Dere som opplevde omsorgssvikt e.l i barndommen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Enten det er var omsorgssvikt eller andre ting som har formet deg. Hvordan er forholdet ditt til foreldrene dine nå i voksen alder? Har du tilgitt og omgås de som normalt?

Anonymkode: 0bc38...98c

 Den ene døde av overdose etter å ha slitt i mange år. Mild omsorgssvikt fra den andre. Vi kranglet mye.

Jeg har bare litt kontakt med vedkommende. Har innsett at vi dessverre ikke er en god kombo. 

Anonymkode: 23245...778

[AnonymBruker]

Jeg havnet på barnehjem. Mor døde og far giftet seg på nytt. Har ikke hatt noe med han på 31 år. Han har prøvd å få kontakt for sin egen sjelefred før sin død. Men ikke pokker heller

 

Jeg har klart meg greit, men null utdanning fordi jeg mangler så mye av grunnskolen, har ikke gjort livet som dans på roser. 

Anonymkode: c8352...a3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trist. 

La meg spørre slik; hvis jeg hadde truffet på deg da du var barn og stod midt oppi det; hva hadde jeg sett? Hvordan var du som barn? Hvilke tegn ga du fra deg? Hvordan kunne man ha fanget opp at du ikke hadde det greit? 

Anonymkode: 2d77b...7b8

Slike spørsmål blir jeg veldig lei meg av for da ser jeg meg selv som barn, det gjør fryktelig vondt. 
Jeg var et barn med mye uro, hadde lærevansker og ellers veldig sosial. 
Tror egentlig ikke noen kunne se det på meg, jeg var og er en god skuespiller. Har lært at fasade er viktig, den tar vi på oss når vi går ut av døren. 
 

Jeg har vokst opp med materiell vold, psykisk og fysisk vold og ikke minst økonomisk rot som ga enormt utrygghet. 
Det var fredelig og stille når pappa ikke var hjemme. Ingen hadde skjønt at hos oss var det kaos, pappa med en høy status jobb og mor med fine design klær, fin bil og fint hus. 
 

Jeg har kontakt med mine foreldre, det er på godt og vondt. Jeg er av en eller annen grunn veldig bunner til de. Jeg har det ikke bra med de og det holder med en time eller to, men klarer ikke å bryte

Anonymkode: b63db...8d0

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt.

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Har kontakt men det er fullstendig slitsomt. Jeg er ufør pga en barndom preget av vold, forsømmelse, mishandling og overgrep. Faren fortsatte i voksen alder ved å sette meg i gjeld med å sette mitt navn på sine regninger og da jeg konfronterte min mor om det nylig, var svaret: Men du skyldte han jo penger da, i 2006. (De pengene betalte jeg tilbake, men det var visst en form for å «ta igjen» på at jeg skyldte han penger fordi han har et sykelig syn på penger og mener jeg skylder han alt jeg får i trygd selv etter å ha betalt han alt jeg skyldte. Han ringer kun når han vil ha penger. Penger er det eneste som betyr noe for han. Jo, og turer til Alicante hvor han bruker pengene på å ha seg med unge bordelldamer… 

Anonymkode: 2d22d...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

fy flate... mange skjebner .. hvorfor fanges det ikke opp av omverdenen? Hvorfor griper man ikke inn?

Anonymkode: 2d77b...7b8

Hos meg tror jeg det handlet litt om at det var en annen tid. Født på 80- tallet her. Jeg kom på skolen med blåmerker etter kvelertak og ingen reagerte. Jeg prøvde å flytte stedet volden var til foran vinduene så naboene skulle se, men det endte bare med at ingen fikk komme til oss. Noe som er forståelig. Jeg var et barn med hjelpebehov og trengte assistanse fra mine foreldre og ulike spesialister var ofte der at de sa på timer «dette kan foreldrene dine hjelpe deg med» og jeg følte de bare gav bort kroppen min. Det siste tror jeg kunne skjedd idag også. En møter ressurssterke foreldre som tilsynelatende følger opp, og tenker ikke over at det kan være ting en ikke vet. En venninne av meg ble voldtatt av broren sin på regelmessig basis. Kjemperessursterk familie. Så så a4 ut på utsiden, og den kjernefamilien. Hun fikk alltid høre hvor «heldig» hun var med den familien. Jeg er en av få som vet, og jeg har aldri delt det med noen. Hun fortalte det etter broren var flyttet ut. Det er så mye en ikke vet om hva som skjer bak husets fire vegger. 

Hos meg var det ikke noe rus. Litt ekstra alkohol på en av mine foreldre samt besteforeldre, men en hadde ikke kalt dem alkoholikere. Gode utdannelser og jobber. Ene forelderen min kom fra en rik familie, full av folk i prestisjetunge jobber. Mine foreldre ble skilt, noe som ikke passet seg. Utover det så så det fint ut hos oss på mange måter. En kunne se blåmerkene, men folk snudde ryggen til. Hadde nok vært lettere om det var mer rus, og neglisjering ellers, men vi ble fulgt opp, i hvert fall utad. Jeg ble seksuelt misbrukt av begge foreldre, uavhengig av hverandre. Volden var helt brutalt. Slengt ned trappen, kvelertak, lugging… Men jeg brakk aldri noe, så jeg havnet jo ikke på noen skadestue. Kanskje noen ville reagert da, jeg vet ikke. Jeg hadde mye med helsevesenet å gjøre, og kledde av meg på fast basis, så noen må jo ha sett, men det ble ikke snakket om. Jeg fikk heller ikke nødvendig medisinsk behandling for alt, og det har min nåværende fastlege sagt at det var vanlig i min tid også å få det, men jeg vet ikke om det ble løyet om, snakket rundt, eller spesialisten på det området ikke fulgte med i timen. Det var helt klart en annen tid for veldig mye. Jeg ble også mobbet på skolen, og det ble heller ikke tatt tak i, og det er det jo mye mer fokus på idag. 
Jeg vet at flere spesialister som har hørt deler av min historie har lært av den. Eller de sier i hvert fall så. Det er så mye jeg kunne sagt om ting jeg har stått i. Jeg sliter med å motta nødvendig helsehjelp idag, både på grunn av det jeg har vært igjennom i helsevesenet som barn, men også som voksen, samt hvor vanskelig ting er med kroppen min. Jeg klarer ikke å kle av meg for «hvem som helst», men det prøves å tilrettelegge for det så langt det er mulig. Jeg merker meg likevel at helsevesenet ikke har kommet så langt i håndtering av personer med store traumer. Er mye «vi er helsepersonell og bryr oss ikke», men jeg bryr meg, og det er min kropp, og jeg trenger som voksen å kjenne på den kontrollen.  

Anonymkode: 7a147...43c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

fy flate... mange skjebner .. hvorfor fanges det ikke opp av omverdenen? Hvorfor griper man ikke inn?

Anonymkode: 2d77b...7b8

Det er bare å ta en titt i tråder her hvor ts vurderer å melde noen. Da renner det inn kommentarer som at ts kommer til å ødelegge familien, at man skal passe sine egne saker, at man overdriver, at bv kommer til å ta barnet uten grunn osv. Og folk er rett og slett feige og egoistiske. De opplever det som så følelsesmessig ubehagelig at de heller lar noen bli mishandlet enn å melde, det er på merkelig vis mindre ubehagelig. 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Trist. 

La meg spørre slik; hvis jeg hadde truffet på deg da du var barn og stod midt oppi det; hva hadde jeg sett? Hvordan var du som barn? Hvilke tegn ga du fra deg? Hvordan kunne man ha fanget opp at du ikke hadde det greit? 

Anonymkode: 2d77b...7b8

På meg hadde du sett et livredd barn. Antagelig hadde du ikke sett meg i det hele tatt, for jeg hadde gjemt meg om du hadde kommet. Når jeg ble litt eldre gjorde jeg det samme mot barn som ble gjort mot meg hjemme. Litt antisosial atferd som absolutt burde blitt plukket opp av foreldre og lærere, men ingen bryr seg. 

Anonymkode: 40bff...2cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Trist. 

La meg spørre slik; hvis jeg hadde truffet på deg da du var barn og stod midt oppi det; hva hadde jeg sett? Hvordan var du som barn? Hvilke tegn ga du fra deg? Hvordan kunne man ha fanget opp at du ikke hadde det greit? 

Anonymkode: 2d77b...7b8

Tja.. Det var nok en annen tid ja.. Jeg har i etterkant fått vite at en av min mors venninner meldte det inn, samt moren til bestevenninnen min. Men det skjedde ingenting med de bekymringsmeldingene.

På skolen var jeg et barn som var ganske flink fram til videregående. Gjorde det bra generelt i fagene, men kom fort i konflikter. Var veldig sulten på oppmerksomhet, og lagde mye drama.

Tror jeg var et barn som ikke var særlig lett å like. Husker at jeg ødela noe to ganger jeg var på besøk. Ikke med vilje, men på grunn av uvørenhet og innpåslitenhet. Var nok en temmelig skadet unge. Vet minst to-tre foreldrepar ønsket at jeg ikke skulle komme på besøk for å leke med barna deres. Ingen tette relasjoner, slet nok ut disse, og kom så i konflikt.

Slet med dette helt til jeg kom i starten av 20-årene. Begynte så å finne meg selv mer, fikk gode venner/relasjoner, startet med studier og deretter jobb som jeg mestret. 

Anonymkode: 9f095...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Trist. 

La meg spørre slik; hvis jeg hadde truffet på deg da du var barn og stod midt oppi det; hva hadde jeg sett? Hvordan var du som barn? Hvilke tegn ga du fra deg? Hvordan kunne man ha fanget opp at du ikke hadde det greit? 

Anonymkode: 2d77b...7b8

Du hadde sett en skoleflink og pliktoppfyllende jente som aldri tiltrakk seg negativ oppmerksomhet. Det var ei som blid, utadvendt og sosial (hjemme så lite som overhodet mulig). Typisk flink-pike-syndrom som var desperat etter å bli sett av de voksne (uten at det skjedde). 

Det var først som voksen at jeg forstod hvorfor jeg fikk anoreksi og hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hvorfor jeg skjemtes sånn av de hjemlige forholdene. 

Anonymkode: 011a8...62c