Når alle andre tar så lett på bruddet ditt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Må visst presisere, det er først NÅ, to år etter, jeg har begynt å nevne for noen at jeg sliter med bruddet. Før det har jeg for alle latet som at jeg har tatt det veldig fint, og at jeg har det godt. Så dette er første gang jeg prøver å si til folk at jeg faktisk har det veldig vanskelig. Den reaksjonen jeg får er reaksjonen første gang jeg nevner det for de..

Og i min krets er det faktisk ikke vanlig med skilsmisse, jeg er den eneste i vennegjengen som er skilt, og kun en i familien som er skilt, og han er superglad for utfallet. 

Men jeg skjønner jo ut fra svarene her, at man ikke kan forvente at familie skal være der for deg når du har det vanskelig. Trist at verden er slik. 

Jeg har ei søster som har slitt med selvfølelse og livet generelt i 20 år, jeg setter meg fortsatt med og snakker med henne og prøver å hjelpe der jeg kan, når hun viser at hun har det tøft. 

Anonymkode: c225c...3ab

Jo men allikevel for alle andre er dette 2 år siden. Da kan du faktisk ikke forvente at de skal ønske snakke om dette. Det tbør du respektere og ha forståelse for uten at du gjør deg selv til offer og mener ingen bryr seg

Anonymkode: cbfad...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Men jeg skjønner jo ut fra svarene her, at man ikke kan forvente at familie skal være der for deg når du har det vanskelig. Trist at verden er slik. 

Joda, det kan man heldigvis.

Men man kan ikke forvente at de skal sitte til evig tid og ha rom for en forsinket reaksjon. 

Det at skillsmisse ikke er vanlig, gjør ikke andre livskriser uunngåelig.

Folk har spontanaborter, mister jobben, går gjennom kriser innad i ekteskapet, får barn som trenger mer oppfølging enn planlagt etc etc.

Dine venner har bearbeidet dette for lenge, lenge siden. Trolig så de bruddet komme før det var et faktum, så vi snakker mange år tilbake i tid.

Vil tro du sliter mer med skyldfølelse og anger enn noe annet.. 

Men hva tenker du at de rundt deg skal gjøre med det? Ja, det trist når depresjon og annen sykdom kommer i veien for folk og deres lykke. Men det er fint når folk kommer seg vekk fra ulykkelige forhold. Så vennene dine synes nok synd på deg, samtidig som de er glade på din eksmanns vegne for at han ikke lever i et dysfunksjont forhold. 

Det er bra de ikke snudde ryggen til deg mens dette foregikk..

Anonymkode: 1ac1d...4da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg ble for to år siden skilt fra mannen min. Vi har vært sammen i 25 år, og har barn på barneskole og videregående sammen. 

Jeg fikk en kronisk sykdom som gjorde at kroppen til tider ble satt helt ut av spill, og det førte meg etterhvert inn i en depresjon de siste årene av ekteskapet vårt. Jeg lot det dessverre gå ut over mannen min når jeg hadde det vanskelig.😢 Og mine forsøk på å be om hjelp, ble nok oppfattet som klaging heller enn et rop om hjelp. Jeg klarte ikke å finne ut av livet de årene der, og det ble brudd mellom oss. 😭

Den kroniske sykdommen har jeg fortsatt, men med god hjelp har jeg blitt kvitt depresjonen og fått verktøy for å takle det vanskelige i livet vedr sykdom. Så jeg er tilbake til "den gamle meg" psykisk og mentalt. Men, jeg kjenner voldsomt på savnet etter mannen min, jeg skjønner ikke hvordan det kunne gå så langt, og at jeg må leve resten av livet uten han😢

Men dersom jeg prøver å snakke med venner eller familie om de vanskelige tankene jeg har vedr bruddet, er alle bare der at jeg "bare må legge det bak meg", "nå ble det slik, så er det det du har å forholde deg til fremover", "shit happens", "mange går gjennom et brudd, det er helt vanlig" osv. Mens jeg går gjennom en skikkelig livskrise akkurat nå, og ingen har sympati med meg.. 

Jeg har et flott liv, fine barn, en jobb jeg trives godt i, mange venner og mye sosialt som skjer. Jeg ler mye i løpet av dagen, men likevel henger det over meg hele tiden at han mangler. Det føles så utrolig feil og unødvendig at det ble slutt, dette burde vi klart å jobbe oss gjennom, men vi klarte det ikke. Tårene kommer lett dersom jeg gjør ting vi normalt sett hadde gjort sammen, eller jeg lager mat osv. Jeg har mistet halve familien min, og halve livet til ungene. Og jeg føler meg så skyldig for at det ble brudd. 

Jeg vet nesten ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget, men kanskje tips om hva jeg kan gjøre for å tilgi meg selv og komme meg videre? Han får jeg dessverre aldri tilbake. 

Jeg gjør alle rådene jeg har funnet på nett for å komme over kjærlighetssorg, men er det noen som har gode tanker eller råd å komme med likevel? Alt føles så halvt uten han😢

Anonymkode: c225c...3ab

Eneste jeg kan si at tiden ligger alle sår, kjærlighetssorg er helt for jævlig å føle på...det kan gå over til depresjon som det gjorde med meg, om det varer og varer så ville jeg kontaktet lege, fått antidepressiva...forøvrig kan mange kosttilskudd , f.eks.humle og johannesurt gjøre at humøret beroliges  og heves......

Anonymkode: 96b50...ae9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Folk: Det er viktig å snakke om det som plager deg, sett ord på det

Men alle kan ikke til enhver tid ha rom for alt som har skjedd alle rundt dem for flere år siden.

Ikke alle har overskudd til slikt i det hele tatt. Skal de da gå ned i stilling eller gi bort en unge for å ta vare på din skilte venn? 

Folk sliter med sitt, og det er lett å bli blind på hvilken plass man selv tar når man er langt nede..

Anonymkode: 1ac1d...4da

[AnonymBruker]

Veldig forståelig, både fra din og vennenes side.

Psykolog er svaret.

Anonymkode: 80ff2...7ca

[AnonymBruker]

Det som hjalp meg var ved at jeg tenkte : det er sikkert meningen at det ikke skal være oss to da, jeg tror på skjebnen , det er ikke ment til å være, rett og slett.

Anonymkode: 96b50...ae9

[Engel]

Har du noen som selv har vært gjennom samlivsbrudd som du kan snakke med? De som har vært gjennom det selv er de eneste som faktisk forstår hvor tøft det er. Snakker av erfaring fra eget samlivsbrudd, og også av å ha hatt venner som har gått gjennom brudd både før og etter at jeg gjorde set selv.

Om du ikke har noen å snakke med som forstår, så kan du kontakte Familievernkontoret, og få samtale med en terapeut der. Jeg var til 2 samtaler der alene, dog kort tid etter bruddet, men det hjalp veldig. Da fikk jeg snakket meg tom, og fikk også hjelp til å forstå egne følelser. Ellers har 2 venninner som selv har vært gjennom samlivsbrudd vært til uendelig støtte de første årene. For det tar tid å komme seg. også for oss som ikke har en depresjon i tillegg. Men man trenger også på et tidspnkt å bestemme seg for at "nå" er det på tide å se framover. Det som har skjedd har skjedd, og nå må man gjøre det beste ut av situasjonen. Og begynne å se etter det positive. Det er viktig ikke minst for å kunne være en god mor.

Endret 30. oktober av Engel

[Reign]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Men dersom jeg prøver å snakke med venner eller familie om de vanskelige tankene jeg har vedr bruddet, er alle bare der at jeg "bare må legge det bak meg", "nå ble det slik, så er det det du har å forholde deg til fremover", "shit happens", "mange går gjennom et brudd, det er helt vanlig" osv. Mens jeg går gjennom en skikkelig livskrise akkurat nå, og ingen har sympati med meg.. 

Nå kommer jeg bare med mine tanker basert på egne erfaringer, så må du vurdere selv om du tenker at min hypotese kan være sann i ditt tilfelle:

Du har snakket så mye om dette bruddet med venner og familie at de ikke orker å høre på det lenger. De har hørt deg prate/klage i to år. De har i samme tiden kanskje hatt egne problemer de gjerne skulle delt med deg, men som de ikke føler det har vært rom for, fordi du har tatt all plassen.

[AnonymBruker]

Stikkordet her er jo at det skjedde for to år siden.. 

På de to siste årene har begge mine foreldre hatt alvorlig sykdom, svigerfar ligger for døden, vi har bekymret oss for mobbing, jobben har hatt diverse konflikter.. 

Det skjer så mye i folks liv at man ikke kan forvente sympati i årevis 

 

Anonymkode: 03796...728

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Folk: Det er viktig å snakke om det som plager deg, sett ord på det! Også folk: hold kjeft, jeg har ikke rom for andre enn meg og mitt.

Jeg mistet en nær meg for omlag et halvt år siden. Har vært langt nede siden da, men fordi jeg ikke orker det du har opplevd, og det majoriteten av de som svarer i tråden uttrykker, går jeg til psykolog, og jeg holder ellers ting for meg selv. Har en venninne jeg kan snakke litt med, hun snakker også med meg om vanskelige ting på sin kant.

Jeg forstår at reaksjoner kan komme sent eller at man ikke klarer å snakke om ting når det skjer. Sender deg masse medfølelse, og jeg håper du finner noen du kan bearbeide dette med, om så en profesjonell ❤️ 

Anonymkode: 46a0f...f17

Takk for gode ord. Og at du forstår at en reaksjon kan komme forsinket. ❤️

Det er to år siden bruddet, for meg ble vi skilt den dagen vi flyttet fra hverandre selv om vi stengt tatt var separert ett av de årene. Så det er bare unøyaktig skrevet av meg. 

Det er først nå jeg har kommet meg helt tilbake til dit jeg var, så er jo først nå jeg har kapasitet til å kjenne på de følelsene. Før det var jeg så nummen at jeg ikke hadde følelser for noen eller noe. 

I mitt hode har ikke sorgbearbeidelse en utløpsdato, men det er jo tydelig at det har det hos mange. Men jeg jobber med å komme meg videre, men det er vanskelig når jeg savner han så sårt. Jeg skjønner på et vis ikke hva som skjedde, for jeg har i så mange år vært helt nummen i alt av følelser. Og da hadde det gjort godt å ha noen å dele tankene og sorgen litt med, fått sortert litt. 

Men skal sjekke ut om det finnes profesjonelle jeg har råd til heller..

(Kom til kvinneguiden og del dine innerste tanker, så skal du få så hatten passer🙈 Huff, glemmer litt at det er slik her. ) Skjønner konseptet tough love altså, men ja.. 

Anonymkode: c225c...3ab

[AnonymBruker]

Veel ts, det er ikke det at du "får så hatten passer nødvendigvis men folk er tidvis brutalt ærlig og det må du bare regne med. 

Anonymkode: c5cf8...819

[AnonymBruker]

Reign skrev (6 minutter siden):

Nå kommer jeg bare med mine tanker basert på egne erfaringer, så må du vurdere selv om du tenker at min hypotese kan være sann i ditt tilfelle:

Du har snakket så mye om dette bruddet med venner og familie at de ikke orker å høre på det lenger. De har hørt deg prate/klage i to år. De har i samme tiden kanskje hatt egne problemer de gjerne skulle delt med deg, men som de ikke føler det har vært rom for, fordi du har tatt all plassen.

Nei det er akkurat det jeg ikke har. Nå er første gang jeg prøver å dele litt med noen utvalgte.. Men jeg har vært der for andre når de har hatt ting å stri med, så det har ikke vært slik at de ikke kunne komme med det til meg. Jeg har gått ekstremt stille i dørene når det gjelder meg selv, fordi jeg ikke har hatt selvtillit til å ta den plassen. 

Det jeg reagerer på er at de liksom ikke forstår at det er en stor greie at det ble brudd, det er liksom bare "jaja, sånt skjer"..

 

Anonymkode: c225c...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

 

Beklager, men livet skjer på godt og vondt. Og du får ikke mer plass eller tid enn andre..

Anonymkode: 1ac1d...4da

Amen.

Anonymkode: 16bbd...b7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei det er akkurat det jeg ikke har. Nå er første gang jeg prøver å dele litt med noen utvalgte.. Men jeg har vært der for andre når de har hatt ting å stri med, så det har ikke vært slik at de ikke kunne komme med det til meg. Jeg har gått ekstremt stille i dørene når det gjelder meg selv, fordi jeg ikke har hatt selvtillit til å ta den plassen. 

Det jeg reagerer på er at de liksom ikke forstår at det er en stor greie at det ble brudd, det er liksom bare "jaja, sånt skjer"..

 

Anonymkode: c225c...3ab

Det virker ikke helt realistisk at det er første gang du prøver å dele.

Anonymkode: 16bbd...b7c

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men dersom jeg prøver å snakke med venner eller familie om de vanskelige tankene jeg har vedr bruddet, er alle bare der at jeg "bare må legge det bak meg", "nå ble det slik, så er det det du har å forholde deg til fremover", "shit happens", "mange går gjennom et brudd, det er helt vanlig" osv. Mens jeg går gjennom en skikkelig livskrise akkurat nå, og ingen har sympati med meg.. 

Jeg har et inntrykk om at slik respons har blitt et kulturproblem. Fasademessig skal man liksom bry seg om hverandre, men når det gjelder så har folk en tendens til å distansere seg. Og blir folk "konfrontert" med andres vansker, slik du gjør når du prøver å snakke med venner og familie om de vanskelige tankene, så tyr de gjerne til utrolig enkle svar for å bagatellisere og ro seg unna for å kvele samtalen. Med lettvint, falsk positivistisk undertone som overhodet ikke er til hjelp for den som sliter, noe ALLE vet. 

De kunne likegodt sagt "skjerp deg" og "ta deg sammen", men det maskerer de med "legg det bak deg" og "gå videre". 

Uansett ingen hjelp og støtte å få for din del.

Jeg har ikke mye å hjelpe deg med via KG, men jeg ønsker å gi deg et perspektiv du kan reflektere over. 
Du har vært enslig i 2 år og har slitt med ditt på veien. Slik jeg leser det så har du vært alene siden bruddet. Du bør være obs på at ensomhet og sult etter noen kan forsterke kjærlighetssorg og skape en hekt på han. Ofte overlapper hekt og kjærlighetssorg.

En hekt vil si, det er egentlig ikke mannen du savner, men noen fordi du er ensom. Du mangler kjærlighet, oppmerksomhet, nærhet, kos og sex, og ensomheten har gjort deg utsultet. Det er naturlig for deg å tenke tilbake til på de fineste øyeblikkene du var mettet på dette, og da mot den personen du opplevde det med. Altså eks-mannen din. Gjerne kun med fokus på det beste dere hadde, uten at det verste er med i bildet. Og så brygger du hekten mot eks-mannen din for å høste minnene fra det du egentlig savner, som er kjærlighet, oppmerksomhet, nærhet, kos og sex fra noen, der du tror det er kjærlighetssorg for han. 

Det er godt mulig at det faktisk er eks-mannen din du også sørger over, men pass på at det hele er forsterket fordi du egentlig savner noen. 

Er du hektet på en person over tid så må du ty til en realitetssjekk siden en hekt er fantasibasert på de aller beste minnene. Skal du komme deg ut av en hekt så må du vekte imot med å skille fantasi fra virkelighet og motvekting med det negative dere hadde sammen, samt innse hva du egentlig mangler, og det er noen. Noen som i en mann som gir deg kjærlighet og nærhet. En å elske og bli elsket av, og ikke nødvendigvis han.

Du får tenke litt på dette. Kanskje innser du at du vil klare deg uten eks-mannen, hvis du ellers bare finner en annen mann. Og så er det å se framover, istedenfor tilbake i tid. Koble deg av fortiden. Det er framtiden som gjelder. En framtid med en mann som kan gi deg det du savner, der du aktivt går inn for å finne han. 

Lykke til! Det blir bra, TS. 💛

Endret 30. oktober av Bombasi

[AnonymBruker]

Høres ut som du har folk rundt deg som sliter med å romme andres (og egne) følelser. Det handler ikke om deg, eller ditt brudd, men deres manglende evner for det. Kanskje du trenger en profesjonell samtalepartner en stund? 

Ellers gjelder det å selv romme følelsene sine. Jeg har satt av 5 minutter hver dag der jeg sjekker inn med følelsene, uansett dagsform. Og ellers i hverdagen skriver jeg regelmessig dagbok om ting jeg føler på, eller når en følelse kommer, stopper jeg gjerne opp og gir den litt plass eller gråter en skvett. Mer enn at andre skal validere det du står i, så er det viktigste at DU validerer det. At du ikke tar lett på bruddet ditt. 

Det er klart det er mye sorg etter 25 år sammen, mye som er uvant, og mangt du kan savne. Ta deg selv på alvor. ❤️ 

Anonymkode: ad6aa...ebf

[AnonymBruker]

ikkeenrobot skrev (1 time siden):

Jeg har ingen gode råd, men sender deg mange gode klemmer ❤️ 

Har han funnet seg noen ny? Er det ingen mulighet for dere to igjen? 

Psykisk syke kan være noe av det mest ødeleggende å leve med. Om han har tatt det viktige steget å gå så bør ikke andre oppmuntre til å dra han tilbake i elendigheten.

Tiden leger alle sår sier de. Siden du har googlet og fulgt alle råd du kan finne så blir mitt råd å slutte å vie denne kjærlighetssorgen noe mer oppmerksomhet.

Anonymkode: bc164...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Høres ut som du har folk rundt deg som sliter med å romme andres (og egne) følelser. Det handler ikke om deg, eller ditt brudd, men deres manglende evner for det. Kanskje du trenger en profesjonell samtalepartner en stund? 

Ellers gjelder det å selv romme følelsene sine. Jeg har satt av 5 minutter hver dag der jeg sjekker inn med følelsene, uansett dagsform. Og ellers i hverdagen skriver jeg regelmessig dagbok om ting jeg føler på, eller når en følelse kommer, stopper jeg gjerne opp og gir den litt plass eller gråter en skvett. Mer enn at andre skal validere det du står i, så er det viktigste at DU validerer det. At du ikke tar lett på bruddet ditt. 

Det er klart det er mye sorg etter 25 år sammen, mye som er uvant, og mangt du kan savne. Ta deg selv på alvor. ❤️ 

Anonymkode: ad6aa...ebf

Virkelig? De rundt henne sliter?

Hun har blitt singel fordi psyken hennes krevde for mye av mannen, det er faktisk ikke utenkelig at hun har tæret på familie og venner også da målskiva hennes valgte å gå ifra henne. Nok er nok iblant.

Anonymkode: bc164...fc3

[AnonymBruker]

Jeg har lyst å si deg noen  ord....du skulle bare visst hvor mange kjekke menn som finnes der ute...utnytt livet...ikke tull bort mer tid på sorg...jeg fant ut etter jeg var ferdig med sorgen at jeg hadde sørget vekk år fra mitt liv, mine beste år...jeg angrer i dag veldig...

Anonymkode: 96b50...ae9

[AnonymBruker]

Så kalde folk er.

Jeg hadde vært der for en jeg er glad i, uansett hvor lang tid det var siden et brudd ❤️ Det er ikke nødvendigvis så lett å snakke om sånne ting heller.

Anonymkode: 5b721...7dc