Hadde du avsluttet forholdet dersom samboer ikke ville bo sammen lenger, men kun være kjærester/særbo?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Herregud vi kunne aldri vært sammen

Anonymkode: 40318...696

Men da regner jeg med at du heller ikke flytter sammen med noen, for så å flytte ut.

Anonymkode: 053a8...66d

[Dojakitty]

For meg er/var det et mareritt å bo sammen med hans barn. Men det var mer fordi han var en jævla egoist på alle måter. Så jeg har blitt skremt for alltid. Kommer aldri til å bo sammen med en igjen. Alenetiden min og freden jeg har nå er HELT AVGJØRENDE for min livskvalitet. Du må ut TS. Kjenner meg igjen i det du skriver. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men da regner jeg med at du heller ikke flytter sammen med noen, for så å flytte ut.

Anonymkode: 053a8...66d

Jeg har latt damer flytte inn hos meg, men har bedt dem flytte igjen etter et års tid

Anonymkode: 40318...696

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for at man prøver samboerskap, men det er ikke for alle. Min mann flyttet sammen med meg da mine tre var i starten av tenårene, og jeg hadde forstått hvis han ville flyttet ut. Det er krevende med ungdommer, og enda mer når det ikke er egne/man ikke har vært i livene til hverandre lenge. Mine har også vært hos oss rundt 80% av tiden, og i perioder er de mye mer i stue/fellesrom enn på egne soverom. Klart det merkes. 

Nå er to av dem ute av redet, så jeg tenker at vi er over bøygen. Men jeg kunne fortsatt vurdert særboerskap dersom mannen min ønsket det. Ikke at jeg ville tatt det opp selv, men jeg ser helt klart fordeler.  

Anonymkode: c7bd4...7e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har latt damer flytte inn hos meg, men har bedt dem flytte igjen etter et års tid

Anonymkode: 40318...696

Og de ville fortsatt være sammen med deg? 

Anonymkode: b9131...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har latt damer flytte inn hos meg, men har bedt dem flytte igjen etter et års tid

Anonymkode: 40318...696

Bruk og kast, altså. 

Anonymkode: 053a8...66d

[Spade]

Om jeg var ung og barnløs, dump

om jeg nå som 36 åring 3 barnsmor skulle blitt singel. Absolutt særboer 👍

[AnonymBruker]

Jeg føler sånn med deg TS, vurderte å gjøre det samme selv en periode. Å være stemor er en enormt utakknemlig jobb og i dette huset her så er det aldri stille. Barna tar opp fellesrom fordi soverommene er så små, og eneste plassen jeg kan få _litt_ fred er på soverommet. Men føler meg da igjen som en kjip huleboer som ikke vil være sammen med resten. Er introvert og blir veldig sliten av støy. Og de som kommer å sier at dette burde du ha visst på forhånd; Nei, du klarer ikke se for deg hvordan hverdagslivet kommer til å utfolde seg. Jeg savner stillhet noe så jævlig, bruker å gå på fjellet når det blir for ille.

Anonymkode: b379f...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er så skikkelig i villrede her!

Elsker samboeren min, men jeg har det ikke greit i hverdagen vår. Har prøvd masse forskjellig for å bedre det, men det hjelper ikke nok, for problemet mitt er at jeg ikke trives med å bo med barna hans så mye. De bor her 98% av tiden og er tenåringer. 

Jeg trenger mer tid alene i hverdagen, og er så sliten av å stadig dra på besøk til venner/familie, på tur osv. Jeg savner så enormt det å være alene i mitt eget hjem, men det finnes ikke flere muligheter til det her.

Jeg hadde aldri trodd det skulle bli slik for meg, og vet at det er jeg som har satt meg i denne situasjonen helt selv. Jeg skylder ikke på noen måte på barna eller samboeren min. 
Likevel blir jeg skikkelig nedstemt der det grenser til depresjon, av livet mitt. Jeg jobber skikkelig med veiledning fra legen min for å komme ovenpå igjen, og har klart det før, men problemet er her likevel, og den eneste «løsningen» er å endre hverdagen min.

Anonymkode: 5487f...539

Det kommer ann på hva man ser for seg..

Je ville hatt forståelse for at det og mitt ble for mye...

Anonymkode: d166c...fc2

[AnonymBruker]

Syns du skal ta deg en prat med samboern din og ikke tilfeldige folk her inne. 

Anonymkode: df149...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Da tror jeg at det er best for deg å avslutte forholdet og finne en mann uten tenåringsbarn. Vinn-vinn for alle.

Anonymkode: 053a8...66d

Hvorfor det??

Vi er da mange med barn som har svart at vi ville/kunne gått for særbo.

Å bli så blind på egne unger at man opplever tenåringer som "helt uproblematisk" er merkelig.

Er fornøyd og stolt av mine, med tro på fremtiden deres. Men å si at det er peace of cake å hoppe inn, ville vært en løgn.

Dog kommer det nok ann på hvordan man tenker.

Jeg ser ikke på særboere som noe mindre forpliktende enn noe annet..

Anonymkode: d166c...fc2

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å være kjærester og bonusmor. Det kan i mange tilfeller være bedre at far og mor oppdrar ungdommene alene, og at kjæresten til far ikke er med i denne hverdagen. Heller treffes av og til.

Anonymkode: 46a6f...935

[AnonymBruker]

Nei , hadde gått fint for meg

Anonymkode: 1bea6...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og de ville fortsatt være sammen med deg? 

Anonymkode: b9131...6fe

Selvsagt.

Anonymkode: 40318...696

[Eignarf]

Første spørsmål; har du selv barn? 

Og hvor gammel er du? 

Det er et litt vanskelig dilemma dette. For jeg forstår godt dine tanker, dine behov og hva du trenger. Også at du elsker samboeren din. 

Men hvorfor føles det ikke som ditt hjem også, når du bor der? Og hvor lenge har dere vært sammen? 

Jeg vet ikke hva det riktige her er å gjøre. For selv om du tenker og tror løsningen er å flytte for seg selv, kan det hende at løsningen er å lære seg å være en familie. Men det er om du ønsker det. Hva ønsker du? Å være en familie, eller å bo alene? Begge delene er helt okei og greit. Og folk er forskjellige

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, det hadde jeg. Jeg vil ha en livspartner som vil være sammen med meg daglig. Dele måltider, netter, dusje sammen osv

Anonymkode: b9131...6fe

Dele økonomi glemte du.

Anonymkode: 14b9f...921

[AnonymBruker]

Hadde elska det. Hadde elska å bare være kjærester uten å bo sammen. Jeg krever mye egentid. Så for meg hadde det vært perfekt. 

Anonymkode: 5bb42...4a2

[AnonymBruker]

Eignarf skrev (9 minutter siden):

Første spørsmål; har du selv barn? 

Og hvor gammel er du? 

Det er et litt vanskelig dilemma dette. For jeg forstår godt dine tanker, dine behov og hva du trenger. Også at du elsker samboeren din. 

Men hvorfor føles det ikke som ditt hjem også, når du bor der? Og hvor lenge har dere vært sammen? 

Jeg vet ikke hva det riktige her er å gjøre. For selv om du tenker og tror løsningen er å flytte for seg selv, kan det hende at løsningen er å lære seg å være en familie. Men det er om du ønsker det. Hva ønsker du? Å være en familie, eller å bo alene? Begge delene er helt okei og greit. Og folk er forskjellige

Jeg er snart 40 og har egne barn som er hjemme 50/50. Vi har vært sammen i 6 år og bodd sammen i ett.

Jeg/vi har ønsket fra starten å være en felles familie og bo sammen, men har tatt oss god tid til å bli kjent og barna vant med hverandre. Mine er yngre enn hans. 
Jeg har endret tanken min om at det er best å bo sammen, for det er ikke slik jeg trodde. Det blir alt for «mye» for meg. Elsker alenetid selv og alenetiden med mine barn. Mine barn syntes at hans barn er greie nok, men jeg er sikker på at de hadde syntes det var supert om jeg sa at vi skulle bo alene igjen.

ts

 

Anonymkode: 5487f...539

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært totalt med på den. Hilsen gift 3-barnsmor. 

Anonymkode: f6be4...55c

[AnonymBruker]

Jeg trenger mye egentid selv så hadde ikke hatt noe problem med det. Nå hadde jeg neppe flyttet sammen i utgangspunktet, men det må jo være bedre å stikke fingeren i jorda og si at «Dette fungerer ikke for meg, hva gjør vi; kan du akseptere at vi går tilbake til å være særboere noen år?». 

Anonymkode: 5a563...f2f