Hadde du avsluttet forholdet dersom samboer ikke ville bo sammen lenger, men kun være kjærester/særbo?

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor sparke til en som ligger nede? 

Anonymkode: d78cc...730

Hvordan er dette å sparke en som ligger nede? Hun skriver jo selv "Vi var enige om to barn, og det er naturligvis ikke noe jeg er interessert i å fire på." Jeg kritiserer ikke at man velger å være særboer eller ikke bo sammen i utgangspunktet, men at man faktisk velger barn til tross for denne situasjonen. Og jeg kan også forstå at man får ett barn f.eks ved et uhell, men to stykker? Da gjør man jo dette helt overlagt.

Jeg er for øvrig bonusmor til et barn med spesielle behov. Vi valgte å vente med barn nettopp fordi vi ønsker en avklart situasjon som sikrer barnet som allerede er der først. Mitt sterke behov for å få barn (jeg er ufrivillig barnløs) kan ikke gå foran barnet med spesielle behov. Nå som situasjonen er god og avklart, kan vi også velge å få barn. Så for all del: jeg har all mulig forståelse for at det er slitsomt og vanskelig å være bonusmor/stemor, det vet jeg alt om, men jeg ville aldri satt egne behov foran barnas behov.

[AnonymBruker]

Har du snakka med samboeren din om dette? Jeg ville tatt opp emnet i form av at du føler for mer alenetid, og trenger et eget sted å være (f.eks et egnet rom for deg selv - ikke soverommet deres). Dere kan begge to vri hodene for å finne ei løsning, og et forslag kan deretter bli å være særboere. Et annet kan være å innrede et annet rom i huset til ei stue eller faktisk å bytte bolig, til et sted med to stuer eller faktisk hybel som du kan bruke som et fristed (regner med økonomien er ok, om det også er et alternativ å bli særboer?). 

Jeg ville aldri sagt at det var pga barna. Det ville blitt slutten på forholdet om min mann sa det. 

Ellers tenker jeg at om mannen kun hadde vært åpen for å bli særboer, så tror jeg det ville betydd starten på slutten av forholdet.

Anonymkode: 9aeba...62e

[AnonymBruker]

Har du flyttet inn til han slik at det er du som må flytte? Hvis ja og i lys av at dere hadde det bra før dere ble samboere, så kan det jo gå bra. Men tipper det kommer an på om samboeren din synes du er en belastning å ha i sitt hus eller om han oppfatter deg som en ressurs. Da blir det jo enten en lettelse eller en sorg over at du flytter. Hvis du er mye på soverommet og er nedstemt, så kan jeg forstå det hvis han synes du blir en belastning, en sur tenåring liksom. 
 

Jeg personlig ville kun vært samboer med noen som oppleves positiv og som en ressurs. Ville uansett ikke vært sammen med noen som mislikte barna mine. 

Anonymkode: 7bad1...c5f

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (1 time siden):

Jeg skjønner ikke at man å tør å få barn sammen med noen man ikke er sikre hvordan egentlig er (altså at man ikke har bodd sammen). En ting er jo at ting går skeis underveis, men her går man jo rett inn i det med åpne øyne. Og én ting er å bli gravid ved et uhell, men å få flere barn i en slik situasjon er spesielt, synes jeg. Du er ikke interessert i å fire på dine krav, men hva med barna? Bør ikke deres beste bli hensyntatt? Barn har også behov for sine pappaer, og ikke bare mamma. 

Det er kun annenhver helg mannen har sine særkullsbarn, og han bor borte. Når barna er på aktiviteter eller ting på dagtid, er han sammen med oss. Så vårt felles barn (og det neste), bor med far 80-90% av tiden. Det er jo mer enn mange av landets skilsmissebarn ser siden fedre, eller for den saks skyld familier der far jobber turnus eller reiser med jobb.

Dette er jo midlertidig. Når hans eldste flytter hjemmefra blir det enklere, og det er om et par år.

De få dagene han er helt opptatt med sine særkullsbarn er jeg og barnet ofte med min familie, som han er nære (kusiner/fettere på samme alder). Vårt barn har det veldig bra.

Anonymkode: 3dc4e...33a

[Eignarf]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2024 den 22.41):

Jeg er snart 40 og har egne barn som er hjemme 50/50. Vi har vært sammen i 6 år og bodd sammen i ett.

Jeg/vi har ønsket fra starten å være en felles familie og bo sammen, men har tatt oss god tid til å bli kjent og barna vant med hverandre. Mine er yngre enn hans. 
Jeg har endret tanken min om at det er best å bo sammen, for det er ikke slik jeg trodde. Det blir alt for «mye» for meg. Elsker alenetid selv og alenetiden med mine barn. Mine barn syntes at hans barn er greie nok, men jeg er sikker på at de hadde syntes det var supert om jeg sa at vi skulle bo alene igjen.

ts

 

Anonymkode: 5487f...539

Dere har jo vært sammen en del år da! Så regner med dere kjenner hverandre godt. Og har en kjerne i forholdet som særboere også. 

Vet du hva hannes barn tenker om saken da? Tror du de ville blitt glade for at dere flyttet, eller tror du de syntes det var mer supert om dere fortsatte å bo der? De bor der 24/7 de eller? 

Slet du med misnøye når du bodde alene, og med dine egne barn? Var det da noen ganger at ting ble for mye? Eller er det rett og slett kun grunnet denne situasjonen, at det blir for mye å være en hel bonusfamilie. Kanskje for lite hus? 

[AnonymBruker]

Ja, da hadde det blitt slutt. Jeg så etter en samboer/ektemann/livspartner som jeg vil dele alt med. Ikke bare godværsdager. Jeg var tydelig fra start om dette, det var et premiss for å gå videre med datingprosessen. 

Han er introvert og jeg ekstrovert, og jeg lager plass til han i hverdagen vår til å være seg selv og få det han trenger på egne premiss. Da slipper han å be om tid alene i huset, jeg gir det naturlig. 

Her har du rotet det skikkelig til for deg selv. Synes å huske du har laget tråder om dette før. Men der hadde ts også barn selv. 

Om du elsker mannen din så holder du ut. Tenåringene flytter tross alt snart ut. I mellomtiden sier du til han at du har behov for mer egentid enn du har i dag og spør han hvordan dere evt kan finne ut av det. 

Om du ikke er så giret på mannen så gjør du det slutt.

Anonymkode: af42c...13b