Mor som motiverer barnet bort fra far

[AnonymBruker]

Hei❤️ 

Mor har de siste 6 mnd motivert barnet (12år) bort fra kontakt med far. 
Det begynte med at barnet ville være mer hos mor etter hun fikk en lillesøster der. Det syntes vi var naturlig, at hun ønsket å være der litt ekstra. Så vi tenkte ikke noe mer over det, før barnet ikke kom til avtalt tid, og vi hørte ingenting om hvorfor. Da vi tok kontakt med mor å spurte hvorfor hun ikke kom, sier hun at hun ikke ville til oss, og har «egentlig aldri ønsket det, men nå som hun er 12 kan hun bestemme selv.» 

Dette kom som et sjokk for oss, da vi har hatt henne 50/50 i 7 år, hatt ett fint forhold alle sammen og vært de som har ordnet med alt av fritidsaktiviteter, utstyr og dratt mye på turer sammen, som barnet har hatt stor glede av. Så vi skjønte jo ingenting og ble rimelig satt ut. 

Det gikk to måneder der vi sto stødig, sendte barnet meldinger hvordan hun hadde det, inviterte henne med (uten respons), ringte henne og sendte bilder fra livet her. På disse månedene så vi henne ikke, og når vi ringte til mor for å spørre om det passet å ta barnet med noen plasser, gikk det ikke. 
 

Etterhvert så begynte hun å svare oss, og vi fikk henne med på en dagstur. Der forsnakker hun seg, og sier at hun ikke kan bo hos oss fordi «mamma trenger at jeg er der å hjelper til med babyen». 

Da vi spør henne litt mer rundt det, vil hun ikke svare oss å sier at hun bare tullet, men at mamma ikke bestandig kan gjøre ting alene hvis ikke hun er der og at hun har veldig lyst å være barnevakt så mye hun kan. Det er jo naturlig og greit, men det går jo utover oss og vårt forhold, og moren støtter oppunder dette.

Når far tar dette opp med mor, så sier mor at det ikke er derfor hun ikke kommer til oss, men fordi vi ikke legger til rette for at barnet kommer seg på aktiviteter, eller kjører henne til venninner. (Dette er bare oppspinn, da hun ofte er på besøk eller har besøk her også, siden vi bor et stykke unna sentrum har vi hentet og kjørt besøket hjem slik at hun skal få mer besøk) i tillegg har vi hentet og kjørt henne på aktiviteter de ukene hun er hos mor også. Barnet sier ingenting om dette til oss, antakelig fordi hun vet at det ikke er sant.

Men uansett grunn, så vil ikke barnet hit og vi sliter med å forstå hvorfor, da dette skjedde så plutselig . Vi har ransaket oss selv, snakket med venner og familie, kollegaer og helsestasjon, lærere og psykologer for å finne ut om det kan være noe vi har oversett som gjør at hun ikke ønsker å være her. Ingen kan si noe konkret, annet enn at det hjelper ikke om mor bygger under at hun ikke skal komme hit.

Vi prøver å ha is i magen, og vi står for våre verdier, og tror og håper hun kommer tilbake.

Har dere noen tips til hva vi kan gjøre? Det å prate med mor har liten hensikt, da hun sist gang vi forsøkte ba far om å respektere valget hennes å slutte å trenge seg innpå. 
 

Kan legge til at jeg av og til får meldinger fra henne med hjerter, bilder fra tidligere minner og nattameldinger. Kan finne på å svare innimellom at håper å se deg snart igjen, men får bare ett hjerte tilbake da eller noe sånt.

Har dere noe innspill?❤️

Anonymkode: 4699b...815

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere gjør det meste riktig, men husk å støtte uten å legge press. Mor drar i en retning, ikke la barnet føle at dere drar den motsatte retningen ( med mindre dere er redd for barnets ve og vel) Ikke si at dere håper å se henne snart igjen, kommenter heller bildet hun sender, si at dere er glad i henne og håper hun har hatt en fin dag. Gjerne send hyggelige meldinger selv også, men uten noe spørsmål/kommentarer som bærer forpliktelser med seg. Det er en umoden mor jenta har, og da må dere være de voksne og stødige i familien. Ved å bekrefte henne og samtidig ikke forvente noe av henne vil hun få tryggheten til å velge egne veier etterhvert som hun modnes. Og tro meg, jeg vet at dette er ufattelig vondt å stå i ❤️

Anonymkode: ac811...f8c

[nordlending]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

«mamma trenger at jeg er der å hjelper til med babyen»

Så trist TS, håper det går seg til! 

Bet meg merke i setningen over. Er moren alene med babyen? 

[AnonymBruker]

nordlending skrev (19 timer siden):

Så trist TS, håper det går seg til! 

Bet meg merke i setningen over. Er moren alene med babyen? 

Ja, samboeren stakk da han fant ut at han ikke var barnets far likevel. 

Anonymkode: 4699b...815

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det høres ut som dere gjør det meste riktig, men husk å støtte uten å legge press. Mor drar i en retning, ikke la barnet føle at dere drar den motsatte retningen ( med mindre dere er redd for barnets ve og vel) Ikke si at dere håper å se henne snart igjen, kommenter heller bildet hun sender, si at dere er glad i henne og håper hun har hatt en fin dag. Gjerne send hyggelige meldinger selv også, men uten noe spørsmål/kommentarer som bærer forpliktelser med seg. Det er en umoden mor jenta har, og da må dere være de voksne og stødige i familien. Ved å bekrefte henne og samtidig ikke forvente noe av henne vil hun få tryggheten til å velge egne veier etterhvert som hun modnes. Og tro meg, jeg vet at dette er ufattelig vondt å stå i ❤️

Anonymkode: ac811...f8c

Åh, tusen takk❤️ Mye av det samme jeg selv også tenker. De meldingene hvor vi sier slikt er vel med ett håp om at hun skal si at hun kommer med en gang. Men skjønner såklart at det kan virke pushete. Skal prøve å ta meg i det…❤️ Og vi står stødig her uansett. 

Anonymkode: 4699b...815