Når alle andre tar så lett på bruddet ditt.

[AnonymBruker]

Engel skrev (På 30.10.2024 den 12.19):

Har du noen som selv har vært gjennom samlivsbrudd som du kan snakke med? De som har vært gjennom det selv er de eneste som faktisk forstår hvor tøft det er. Snakker av erfaring fra eget samlivsbrudd, og også av å ha hatt venner som har gått gjennom brudd både før og etter at jeg gjorde set selv.

 

De fleste som har gått gjennom samlivsbrudd har ikke forståelse for at noen plutselig begynner å angre og sørge først to år senere…

 

AnonymBruker skrev (På 30.10.2024 den 12.33):

Nei det er akkurat det jeg ikke har. Nå er første gang jeg prøver å dele litt med noen utvalgte.. Men jeg har vært der for andre når de har hatt ting å stri med, så det har ikke vært slik at de ikke kunne komme med det til meg. Jeg har gått ekstremt stille i dørene når det gjelder meg selv, fordi jeg ikke har hatt selvtillit til å ta den plassen. 

Det jeg reagerer på er at de liksom ikke forstår at det er en stor greie at det ble brudd, det er liksom bare "jaja, sånt skjer"..

 

Anonymkode: c225c...3ab

Men de prøvde sikkert å være der for deg da det ble brudd, og så trengte du det ikke, så da gikk de videre. Nå blir det bare merkelig å begynne å surve om et forhold du selv fucket opp for flere år siden. Dette passer best hos psykologen.

Anonymkode: 34c20...906

[AnonymBruker]

Det er vel fordi de tenker det er usunt å gå og velte seg i sorg så lenge etter, og prøver å ikke gi næring til de tankene dine. Jeg skjønner at det er tøft, men tror de gjør det fordi de prøver å hjelpe. 

Anonymkode: e4b20...e35

[Ritter]

Jeg ser at mange nevner psykolog, men jeg mener at det finnes ikke bedre psykolog enn gode venninner i slike tilfeller.

En god venn er der for deg alltid, slik du er der for dem når de trenger det. De kjenner deg, og er der for deg i hverdagen. Du trenger ikke bestille time hos en god venn.

Det er tungt å få vite at man klager og bør bite det i seg når man prøver å snakke med noen om hvordan man har det.

[AnonymBruker]

Ritter skrev (8 timer siden):

...En god venn er der for deg alltid, slik du er der for dem når de trenger det. De kjenner deg, og er der for deg i hverdagen. Du trenger ikke bestille time hos en god venn.

Det er tungt å få vite at man klager og bør bite det i seg når man prøver å snakke med noen om hvordan man har det.

Men de kjenner jo ikke ts.

Ts sier selv hun har skjult hvordan hun hadde det både da hun ble syk og deprimert og tok alt ut på mannen, og flere år etterpå med samlivsbrudd, seperasjon, skilsmisse og nye to år. Det vil vel gjerne oppfattes som løgn og sånt, nå som hun sier at hun egentlig har hatt det grusomt hele tida. Det krever ihvertfall mye av ts å forklare dynamikken i alt dette, slik at de kan forstå. Er ts klar for å være med venner og familie på en ny måte framover? 

Anonymkode: 9145c...d9c

[Engel]

Ritter skrev (9 timer siden):

Jeg ser at mange nevner psykolog, men jeg mener at det finnes ikke bedre psykolog enn gode venninner i slike tilfeller.

En god venn er der for deg alltid, slik du er der for dem når de trenger det. De kjenner deg, og er der for deg i hverdagen. Du trenger ikke bestille time hos en god venn.

Det er tungt å få vite at man klager og bør bite det i seg når man prøver å snakke med noen om hvordan man har det.

Problemet for TS er jo at vennene ikke stiller opp og prøver å forstå. Ja, det finnes ikke noe bedre enn gode venner som virkelig stiller opp for deg, men det er ikke alltid de klarer det. Fordi de mangler erfaring med det man går igjennom. Og det er ikke alltid de gode vennene man trodde man hadde er så gode venner når man trenger de på den måten heller.

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

De fleste som har gått gjennom samlivsbrudd har ikke forståelse for at noen plutselig begynner å angre og sørge først to år senere…

Anonymkode: 34c20...906

Tror du skal snakke for deg selv og ikke "de fleste". Alle har ulike erfaringer og forståelse. Og jeg håper du fikk med deg at TS har hatt en depresjon? Da er det ikke rart at slike tanker og sorg kan komme senere. Jeg fikk selv plutselig en reaksjon etter 3 år, da eksen kjøpte hus med ny samboer. Jeg var veldig ferdig med han og forholdet, så det overrasket meg stort. jeg var i et nytt forhold selv også. Men det at han kjøpte hus med en annen satte nok det siste punktum i den sorgen jeg hadde over familien som ble ødelagt. Jeg sørget ikke over eksen, men over familielivet, livet som ikke ble som jeg trodde. Jeg ville overhodet ikke ha eksen tilbake, men det betyr ikke at man ikke kan få sorgreaksjon. Men dette må man ha erfart selv for å forstå, jeg forsto heller ikke dette før jeg selv opplevde det. En venninne fikk en reaksjon etter 5 år, da eksen fikk barn med ny dame, da kom sorgen over barn nr 2 (de har et barn sammen) som hun hadde ønsket seg som han ikke ville ha da, opp. Hun hadde blitt for gammel til å få flere barn, og han begynte på nytt. (ja, veldig godt voksen far) Det er tøft. Det er også stor forskjell på samlivsbrudd med og uten barn, og om det skjer etter noen få år eller 20 år sammen. 20 år er gjerne halve livet for deg når bruddet skjer. Det er veldig livsomveltende. Et brudd etter 5 år er tøft det også, men det snur ikke om på livet ditt i samme grad. Jeg hadde lite forståelse for hvor tøft slike samlivsbrudd faktisk er før jeg erfarte det selv. Jeg prøvde å stille opp for en venninne som gikk gjennom det, men ser i ettertid at jeg gjorde en dårlig jobb da. For jeg klarte ikke å forstå hvor utrolig tøft det er. Og noe av det som er tøft er nettopp det at man er forventet å bare gå videre. Det er ikke akseptert at man sørger etter et samlivsbrudd. Jeg tenkte selv når jeg sto midt oppi det at det hadde vært mye enklere om eksen døde istedet for at han ville skilles. Da hadde alle hatt forståelse for om jeg hadde murt meg inne med sorgen. Og det hadde nok vært forståelse for å fortsatt sørge et par år etter også. Men samlivsbrudd? Nei, rist det av deg og gå videre. Selv om livet i stor grad blir akkurat like mye snudd på hodet da.

[exictence]

Hva mente du med det at du vil tilgi deg selv? Hva er det å tilgi?

[AnonymBruker]

Venner og familie, ts, er ikke terapeuter, psykologer eller sjelesørgere. Gjør deg som regel at du snakker om din sykdom mene andre mennesker som et absolutt maks et par ganger i halvåret. Og at du lar deg selv dvele ved den et absolutt maks en times tid i måneden. Legg gjerne en konkret plan for å trappe ned til dette nivået, men såpass sjeldent er et konstruktivt nivå. Oftere er et destruktivt nivå.

Det samme gjelder for andre negative ting i livet ditt. Dersom du og din venn begge deler negative ting så kan du la deg dele «jeg angrer på mitt valg om å ikke ta tak i egen psykiske helse før». Vær kort, ikke ta for mye tid, og ikke krev at din venn deltar i eller hjelper regulere dine følelser. Og, altså: man snakker om negative ting som et absolutt maks et par ganger i året. 
 

For andre har du nemlig bare ved dine valg gjort deg uforenelig med forhold. Ditt forhold endte dermed, som riktig er. Og nå lever du med konsekvensene av dine livsvalg. Som voksne skal. Det er - for omgivelsene - helt naturlig og riktig det som har hendt. De kan ikke sympatisere med deg, fordi du fullt ut er ansvarlig for dine handlinger og dermed fullt ut må tåle konsekvensene av dem. 

Trenger du noen som «dikker» med deg så finnes det terapeuter som tilbyr den tjenesten. Betal for den.

Anonymkode: 8389a...a66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2024 den 12.28):

Takk for gode ord. Og at du forstår at en reaksjon kan komme forsinket. ❤️

Det er to år siden bruddet, for meg ble vi skilt den dagen vi flyttet fra hverandre selv om vi stengt tatt var separert ett av de årene. Så det er bare unøyaktig skrevet av meg. 

Det er først nå jeg har kommet meg helt tilbake til dit jeg var, så er jo først nå jeg har kapasitet til å kjenne på de følelsene. Før det var jeg så nummen at jeg ikke hadde følelser for noen eller noe. 

I mitt hode har ikke sorgbearbeidelse en utløpsdato, men det er jo tydelig at det har det hos mange. Men jeg jobber med å komme meg videre, men det er vanskelig når jeg savner han så sårt. Jeg skjønner på et vis ikke hva som skjedde, for jeg har i så mange år vært helt nummen i alt av følelser. Og da hadde det gjort godt å ha noen å dele tankene og sorgen litt med, fått sortert litt. 

Men skal sjekke ut om det finnes profesjonelle jeg har råd til heller..

(Kom til kvinneguiden og del dine innerste tanker, så skal du få så hatten passer🙈 Huff, glemmer litt at det er slik her. ) Skjønner konseptet tough love altså, men ja.. 

Anonymkode: c225c...3ab

Du skrev at det var to år siden bruddet. At flere i tråden henger seg opp i det og mener at du egentlig skulle ha skrevet fire år, er ikke din feil.

 

Nummenhet er en helt normal sorgreaksjon, det er jo en form for beskyttelse, man klarer ikke å ta inn alt det vonde. Nummenheten står jo på den måten i veien for det du trenger: å bearbeide sorgen. Jeg kjenner ikke deg og din situasjon utover det du skriver, men det kan også være at du legger for mye skyld på deg selv for det som har skjedd, og jeg tror det kan være nyttig for deg å sortere litt.

 

Jeg tenker at nå mistet du mannen din gjennom 25 år og deler av tiden med barna dine fordi du var syk, deretter møter du en lignende avvisning hos venner. Det alene må jo være veldig tøft, du opplever igjen og igjen at du faktisk ikke står trygt og har noen å lene deg på når du trenger det som mest.

 

Jeg vet jo ikke hvor du bor, men noen over meg har foreslått familivernkontor, kan det være et sted hvor du kan få snakket med noen litt? Fastlegen? Jeg bor i en større by, og her finnes det sorggrupper. Det finnes også diverse tilbud som er åpne dersom du har ulike erfaringer i livet, f.eks. om du har vokst opp med en forelder som har vært alkoholiker eller blitt voldtatt. Har venner som har hatt samtaler på slike steder, og man snakker om hva man vil, absolutt ikke bare det tilbudet er tilknyttet.

 

Og dette du blir møtt med er vel ikke tough love... det er dårlig oppførsel og empatiløst, spør du meg. Sparke en som tar på seg masse skyld over egen situasjon, kanskje mer enn hun burde, og svare ufint. Kanskje de får ut sine frustrasjoner angående andre ting i livet her, ikke vet jeg, men jeg håper du ikke tar alt innover deg. Det er ikke det du har behov for nå.

Anonymkode: 46a0f...f17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men de kjenner jo ikke ts.

Ts sier selv hun har skjult hvordan hun hadde det både da hun ble syk og deprimert og tok alt ut på mannen, og flere år etterpå med samlivsbrudd, seperasjon, skilsmisse og nye to år. Det vil vel gjerne oppfattes som løgn og sånt, nå som hun sier at hun egentlig har hatt det grusomt hele tida. Det krever ihvertfall mye av ts å forklare dynamikken i alt dette, slik at de kan forstå. Er ts klar for å være med venner og familie på en ny måte framover? 

Anonymkode: 9145c...d9c

Dynamikken var vel kort fortalt at jeg ble veldig syk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å holde hodet over vann fysisk sett, jeg var innlagt på institusjon i en måned og mannen måtte hente meg hjem i rullestol. Familie og venner var tilstede for meg med praktisk hjelp i den tida, men jeg hadde ikke kapasitet til å klare å vedlikeholde psykisk helse i tillegg, all min energi gikk til å holde meg i en semifungerende tilstand. For å klare å ta meg av hus og hjem, så ble hjernen og følelsene "koblet av" i mangel på en bedre forklaring. Ute blant andre kamuflerte jeg at jeg hadde det vanskelig fordi jeg skammet meg over å være syk, og heller ikke mannen min så det. (Selv om jeg innerst inne ikke kan skjønne at han ikke forsto det)  Selv ikke når jeg sa ifra at jeg trengte hjelp, innså han dybden i det. Det som ligger i at jeg lot det gå ut over han, er at jeg begynte å hakke på han og kritisere han for å ikke hjelpe til med praktiske ting, og at jeg ikke hadde kapasitet til fysisk nærhet med han. Så han ble neglisjert av meg, men ikke "mishandlet" av meg på noe vis. 

Jeg ble tilslutt helt ferdig og tom, og klarte ikke mer. Jeg var mentalt nummen i lang tid etterpå, og har først nå kommet så langt at jeg har kommet tilbake psykisk og mentalt til den jeg var før jeg ble syk. Og da er det jo også nå jeg kjenner dybden i hva som har skjedd, og at jeg faktisk gjorde det slutt med han når jeg var på mitt aller dypeste og egentlig trengte han som mest. 😔

Jeg blir litt overrasket over krassheten i enkelte av svarene her inne, men har jo sett flere ganger at folk legger de verste meningene til ethvert utsagn, og det kan virkelig presse folk som har det vanskelig enda lenger ned. 😟

Og ja, er brudd etter  25 år, det er faktisk ekstremt tungt, for meg har det veltet opp ned på alt jeg trodde jeg hadde og alt jeg trodde livet mitt skulle være. Og ja, jeg skjønner jeg en gang (forhåpentligvis) blir kvitt den sorgen, men akkurat nå er det forferdelig tøft å kjenne på at jeg må leve livet videre uten han. Vi ble sammen når jeg var 25, så han har jo vært tryggheten min over halve livet mitt. Og det synes jeg det er rart at så mange tar så ekstremt lett på, men det er jo også tilfelle her inne da. "Jaja, du dreit deg, da må du leve med konsekvensene", og så er det det man får av støtte liksom? Ja, jeg lever jo med konsekvensene hver eneste dag, dessverre.. og det er det jeg sliter med å tilgi meg selv for, at jeg ikke klarte å få han til å forstå at jeg trengte hjelp, og at jeg ikke klarte å be andre om hjelp når jeg var så langt nede. Men at vennene ikke så det forstår jeg jo, jeg var på det tidspunktet såpass dårlig fortsatt, at jeg sjelden var med på noe sosialt med vennene. 

Skal sjekke ut familievernkontor, men mener å ha hørt at de her har begrensning på kun å hjelpe familier, ikke etter familiene har gått i stykker. Ellers skrev noen prest, det kan kanskje også være en tanke. 

Anonymkode: c225c...3ab