Kan noen hjelpe meg å forstå meg på min mor og vårt forhold?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lenger kontakt med min far. Han var ofte sint på meg og kritiserte meg mye. Viste meg aldri kjærlighet eller omsorg. Snakket stygt om meg foran andre og forsømte meg i form av å nekte meg mat, sendte meg alltid bort da han heller ville på byen. Truet med å avlive dyrene vi hadde og selge barndomshjemmet. Sa han skulle adoptere et annet barn. Og mye mer. 

Har kontakt med min mor, men jeg tenker mye på hvordan vårt forhold er. Jeg sliter riktignok med mye etter oppveksten. Lav selvtillit, depresjon, angst, grensesetting osv.

Jeg opplever min mor som at hun ikke liker meg. Jeg fikk i oppveksten alltid høre at jeg måtte forandre meg hvis jeg skulle få venner og hun snakket alltid om onkelbarna til kjæresten som ideelle barn og hvor flotte de var. Hennes kjæreste maste også om at jeg måtte være sånn og sånn eller så kunne jeg flytte til min far. 

Nå som voksen sitter jeg å lurer på hva slags forhold vi egentlig har. Vi har som regel en eller annen form for kontakt 1-2 ganger i uka. Jeg er forresten hennes eneste barn og vi har heller ingen annen familie enn hennes mor (min bestemor) og mine to barn. Vi drar på hytta sammen med min mor og kjæresten ofte. Her er det mye regler. Om jeg feks har tørket kjøkkenbordet og henger filla feil, om jeg åpner et gardin noe for å se ut, flytter litt på en stol for å kunne sitte riktig vei blir jeg irettesatt. Hun maser om at vi skal hjelpe til på hytta med forefallende arbeid, men det er aldri godt nok for alt skal gjøres 100% etter hennes bok, om ikke blir man kjeftet på. Hennes kjæreste må kle av seg på utsiden da det er krise om det kommer et bøss inn i huset. Vi får heller ikke lov til å lage mat på kjøkkenet da hun er redd vi skal søle, samme gjelder for kjæresten hennes. Hun har en veldig skarp tone og oppleves hard og kjeftete.  Rett og slett en kjeftesmelle.

Jeg har kjøpt meg tomt og skal bygge hus. Her betviler hun meg hele tiden. Hun tror ikke jeg klarer det. Tror det verste skal skje, at jeg ikke skal klare å betjene lån og at det kommer til å bli tvangsolgt. Jeg har alltid vært flink med økonomi og hun har ingen grunn til å tvile på meg, men det gjør meg usikker på meg selv og setter angst i meg når hun kommer med slike utsagn. Hun krever også at jeg legger alle planer jeg har ifm byggingen frem for henne og forklarer henne hvordan jeg skal gjøre det. Hun er bare negativ. Og jeg synes hun er veldig kontrollerende. 

Har prøvd å ta opp med henne hva som plager meg, men da blir hun iskald og spør om jeg er ute etter bråk og om vi skal krangle.                                             Som jeg skrev tidligere var min far ikke noe god far, han var heller ikke noe grei mot henne, noe som førte til deres skilsmisse da jeg var 10 år. Hun klager på hvor fælt det var for henne, men kan aldri forstå hvor mye det har ødelagt meg også psykisk å vokse opp med en slik far. Hun putter alltid seg selv i offerrollen. Hun klager på at jeg er kald mot henne, men jeg klarer ikke være annerledes sånn som hun er mot meg. Jeg er innelukket og føler ikke jeg hverken blir hørt eller at hun ønsker å vite hvordan jeg har det. Jeg blir jo kjeftet på eller beskyldt om jeg åpner meg.

Når det kommer til mine barn er hun der bare når det passer for henne. Hun drikker ofte og er mye i festlige lag sammen med venner, dette går før barnebarn. Forventer ikke at hun skal være med de hele tida. Jeg spør kanskje 1-2 ganger i året om hun kan passe dem hvis jeg skal noe spesielt (julebord feks), men hun klager som regel om jeg spør og da føles det ikke godt at de skal være der. Farmoren til barna mine blir alltid glad og gleder seg til de skal komme på besøk. Planlegger og kjøper inn kos osv. Kunne ønske min mor også var slik. 

Jeg gikk til psykolog i 2 år. Min mor var med noen ganger. Psykologen sa i ettertid at hun forstod hva jeg mente da hun fremstod som kald og fiendtlig. Men jeg har likevel ikke blitt så mye klokere på vårt forhold. Min mor kan også være blid, for all del, men det negative tar mye over. Alt i alt sittet jeg med følelsen av at jeg er en stor skuffelse for henne og ikke minst min far. Sliter med å forstå hvorfor jeg i det hele tatt finnes. 

 

Anonymkode: f6c2a...07d

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som du får noe godt ut av relasjonen og ville også vært skeptisk til å la barna mine bli nær noen med slik fungering.

Anonymkode: 493f9...da8

[Motstrømmen]

Man velger ikke blods familie, men man kan velge om ha de aktivt i livet. Har du satt noen grenser i ditt liv, hvordan hun må forholde seg til deg og dine barn ? 

Jeg har ingen problemer med å sette grenser for min mor, vi ser ikke alltid øye til øye. Men er gode venner og har høyde under taket for å kunne være uenig. Så jeg priser meg lykke for det, min far må strykes med hårene og sa vel for første gang at han var glad i meg når jeg var 25. Jeg har ikke usunt forhold til noen, men jeg har min søster på en armlengdes avstand da hun er kronisk i offer rollen og suger energien ut ganske fort og er kjapp med giftige ord om man ikke *synes synd på *. Jeg tenker mange har den samme tanken, hvor står jeg i forhold til familien som voksen og spesielt når man skaffe sin egen familie. 

Viktigste er deg og hva er det du ønsker, jobb med å ytre dine ønsker og grenser. Og så er det valget da, hvor stor plass skal de ha i ditt voksene liv? Lykke til , det er ikke enkelt, men ofte en viktig refleksjon å gjøre. 

[AnonymBruker]

Jeg glemte å nevne at jeg sliter med kroniske smerter. Legen tror det er fordi jeg har hatt så mye psykisk belastning i livet at det har satt seg kroniske smerter i kroppen. Er delvis sykemeldt og jeg blir heller ikke trodd av min mor når det kommer til både hvordan jeg har slitt psykisk og nå også med kroniske smerter. Hun kritiserer meg for å være sykemeldt og mener jeg burde komme meg på jobb igjen. 

Anonymkode: f6c2a...07d

[AnonymBruker]

Hun må vel ha en slags forstyrrelse. Bipolar Kansje? 

Anonymkode: 611b3...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hun må vel ha en slags forstyrrelse. Bipolar Kansje? 

Anonymkode: 611b3...360

Hun skylder på overgangsalder, men den har var over 10 år 

Anonymkode: f6c2a...07d

[AprilLudgate]

Ok.

Leste halvveis og konkluderte da med «syk og giftig dame». 
 

Kynisk, men av hensyn til dine barns økonomiske fremtid:

Har hun endel verdier igjen som arv?

Isåfall hadde jeg minimert kontakt noe voldsomt - droppet hytteturene osv, men unngått åpenlys «kutte deg ut» så barnebarna hennes kan arve penger fra henne til egenkapital etc.

Rett og slett ansett henne for å ha en verdi nå: penger som kan hjelpe dine barn praktisk.

Om hun ikke eier særlig og drikker bort pengene uansett:

Seriøst- bare kutt henne ut.

Du har egen familie nå, og bygg din egen chosen family som om hun ikke lengre var her.

Hun er syk ja, men også ei helvetes kjip kynisk kjerring. Ingenting å samle på. Let the trash take itself out. 

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager har du kontakt med henne? Hadde kutta henne ut 100%. Aldri i livet om jeg ville hatt et så giftig menneske i nærheten av meg og mine barn. Skal barna dine vokse opp med å se sin mor bli behandlet sånn???? På tide å våkne. Kutt henne.

Anonymkode: 30476...8bd

[AnonymBruker]

Det er lov å slå opp med folk. Selv om de er familie. Hun kritiserer deg. Får deg til å føle deg dårlig, tvile på deg selv osv. Du får ikke endret henne, men du kan sette grenser for deg selv.

Anonymkode: 2ff16...d8b

[AnonymBruker]

Til slutt ble jeg sint og sa alt jeg mente til henne etter en episode hvor jeg følte hun prøvde å kontrollere meg ved å bestemme hva jeg skal gjøre med livet mitt. Fikk beskjed om at jeg trengte psykolog og at ingenting kunne være galt med henne for hun har så mange venner og jeg ingen, det talte for seg selv og alle likte henne. Og Hun forventer unnskylding for det jeg sa. Er jeg virkelig så dum at jeg ikke forstår noe riktig? For for meg føler jeg meg egentlig sjokkert over hva hun sier til meg og ikke har noe empati eller evne til å forstå meg overhodet. 

Anonymkode: f6c2a...07d

[AnonymBruker]

Hennes oppførsel handler om henne, ikke om deg. Du må akseptere at hun velger å oppføre seg sånn som hun gjør.

Selvsagt bære du nok på en sorg over at hun ikke gir mer uttrykk for at hun setter pris på deg og barnebarna. Men dette er ikke noe du kan styre.

Og de hytteturene må du bare slutte med. Det finnes kjekkere ting å gjøre i helgene enn å gå på eggeskall. Barnevakt ville jeg også sluttet å spørre om, med mindre det virkelig er krise.

Men rådet hennes om psykolog kan kanskje være til hjelp likevel, for din egen del.

Anonymkode: a7ae9...6dd

[AnonymBruker]

Høres ut som min mor. Jeg har (foreløpig) ikke klart å kutte kontakten, og det betaler jeg dyrt for. Iskald kontrollerende og umoden dame. Kutt eller minimer kontakten hvis du kan, det er ikke verdt det å ha et dårlig liv eller bli ødelagt selv selv om hun er moren din.

k39

Anonymkode: 7391f...484

[AnonymBruker]

Barn elsker sine foreldre ubetinget, og ønsker seg varm oppmerksomhet og kjærlighet tilbake. Så er det ikke alltid sånn. Det er vanskelig å peke på hva som gjør din mor til den skruen hun er. Om det er oppvekst, personlighet, kjipt ekteskap, eller mental uhelse. Alle de faktorene blandet sammen har gjort henne til en kald, kontrollerende, avvisende, kjip mor. Hun var ikke snill med deg i oppveksten, og hun er ikke snill med deg som voksen. 

Gjenta for deg selv - det er ikke barnets feil om voksne fungerer dårlig i foreldrerollen. Aldri barnets feil! Du har barn selv, så du klarer å relatere deg til det.

Ta en fot i bakken, aksepter at du ikke vant de beste foreldrene i livets lotteri. Men du er her, du har en fin familie, du har ikke blitt hverken som din mor eller far. Så hva er veien fremover? Hva er best for din psykiske helse, ditt familieliv, din sjelefred med tanke på din mor? Du må minimum begynne å sette grenser for den giftige oppførselen. Hvis hun ikke klarer å være hyggelig på hytta, så ikke bli med. Ikke hvis henne planene for nytt hus, hun har ikke noe med det, hun er ikke noe ekspert på det der.

Jeg tror det vil være lurt om barnet i deg slutter å søke etter aksept, anerkjennelse og kjærlighet fra en mor som ikke har det i seg. Det vil bare fortsette å gjøre vondt. Få det fra andre istedet. Bruk tiden din med folk som vil deg godt. Reduser kontakten med henne til et nivå hvor DU har det bra.

Anonymkode: 8c0bf...352

[AnonymBruker]

Dette høres veldig vondt ut. Min første tanke gikk til hvordan oppveksten til din mor har vært. Det høres ikke ut til at hun har hatt det rette grunnlaget for å være god mor selv. Dette høres banalt ut men har du snakket med din mor om hvordan hun hadde det som barn?

Det kan gi deg en hvis forståelse for hvorfor det er blitt på denne måten, få din mor til å tenke over hvordan hun eventuelt overfører dette til deg og hvis du er skikkelig heldig bringer det samtalen naturlig over på hvordan du føler det uten at det føles konfronterende.

Jeg ville startet der.

Anonymkode: f5168...4ac

[AnonymBruker]

Jeg holdt ut med min mor i over 35 år før jeg fikk nok. Prøvde til og med forklare henne hvor giftig hun var men det var som å snakke til en vegg, og hun bare la all skyld på mannen min for at jeg og hun hadde "fått" et dårlig forhold. Uansett er nærmest null kontakt. Ikke sett henne eller snakket med henne på over 2 år og er bare noen meldinger i året med kontant, som regel guilt-tripping. 

Synes moren din høres ut som i samme kategori, utrolig slitsom og null selvinnsikt. Vil bare si det er lov å kutte familiemedlemmer som ikke kan oppføre seg.

Anonymkode: 38b91...424

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2024 den 14.34):

Jeg har ikke lenger kontakt med min far. Han var ofte sint på meg og kritiserte meg mye. Viste meg aldri kjærlighet eller omsorg. Snakket stygt om meg foran andre og forsømte meg i form av å nekte meg mat, sendte meg alltid bort da han heller ville på byen. Truet med å avlive dyrene vi hadde og selge barndomshjemmet. Sa han skulle adoptere et annet barn. Og mye mer. 

Har kontakt med min mor, men jeg tenker mye på hvordan vårt forhold er. Jeg sliter riktignok med mye etter oppveksten. Lav selvtillit, depresjon, angst, grensesetting osv.

Jeg opplever min mor som at hun ikke liker meg. Jeg fikk i oppveksten alltid høre at jeg måtte forandre meg hvis jeg skulle få venner og hun snakket alltid om onkelbarna til kjæresten som ideelle barn og hvor flotte de var. Hennes kjæreste maste også om at jeg måtte være sånn og sånn eller så kunne jeg flytte til min far. 

Nå som voksen sitter jeg å lurer på hva slags forhold vi egentlig har. Vi har som regel en eller annen form for kontakt 1-2 ganger i uka. Jeg er forresten hennes eneste barn og vi har heller ingen annen familie enn hennes mor (min bestemor) og mine to barn. Vi drar på hytta sammen med min mor og kjæresten ofte. Her er det mye regler. Om jeg feks har tørket kjøkkenbordet og henger filla feil, om jeg åpner et gardin noe for å se ut, flytter litt på en stol for å kunne sitte riktig vei blir jeg irettesatt. Hun maser om at vi skal hjelpe til på hytta med forefallende arbeid, men det er aldri godt nok for alt skal gjøres 100% etter hennes bok, om ikke blir man kjeftet på. Hennes kjæreste må kle av seg på utsiden da det er krise om det kommer et bøss inn i huset. Vi får heller ikke lov til å lage mat på kjøkkenet da hun er redd vi skal søle, samme gjelder for kjæresten hennes. Hun har en veldig skarp tone og oppleves hard og kjeftete.  Rett og slett en kjeftesmelle.

Jeg har kjøpt meg tomt og skal bygge hus. Her betviler hun meg hele tiden. Hun tror ikke jeg klarer det. Tror det verste skal skje, at jeg ikke skal klare å betjene lån og at det kommer til å bli tvangsolgt. Jeg har alltid vært flink med økonomi og hun har ingen grunn til å tvile på meg, men det gjør meg usikker på meg selv og setter angst i meg når hun kommer med slike utsagn. Hun krever også at jeg legger alle planer jeg har ifm byggingen frem for henne og forklarer henne hvordan jeg skal gjøre det. Hun er bare negativ. Og jeg synes hun er veldig kontrollerende. 

Har prøvd å ta opp med henne hva som plager meg, men da blir hun iskald og spør om jeg er ute etter bråk og om vi skal krangle.                                             Som jeg skrev tidligere var min far ikke noe god far, han var heller ikke noe grei mot henne, noe som førte til deres skilsmisse da jeg var 10 år. Hun klager på hvor fælt det var for henne, men kan aldri forstå hvor mye det har ødelagt meg også psykisk å vokse opp med en slik far. Hun putter alltid seg selv i offerrollen. Hun klager på at jeg er kald mot henne, men jeg klarer ikke være annerledes sånn som hun er mot meg. Jeg er innelukket og føler ikke jeg hverken blir hørt eller at hun ønsker å vite hvordan jeg har det. Jeg blir jo kjeftet på eller beskyldt om jeg åpner meg.

Når det kommer til mine barn er hun der bare når det passer for henne. Hun drikker ofte og er mye i festlige lag sammen med venner, dette går før barnebarn. Forventer ikke at hun skal være med de hele tida. Jeg spør kanskje 1-2 ganger i året om hun kan passe dem hvis jeg skal noe spesielt (julebord feks), men hun klager som regel om jeg spør og da føles det ikke godt at de skal være der. Farmoren til barna mine blir alltid glad og gleder seg til de skal komme på besøk. Planlegger og kjøper inn kos osv. Kunne ønske min mor også var slik. 

Jeg gikk til psykolog i 2 år. Min mor var med noen ganger. Psykologen sa i ettertid at hun forstod hva jeg mente da hun fremstod som kald og fiendtlig. Men jeg har likevel ikke blitt så mye klokere på vårt forhold. Min mor kan også være blid, for all del, men det negative tar mye over. Alt i alt sittet jeg med følelsen av at jeg er en stor skuffelse for henne og ikke minst min far. Sliter med å forstå hvorfor jeg i det hele tatt finnes. 

 

Anonymkode: f6c2a...07d

Har også en sånn mamma. Ble frisk av 0 kontakt. 

Anonymkode: 173ea...cd5