Fortelle barna om årsaken til skillsmisse?

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortalt sannheten til barna. Tenkte først at far måtte stå i stormen han disket opp til selv, men etter å ha lest et par svar her inne er jeg mer enig i tanken om at barna ikke skal trenge å forholde seg til det faktum at de ble bedratt av faren. For det var jo et bedrageri, begått av far mot hele familien, ikke bare deg.

Ved å danne et forhold til en ny kvinne bak mors rygg, satte han alt på spill - for et knull. Det vitner om en ufattelig veikhet og korttenkthet som mest av alt går ut over barna. Han har tatt vurderingen og landet på at "Barna mine sin lykke kommer annenrangs til fitta til klassekontakten". Han må være virkelig veik.

Samtidig ville jeg ikke ønsket at barna mine skulle ha visst det, visst at faren valgte dem bort fordi han fant en tilfeldig dame han ble kåt på. At de havna så langt ned på rangstigen at fitte kom først. Å vokse opp med den kunnskapen hadde vært forferdelig belastende.

Jeg hadde nok fortalt dem at far og mor fortsatt er glade i hverandre, men tror å bo fra hverandre er best for familien. Så får barna to hjem, to Julaften, to bursdager osv. Mer av alt det morsomme! Vil heller at barna skal ha det bra enn at de skal bære på kunnskapen om at far ikke brydde seg nok til å engang avslutte forholdet før han jakta ny fitte.

Anonymkode: aee2e...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å late som man er lykkelig når man er trist, er ikke å regulere følelsene sine. Ikke alle har venninner heller.

Anonymkode: f833e...c0f

Forteller du barna om alle voksenproblemer, eller er det bare pappa sine feil du skal være ærlig med dem om? 

Du bruker ikke barna som venninner, selv om du ikke har venninner. 

Anonymkode: ca000...c10

[AnonymBruker]

Alle dere som mener at man skal fortelle barna sannheten oppfatter jeg som dårlige foreldre. Hvordan kan det være til det beste for barna å bli innblandet i voksenlivet til foreldrene? Ingen barn trenger å vite at foreldre har vært utro eller hvem som til slutt bestemte seg for å gå. Alt barn trenger å vite er at foreldrene ikke lenger er kjærester og da er det heller ikke naturlig at man bor sammen som en familie. Det er informasjon nok. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg hadde følt det om mine foreldre hadde blitt skilt og jeg hadde blitt involvert i deres drama. 

Anonymkode: c45ab...5b7

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er fordi jobb å fortelle  dette. Jeg er også usikker på hva man ønsker å oppnå, lage et lag mot far? Gjøre at barna ikke vil like hun nye, for hun får garantert skylden. Dette er jo fars rot. 

Jeg ville ikke fortalt mine barn at han fant en ny. Det kommer uansett frem en eller annen gang, og da har sjokket lagt seg såpass at man vil kunne håndtere det på en bedre måte. Barn skal  ikke dras inn i voksnes problemer. 

Har vært på samme sted selv, og valgte og ikke fortelle, selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg så det ikke var behovet for å informere, men mer for å stikke mine sår og følelser. Mine spurte også, men godtok at vi ikke var kjærester mer. Vi har et fint foreldreskap og jeg er veldig glad jeg ikke brukte barna i det sårende bruddet. 

 

Anonymkode: edb3b...6e7

[AnonymBruker]

"Pappa ville ikke være kjæreste med mamma lenger. Jeg er litt lei meg for tiden fordi jeg har kjærlighetssorg. Men pappa må få gjøre som han vil, det er ikke ulovlig å bytte kjæreste."

Anonymkode: 587a4...5d7

[Tradegy]

Å gå direkte i detaljer, skaper bare unødig støy. I verste fall, frykter barna ny runde hver gang de møter nye bekjentskap. 

Man er sammen om å gå inn i forholdet , og av og til, uenige om veien ut.

En god terapeut, kan kanskje være fin å sparre med, dersom de vonde følelsene vedvarer. 

Selv ble jeg forlatt brutalt, men erstattet over lang tid. Dèt er jeg glad for i dag. 

Det som føles som akutt behov for å forklare, er sjeldent akkurat dèt. Man kan si hva man mener og mene det man sier, og fortsatt både lytte og ivareta barna ❤️❤️❤️

Endret 11. november av Tradegy

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å late som man er lykkelig når man er trist, er ikke å regulere følelsene sine. Ikke alle har venninner heller.

Anonymkode: f833e...c0f

Er det noen som har påstått man skal late som man er lykkelig? At man ikke deler sorgen med barna betyr ikke at man ikke skal vise noen følelser. Men det er ikke barna du skal bruke i din bearbeiding. Det er ikke barna som skal føle at de må trøste deg eller føle at de må ta parti. 

Anonymkode: 955ea...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det noen som har påstått man skal late som man er lykkelig? At man ikke deler sorgen med barna betyr ikke at man ikke skal vise noen følelser. Men det er ikke barna du skal bruke i din bearbeiding. Det er ikke barna som skal føle at de må trøste deg eller føle at de må ta parti. 

Anonymkode: 955ea...6ae

Men det er sunt for barna å se at mor har andre følelser enn idiotisk glede 24/7, 365 dager i året. 

Anonymkode: f833e...c0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.11.2024 den 8.49):

Jeg er separert og har to barn på 9 og 13 år. Vi har alle fått livene våre endevendt det siste året, og reaksjonene fra barna kommer vel først nå etter at de innser hva samlivsbrudd og to hjem innebærer for dem. I det siste har spesielt det eldste barne spurt meg mye om hvorfor vi måtte skilles. Hvorfor klarte vi ikke fikse forholdet, hvorfor prøvde vi ikke parterapi osv. Sannheten er at brydde var ganske ensidig. Jeg var villig til å gjøre hva som helst for å holde familien samlet, mens min eksmann ikke var interessert i å forsøke en gang. Han var helt ferdig. Viste seg etterhvert at han har hatt en elskerinne i lang tid, og levd et alternativ liv bak min rygg.  

Til barna har vi egentlig sagt at vi vokste fra hverandre, og at vi ikke lenger klarer å være kjærester. Dette er jo også sant, men hadde det et opp til meg så hadde vi forsøkt mye mer. 

Jeg sliter veldig etter bruddet, noe som også påvirker barna negativt. Hadde vært så mye bedre om jeg kunne forklart hvorfor jeg er så forferdelig lei meg… Tror det hadde hjulpet for å bygge opp det nye livet vårt. At de forstår litt mer hvorfor ting tar litt lengre tid for meg en for faren som tilsynelatende er helt upåvirket og veldig fornøyd med sitt nye liv.

Anonymkode: ecbc5...68e

Barn er barn og skal ikke fungere verken som voksnes venner eller noe annet. 
Barn skal heller ikke påvirkes av voksne foreldres relasjon til hverandre eller til andre personers innvirkning på en av de voksne som fører til brudd. 
Hvordan en forelder vil fremstille årsakene til brudd betyr ikke at den andre vil fremstille årsakene og situasjonen på samme måte. Da blir barn dradd mellom to foreldre i en dragkamp barn ikke skal være en del av. 
Bli voksne og ta voksenansvar overfor dine egne barn. 

Anonymkode: d4416...69f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Men det er sunt for barna å se at mor har andre følelser enn idiotisk glede 24/7, 365 dager i året. 

Anonymkode: f833e...c0f

Absolutt, men det er ikke sunt for barna at mamma gir pappa skylden.

Det er lov å være lei seg, fordi man sliter økonomisk også, men man legger ikke den økonomiske byrden over på barna. Små barn skal ikke føle på et økonomisk ansvar for foreldrene sine. 

Barn skal ikke føle et ansvar for mammas kjærlighetssorg. Barn skal ikke føle at de må misliker pappa, fordi mamma har sagt at pappa gjør henne trist. 

Anonymkode: ca000...c10

[AnonymBruker]

Barnas fantasi kan være mye værre enn sannheten. De kan klandre seg selv og lignende. Jeg synes ikke du bør ta den praten alene. Du bør få hjelp av f.eks helsepersonell på familievernkontoret (som er gratis og lavterskel, f.eks psykolog der) som kan være med på samtalen, som kan fokusere på å ta imot reaksjonene fra barna når du forteller hvor vondt du har hatt det. De kan også hjelpe med å veilede på hvordan du kan støtte barna etterpå og forsøke å sørge for at dette ikke ødelegger relasjonen til faren deres. Og utforske og fjerne all skam og skyld de måtte bære på. 

Anonymkode: 8e2f3...df4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det er sunt for barna å se at mor har andre følelser enn idiotisk glede 24/7, 365 dager i året. 

Anonymkode: f833e...c0f

Men leser du i det hele tatt hva jeg skriver 😆 ingen har sagt barna ikke skal se følelser. 

Anonymkode: 955ea...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle dere som mener at man skal fortelle barna sannheten oppfatter jeg som dårlige foreldre. Hvordan kan det være til det beste for barna å bli innblandet i voksenlivet til foreldrene? Ingen barn trenger å vite at foreldre har vært utro eller hvem som til slutt bestemte seg for å gå. Alt barn trenger å vite er at foreldrene ikke lenger er kjærester og da er det heller ikke naturlig at man bor sammen som en familie. Det er informasjon nok. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg hadde følt det om mine foreldre hadde blitt skilt og jeg hadde blitt involvert i deres drama. 

Anonymkode: c45ab...5b7

dårligere forelder enn den som bedrar og forlater og skaper dramaet du har problemer med å forestille deg som de er direkte berørt av uansett hvor du vrir og vender på det fordi pappa bedro mamma med mamman til bestevennen til guttungen som han nå er kjærester med i hemlighet? 

Anonymkode: f4125...40b

[AnonymBruker]

TS her. Dette innlegget engasjerte og hadde mange delte meninger. Åpenbart et tema som er utfordrende med andre ord…  Vil bare presisere er par ting:

- Jeg kommer uansett ikke til å si noe om at faren har vært utro eller fått seg en annen kjæreste. Det får være opp til han å forklare den dagen det blir behov for det.

- Grunnen til at jeg føler et behov for å fortelle litt mer er at barna spør meg mye. De ønsker å snakke med meg om bruddet, og jeg føler jeg lyver til de når de spør hvem som ville det mest, og hvorfor jeg er så lei meg mens pappa ikke er det. Føler jeg avviser deres behov for å snakke når jeg ikke kan dele min oppfattelse av saken, 

- Jeg har vært så langt nede i kjelleren at det har vært umulig å late som at alt er fint og flott. Bruddet sendte meg rett inn i en depresjon, hvor jeg har utviklet alvorlige søvnproblemer og raste ned 25 kg på fire måneder. Jeg var også sykemeldt fra jobb i mange måneder, da jeg rett og slett ikke klarte å sove eller spise. Jeg har kommet meg nå, men er fremdeles veldig preget at det som har skjedd.  

Å ikke få være sammen med barna mine hver dag har vært et mareritt for meg, og jeg gråter fremdeles hver eneste gang jeg kommer hjem til et hus som er tomt og altfor stille. Kun de som er ufrivillig skilt fra ungene sine kan forstå hvor forferdelig vanskelig det er. Dette går begge veier, for ungene er også ufrivillig revet bort fra den ene forelderen sin halve tiden - resten av livet. Å ikke kunne vise sorg, smerte, sinne og fortvilelse i en slik situasjon er helt unaturlig og ikke noe jeg vil lære barna mine. Vi bearbeider sorgen over dette sammen.

 

Anonymkode: ecbc5...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

TS her. Dette innlegget engasjerte og hadde mange delte meninger. Åpenbart et tema som er utfordrende med andre ord…  Vil bare presisere er par ting:

- Jeg kommer uansett ikke til å si noe om at faren har vært utro eller fått seg en annen kjæreste. Det får være opp til han å forklare den dagen det blir behov for det.

- Grunnen til at jeg føler et behov for å fortelle litt mer er at barna spør meg mye. De ønsker å snakke med meg om bruddet, og jeg føler jeg lyver til de når de spør hvem som ville det mest, og hvorfor jeg er så lei meg mens pappa ikke er det. Føler jeg avviser deres behov for å snakke når jeg ikke kan dele min oppfattelse av saken, 

- Jeg har vært så langt nede i kjelleren at det har vært umulig å late som at alt er fint og flott. Bruddet sendte meg rett inn i en depresjon, hvor jeg har utviklet alvorlige søvnproblemer og raste ned 25 kg på fire måneder. Jeg var også sykemeldt fra jobb i mange måneder, da jeg rett og slett ikke klarte å sove eller spise. Jeg har kommet meg nå, men er fremdeles veldig preget at det som har skjedd.  

Å ikke få være sammen med barna mine hver dag har vært et mareritt for meg, og jeg gråter fremdeles hver eneste gang jeg kommer hjem til et hus som er tomt og altfor stille. Kun de som er ufrivillig skilt fra ungene sine kan forstå hvor forferdelig vanskelig det er. Dette går begge veier, for ungene er også ufrivillig revet bort fra den ene forelderen sin halve tiden - resten av livet. Å ikke kunne vise sorg, smerte, sinne og fortvilelse i en slik situasjon er helt unaturlig og ikke noe jeg vil lære barna mine. Vi bearbeider sorgen over dette sammen.

 

Anonymkode: ecbc5...68e

Har selv vært i dine sko og vet det er tøft.  Men man må likevel skille mellom din sorg og barnas sorg, du kan ha behov for hjelp og annen (voksenstøtte) i din sorg og må hjelpe barna bearbeide sin. Dere har ikke de samme følelsene. Selv om barna dine spør trenger man ikke dele alt, det er ikke å lyve til dem. Det er selvfølgelig lov å fortelle dem at du er lei deg og at det er tøft, men passe på at ikke "alt" av følelser velter ut. Når du sier du viser sorg, smerte, sinne og fortvilelse ovenfor barna håper jeg det er med en viss moderasjon likevel. Jeg har selv opplevd min mor slik og det preget meg unødvendig i en allerede tøff situasjon. Jeg følte jeg måtte ta meg av mitt yngre søsken og min mamma (jeg var 12). 

 

Anonymkode: 955ea...6ae

[HMK]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å si at man ikke kan tvinge pappa til å være sammen med mamma, er jo ikke særlig nøytralt. 😅

"Mamma og pappa er blitt enige om at det er best for oss å ikke være kjærester lenger." 

Anonymkode: ca000...c10

Om man ikke er enige er det faktisk unødvendig å juge om at man er det. Barn fortjener å bli tatt på alvor og at foreldrene er ærlige. 

 

[AnonymBruker]

HMK skrev (44 minutter siden):

Om man ikke er enige er det faktisk unødvendig å juge om at man er det. Barn fortjener å bli tatt på alvor og at foreldrene er ærlige. 

 

På hvilken måte er det bedre for barna? Gjør det bruddet lettere for dem å håndtere? Hva tjener de på denne ærligheten? 

Anonymkode: 955ea...6ae

[HMK]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

På hvilken måte er det bedre for barna? Gjør det bruddet lettere for dem å håndtere? Hva tjener de på denne ærligheten? 

Anonymkode: 955ea...6ae

Hva tjener du på at andre er ærlige med deg? 

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er det noen som har påstått man skal late som man er lykkelig? At man ikke deler sorgen med barna betyr ikke at man ikke skal vise noen følelser. Men det er ikke barna du skal bruke i din bearbeiding. Det er ikke barna som skal føle at de må trøste deg eller føle at de må ta parti. 

Anonymkode: 955ea...6ae

Hvordan er det å være ærlig med barna det samme som å bruke dem som bearbeiding?

Å svare ærlig at man for tida er lei seg fordi x, er da ikke å bruke ungene i sin bearbeiding. Det er å være ærlig og vise barna at man er et menneske. 

Hvis man bare sutrer og klager til ungene og deler masse detaljer og følelser med dem, er jeg selvsagt enig i at det ikke er bra. Men det er veldig rart at mange her tydeligvis ikke ser noen alternativer enn enten å lyve eller å bruke ungene som søppelbøtte....

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Absolutt, men det er ikke sunt for barna at mamma gir pappa skylden.

Det er lov å være lei seg, fordi man sliter økonomisk også, men man legger ikke den økonomiske byrden over på barna. Små barn skal ikke føle på et økonomisk ansvar for foreldrene sine. 

Barn skal ikke føle et ansvar for mammas kjærlighetssorg. Barn skal ikke føle at de må misliker pappa, fordi mamma har sagt at pappa gjør henne trist. 

Anonymkode: ca000...c10

Igjen, det er ikke slik at enten holder man ting skjult/lyver for barna ELLER så legger man alle byrder over på dem! Det finnes en mellomting. Det er helt greit å fortelle barna at man har det trangt økonomisk. 

At mange foreldre holder slikt skjult for barna, er jo en stor del av årsaken til at så mange unge i dag havner i luksusfella!

Endret 12. november av Uanonym bruker

[AnonymBruker]

HMK skrev (1 time siden):

Hva tjener du på at andre er ærlige med deg? 

Spør du meg som voksen? For det er ikke sammenlignbart. 

Anonymkode: 955ea...6ae