Er det lov å bli lei seg, eller må man bare respektere at noen ikke er involverte i livet til barna sine etter de ble voksne?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

Stakkars barn som har en mor som har så lite tro på de. Kan ikke være lett å vokse opp i de forholda,med en mor som ikke har tro på de. Fagbrev er utrolig bra i seg selv, men visst de har lyst så klarer de helt sikkert bachelor også. Kjenner flere med voldsom adhd og alle vanskene som fører med likevel har de klart bachelor og fast jobb.

Ta deg en husmorferie å se om holdningene dine kommer seg når du får slappet av litt 🙄

Anonymkode: 127bc...469

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

Ja her var det jammen tiltro til egen barn. Bare fagbrev? Du vet det er mange håndverkere som tjener gromt med penger? Og kanskje de utvikler seg med alderen og får til mer enn du noen gang kunne forstilt deg🤣

[AnonymBruker]

Jeg erfarte at mine foreldre sjelden eller aldri besøkte vårt hjem i oppveksten til barn. Hvis de var innom var det 1/2 time, så måtte de hjem... pensjonister med allverden av tid. Så jeg forsto at de synes det er stas å få besøk og kunne vise naboer at barn og barnebarn var ofte på besøk... 

Er ikke sikkert dette er greia for deg, men det er noe idet, tok meg laaang tid å skjønne

Anonymkode: dd53f...a21

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (1 time siden):

Merkelig å snakke om omsorgstretthet til voksne unger. Releasjonstrett kanskje. Men vær da ærlig på at det er ungene dine du ikke liker.

Da var det snakk om barnebarn , det må være lov å si

Anonymkode: d57d3...558

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

Bare et fagbrev????

Anonymkode: d57d3...558

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barn blir til voksene. Og i følge abortmotstandere så skal barn være glad de bare fikk en sjansen?! 
 

Fra spøk til alvor( ja jeg syns abortmotstandere er noen skrullinger)  Jeg har mine grunner til at jeg har blitt mettet av forventninger og krav. Som forelder, så har jeg gjort mitt. Jeg skal ikke forsvinne helt, men jeg kommer ikke til å initiativ til noe forhold

Anonymkode: a0554...2a9

Men hvordan har de blitt sånn? Når voksne barn bare krever og forlanger av sine foreldre. Jeg har aldri behandlet min mor slik, men så ble jeg også oppdratt til at kjærlighet, respekt, støtte og hjelpsomhet i en familie går begge veier. Nå begynner min mor å bli eldre og det blir mer og mer min tur til å hjelpe henne med praktiske ting. Men å besøke hverandre, ringe hverandre og kose oss sammen kommer vi alltid til å gjøre. 

Anonymkode: d5855...12f

[AnonymBruker]

Har dere familie, venner eller andre som kan se til din mor?

Jeg ville vært oppriktig bekymret om mim mor avlyste alle besøk og jeg ikke hadde sett henne på 3 år. Sliter en med noe kan en forfalle fort, og folk legger ofte mye krefter i å skjule for omgivelsene hvordan det egentlig står til.

Nå forteller du ikke hva som er ikke barnevennlig med hjemmet hennes - men tenker at det kanskje er knyttet til grunnen for at hun ikke får til å reise mer? For hun kom på besøk i de 3 første årene av barnets liv? Det er mer nytt at det ble helt slutt på å møtes.

Jeg ville nok hevet meg på et fly og reist for å sjekke hvordan det egentlig stod til… 

 

Anonymkode: faee3...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har 3 barn på 8, 11 og 13 år

og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev

Anonymkode: a1a32...c8b

Trivelig mor....

Anonymkode: 30e34...63d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

Her er det en stor familien med store problemer...

Anonymkode: 3b8c9...810

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

Jeg tror du kommer til å angre på at du ikke orker å opprettholde et nært forhold til barn og barnebarn. Det er flere livsløpsstudier som tyder på at det folk angrer mest på er å ikke ha hatt nok tid med familie, at de har prioritert andre gjøremål. Det er forferdelig vondt å angre på akkurat det. Og så er det kanskje også er spørsmål man skal stille seg noen ganger i livet; «lever jeg det livet jeg _bør_ leve», og ikke bare «lever jeg det livet jeg vil leve».
 

Men hvis verdien av nærhet og omsorg for barn og barnebarn ikke er der for deg, så… Jeg vet hvor skadelig det er med fraværende foreldre og håper jeg aldri tenker som du gjør.

Anonymkode: 8db1c...ba2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg stod min mor nær frem til jeg flyttet ut da jeg var 16, og delvis frem til jeg ble mamma for 6 år siden. Jeg pratet mye med henne gjennom graviditeten, hun var med på fødsel og gledet seg veldig til å bli bestemor.

Nå har hun ikke sett barnebarnet sitt på over 3 år.

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

Er det lov å bli skuffet og lei seg? Eller må jeg bare akseptere at ikke alle foreldre er særlig aktiv i livet til barna sine etter de har blitt voksne - og at det er helt greit?

Merker at jeg prøver litt å ha sistenevnte som tankegang, men kan heller ikke noe for å innerst ikke bli lei meg. Det er trist at barnet mitt ikke kjenner sin mormor…

Hva er deres tanker om dette? 

Det mest frustrerende for meg er kanskje at hun sier at hun er glad i oss og ønsker å være i livene våre, men handlingene hennes sier noe annet.

Anonymkode: 1d00a...769

TS, du har lov til å bli både lei deg, men du må også respektere hennes avgjørelse. Hva sier hun når du tar det opp med henne, at hennes ord og handlinger ikke samsvarer?

Anonymkode: 3b8c9...810

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

Min mann har å adhd. Tok seg ikke utdannelse fordi han viste ikke hva han ville gjøre. No eier han flere bedrifter selv og har skapt flere arbeidsplasser i bygda. Fått pris for det han har klart å skape. Så ikke sett begrensninger for dine barn da. De trenger heie rop fra sine nærmeste. Er nok med folk som vil trøkke dem ned. Det siste dem trenger er fra familien sin. 
 

 

Anonymkode: 8ffe8...628

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

En med adhd her, og jeg tok høyskoleutdannelse, og gikk videre og tok master🤷‍♀️

Anonymkode: 1612e...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 23.07):

Prøv på en god måte å finne ut årsaken i stedet for å være furten jentunge. Ting kan være veldig annerledes enn de framstår.

Anonymkode: 6c49e...3b0

Furten jentunge? Vil overhodet ikke kalle meg selv det. Men jeg er fullstendig klar over hva som er årsaken, er likevel skuffet over at vi virker til å være så lite betydningsfulle.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 23.08):

Har du forsøkt å prate med moren din om det og dine tanker/ følelser? 

Anonymkode: f7a62...e2c

Ja da, hun vet hva jeg tenker og føler. Samtidig ønsker jeg ikke å «trenge meg på», og lar derfor være å mase særlig om ting.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 23.16):

Høres ut som det ligger noe bakenforliggende her. Du vil ikke til henne pga ikke barnevennlig? 

Anonymkode: 73692...58b

Ja, altså, vi snakker ikke ikke barnevennlig i form av å for eksempel bo i niende etasje. Vi snakker ikke barnevennlig i form av rus.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 23.17):

Du kan besøke henne alene om ikke huset er barnevennlig. 

Anonymkode: b45c1...5ea

Beklager, men det har jeg ingen interesse av å utsette meg selv for. Har hatt en traumatisk oppvekst akkurat i forhold til det som gjør huset hennes lite barnevennlig.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 23.39):

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

Trist å lese, men jeg og mine søsken var veldig(!) ønsket. Min mor elsket å være mamma, og er egentlig veldig glad i både babyer og barn..

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

[Apis]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ja, altså, vi snakker ikke ikke barnevennlig i form av å for eksempel bo i niende etasje. Vi snakker ikke barnevennlig i form av rus.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

Da er det kanskje rusen som gjør at hun ikke tar kontakt? En slags psykososial forklaring? Tenker det er absolutt lov til å bli lei seg, samtidig som du skal leve ditt liv og ikke være terapeut for din mor.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Beklager, men det har jeg ingen interesse av å utsette meg selv for. Har hatt en traumatisk oppvekst akkurat i forhold til det som gjør huset hennes lite barnevennlig.

Ts

Anonymkode: 1d00a...769

Jeg skjønner at du ikke vil utbrodere for mye, men jeg tolker innlegget som at din mor bor med noen som ruser seg, og ikke at hun ruser seg selv? Isåfall støtter jeg de som sier at det kan være hun har det vanskelig i den relasjonen, kanskje hun ikke tør reise bort over tid? Og da skjønner jeg at du føler deg nedprioritert, men det er ikke alltid så lett å være medavhengig heller..

Anonymkode: de8c1...54e