fant jeg en fantastisk arbeidsplass. Å stole på folk har blitt vanskelig. Jeg jobber med meg selv og har bygget meg opp igjen som menneske, stein for stein. Men det har kostet.

Ønsker seg all mulig lykke til og alt godt.


 

Anonymkode: 271c5...018

[AnonymBruker]

Anbefaler ikke å involvere fagforening / verneombud, anbefaler å engasjere en advokat. 

Anonymkode: 935fb...a58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg så denne tråden i går og tenkte at dette orker jeg ikke svare på. Nå har jeg tenkt på det i natt og konkludert med - at hadde noen advart meg da jeg stod i tilsvarende, hadde livet mitt sett ganske annerledes ut. 

Jeg har vært i dine sko, det endte ikke godt for meg på denne arbeidsplassen.
Jeg ble hentet inn (dvs oppfordret av leder til å søke - og konkurrerte meg inn) i stillingen. Det gikk dårlig med avdelingen og slik hadde det vært noen år. Det som funket for tretti år siden, funket ikke lenger. Flinke folk kom, og dro. Den gamle "gjengen" var igjen. 

Med støtte fra leder, fikk jeg gjort mye sammen med andre i avdelingen. Vi snudde minus til pluss. Vi trivdes, vokste. Men en håndfull medarbeidere som hadde vært der "alltid" likte ikke dette.  

Arbeidsmiljøet var dårlig. Det var en kultur om å snakke ned andre, åpent kritisere eller angripe andre i fellesmøter, tillegge kollegaer motiver man ikke hadde. "Gjengen" produserte lite, kom seint på jobb og gikk tidlig. De ble rykter om at jeg og et par andre tok credit for andres (deres) arbeid. At jeg profitterte, tok æren, ville stille meg selv i godt lys. Jeg kjenner og kjente meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Forbedringer jeg tok initiativ til (fordi det var min oppgave å gjøre dette) ble mistenkeliggjort.

Det ble gjort en arbeidsmiljøundersøkelse, en digital en. Verneombudet kom inn til meg og sa at det var avtalt spill før de gav svar på denne, jeg skulle "tas" i denne undersøkelsen. Gjengen hadde avtalt det, for jeg skulle ut. Da resultatet kom, skåret vår avdeling helt i bunn på samspill med kollegaer, konflikter på arbeidsplassen, ytringskultur, samhandling og samarbeid osv.

Leder bestilte bedriftshelsetjeneste, for å snakke med en og en - anonymt. Der kom det opp en hel rekke beskyldninger mot meg, som var helt umulig å svare på, det var så ullent. 
Eksempler:   Jeg "trakk i tråder". Jeg viste ikke dem tillit. Jeg var manipulerende. Arrogant. Jeg satte egne interesser først. Jeg var bare opptatt av meg selv. Jeg gav ikke andre respekt.

Jeg var i samtale med bedriftshelsetjenesten og leder i etterkant. Verneombudet hadde sagt fra til dem også om at dette var "fikset", men det var ikke noe de kunne gjøre, det fantes ingen bevis!  Jeg kunne ikke forsvare meg mot desse anklagene. Det var anonyme ansikter. Jeg følte meg ikke trygg noe sted. Alt jeg sa og gjorde ble vridd på. Hvordan skal man svare på at jeg bare var opptatt av meg selv, at jeg ikke viste andre tillit? Hvordan svarer man på anklager om at man er manipulerende og arrogant?

Mange støttet meg, men ingen turde stå fram. De tok kontakt og gråt på kontoret og en kom faktisk hjem på trappa der jeg bor, men om de stod opp - var de neste mann eller kvinne ut.  De turte ikke, orket ikke, ville ikke.

Jeg stod i dette i noen måneder. Men så tok søvnmangelen knekken på meg. Jeg ble sykmeldt lenge. Min nærmeste kollega ble det samme og gikk med i dragsuget. Fastlegen var min redning. 

Til slutt fant jeg annen jobb. Helseplagene jeg fikk av dette (migrene, problem med mat og søvn), vil jeg kanskje dra med meg resten av livet. 
 

Så: Mitt råd er: 

Om du drar inn fagforeninger og verneombud, vil du eskalere dette kraftig. Det er sjelden verdt det. Dette bør du tenke nøye gjennom. Les gjerne denne artikkelen:

 

https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/bm75xB/varsling-paa-veldig-ville-veier


Alternativt er å bøye av, ligge lavt, gjøre deg usynleg, la deg herse med. Det er heller ikke en farbar løsning i lengden.

Mitt råd er: ligg lavt og se dem om etter noe annet.  Jeg ønsker noen hadde gitt meg dette rådet. Jeg stod i dette- kjempet for meg selv- altfor lenge. 

Hvordan det gikk på arbeidsplassen jeg forlot - etterpå?

Det har fått snart fire år. Det ble enda verre etter at jeg sluttet. Sykefraværet var oppe i nesten tyve prosent og er fortsatt høyt.
De fleste flinke har sluttet. De feige og redde er der ennå, men har stagnert. Ledere har sluttet. Det er høyt konfliktnivå, mange personalsaker, så ille at det har kommet i avisene.

Ta vare på deg selv. Så lenge leder ikke står opp for deg, er dette nesten umulig. Kanskje er det, som i mitt tilfelle, umulig også når leder forstår hva som skjer, men så bøyer av - fordi de er for mange. 

Jeg fant en vei ut, men burde ha gått mye før. Jeg trodde på det gode, det sanne, at bedriften ville ta vare på meg, at falske anklager ble avslørt, at folk så gjennom dette og avslørte hva som foregitt. Det skjedde ikke. Jeg ble overlatt til meg selv og forlot bedriften. Heldigvis fant jeg en fantastisk arbeidsplass. Å stole på folk har blitt vanskelig. Jeg jobber med meg selv og har bygget meg opp igjen som menneske, stein for stein. Men det har kostet.

Ønsker seg all mulig lykke til og alt godt.


 

Anonymkode: 271c5...018

Takk for at du deler. Dette må ha vært utrolig vondt å stå i. Du er beintøff!

Nytt av i dag (fortalt av en kollega) siden jeg er på ferie, er at det i dag virker å bli tatt veldig seriøst og tiltak blir satt inn uten at jeg har kommet så langt at jeg har satt i gang noen sak på det enda.

Jeg har ikke lyst å gi meg på denne her. Om jeg så ender med å bytte arbeidsgiver så har jeg ikke lyst å forlate plassen uten å ha forsøkt. Det er en grunn til at man er medlem i fagforening og det skal jeg bruke godt når tiltakene settes inn. Hva dette er blir spennende å se.

Sannheten må uansett fram, det tenker jeg mine gode kolleger fortjener.

Jeg står tross alt i en heldig posisjon der backup jobben er klar, så jeg er ikke lenger redd for konsekvensene. 

Anonymkode: be1cf...a5e