«Kjærlighetshistorier»

[FrøkenJ]

 

Jeg ser rundt meg (kanskje spesielt på sosiale medier), at par som har holdt sammen i mange år forteller om kjærlighetshistorien sin. Den virker alltid så søt eller stormende. Så grunnleggende. Får meg til å tenke på eget forhold…

Vi ble sammen tidlig i 20-årene, traff hverandre gjennom felles venner på noen fester. Hang mer og mer sammen fordi det passa sånn. Vi klaffet på en del ting, men det var aldri noen stormende forelskelse. Vi krangla jo også en del, men vi var liksom sammen, var unge og hadde vel ikke rukket å tenke på å ha så store krav til en partner ennå. Flyttet sammen etter et års tid, fordi det passa sånn. Og vi likte jo hverandre, det er ikke det, men likevel… Ting ble vel mye det det ble fordi det bare passa sånn. På en måte. Kjenner det er litt vanskelig å forklare. Vi er gode venner, har det generelt fint sammen, bygde hus etterhvert, fikk barn, ble forlovet. Men så stoppet det liksom der. Etter rundt 20 år sammen er vi nå i starten av 40-årene. Giftet oss aldri. Ikke fordi vi ikke elsker hverandre, men kanskje fordi vi ikke føler vi er «nok» til å gifte oss. At vi ikke har et bra nok forhold på en måte. Hva skulle jeg sagt i talen liksom? Andre ser på hverandre med så mye ømhet i blikket, sier så masse klissete pent om hverandre. Jeg har jo mye pent å si om han jeg lever med, men føler ikke det er nok på en måte… Tror jeg føler at det mangler noe modenhet på et vis. At vi bare er to ungdommer som tilfeldigvis ble oss to. Den store kjærligheten vet jeg ikke om det er. Vi har mye hverdag. Og jeg er egentlig stort sett fornøyd med det. Men så hender det at jeg innimellom tenker på noe mer.. Når jeg ser hvordan andre kan ha det. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget.. Kanskje å høre fra noen som er i samme situasjon. Jeg blir så usikker.. Er det jeg som overtenker hele kjærlighetsgreia? Eller er det vårt forhold som faktisk egentlig ikke er helt riktig?

[AnonymBruker]

Vel trur det er mange som har det slik, at det berre blei slik, eg er også der, kan ikkje hugse nokon stor forelskelse, men vi hadde det kjekt saman, vi var unge, møttes ved felles bekjente og interesser, fortsatte å møtes, og flytta fort saman fordi det var praktisk, så vart det oss då, og er fortsatt oss etter mange år, men ja savner den kjærligheten som eg av og til innbiller meg at enkelte andre har, men trur kanskje at dei fleste ikkje har så spesielle forhold heller

Anonymkode: 01e9d...3f1

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg og min elskede fant veien til hverandre. Det kunne vært romantisk. Hittil dater, ikke funnet noen. 

Anonymkode: cf60a...593

[AnonymBruker]

Høres fint syns jeg. Hvordan ville livet ditt vært om han plutselig forsvant ? Ville det vært en lettelse og satt deg "fri " eller ville det vært knusende og ubegripelig?

Kjærlighet kommer jo i ulike former og det ligger ikke for alle å ha et ildfullt forhold med mange og og sterke signaler utad. 

Jeg kan også lengte etter en partner som sender lengselsfulle og ømme blikk. Men jeg tror det handler mer om lyst og begjær enn Kjærlighet... og begge deler er jo forsåvidt fint. Men syns ikke et forhold basert på gjensidig Kjærlighet og respekt er noe mindre vært enn ett basert på begjær. 

Tenker ofte at vi blander Kjærlighet og begjær. Den sterke altoppslukende første delen av er kjærlighetsforhold som noen beskriver er etter min erfaring lyst  ikke Kjærlighet...

Anonymkode: 14392...e99

[AnonymBruker]

Har dere sex da? Er dere intime? 

Jeg sitter med samme følelse, eller jeg har vært forelsket i han, kan fortsatt kjenne det i magen av og til når jeg ser på han. Men jeg føler heller ikke at vi kunne giftet oss. Blir oppriktig lei meg av det av og til. 

Ikke det at jeg på død og liv er så giret på å bli gift, men jeg vet at vi kunne ikke blitt det, fordi vi heller ikke føles "nok" (ikke fra min side, men tror ikke han er der jeg er). Hva skulle blitt sagt i taler? Ja, nei. 

Ikke er vi intime på noe vis. 

Samtidig føler jeg på et dypt bånd, begge to er litt "skadet", og jeg føler på at han er "min person". Det skal nevnes at han er min første. Og jeg har en eller annen greie med at jeg føler jeg ikke kunne hatt sex med noen andre, eller vært i forhold med noen andre, hvis det skulle blitt slutt. Jeg er jo hans, og på en måte "brukt og ikke ny". Er ikke kristen, selvom det høres slik ut. 

Sporet litt av, men du er ikke alene. Men hvis han er en bra person, og du føler du får behovene dine dekket og dere ikke krangler, så tror jeg ikke man skal tenke så hardt over hvordan man møttes. Møttes via nett her, skrev med hverandre før vi møttes etter 14 dager og etter det ble det bare oss naturlig.  

Anonymkode: ce3b5...0f4

[AnonymBruker]

Høres ut som du sammenligner deg med nyforelskede 🙂

Anonymkode: 7df2b...dea

[KallePils]

Her vet jeg egentlig ikke hva jeg snakker om, men er det ikke slik at "flammende forelskelse" som regel slukner etter en stund?

Og kan det ikke være minst like vanskelig å skulle tilbringe resten av livet i et forhold der "flammende forelskelse" er blitt borte, som i et der den aldri har vært tilstede og derfor heller ikke er noe å tenke tilbake på med savn?

Bare en tanke…

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvordan du føler det. Giftet meg på samme grunnlag etter å ha møtt en jeg trivdes med. Men jeg var ung og visste ikke hva jeg egentlig ville ha i et forhold og i en partner.

Vi vokste mer og mer fra hverandre og da ungen kom var det ikke mulig å redde det da han var uengasjert og følte han ikke fikk nok oppmerksomhet og utviklet sterkere og sterkere narsissistiske trekk.

15 år senere tok vi ut separasjon. Og alt jeg følte var lykke og lettelse.

Så hadde jeg litt datingopplevelse som 40 åring og det fikk meg til å lure på hva ekte kjærlighet var som innehold lidenskap og de sterke følelsene man hører om. Var i ferd med å ta en pause fra dating da han dukket opp i en mld på Tinder.

Vi chattet så mye at vi måtte prate på tlf fordi vi hadde så mye å prate om. 3 timer på telefonen med en fyr jeg aldri hadde møtt. Møttes fysisk samme uken og det smalt! Og det var det. Vi så oss aldri tilbake.

Med han er det sånn. Ømme blikk, konstant ha fysisk kontakt, denne sterke dype og varme følelsen av kjærlighet som innimellom flyter over. Jeg skjønte at jeg aldri har elsket en mann før fordi jeg aldri har kjent på at det hadde vært krise om det ble slutt. Jeg klarer meg selv. Med han vil jeg ikke klare meg selv. Jeg vil ha han i livet mitt fordi sammen blir vi bedre versjoner av oss selv❤️

Anonymkode: 2dfa8...3a7

[AnonymBruker]

Jeg har aldri forelsket meg.

Det er jo bare et rush av hormoner, ikke noe dypere enn det.

Det dype for meg er båndet som etterhvert kommer.

Tilliten, troen og etterhvert viten om at de er der når jeg virkelig trenger det. Viten om at vi er mer enn bare et blaff av hormoner, men basert på valg tatt utenfor hormonrus😊

Anonymkode: 8f023...c8d

[FrøkenJ]

KallePils skrev (3 timer siden):

Og kan det ikke være minst like vanskelig å skulle tilbringe resten av livet i et forhold der "flammende forelskelse" er blitt borte, som i et der den aldri har vært tilstede og derfor heller ikke er noe å tenke tilbake på med savn?

Bare en tanke…

Det var en god refleksjon. Har ikke tenkt på det sånn før, men tenker absolutt at det kan være sånn ja

[FrøkenJ]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har dere sex da? Er dere intime? 

…

Sporet litt av, men du er ikke alene. Men hvis han er en bra person, og du føler du får behovene dine dekket og dere ikke krangler, så tror jeg ikke man skal tenke så hardt over hvordan man møttes. Møttes via nett her, skrev med hverandre før vi møttes etter 14 dager og etter det ble det bare oss naturlig.  

Anonymkode: ce3b5...0f4

Vi har et greit sexliv. Litt periodevis. Dabbet en god del av det siste året. Mest fordi vi er trøtte og slitne tror jeg. 
 

Tenker at du kanskje har et poeng med det å ikke tenke så mye på hvordan man møttes hvis ting er greit nå. Men jeg er så usikker på om det er greit NOK.. Tenk om mange har det mye bedre enn oss liksom. Eller at det er bare meg som har for høye forventninger til samlivet og sammenlikner meg med sosiale medier…

Endret lørdag kl 09:26 av FrøkenJ
Feilstavelse

[ashley jackson]

Jeg tror at de parene som legger ut om hvor vakkert og klissete og fantastisk er, overdriver. De har hverdagsproblemer de også.

[AnonymBruker]

FrøkenJ skrev (35 minutter siden):

Vi har et greit sexliv. Litt periodevis. Dabbet en god del av det siste året. Mest fordi vi er trøtte og slitne tror jeg. 
 

Tenker at du kanskje har et poeng med det å ikke tenke så mye på hvordan man møttes hvis ting er greit nå. Men jeg er så usikker på om det er greit NOK.. Tenk om mange har det mye bedre enn oss liksom. Eller at det er bare meg som har for høye forventninger til samlivet og sammenlikner meg med sosiale medier…

Min opplevelse er at lekenheten og lidenskapen kan lokkes fram i hverdagen hvis begge ønsker det, og sammen går inn for det. Jeg tror den trygge basen er bedre å basere et langt forhold på, enn om det var basert på lidenskap i bunn; det er langt mer flyktig og vanskeligere å opprettholde et helt liv sammen.

Hva om du tar en prat med han og sier at du gjerne ønsker å finne mer lekenhet i hverdagen sammen? Desember er perfekt for dere kan ta i bruk en sexy kalender feks. Og det er ikke om å ha sex hver dag, men å bygge opp den seksuelle spenningen i dagene mellom de gangene dere har sex.

Og jeg vet andre par har hatt stor suksess med å et prosjekt hvor begge parter går inn for å være fullstendig på giversiden til hverandre, og forsøke å være snillest mulig med hverandre. Det vil føles overdrevent i starten, men så kan man le av det, og det lurer faktisk hjernen til å skape mer tilknytningshormoner og det gir mer lykkefølelse på sikt (fake it to make it!). F.eks. en måned med det, så vil mye av det bli implementert som vane i hverdagen deretter, da uten at det føles tilgjort.

Jeg vet at det har skapt mer kjørlighetsfølelse for mange!

Anonymkode: 40772...61a

[FrøkenJ]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og jeg vet andre par har hatt stor suksess med å et prosjekt hvor begge parter går inn for å være fullstendig på giversiden til hverandre, og forsøke å være snillest mulig med hverandre. Det vil føles overdrevent i starten, men så kan man le av det, og det lurer faktisk hjernen til å skape mer tilknytningshormoner og det gir mer lykkefølelse på sikt (fake it to make it!). F.eks. en måned med det, så vil mye av det bli implementert som vane i hverdagen deretter, da uten at det føles tilgjort.

Jeg vet at det har skapt mer kjørlighetsfølelse for mange!

Anonymkode: 40772...61a

Dette var et veldig konkret og godt tips! Tror at dette kan være noe for oss, for det er kanskje noe av det jeg føler mangler - den grunnleggende godheten for hverandre i hverdagen. Tusen takk!