Ville du ha gifta deg med en alkoholiker?

[PusheenPusheen]

Andrine& skrev (1 minutt siden):

Her er du helt ute å kjøre!

Avhengighet er en genetisk  sykdom som veldig ofte går i arv. Det handler om en progresjon som den det gjelder ikke selv evner å se. Tror du virkelig noen med viten og vilje forsøker å drikke seg ihjel? Det er svært dødelig. 
Du er et bevis på an total mangel på kunnskap om avhengighet noe som er utrolig trist nå som vi lever i en tid der folk skal være opplyst på en måte basert på forsking og ikke gamle oppfatninger hos folk som ikke forstår bedre. 
Jeg er selv tørrlagt alkoholiker. Jeg ble sjenket alkohol hjemme fra jeg var barn, ca 12 års alder, jeg ble dratt rundt av min mor på fester i bygda som 14 åring, dette husker jeg ikke selv fordi jeg har vært sterkt beruset, men andre har fortalt at de har sett meg. På hvilken måte har jeg selv gått aktivt inn for å mate min avhengighet mener du? Visste du at de fleste starter sin karriere som alkoholiker i 11, 12 års alder? Hvor bevisst er et menneske sine valg rundt rus i den alderen tror du? 

Ok, ro ned. Jeg vet godt at alkoholisme kan være genetisk betinget. Men man kan også se at alkoholikere er alene med å være det i sin familie. At ingen andre enn den som er alkoholiker, drikker unormalt mye. At vedkommende ikke har blitt skjenket full fra ung alder. Så ikke skyld på oppvekst for alle andre selv om det var slik for deg. Det er trist å høre at det ble sånn for deg, og det har jeg selvsagt sympati for. Men det er ikke sånn for alle, selv om det er sånn for noen. Og så er det jo noe med at det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Da går deres sykdom ut over pårørende. Det er et helvete å stå i, og man blir både sint, lei, sliten, redd og er i en konstant stressmodus. Her i familien er det stjeling, stygge ord blir sagt, utfrysning skjer, og enkelte i familien sitter igjen som nervevrak hele tiden. Så alkoholismen går selvsagt hardt utover de som ikke er syke også. Og det er provoserende og frustrerende at den syke nekter å la seg hjelpe. Vedkommende i min familie begynte ikke å drikke uansvarlig før h*n hadde lov, så det var et helt bevisst valg, ja.  

[Andrine&]

PusheenPusheen skrev (55 minutter siden):

Ok, ro ned. Jeg vet godt at alkoholisme kan være genetisk betinget. Men man kan også se at alkoholikere er alene med å være det i sin familie. At ingen andre enn den som er alkoholiker, drikker unormalt mye. At vedkommende ikke har blitt skjenket full fra ung alder. Så ikke skyld på oppvekst for alle andre selv om det var slik for deg. Det er trist å høre at det ble sånn for deg, og det har jeg selvsagt sympati for. Men det er ikke sånn for alle, selv om det er sånn for noen. Og så er det jo noe med at det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Da går deres sykdom ut over pårørende. Det er et helvete å stå i, og man blir både sint, lei, sliten, redd og er i en konstant stressmodus. Her i familien er det stjeling, stygge ord blir sagt, utfrysning skjer, og enkelte i familien sitter igjen som nervevrak hele tiden. Så alkoholismen går selvsagt hardt utover de som ikke er syke også. Og det er provoserende og frustrerende at den syke nekter å la seg hjelpe. Vedkommende i min familie begynte ikke å drikke uansvarlig før h*n hadde lov, så det var et helt bevisst valg, ja.  

Det ligger i genene men om eller når det slår ut vet ingen. Som oftest starter det i ung alder, men det kan også vise seg hos eldre som plutselig drikker voldsomt, du vet, vi har egne eldre hjem for alkoholikere. Det har med amygdala i hjernen å gjøre, les deg opp på dette før du anklager den som drikker. 

Så er det riktig at det er grusomt og at det rammer de pårørende på en veldig stygg måte. Det betyr ikke at personene med avhengighet skal lastes, de er styrt av ruspersonligheten sin å den vil overgå alt og alle, uansett om det er egne barn som får gjennomgå. Avhengighet preges av tvang, dvs at egenviljen som du refererer til er borte. 
Som pårørende må du akseptere at den avhengige er mer glad i rusen enn i deg. Det er ditt ansvar å sette grenser og å innse at det ikke er noe du kan gjøre for å forandre andre. 
Ofte feiler pårørende med å ikke ta ansvar selv, de går i en felle der de fortsetter å lide og å bebreide den avhengige. 
 

Som jeg sier, det trengs virkelig kunnskap rundt dette teama. Du legger en viss føring det du snakker ned de som sitter i avhengighet, det er jo noe av årsaken til at det er så skambelagt og vanskelig å komme ut av. Du skal ikke hjelpe en alkoholiker, du skal hjelpe deg selv! 

[PusheenPusheen]

Andrine& skrev (31 minutter siden):

Det ligger i genene men om eller når det slår ut vet ingen. Som oftest starter det i ung alder, men det kan også vise seg hos eldre som plutselig drikker voldsomt, du vet, vi har egne eldre hjem for alkoholikere. Det har med amygdala i hjernen å gjøre, les deg opp på dette før du anklager den som drikker. 

Så er det riktig at det er grusomt og at det rammer de pårørende på en veldig stygg måte. Det betyr ikke at personene med avhengighet skal lastes, de er styrt av ruspersonligheten sin å den vil overgå alt og alle, uansett om det er egne barn som får gjennomgå. Avhengighet preges av tvang, dvs at egenviljen som du refererer til er borte. 
Som pårørende må du akseptere at den avhengige er mer glad i rusen enn i deg. Det er ditt ansvar å sette grenser og å innse at det ikke er noe du kan gjøre for å forandre andre. 
Ofte feiler pårørende med å ikke ta ansvar selv, de går i en felle der de fortsetter å lide og å bebreide den avhengige. 
 

Som jeg sier, det trengs virkelig kunnskap rundt dette teama. Du legger en viss føring det du snakker ned de som sitter i avhengighet, det er jo noe av årsaken til at det er så skambelagt og vanskelig å komme ut av. Du skal ikke hjelpe en alkoholiker, du skal hjelpe deg selv! 

Her snakker du om at personen som er avhengig ikke skal lastes, og at jeg som pårørende må akseptere at den syke er mer glad i rusen enn meg. Da tolker jeg det dithen at du mener den syke ikke har noe ansvar oppi det hele? Og at det er pårørendes ansvar å holde ting i sjakk ved å sette grenser, som uansett overskrides? Det håper jeg du ikke mener. For da er vi i så fall helt uenig. Hvis jeg må akseptere at den syke er mer glad i rusen enn meg, og pga rusen er et rævhøll, da kan jeg ikke, og vil jeg ikke, ha den personen i livet mitt. Da klarer jeg ikke, for min egen psykiske helse, å ha like mye sympati enn hvis vedkommende hadde hatt en annen sykdom. Når alkoholen går utover alle rundt, kan man ikke leve med den personen på samme måte som hvis personen hadde hatt kreft f.eks. Jeg har måtte kutte ut venner pga alkoholisme. Og jeg står 100% ved det valget. Den syke har ene og alene ansvar for å bli frisk, ansvar for å si unnskyld til de den har såret. Som tørrlagt alkoholiker, regner jeg med du har reflektert over dette selv.

Jeg er ikke det minste overrasket over at majoriteten her sier nei når det spørres om de kunne gifte seg med en alkoholiker. Det er mer skadelig å være pårørende enn det mange alkoholikere skjønner. Det tærer sinnsykt på mange aspekter ved helsa. Jeg kunne aldri i livet ha giftet meg med en alkoholiker, for jeg har førstehåndserfaring av hvor dårlig mange er til å ta nettopp ansvar for sin egen oppførsel. Og det er vanskelig å ha full og hel sympati med noen som gang på gang sårer en. 

Endret 2. november av PusheenPusheen
Grammatikkfeil

[Adrenalina1]

Aldri i livet. Så vondt vil jeg ikke meg selv.

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (5 timer siden):

Her er du helt ute å kjøre!

Avhengighet er en genetisk  sykdom som veldig ofte går i arv. Det handler om en progresjon som den det gjelder ikke selv evner å se. Tror du virkelig noen med viten og vilje forsøker å drikke seg ihjel? Det er svært dødelig. 
Du er et bevis på an total mangel på kunnskap om avhengighet noe som er utrolig trist nå som vi lever i en tid der folk skal være opplyst på en måte basert på forsking og ikke gamle oppfatninger hos folk som ikke forstår bedre. 
Jeg er selv tørrlagt alkoholiker. Jeg ble sjenket alkohol hjemme fra jeg var barn, ca 12 års alder, jeg ble dratt rundt av min mor på fester i bygda som 14 åring, dette husker jeg ikke selv fordi jeg har vært sterkt beruset, men andre har fortalt at de har sett meg. På hvilken måte har jeg selv gått aktivt inn for å mate min avhengighet mener du? Visste du at de fleste starter sin karriere som alkoholiker i 11, 12 års alder? Hvor bevisst er et menneske sine valg rundt rus i den alderen tror du? 

Fy faen for et jævlig utgangspunkt du har hatt. Helt forferdelige oppvekstvilkår hvor du åpenbart ikke var i stand til å komme deg ut av helt elendige forutsetninger som ingen barn fortjener. Kondolerer for det, en sånn oppvekst (og konsekvenser) burde ingen noensinne ha, og det er en sinnsyk prestasjon at du har greit å komme deg utav det.

Men hvis avhengighetens genetikk er SÅ tungtveiende, hvorfor er ikke jeg rusmisbruker da? Moren min var pillenarkoman allerede før jeg ble født, og gjorde et forsøk på å oppdra meg så godt hun evnet (noe hun mislykkes med, i stor grad) helt alene. Så da burde jeg jo være både arvelig og miljømessig disponert, og selvsagt rusmisbruker selv da?

Men jeg er ikke det. Jeg kan ta et glass i ny og ne hvis jeg er ute på byen kanskje 1 gang i mnd, eller dra på en skikkelig fest et par ganger i året, maks. Utenom det er jeg helt uinteressert i rusmidler, og kunne like gjerne levd helt uten.

Poenget mitt er at alt er relativt. Det finnes like mange situasjoner som mennesker, familier og relasjoner. Jeg har vel et eller annet i meg som gjør at jeg *ikke* ble skadet på den måten at jeg endte opp i samme retning. Mest sannsynlig er det griseflaks, uten at jeg vet hva det innebærer. Jeg arvet imidlertid min mors måte å "håndtere" følelser på, som ikke var å håndtere dem. Så jeg har brukt ufattelig mange år på å lære meg å føle noe og faktisk leve i stedet for bare å eksistere, og få sunne relasjoner og sette grenser.

Jeg har strevd veldig i relasjoner og hatt store psykiske problemer, men misbruker ble jeg ikke.

Jeg tenker at PusheenPusheen har et lite poeng, da, om akkurat dette med når sympatien forsvinner. Fordi for en uten disse problemene, så virker det hele så selvvalgt. Så jeg kan skjønne hvor perspektivet kommer fra. Samtidig mener jeg bestemt at alkoholisme og annen avhengighet bør behandles som sykdom. For avhengige er jo det, livsfarlig syke. Både når de lever med det i hverdagen, og de livsfarlige abstinensene som kommer om man prøver å slutte. Og som du sier, en del av sykdommen er at man ikke ser progresjonen eller konsekvensene selv. Så kan noen argumentere med at avhengighet av rus bare er et *symptom* på psykisk sykdom, og at problemet bare er der. Men er man avhengig dypt og lenge nok, så blir avhengigheten en helt, egen sykdom på toppen, og livet blir til slutt bare en avgrunn man prøver å ikke falle ned i. Og noen er mer genetisk disponert enn andre, andre kommer i elendige miljøer eller situasjoner helt uten arvelig ballast, noen får begge deler. Og det går til helvete, eller det går bra, eller noe midt i mellom. 

Alt er relativt!

Og til spørsmålet: Kunne jeg gifta meg med en alkoholiker? Nei. Jeg vet hva det kan innebære, og tør ikke ta sjansen på en slik nær relasjon igjen.

Anonymkode: 4a876...b20

[Andrine&]

PusheenPusheen skrev (3 timer siden):

Her snakker du om at personen som er avhengig ikke skal lastes, og at jeg som pårørende må akseptere at den syke er mer glad i rusen enn meg. Da tolker jeg det dithen at du mener den syke ikke har noe ansvar oppi det hele? Og at det er pårørendes ansvar å holde ting i sjakk ved å sette grenser, som uansett overskrides? Det håper jeg du ikke mener. For da er vi i så fall helt uenig. Hvis jeg må akseptere at den syke er mer glad i rusen enn meg, og pga rusen er et rævhøll, da kan jeg ikke, og vil jeg ikke, ha den personen i livet mitt. Da klarer jeg ikke, for min egen psykiske helse, å ha like mye sympati enn hvis vedkommende hadde hatt en annen sykdom. Når alkoholen går utover alle rundt, kan man ikke leve med den personen på samme måte som hvis personen hadde hatt kreft f.eks. Jeg har måtte kutte ut venner pga alkoholisme. Og jeg står 100% ved det valget. Den syke har ene og alene ansvar for å bli frisk, ansvar for å si unnskyld til de den har såret. Som tørrlagt alkoholiker, regner jeg med du har reflektert over dette selv.

Jeg er ikke det minste overrasket over at majoriteten her sier nei når det spørres om de kunne gifte seg med en alkoholiker. Det er mer skadelig å være pårørende enn det mange alkoholikere skjønner. Det tærer sinnsykt på mange aspekter ved helsa. Jeg kunne aldri i livet ha giftet meg med en alkoholiker, for jeg har førstehåndserfaring av hvor dårlig mange er til å ta nettopp ansvar for sin egen oppførsel. Og det er vanskelig å ha full og hel sympati med noen som gang på gang sårer en. 

Jeg sier det som det er, det er hardt, å derfor trenger vi åpenhet og kunnskap.
Pårørende bør gå 12 trinn i Alanon for å hjelpe seg selv. Der kan man lære mye som kan hjelpe så livet blir godt å leve, det er tross alt ikke du som har en avhengighet. 
Hvor vil du med å fordele skyld og ansvar? Du vil kun slite deg ut ved å forvente noe en person ikke kan gi deg.

[AnonymBruker]

Nei. Jeg liker en god vin til god mat. Men hvis en må ha drikke hver dag så nei takk. Hvis dem må drikke hver helg å så nei takk. 

Anonymkode: 1cd35...f11

[Andrine&]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fy faen for et jævlig utgangspunkt du har hatt. Helt forferdelige oppvekstvilkår hvor du åpenbart ikke var i stand til å komme deg ut av helt elendige forutsetninger som ingen barn fortjener. Kondolerer for det, en sånn oppvekst (og konsekvenser) burde ingen noensinne ha, og det er en sinnsyk prestasjon at du har greit å komme deg utav det.

Men hvis avhengighetens genetikk er SÅ tungtveiende, hvorfor er ikke jeg rusmisbruker da? Moren min var pillenarkoman allerede før jeg ble født, og gjorde et forsøk på å oppdra meg så godt hun evnet (noe hun mislykkes med, i stor grad) helt alene. Så da burde jeg jo være både arvelig og miljømessig disponert, og selvsagt rusmisbruker selv da?

Men jeg er ikke det. Jeg kan ta et glass i ny og ne hvis jeg er ute på byen kanskje 1 gang i mnd, eller dra på en skikkelig fest et par ganger i året, maks. Utenom det er jeg helt uinteressert i rusmidler, og kunne like gjerne levd helt uten.

Poenget mitt er at alt er relativt. Det finnes like mange situasjoner som mennesker, familier og relasjoner. Jeg har vel et eller annet i meg som gjør at jeg *ikke* ble skadet på den måten at jeg endte opp i samme retning. Mest sannsynlig er det griseflaks, uten at jeg vet hva det innebærer. Jeg arvet imidlertid min mors måte å "håndtere" følelser på, som ikke var å håndtere dem. Så jeg har brukt ufattelig mange år på å lære meg å føle noe og faktisk leve i stedet for bare å eksistere, og få sunne relasjoner og sette grenser.

Jeg har strevd veldig i relasjoner og hatt store psykiske problemer, men misbruker ble jeg ikke.

Jeg tenker at PusheenPusheen har et lite poeng, da, om akkurat dette med når sympatien forsvinner. Fordi for en uten disse problemene, så virker det hele så selvvalgt. Så jeg kan skjønne hvor perspektivet kommer fra. Samtidig mener jeg bestemt at alkoholisme og annen avhengighet bør behandles som sykdom. For avhengige er jo det, livsfarlig syke. Både når de lever med det i hverdagen, og de livsfarlige abstinensene som kommer om man prøver å slutte. Og som du sier, en del av sykdommen er at man ikke ser progresjonen eller konsekvensene selv. Så kan noen argumentere med at avhengighet av rus bare er et *symptom* på psykisk sykdom, og at problemet bare er der. Men er man avhengig dypt og lenge nok, så blir avhengigheten en helt, egen sykdom på toppen, og livet blir til slutt bare en avgrunn man prøver å ikke falle ned i. Og noen er mer genetisk disponert enn andre, andre kommer i elendige miljøer eller situasjoner helt uten arvelig ballast, noen får begge deler. Og det går til helvete, eller det går bra, eller noe midt i mellom. 

Alt er relativt!

Og til spørsmålet: Kunne jeg gifta meg med en alkoholiker? Nei. Jeg vet hva det kan innebære, og tør ikke ta sjansen på en slik nær relasjon igjen.

Anonymkode: 4a876...b20

Jeg tenker ikke at man behøver å ha sympati for en rusavhengig, men å lære seg hva det er og hvordan best forholde seg til det. Skal man bære nag og føle sinne, bruke tid på bebreidelse og å snakke nedlatende om de som er i aktiv rus? Eller kan man innta en holding om at det er hva det er, kun et menneske som har gitt etter for trangen til flukt. De som ikke dør i rus men kommer ut av rus må stå til rette for alle sine valg tatt i rus og pga rus for å kunne klare å leve som rusfri. 
Med kunskap vil man se hvor sårbare rusavhengige er, de utfører hele tiden handlinger som skaper avstand mellom dem og andre. På sett og vis er det nok svært få som ønsker at det er sånn, folk ønsker å bli likt og elsket og ha evnen til å gjøre andre godt. I aktiv rus må alt dette fortrenges.  
 

Så er det sånn at noe er født med blå øyne og noen er født med brune, genetikk har ingen fasit, kanskje du trakk et lykkens strå.

Les definisjonen av hva avhengighetssyndromet er. 
Ruspersonligheter er de mest manipulerende menneskene, derfor går vi 12 trinn så vi kan omformes til gode mennesker som tenker mer på andre enn oss selv. 
Det er så enkelt at for den som har dette fenomenet i seg via gener får en direkte åpenbaring allerede første gang kroppen opplever rus, mens det hos andre kun oppstår en nøytral reaksjon. 
 

Takk for fine ord, jeg er en av de heldige som kom ut av det. 

[PusheenPusheen]

Andrine& skrev (58 minutter siden):

Jeg sier det som det er, det er hardt, å derfor trenger vi åpenhet og kunnskap.
Pårørende bør gå 12 trinn i Alanon for å hjelpe seg selv. Der kan man lære mye som kan hjelpe så livet blir godt å leve, det er tross alt ikke du som har en avhengighet. 
Hvor vil du med å fordele skyld og ansvar? Du vil kun slite deg ut ved å forvente noe en person ikke kan gi deg.

Det var du som bragte opp hvem du mente hadde ansvar - altså pårørende. Ansvar for å sette grenser. Jeg er uenig. Det er ikke mitt ansvar å kontrollere deg ved å sette grenser, det er ditt ansvar å bli frisk slik at du ikke skader de rundt deg, så vel som deg selv.

Endret 2. november av PusheenPusheen

[AnonymBruker]

En som var tørrlagt, selvsagt. Jeg liker å nyte alkohol i ny og ne, men kunne gitt det opp for den rette, så lenge han var tørrlagt og hadde vært det lenge. Så lenge han aksepterte at jeg nøt det hvis jeg var på venninnetur eller lignende uten ham. Men mindre alkohol er vel bare positivt for de fleste.  

Anonymkode: 96546...b48

[PusheenPusheen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at PusheenPusheen har et lite poeng, da, om akkurat dette med når sympatien forsvinner. Fordi for en uten disse problemene, så virker det hele så selvvalgt. Så jeg kan skjønne hvor perspektivet kommer fra. Samtidig mener jeg bestemt at alkoholisme og annen avhengighet bør behandles som sykdom. For avhengige er jo det, livsfarlig syke. Både når de lever med det i hverdagen, og de livsfarlige abstinensene som kommer om man prøver å slutte. Og som du sier, en del av sykdommen er at man ikke ser progresjonen eller konsekvensene selv. Så kan noen argumentere med at avhengighet av rus bare er et *symptom* på psykisk sykdom, og at problemet bare er der. Men er man avhengig dypt og lenge nok, så blir avhengigheten en helt, egen sykdom på toppen, og livet blir til slutt bare en avgrunn man prøver å ikke falle ned i. Og noen er mer genetisk disponert enn andre, andre kommer i elendige miljøer eller situasjoner helt uten arvelig ballast, noen får begge deler. Og det går til helvete, eller det går bra, eller noe midt i mellom. 

 

Anonymkode: 4a876...b20

Bare for å klargjøre - jeg har selvsagt sympati med at folk sliter og at de har hatt vanskelige oppvekskår🙂 Selvfølgelig. Skulle bare mangle. Men så er det jo noe med å bli føkka over, gang på gang, i årevis. Da byttes mye av sympatien ut med sinne og frustrasjon. Det går ikke an å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, og da er det vondt og vanskelig å stå på sidelinja og se at noen drikker seg sakte, men sikkert ihjel. Og den prosessen er jo vondt helt uavhengig om den alkoholiserte gjør det med vilje eller ei. Når alle interventions, alle legebesøk, alle lovnader om bedre egentlig bare er tomme forsøk og tomme ord, spiller det ikke noen rolle for den som er pårørende. For det er den syke som må ville ha hjelp. Man kan ikke tvinge noen. Det er frustrerende som bare pokker. Så uansett hvor syk man er, så må man ta ansvar helt selv og søke hjelp. Så at folk ikke gidder å hanskes med det, og dermed velger bort partnere med denne problematikken, skjønner man jo godt.

[Andrine&]

PusheenPusheen skrev (14 minutter siden):

Det var du som bragte opp hvem du mente hadde ansvar - altså pårørende. Ansvar for å sette grenser. Jeg er uenig. Det er ikke mitt ansvar å kontrollere deg ved å sette grenser, det er ditt ansvar å bli frisk slik at du ikke skader de rundt deg, så vel som deg selv.

Du må dele dette i to. Du og den avhengige er ikke en og samme person. Dette dragsuget skal du beskytte deg selv mot. Så, du har ansvar for deg selv og den avhengige har ansvar for seg selv. 
Dette gjelder alle pårørende til folk som er syke. Du kan med dine friske øyne forstå hva som skjer mye bedre enn den som ruser seg. 
Folk som ruser seg har ikke grenser, det er bare harde fakta, det kan du ikke forandre. Du tenker riktig utifra ren logisk tenkning, problemet er at dette ikke skjer, så hva skal du med disse tankene og forventningene? 
 

[PusheenPusheen]

Andrine& skrev (1 minutt siden):

Du må dele dette i to. Du og den avhengige er ikke en og samme person. Dette dragsuget skal du beskytte deg selv mot. Så, du har ansvar for deg selv og den avhengige har ansvar for seg selv. 
Dette gjelder alle pårørende til folk som er syke. Du kan med dine friske øyne forstå hva som skjer mye bedre enn den som ruser seg. 
Folk som ruser seg har ikke grenser, det er bare harde fakta, det kan du ikke forandre. Du tenker riktig utifra ren logisk tenkning, problemet er at dette ikke skjer, så hva skal du med disse tankene og forventningene? 
 

Jeg skal ingenting. Jeg forventer faktisk ikke så mye av alkoholiserte i nærkretsen, fordi de har vist at de ikke kan stilles forventninger til. Dessverre. Og derav også det jeg i utgangspunktet svarte på. Det er lettere å ha sympati med annen sykdom enn rus. Rusmisbrukere og alkoholikere skader ofte de rundt seg, og for meg er ganske likegyldig om det er pga rus. Skaden skjer likevel og det er akkurat like vondt, sant? Kjører man fir eksempel i fylla og dreper noen, har man like mye, om ikke mer skyld enn hvis man tar alle forholdsregler og likevel er uheldig i trafikken. Men jeg er uansett veldig glad for at du har kommet deg ut av det og at du nå er tørrlagt. Du har min fulle respekt for det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2024 den 7.50):

Ok, grunnen til at jeg laget tråden er at jeg har en venn som er alkoholiker. Han søker aktivt etter noen å gifte seg med og befinner seg på en eller flere apper. Jeg forstår ikke hvordan han kan være så full av håp, må si mange fine damer faller for ham i kortere perioder. Er nysgjerrig på om det faktisk finnes kvinner, som vil overse mye drikking og festing.

De sier jo at det finnes noen for alle? Er det sant? 

Jeg har prøvd å fortelle ham at ingen vil utsette seg for noen som drikker så mye som ham, at hvis han vil finne kjæreste og gifte seg så må han først slutte å drikke. Han hører dog ikke på meg, bare fortsetter.

Anonymkode: 96794...6d4

Det finnes de som ønsker gifte seg med alkoholikere, men det er nok i stor grad de som selv også drikker mye. Eller som er mer eller mindre desperate etter en slags kjærlighet.

Det finnes mange som er så ensomme og desperate at de heller vil gå inn i ett dårlig forhold med en person som ikke er snill, enn å være alene.

Anonymkode: 0f8fc...d2a

[Carrot]

en tørrlagt alkoholiker som har tatt tak i problemene sine - potensielt, men en som ikke har det og som drikker, nope.. 

[AnonymBruker]

Nei. Jeg oppdaget ikke at kjæresten min var alkoholiker før vi hadde vært sammen en stund. Hadde han ikke jobbet aktivt for å bli tørrlagt, hadde ikke forholdet holdt. Nå har vi vært sammen i mange år, og han er edru, men jeg ville fremdeles ikke giftet meg med ham før han hadde såpass mange tørre år bak seg at jeg faktisk kunne stole på at flaska var lagt vekk for godt. Han er verdens beste mann, og har aldri gjort meg eller andre noe i påvirket tilstand. Han har aldri gått full på jobb, og har kontroll på både liv og økonomi. Likevel synes jeg det er såpass problematisk med overforbruk av alkohol at jeg ikke kan være sammen med ham om han drikker.

Anonymkode: f38fe...a9f

[Helene]

Nå har jeg en forhistorie. Far er alkoholiker. Far til barnet mitt er alkoholiker, tørrlagt i dag. Jeg dro fra far til mitt barn pga alkohol. Om jeg kunne giftet meg med en alkoholiker, jeg vet ikke. Dette er mennesker som oss andre. Jeg vet at jeg ikke kan redde noen. Min far har drukket hele sitt voksne liv, dvs sikkert i 50-60 år. Dette er noe jeg er vant med, kjenner til. Endel av hverdagen. Så jeg vet rett og slett ikke. Nå ønsker jeg ikke å gifte meg igjen, andre grunner. 

[AnonymBruker]

PusheenPusheen skrev (7 timer siden):

Somatiske sykdommer er ofte helt tilfeldig, alle kan få et eller annet uten at de selv har gjort noe for å få det. Er man alkoholiker, går man aktiv inn for å mate sykdommen. Jeg tror det er der sympatien minsker for mange. Rusen blir ofte så altoppslukende, at det går på bekostning av relasjoner og pårørende opplever ofte at den syke er ufordragelig, at de stjeler, at de setter rusen foran alt annet, at de ikke vil høre på fornuft osv. Det er så mye mer rundt alkoholisme enn en hvilken-som-helst-annen somatisk sykdom.

Det er ikke tilfeldig. Det er arvelig, dødelig og går på repetisjon i familier med traumer/ vold/ skam. Noen tror at det er valgfritt, men det er en grunn til at folkegrupper som urfolk har fått økt andel alkoholikere. De er stigmatiserte av majoriteten.De fleste sykdommer er både fysiske og psykiske. Det er bare at disse to er blitt delt inn historisk som gjør at vi tror hodet, lever og nyrer ikke er en del av kroppen. 

Anonymkode: a7026...a76

[AnonymBruker]

Nei, aldri. Har sett altfor godt hvor ille det kan bli (har jobbet med alkoholikere), og har også blitt utsatt for grov seksuell trakassering pga alkoholisme (men på en annen jobb). 

Anonymkode: 1b996...c88

[AnonymBruker]

PusheenPusheen skrev (8 timer siden):

Somatiske sykdommer er ofte helt tilfeldig, alle kan få et eller annet uten at de selv har gjort noe for å få det. Er man alkoholiker, går man aktiv inn for å mate sykdommen. 

Dette er jo helt feil. 

Anonymkode: 1b996...c88