Hva er dere takknemlige for her i livet?

[Nimbus]

At jeg bor i Norge og ikke USA

[AnonymBruker]

For at jeg ikke har barn.  Det er jeg takknemlig over å slippe.  Med all respekt for de med barn, men jeg priser meg lykkelig for å ha tatt valget om ikke ha det i mitt eget liv 

Anonymkode: 7a3a0...3f1

[AnonymBruker]

Jeg er takknemlig for min sønn, at han er frisk. At jeg er funksjonsfrisk, født i Norge. Har og hatt mulighet til å reise og bo i forsjellige deler av verden og virkelig se på nærhold hvor heldig man er som har Norsk pass. Gode venner. Min økonomi og jobben. Jo eldre jeg blir  og mer jeg ser og mer takknemlig blir jeg.

 

Anonymkode: 21ad9...4f9

[Rainstorm2.0]

Jeg er takknemlig for at jeg lever. 

For hyggelige mennesker her på KG, som bygger hverandre opp, som småprater, og som deler kunnskap og omsorg med hverandre. 

Jeg er takknemlig for kjæresten min, som hjelper meg å lære at jeg er verdt de gode tingene i livet. Og for en god venninne som har vært en stor støtte gjennom en tung tid. 

Jeg er takknemlig for håpet jeg er fylt med. Der motgang før ville senket meg, og blitt værende i meg i dagevis, om ikke ukevis, våkner jeg nå med nytt håp morgenen etter et tilbakeslag, og aksepterer smertene og utmattelsen, og kjenner at jeg tror virkelig jeg vil komme gjennom dette. 

For tryggheten jeg tross alt har her i Norge. Jeg har mange internaliserte forventninger til ting som skremmer meg, hvordan jeg er kronisk utrygg og dermed kronisk utslitt. Likevel vet jeg intellektuelt at jeg er faktisk helt utrolig trygg, og det setter jeg så pris på. 

Jeg er takknemlig for mennesker som lager ressurser for folk som sliter, som deler av kompetansen og erfaringene de har, slik at flere kan bli friske fra konsekvensene av det moderne samfunnet vi lever i, og konsekvensene av dysregulerte nervesystem. 

Jeg er takknemlig for @Irak som stilte dette spørsmålet, og som ga meg denne muligheten til å stoppe og reflektere litt og kjenne på hva jeg kjenner meg takknemlig for. ❤️ 

[Irak]

Rainstorm2.0 skrev (27 minutter siden):

Jeg er takknemlig for at jeg lever. 

For hyggelige mennesker her på KG, som bygger hverandre opp, som småprater, og som deler kunnskap og omsorg med hverandre. 

Jeg er takknemlig for kjæresten min, som hjelper meg å lære at jeg er verdt de gode tingene i livet. Og for en god venninne som har vært en stor støtte gjennom en tung tid. 

Jeg er takknemlig for håpet jeg er fylt med. Der motgang før ville senket meg, og blitt værende i meg i dagevis, om ikke ukevis, våkner jeg nå med nytt håp morgenen etter et tilbakeslag, og aksepterer smertene og utmattelsen, og kjenner at jeg tror virkelig jeg vil komme gjennom dette. 

For tryggheten jeg tross alt har her i Norge. Jeg har mange internaliserte forventninger til ting som skremmer meg, hvordan jeg er kronisk utrygg og dermed kronisk utslitt. Likevel vet jeg intellektuelt at jeg er faktisk helt utrolig trygg, og det setter jeg så pris på. 

Jeg er takknemlig for mennesker som lager ressurser for folk som sliter, som deler av kompetansen og erfaringene de har, slik at flere kan bli friske fra konsekvensene av det moderne samfunnet vi lever i, og konsekvensene av dysregulerte nervesystem. 

Jeg er takknemlig for @Irak som stilte dette spørsmålet, og som ga meg denne muligheten til å stoppe og reflektere litt og kjenne på hva jeg kjenner meg takknemlig for. ❤️ 

Så hyggelig 🤗. Bare koselig 💕. Takk for et reflektert bidrag 👏👏👏👏.