Er det lov å bli lei seg, eller må man bare respektere at noen ikke er involverte i livet til barna sine etter de ble voksne?

[AnonymBruker]

Du skriver flere timer. Hvor mange timer er det snakk om? 
Finnes det ikke hotell i nærheten der? Airbnb? 
Har du reist alene og sett til henne?

 

 Jeg hadde ikke latt det gått 3 år uten at jeg hadde sjekket at alt var som det skulle med min egen mor.

Anonymkode: 558a0...39b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Voksne folk bør klare seg også uten mor.

Anonymkode: 30e34...63d

Og det gjør de også. Men å ikke være deltaker i sitt voksne barns liv i det hele tatt er noe helt annet. 

Anonymkode: d5855...12f

[AnonymBruker]

Bor hun sammen med noen som gjør at du ikke ønsker å besøke henne sammen med barnet ditt? Da kan i så fall det være grunnen. At vedkommende ikke lar henne ha kontakt med familien. 

Anonymkode: 882ec...62d

[AnonymBruker]

Jeg tenker air bnb er et alternativ dersom dere skal besøke henne? Vet flere som gjør det, inkludert oss selv. 

Kjenner igjen følelsen av avvisning/liten interesse. Jeg har nylig begynt på jobb igjen etter langtidssykemelding. Mannen er vekkreist og barna syke. Har ikke opparbeidet rett til omsorgsdager enda. Spurte min mor om hjelp (jeg betaler flybillett selvsagt), men nei! Den uka var så travel fordi velforeningen skulle arrangere innsamlingsaksjon til flyktninger påfølgende helg.. Så istedet ender hun med å ringe og mase flere ganger angående spørsmål om å donere ditt og datt. Ikke et spørsmål om hvordan jeg har det. 

Anonymkode: 65b75...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

 

Når du skriver dette, tenker nok mange automatisk at det er snakk om rus eller vold. Og i neste omgang at hvis din mor er rusavhengig, bør hun ikke være i nærheten av barna. Opplever hun vold, så bør  heller du besøke henne og hjelpe henne, enn å forvente noe av henne.

Slik du skriver innlegget ditt, oppleves det veldig basert på din vinkling av saken. Å ikke se sin egen mor på 3 år, ja det er lenge. Hvis du virkelig ønsker kontakt, tenker jeg at det er merkelig at din innfallsvinkel er at det er hun som skal stå for reisingen, mens du bare skal sitte og være lei deg, uten selv å gjøre noe aktivt for å se henne. Du er ikke sydd fast til ungene dine. Du kan reise til din mor uten ungene, hvis det er slik at du ikke ønsker å ha de i hjemmet til din mor.

Anonymkode: 5c21b...3fd

[Maud-1919]

Et forhold skal gå to veier. Og man er forelder uansett alder på barnet sitt. Alle trenger støtte og trygghet. Dessverre er det ikke alle som får det. Det er ekstremt mange selvopptatte folk som kun ser seg selv og sitt.
 

Hos oss er det tante. Som selvrealiserer seg selv, og setter så mye grenser at det ikke er plass til andre i livet hennes. Og det er sårt for barna. Jeg spyr 🤮 og ja, jeg har tatt det opp, på en ordentlig måte. 

Jeg har ikke noe godt råd til deg TS, annet enn å ikke bli slik din mor er ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg skjønner det godt. Ordet omsorgstrett er et veldig forklarende ord. 
 

jeg er også det. Kommer ikke til å være deltaker i livet til mitt barn. Jeg orker kun meg selv heretter. 

Anonymkode: a0554...2a9

Jeg skjønner ikke helt problemstillingen. Et voksent barn trenger aldeles ikke det samme som små barn. Foreldrerollen forandrer seg konstant, og barna vokser. Hvis ditt voksne barn krever samme omsorgen i dag, som for 16-30-50 år siden, så har du jo feilet alvorlig i foreldreskapet? 
 

Omsorgstretthet er et godt ord, men at du er lei av småbarnsfasen (som jeg jo skjønner har vart ekstremt lenge i ditt tilfelle pga høy aldersforskjell), skal vel ikke gå utover din evne til å følge opp et voksent barn. Det er jo ikke samme omsorgen what so ever. 
 

Utrolig leit for barna dine at du ikke kommer til å være deltaker i livene deres. De trenger deg ikke på samme måte nå, som da de var små. Men på en annen måte. Mener du at du er omsorgstrett på den nye måten også? Orker du ikke en gang være interessert i hvordan de har det? Har du så mye med deg selv, at det ikke er plass til noen andre - som venner og andre familiemedlemmer? Hvis det er sånn så vil jeg vel anbefale en tur til psykolog eller fastlegen, for sånn er det ikke meningen at man skal ha det. 
 

 

Anonymkode: 6a89c...180

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg skjønner ikke helt problemstillingen. Et voksent barn trenger aldeles ikke det samme som små barn. Foreldrerollen forandrer seg konstant, og barna vokser. Hvis ditt voksne barn krever samme omsorgen i dag, som for 16-30-50 år siden, så har du jo feilet alvorlig i foreldreskapet? 
 

Omsorgstretthet er et godt ord, men at du er lei av småbarnsfasen (som jeg jo skjønner har vart ekstremt lenge i ditt tilfelle pga høy aldersforskjell), skal vel ikke gå utover din evne til å følge opp et voksent barn. Det er jo ikke samme omsorgen what so ever. 
 

Utrolig leit for barna dine at du ikke kommer til å være deltaker i livene deres. De trenger deg ikke på samme måte nå, som da de var små. Men på en annen måte. Mener du at du er omsorgstrett på den nye måten også? Orker du ikke en gang være interessert i hvordan de har det? Har du så mye med deg selv, at det ikke er plass til noen andre - som venner og andre familiemedlemmer? Hvis det er sånn så vil jeg vel anbefale en tur til psykolog eller fastlegen, for sånn er det ikke meningen at man skal ha det. 
 

 

Anonymkode: 6a89c...180

Ser nå at det er to ulike ab-koder, så det er ikke du som hadde stor aldersforskjell. Beklager det  

Anonymkode: 6a89c...180

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Voksne folk bør klare seg også uten mor.

Anonymkode: 30e34...63d

Mhm. Da bør også «godt voksne folk» klare seg uten sine voksne barn og. Det kan det ikke sutres over å være «søt og gammel» og ikke få noooooe hjelp fra familien. Som man reder ligger man. 
Heier på alle barn/barnebarn som har forelder/besteforelder som ikke bryr seg, som «synes småbarn er dørgende kjedelig», grovt forskjellsbehandler, er «omsorgstrette og har KUN tid til seg selv nå, ass» om å la disse seile totalt sin egen sjø. Heia.

Anonymkode: a76bd...5fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så man setter barn til verden for så å melde seg helt ut.. det er faktisk ikke greit. 

Anonymkode: d5855...12f

 

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Og det gjør de også. Men å ikke være deltaker i sitt voksne barns liv i det hele tatt er noe helt annet. 

Anonymkode: d5855...12f

Men samtidig så er det helt greit å bruke "ensom på gamlehjemmet" som (eneste) argument for å få barn 😥

Anonymkode: 381b1...e0d

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har du lov å være lei deg. Men samtidig så kan man ikke endre andre mennesker. Har selv hatt hjemmenmboende barn i nesten 40 år, 4 barn, der aldersforskjell på eldste og yngste er stor. Jobber også i omsorgsyrke, og kjenner absolutt på omsorgstretthet. Men jeg opplever at barnebarn er en energikilde for meg. Fordi hun er bare til glede. Jeg er lykkelig når jeg får være deltager i hennes liv. Vi bor langt unna, så jeg reiser dit 2 dager om gangen med jevne mellomrom. Og man kan skype. Er jeg heldig, får jeg alenetid med henne. Forskjellen på barnebarn og egne barn, er ansvaret. Med barnebarn får jeg bare gleden. Ansvaret er hos foreldrene.

Anonymkode: 7f574...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en sånn mamma, antakeligvis. En som var tett og nær i barndommen men som slapp ungene helt da de forlot redet. 

Jeg giftet meg svært ung og rakk ikke engang å vurdere om jeg i det hele tatt ønsket meg barn før det første var på vei. Jeg syns det var svært krevende å være mamma men gjorde alt for å være en god en. Holdt igjen lenge før jeg fikk nummer to, åtte år senere. Ytterligere åtte år senere ble jeg gravid igjen i forbindelse endring i prevensjon, helt uplanlagt. Jeg endte dermed opp som evig småbarnsmor, fra barn nummer en til den siste flytta ut tok det nesten førti år. Og da var barnebarn nummer to født og nummer tre på vei. Jeg skal være så ærlig å si at jeg syns små barn er dørgende kjedelig, og at jeg er omsorgstrett rett og slett. Jeg er for så vidt gjerne sammen med barna mine, men jeg ringer sjelden og er sjelden på besøk. 

Anonymkode: 6d7ce...d20

Dette er en historie som ligner på min. Jeg har full forståelse for at du velger å leve litt, nå som ungene er store. Det å ta vare på små barn er en krevende oppgave. Barn skal ha mye omsorg, og noen ganger utfordrer de grenser helt bevisst. Da er det bedre å kunne leve som en voksen, spise regelmessig, trene og ta vare på helsen. Være sosial. Gjøre alt det som man ikke fikk gjort da barna var små. Jeg skjønner deg godt. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du velger deg selv.

Anonymkode: 4da4d...22c

[AnonymBruker]

Jeg traff en eldre dame nylig som hadde tatt mot til og sagt til sønn og svigerdatter: «Dere tar da bare kontakt når dere trenger noe fra meg» og det var enden på den kontakten. Hun hadde prøvd å unnskylde seg i etterkant, selv om hun hadde rett og var veldig sliten og sikkert også «omsorgstrett» og med begrensede økonomiske ressurser, men der står saken. 

Anonymkode: 6c49e...3b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Jeg skjønner det godt. Ordet omsorgstrett er et veldig forklarende ord. 
 

jeg er også det. Kommer ikke til å være deltaker i livet til mitt barn. Jeg orker kun meg selv heretter. 

Anonymkode: a0554...2a9

Jeg kjenner veldig på dette allerede. Har 3 barn på 8, 11 og 13 år samt at jeg er gift med en rotegubbe som jeg anser som barn nr 4. Hver eneste dag gleder jeg meg til å flytte helt alene til min helt egne, rene og ryddige leilighet når barna har forlatt redet. Jeg antar at to av sønnene mine uansett ikke kommer til å få barn da de begge har utpreget ADHD og neppe ender opp med mer enn max et fagbrev, dvs de kommer ikke til å være spesielt attraktive på markedet. Men tenker samtidig at det er helt greit mtp den stadig mer utrygge og ustabile verdenen vi vokser opp i 😥

Anonymkode: a1a32...c8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så man setter barn til verden for så å melde seg helt ut.. det er faktisk ikke greit. 

Anonymkode: d5855...12f

Barn blir til voksene. Og i følge abortmotstandere så skal barn være glad de bare fikk en sjansen?! 
 

Fra spøk til alvor( ja jeg syns abortmotstandere er noen skrullinger)  Jeg har mine grunner til at jeg har blitt mettet av forventninger og krav. Som forelder, så har jeg gjort mitt. Jeg skal ikke forsvinne helt, men jeg kommer ikke til å initiativ til noe forhold

Anonymkode: a0554...2a9

[BobbySocks]

Merkelig å snakke om omsorgstretthet til voksne unger. Releasjonstrett kanskje. Men vær da ærlig på at det er ungene dine du ikke liker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mhm. Da bør også «godt voksne folk» klare seg uten sine voksne barn og. Det kan det ikke sutres over å være «søt og gammel» og ikke få noooooe hjelp fra familien. Som man reder ligger man. 
Heier på alle barn/barnebarn som har forelder/besteforelder som ikke bryr seg, som «synes småbarn er dørgende kjedelig», grovt forskjellsbehandler, er «omsorgstrette og har KUN tid til seg selv nå, ass» om å la disse seile totalt sin egen sjø. Heia.

Anonymkode: a76bd...5fd

Hvorfor så bitter over at folk har sine grunner for at de er omsorgstrette, etter mange år som omsorgsytere. Det er lov å ha et forhold til sine voksene barn som ikke kun dikteres av barne/barnebarna

Anonymkode: a0554...2a9

[AnonymBruker]

Trist at du har mistet kontakten med din mor, og barna med sin bestemor. 
Lurer på én ting, kan man virkelig som småbarnsforelder, generelt forvente at andres hjem gjøres barnevennlig om man skal komme på besøk? Ville forventet at foreldrene da får holde et ekstra øye med barna sine. Hva sier KG?

Anonymkode: 11f3d...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg stod min mor nær frem til jeg flyttet ut da jeg var 16, og delvis frem til jeg ble mamma for 6 år siden. Jeg pratet mye med henne gjennom graviditeten, hun var med på fødsel og gledet seg veldig til å bli bestemor.

Nå har hun ikke sett barnebarnet sitt på over 3 år.

Hun har ved flere anledninger skulle kommet på besøk (bor flere timer unna hverandre), men det blir alltid avlyst (og nei, det er ikke like enkelt for oss å besøke henne, da hun bor i et hjem som ikke er barnevennlig, uten at jeg ønsker å gå noe inn på det).

Er det lov å bli skuffet og lei seg? Eller må jeg bare akseptere at ikke alle foreldre er særlig aktiv i livet til barna sine etter de har blitt voksne - og at det er helt greit?

Merker at jeg prøver litt å ha sistenevnte som tankegang, men kan heller ikke noe for å innerst ikke bli lei meg. Det er trist at barnet mitt ikke kjenner sin mormor…

Hva er deres tanker om dette? 

Det mest frustrerende for meg er kanskje at hun sier at hun er glad i oss og ønsker å være i livene våre, men handlingene hennes sier noe annet.

Anonymkode: 1d00a...769

Det er lov å være lei seg ja, men synes det er en dårlig unnskyldning at huset hun bor i ikke er barnevennlig sånn at dere ikke kan reise dit.  Lei airbnb og møt henne på lekeplasser feks om det er så krise i hjemmet hennes. Du er jo helt lik, du ønsker å ha hun i livet, men reiser du der hun bor nei. 

Anonymkode: 127bc...469

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (8 minutter siden):

Merkelig å snakke om omsorgstretthet til voksne unger. Releasjonstrett kanskje. Men vær da ærlig på at det er ungene dine du ikke liker.

Du har ikke voksene barn, det er derfor. 
Årene man har barn til voksne er sammenhengene, klart man kan føle på omsorgtretthet. Vi snakker ikke om godt voksene barn på 40+

Anonymkode: a0554...2a9