Foreldreveiledning (Oslo) - barn med høyt temperament

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 14.34):

Hadde for så vidt blitt glad om dette var helt normalt og noe han kommer til å vokse av seg snart uten av vi må gjøre noe spesielt, men vårt inntrykk er at han utagerer mye mer enn "det gjengse barn". Gjennom å snakke med andre foreldre i barnehagen og venner med barn på samme alder så får vi ofte reaksjoner når vi beskriver hvordan vi har det hjemme. Rådene i diverse bøker fungerer ikke på ham, som også sier meg at han reagerer kraftigere enn mange barn gjør for hvis hans oppførsel var vanlig hadde jo bøkene beskrevet situasjoner som eskalerer enda mer. 

Har hørt om terrible two og skjønner at det også handler om trass (eller selvstendighetsalderen som det vel kalles). Sjekket Bufdir sine sider - fant bare dette: https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/smabarn/utvikling-selvstendighet-og-selvfolelse/barnets-utvikling-0-5-ar/?utm_source=google&utm_medium=cpc&utm_campaign=Foreldrehverdag&gad_source=1&gclid=Cj0KCQjwpvK4BhDUARIsADHt9sRc1Xq-MsR07EGlsddv2QMW7dFI3e4BUMFm8JAGjCWhKQpUiF_xf3waAiYVEALw_wcB

Er det noen andre steder det står mer, for her var det ikke så mye veiledning for de situasjonene vi står i?

Bare for å ha det sagt, situasjonen med vannsøl i går var et konkret svar til et par stykker som nevnte at deres barn ikke taklet restriksjoner så bra og at de dermed opplevde det enklere med litt "frislipp". Derfor nevnte jeg denne konkrete situasjonen for å vise at for vår del fungerer ikke det helt nettopp på grunn av sånne situasjoner. Det er ikke sånn at jeg pleier å la ham løpe rundt med en vannflaske. Og som jeg har nevnt flere ganger, vi tar hundrevis av kamper hver eneste dag. Til nå i dag har han sannsynligvis slått meg 40 ganger, det hjelper ikke å stoppe ham og forklare at "jeg skjønner at du er sint fordi du hadde lyst til å leke med den kniven, men kniven skal vi kun bruke for å skjære mat med. Vil du bli med og lage mat?". Han fortsetter å slå og om jeg trekker meg litt bort springer han etter meg og fortsetter. Han har hatt rundt 15 meltdowns i dag. I morges hylte han i godt over en time fordi mannen min tok ham på morgenen og ikke jeg. Han klorte ham til blods. Derfor prøver vi å minimere kampene der vi kan, for hvis vi skal ta alle gjør vi ikke annet enn å si "nei" og ta fra ham ting/tvinge ham til noe. 

Vi blir rett og slett helt utmattet. Vi sover lite og har et barn som krever helt sinnsykt mye av oss. Vi trenger veiledning av noen med kompetanse før vi kjører oss helt ut i grøfta.

Anonymkode: cf6b2...4ed

Men det høres ut som at dere er ettergivende. Da vil dere få et verre barn. Når du lar barnet gå med vannflaske inne (en 2-åring!), fordi DU ikke orker å stå i hylskrik-reaksjon, så vil det jo bli søl?
Hva er galt med at barnet hylskriker?

Han blir ikke SINT fordi pappaen tar vognen og ikke du? Han protesterer! Hvorfor skal alt sykeliggjøres? 

Å si "Jeg skjønner at du er sint!" - det er ikke anerkjennelse! Denne fella går så mange norske foreldre i hele tiden. "Jeg skjønner" er overhodet ingen anerkjennelse. Det er babling fra en voksen til et barn som agerer på reptilhjernen.
Man må si "Ble du sint fordi du hadde lyst til å leke med kniven?".  Hele setningen din er alt for mye for en 2-åring, så det er noe du ikke har forstått her. 

At barnet ditt hyler i en time er fordi DERE ikke klarer å veilede barnet ut av følelsen ved hjelp av anerkjennelse og fokusskifte. Sa mannen din en eneste gang til barnet: "ville du så gjerne at mamma skulle være her? Blir du så sint og lei deg fordi du ville ha mamma?". Var mannen din rolig hele tiden eller var han desperat? 

Hvorfor tar dere bare fra barnet ting? Hva slags dialog har dere før dere gjør det? 

Og la meg gjette: er du gravid med nummer to? For om barnet begynte å slå for 6-7 uker siden, så er det ofte noe som har endret seg i familien. Eller en helt vanlig toåring, så klart. 

Anonymkode: f4eda...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Eller så må du klare å lese innlegg (du snakker feks om at ungen løper med kniv, tvert imot det som står, og tenker at det å én gang velge sine kamper er å ikke ha grenser?).

Ts beskriver jo en situasjon hvor de har hatt tydelige grenser hele veien, men hvor det blir frustrerende fordi reaksjonen på grenser er så ekstrem. Nå har ikke jeg observert ts, såklart kan det være du har et poeng, men det kan også være du er helt på bærtur, og da er det ganske drøyt å gå så krasse til verks som du gjør (å si at man gjør alt galt som foremder er ganske alvorlig når du ikke vet det sikkert).

Det virker kanskje mer som om du ikke tror på hvor krevende barnet er, og heller velger å kalle oppdragerstilen for nedsettende ting uten å vite noe ordentlig om hvordan de oppdrar. Her gjør du tabben at du antar at ungen oppfører seg sånn fordi de ikke har grenser, men det vet du jo ikke?

Du skriver at de skal si nei i caps lock, hvor har du det fra at de ikke sier nei? Eller mener du at de skal brøle det siden du skriver det sånn? Det kommer jo ganske tydelig frem fra innleggene at ungen hele tiden trosser grenser, at ts står på grensene, og at ungen ikke takler det. Ungen vil noe, ts sier nei, ungen begynner å slå og hyle, ts forsøker å stoppe slåingen og holde fast, ungen fortsetter og roer seg egentlig aldri. Hvor i dette mener du ts setter for lite grenser? Hva ville du gjort når ungen fortsatte å hyle og slå og bare fyre seg opp av å bli holdt fast?

Anonymkode: c8f2d...a9c

Takk for at du faktisk har lest og forstått innleggene mine ❤️ 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vårt barn er helt likt! Tror vi har fått barn av samme kaliber. Det spiser oss helt opp. Kolikk som barn her også. Jeg tror noen ganger at kolikk er knyttet til personligheten. Var det magen, eller er var det bare hans temperament, er tanker jeg har.
 

Ingen kan passe han fordi det blir too much.
 

Trilleturer med andre mødre var bare en vits. Det gikk ikke. Helsestasjonen mente vi skulle skaffe oss hjelp og foreslo BUP da han var 6 måneder. Alle så at han var krevende, men få sa det direkte. Det gikk på forholdet løs, på psyken løs og på helsen løs. Jeg fikk oppbluss av stresseksem, kluss med syklus, høyt blodtrykk og var mye syk
 

Nettene er krevende. Dagene er fulle av utbrudd. Vi får ikke gjort noe som gir oss glede ved siden av barnet. Vi må stort sett være 2 rundt han for å holde ut. 
 

Har ingen råd, men forstår hva du står i

Anonymkode: a64fd...152

Tusen takk for at du deler ❤️ Du har helt rett, det spiser oss opp. Tror det vi står i nå hadde vært lettere å håndtere om ikke de første to årene var fulle av kolikk, magesmerter, søvnvansker og et barn som ikke har hatt det så bra. 

Håper på bedring for både oss og dere ❤️

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har selv et barn med kraftig temperament. Nå er han 5 år og det er der fortsatt, men 2-3 årsalderen var helt klart verst. Mye bedre i dag, men vi må fortsatt daglig be ham slutte å rope til oss i sinne for hver minste bagatell.

Mitt beste råd er å ALDRI la ham skrike seg til viljen sin. Uansett hvor intens han blir. For hver gang han får viljen ved et sinneutbrudd så vil han gjøre det igjen minst 10 ganger.

Forsøk å bevar roen og aldri skrik /rop tilbake. Da lærer han bare at dette er riktig og ok måte å kommunisere på og forsøke å vinne kampen på. Han speiler seg i dere og lærer av dere.

Husk likevel at han mest sannsynlig er født med dette temperamentet. Det er ikke deres skyld. Og det er ikke hans skyld. Om dere får flere barn kan de være helt forskjellige i lunne. Hos oss har storebror alltid vært en rolig og snill gutt. En stor kontrast fra lillebror.

Syns det er flott du søker rådgiving. Det er en styrke i seg selv å søke hjelp når man føler man ikke strekker til med barnet sitt. Bare ha i bakhodet at 2-årsalderen fortsatt er en unntakstilstand. Det blir som regel bedre med årene.
Hos oss søkte vi hjelp på helsestasjonen vetter 4-årskontrollen. Siden vi fortsatt kom i situasjoner vi ikke ante hvordan vi skulle håndtere. Vi fikk litt rådgiving, og tilbud om et kurs. Regner med dere har vært i kontakt med barnets helsesykepleier i ditt tilfellet? 
 

Hedvig Montgomery er jobbar den klokeste av de kloke når det kommer til å forstå barn. Syns likevel hun e best på råd til foreldre med bare litt utfordrende barn. ‘Malen hennes funker ikke nødvendigvis på de svært utfordrende.
Eks:
Hedvig Montgomery til et barn som skrike fordi h*n vil se tv: «‘Å du hadde så lyst å se tv nå? Skjønner, tv er kjekt men nå er det for nærme leggetid så da kan vi ikke skru på tv nå».

Og så stopper hun der. Da er liksom alt ok etterpå. Hun  sier ingenting om hva vi skal gjøre når barnet da henter en pinne han slår deg i hodet med eller spytter deg i fjeset🙈

Ønsker deg lykke til og håper du får noen gode råd og veiledning på veien.

Og bare husk: Det blir bedre!!❤️

Anonymkode: f0fbf...61e

Tusen takk for råd og gode ord ❤️ 

I all hovedsak lar vi ham ikke skrike seg til viljen sin. Når jeg skrev at vi velger våre kamper velger vi de før de oppstår. Hvis han er i et ekstremt dårlig humør en dag unngår vi som regel de tingene som får ekstra heftige reaksjoner, så det er ikke sånn at vi velger bort en kamp mens vi står i den. Men det har absolutt skjedd at vi har gitt oss. Spesielt de verste nettene når han hyler og hyler. De var vel og merke verre før, så ikke like ofte det er så voldsomt nå. Det var helsestasjonen som sa at vi måtte bytte underveis når det ble for voldsomt og da handlet det jo i hovedsak om å verne om oss selv fordi det er for mye å stå med et hylende barn i tre timer hver natt. I all hovedsak har vi hele veien vært enige om at et nei betyr nei, så hvis en av oss først har sagt det står vi i det.

Vi prøver å forholde oss rolige når han slår, men det har hendt at jeg har hevet stemmen og sagt at det ikke er greit. Har blitt pushet til grensen min, men vet at det ikke er riktig måte håndtere det på.

Vi tror absolutt han har blitt født med dette temperamentet, han har hevet stemmen siden han ble født 😅Men av og til er det godt å høre det, da man fort kan føle seg mislykket. 

Heldigvis er han også verdens fineste lille gutt, som er både god og snill, flink til å dele på leker med andre barn og veldig kosete. Det hjelper å tenke på de øyeblikkene når det står på som verst.

Vi har blitt advart om "treårstrassen" så var ikke helt forberedt på at det var nå det skulle komme. "Alle" lovte oss jo at det kom til å bli bedre da vi stod i det verste kolikkhelvette, men det er jommen ikke langt unna det vi står i nå. Han gråter sannsynligvis så mye i løpet av en uke at det ville havnet under kolikk-betegnelsen.''

Kom ikke gjennom på telefon til Oslohjelpa i dag så har sendt dem en mail og regner med vi hører fra dem snart. Vi har aldri vært redd for å spørre om hjelp, men vi har ikke helt fått den hjelpa vi har trengt. Derfor jeg har søkt så mye til bøker og podkaster.

Det du sier om Hedvig er veldig treffende, det er akkurat sånn jeg også har opplevd rådene hennes. De oppleves som nyttige der og da, men går ikke noe dypere inn i hva man skal gjøre når situasjonen eskalerer ytterligere. Det er sånn helsesykepleieren vår har vært også, for det meste gitt ganske standard råd og ikke klart å komme med noe mer når vi har stilt flere spørsmål.

Tusen tusen takk ❤️ 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men altså skal man drive timeslang fysisk maktkamp med en 2-åring?? Det synes jeg er helt vilt og grenser til vold. Hva i all verden skal barnet lære av det? Å holde et barn fast i 30+ minutter synes jeg ikke er greit med mindre det er for å unngå at barnet skal skade seg selv ordentlig (som jo blir et ekstremt tilfelle).

Anonymkode: eeb44...678

Takk for at du sier dette, det er nettopp det jeg også kjenner. Han roer seg ikke ned etter noen minutter, han blir bare mer og mer sint.

Dette er konkrete eksempler jeg skal ta med Oslohjelpa for å få veiledning av noen som faktisk jobber med dette og ikke bare sier hva de synes man skal gjøre.

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har også god erfaring med oslohjelpa, og fikk kjapt svar. Foreldremestring på instagram har kurs, men mulig det ligner råd dere har hørt før. Men jeg fikk noen gode tips derfra. 

Mitt eneste råd er egentlig å være så konsekvent som mulig, ha skikkelig rutiner på ting og så få usikkerhetsmomenter som mulig. Hvis barnet alltid vet hva de kan forvente så blir det færre kamper på sikt. Men som dere sier, man kan jo ikke ha regler for alt. Dette er i alle fall mine erfaringer fra et veldig viljesterkt og temperamentsfullt barn. Jeg måtte jobbe veldig mye med egne reaksjoner og selvregulering også, det er det vanskeligste. 

Anonymkode: 15a93...799

Tusen takk for svar. Vi har egentlig satt og ned for lenge og blitt enige om hvilke ting som er viktigst for oss når det kommer til grensesetting og prøvd å være konsekvent på det, men denne slåingen som begynte i høst har bare blitt verre og verre jo mer vi har satt ned foten. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Noen er bare «Karens». Når jeg skal provosere min mann, sier jeg  nettopp slike ting, men på tull.

Den klassiske « Kan du ikke bare?» « Du får bare se til å kle han godt da vet du, så sutrer han ikke så mye»  eller « Du får få han til å sove litt lenger da, så blir han i bedre humør»

Ikke bry deg om det. Noen forstår ikke

Anonymkode: a64fd...152

❤️ Takk. Nei, det er helt tydelig noen som velger å ikke forstå hva jeg faktisk skriver og som velger å vri ordene mine for å få meg til å fremstå som helt evneveik.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det første innlegget ditt var bare pekefinger og krasse uttalelser om at TS var en elendig forelder, men ingen råd annet enn å generisk henvise til "grensesetting". En pedagog burde kanskje klart å fylle inn litt info om hvordan også.

Anonymkode: eeb44...678

Takk ❤️ Ja, man skulle tro at en person med pedagogisk utdanning faktisk klarte å komme med konkrete forslag. Ikke bare si at jeg ikke må la barnet mitt løpe rundt med kniv, som jeg helt tydelig skriver at vi ikke lar ham gjøre.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel vel vel...

Alle toåringer pusher grenser, slår. Det er ikke utagering, det er trassanfall.

De "verste" toåringene jeg vet om har foreldre som ikke klarer å møte barnet sitt, som går inn i ville maktkamper med ungene sine, som skal ha rett, som er brå. Så se dere i speilet.

At du kaller det "utagering" er helt tullete. Når sluttet vi å kalle det trassanfall? Vår 3-åring har slike minst 10 ganger daglig. 20 ganger daglig da han var to. Vi anerkjenner alltid:
"Ville du så gjerne xx...." "Ble du lei deg da du ikke fikk xx..." "Var det ikke noe gøy da mamma xx"

Hva gjør DERE? Hvordan møter dere barnet? 

Anonymkode: f4eda...cb2

Du henger deg veldig opp i at jeg kaller det utagering, men mange mener det er feil å kalle det trass også. På helsestasjonen rettet de det til selvstendighetsalderen da jeg sa at han hadde kommet i trassalderen. Vi går ikke inn i ville maktkamper, men når han slår må vi selvsagt reagere og når han ikke vil skifte bleie må vi gjøre det.

Det som funker best på sønnen vår er å gi ham tid så det gjør vi så ofte vi kan, men full jobb og logistikk fram og tilbake til barnehage gjør at vi av og til må rushe det. Så ja, da må jeg av og til skifte bleie mens han hyler eller kle på mens han slår. 

Vi prøver også å møte ham, vise forståelse, men samtidig være tydelige på at det ikke er greit med feks slåing. Vi bruker også mye humor for å få ham med på ting.  Når han protesterer på at far skifter bleie sier han "Ville du så gjerne at mamma skulle skifte bleie? Det skjønner jeg, men nå er det pappa sin tur, kom skal vi se hvor fort pappa klarer å dra av sokkene". Hva burde vi gjøre i en sånn situasjon tenker du?

 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hæ? Da barnet var 1,5 begynte vi å si "Om du gjør dette en gang til, så må mamma ta den fra deg, for jeg vil ikke at det skal bli bløtt over alt". "Okay, nå må mamma ta den". Men er fortsatt helt rolig. Ungen begynner å hylskrike, slå. "ble du så lei deg for at mamma tok den? Ja, det er ikke noe gøy, jeg forstår at du blir lei deg for det. Men vi hadde en avtale, lille venn."

Anonymkode: f4eda...cb2

Husker ikke helt hva innlegget jeg siterte var, men tror jeg misforstod personen som skrev det som mente at vi ikke skulle ta fra ungen ting. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men det høres ut som at dere er ettergivende. Da vil dere få et verre barn. Når du lar barnet gå med vannflaske inne (en 2-åring!), fordi DU ikke orker å stå i hylskrik-reaksjon, så vil det jo bli søl?
Hva er galt med at barnet hylskriker?

Han blir ikke SINT fordi pappaen tar vognen og ikke du? Han protesterer! Hvorfor skal alt sykeliggjøres? 

Å si "Jeg skjønner at du er sint!" - det er ikke anerkjennelse! Denne fella går så mange norske foreldre i hele tiden. "Jeg skjønner" er overhodet ingen anerkjennelse. Det er babling fra en voksen til et barn som agerer på reptilhjernen.
Man må si "Ble du sint fordi du hadde lyst til å leke med kniven?".  Hele setningen din er alt for mye for en 2-åring, så det er noe du ikke har forstått her. 

At barnet ditt hyler i en time er fordi DERE ikke klarer å veilede barnet ut av følelsen ved hjelp av anerkjennelse og fokusskifte. Sa mannen din en eneste gang til barnet: "ville du så gjerne at mamma skulle være her? Blir du så sint og lei deg fordi du ville ha mamma?". Var mannen din rolig hele tiden eller var han desperat? 

Hvorfor tar dere bare fra barnet ting? Hva slags dialog har dere før dere gjør det? 

Og la meg gjette: er du gravid med nummer to? For om barnet begynte å slå for 6-7 uker siden, så er det ofte noe som har endret seg i familien. Eller en helt vanlig toåring, så klart. 

Anonymkode: f4eda...cb2

Dette med vannflasken er det mange som har reagert på, men det virker ikke som om dere leste hvilket innlegg jeg siterte eller hva jeg mente med det. Jeg svarte en som sa at for deres sønn fungerte det best å ikke ha så mange regler, da roet han seg. Vannflasken var et eksempel på en situasjon som oppstod én gang fordi vi tenkte vi skulle se om det funket å la ham ta med seg flasken fra kjøkkenet, noe det ikke gjorde. Nå er vannflasken kun noe han får ha på kjøkkenet eller ved matbordet

Rådet fra helsestasjonen på toårskontrollen var at siden barn får høre ordet "nei", "ikke" og hele tiden får begrenset hva de kan gjøre så vil mange utagere mer så de anbefalte oss å tenke litt over hvilke situasjoner vi sier nei eller stopper ham og om vi faktisk er litt for strenge med hva han får gjøre. 

Det er ikke noe galt med at barnet hylskriker, men når han hylskriker hver dag i over to år blir man litt sliten av det og da prøver man å finne ut hvilke situasjoner man kan unngå reaksjoner og heller ha det hyggelig.

Forstår jeg deg riktig hvis det er feil at vi sier "Jeg skjønner at du ble sint fordi du vil leke med kniven"? Og at vi heller bare skal si "Ble du sint fordi du ville ha kniven". Hvis det er alt som skal til så er jo dette en veldig enkel sak for oss å fikse. Hvis mange foreldre går i denne fella er det kanskje ikke nok veiledning på akkurat dette feltet. Helsestasjonen og pedleder i barnehagen har ikke spesifisert at måten vi sier det på er feil.

Da han hylte den natten/morgenen han ville til meg snakket mannen rolig med ham, bar han rundt og trøstet. "Jeg vet du vil til mamma, men hun ligger og sover", "pappa er her". Mannen min er en veldig rolig fyr og blir sjelden vippet av pinnen, men skal ikke si at det første året med kolikk-unge og mageplager ikke har satt spor også hos ham.

Vi tar ikke bare fra ham ting, det kan jeg ikke huske å ha sagt i så fall har jeg ordlagt meg feil. Hvis han feks prøver å ta med seg en kniv fra kjøkkenet sier vi først at kniven skal være på kjøkkenet og ber ham legge tilbake, vi prøver å veilede ved å feks si "du kan legge den her på skjærefjølen", "hvis du ikke legger kniven tilbake må mamma ta den fra deg". Hvordan ville du gjort det?

Setter pris på at du kommer med eksempler, men synes du har en unødvendig nedlatende tone.

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Husker ikke helt hva innlegget jeg siterte var, men tror jeg misforstod personen som skrev det som mente at vi ikke skulle ta fra ungen ting. 

Dette med vannflasken er det mange som har reagert på, men det virker ikke som om dere leste hvilket innlegg jeg siterte eller hva jeg mente med det. Jeg svarte en som sa at for deres sønn fungerte det best å ikke ha så mange regler, da roet han seg. Vannflasken var et eksempel på en situasjon som oppstod én gang fordi vi tenkte vi skulle se om det funket å la ham ta med seg flasken fra kjøkkenet, noe det ikke gjorde. Nå er vannflasken kun noe han får ha på kjøkkenet eller ved matbordet

Rådet fra helsestasjonen på toårskontrollen var at siden barn får høre ordet "nei", "ikke" og hele tiden får begrenset hva de kan gjøre så vil mange utagere mer så de anbefalte oss å tenke litt over hvilke situasjoner vi sier nei eller stopper ham og om vi faktisk er litt for strenge med hva han får gjøre. 

Det er ikke noe galt med at barnet hylskriker, men når han hylskriker hver dag i over to år blir man litt sliten av det og da prøver man å finne ut hvilke situasjoner man kan unngå reaksjoner og heller ha det hyggelig.

Forstår jeg deg riktig hvis det er feil at vi sier "Jeg skjønner at du ble sint fordi du vil leke med kniven"? Og at vi heller bare skal si "Ble du sint fordi du ville ha kniven". Hvis det er alt som skal til så er jo dette en veldig enkel sak for oss å fikse. Hvis mange foreldre går i denne fella er det kanskje ikke nok veiledning på akkurat dette feltet. Helsestasjonen og pedleder i barnehagen har ikke spesifisert at måten vi sier det på er feil.

Da han hylte den natten/morgenen han ville til meg snakket mannen rolig med ham, bar han rundt og trøstet. "Jeg vet du vil til mamma, men hun ligger og sover", "pappa er her". Mannen min er en veldig rolig fyr og blir sjelden vippet av pinnen, men skal ikke si at det første året med kolikk-unge og mageplager ikke har satt spor også hos ham.

Vi tar ikke bare fra ham ting, det kan jeg ikke huske å ha sagt i så fall har jeg ordlagt meg feil. Hvis han feks prøver å ta med seg en kniv fra kjøkkenet sier vi først at kniven skal være på kjøkkenet og ber ham legge tilbake, vi prøver å veilede ved å feks si "du kan legge den her på skjærefjølen", "hvis du ikke legger kniven tilbake må mamma ta den fra deg". Hvordan ville du gjort det?

Setter pris på at du kommer med eksempler, men synes du har en unødvendig nedlatende tone.

Anonymkode: cf6b2...4ed

Og her har vi det gående igjen... så snart noen gjennomskuer at dere er ettergivende så er de nedlatende

Anonymkode: 00d9e...ca2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Og her har vi det gående igjen... så snart noen gjennomskuer at dere er ettergivende så er de nedlatende

Anonymkode: 00d9e...ca2

Gjennomskuer at vi er ettergivende? Hvis du sikter til at vi velger våre kamper så har jeg selv sagt det opptil flere ganger og ikke prøvd å legge skjul på det. 

I hele svaret er det en nedlatende tone. Sånn hadde man sannsynligvis aldri snakket til venner eller på jobb, men her på KG er det fritt gram. I tillegg kommer det påstander som ikke stemmer og som jeg aldri har skrevet. Dette var ikke den verste kommentaren fordi vedkommende faktisk kommet med råd, men mange andre i tråden her er kun ute etter å fortelle meg at jeg tar feil og de har rett ved å vri på sannheten.

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

Mrs Robinson skrev (10 timer siden):

 

 

 

 

Ganske ironisk at dere angriper meg for å visstnok være nedlatende, arrogant, ufin og frekk, for så å svare med å komme med personkarakteristikk rundt meg, min oppdragelse, min yrkesutøvelse og min foreldrerolle

Etter pedagog i mange år i barnehage har jeg hatt omfattende kursing i diverse tilknytningsproblematikk, atferdsutfordringer, autisme +++. Alle tegn som ts beskriver, er utelukkende tegn på uklar grensesetting og et usikkert barn. 

Det å anta at jeg er like direkte mot foreldre i min egen jobb er hinsides å anta. Jeg antar at dere ikke går til personangrep mot mennesker dere er uenig i, i virkeligheten. (Eller, det kan jo forsåvidt forklare en del barns oppførsel). 

Sånn uteom det har jeg aldri hatt noen dårlige referanser fra noen jobber rundt min yrkesutøvelse, og får stort sett alt jeg ønsker av kursing via jobb, stiger i gradene når jeg ønsker og får stort sett de jobbene jeg ønsker meg. Jeg har alltid vært den som har blitt spurt om rådgivning når det gjelder utfordrende barn i kollegers barnegruppe, og får stort sett ordnet opp i alle caser. En ganske priviligert situasjon som jeg ikke hadde sittet i om jeg var en ræva pedagog, med andre ord

godt å kunne starte uka med litt selvskryt!

Jeg (siste du siterte) kom vel ikke med noe personangrep eller sa noe om jobven min, så hvorfor dra meg med i denne siteringen? Jeg bare etterspurte at du faktisk svarer på det som blir skrevet og faktisk kommer med råd (utover å si nei og ha strenge grenser etc, som ts har forklart at de allerede gjør. Hva mer konkret skal de gjøre når ungen fortsetter å hyle/slå/klore mens de holder fast og sier nei? Det hjelper å være litt saklig, så man ikke bare sparker noen som ligger nede. Det hjelper ikke å be noen sette mer grenser når alt de gjør er å sette grenser (utenom den ene situasjonen med vannflaske de trakk frem), da må man isåfall komme med råd på hvordan få gjennomslag for grensene - det er litt mer effektivt enn å kalle noen dårlige foreldre på så lite grunnlag.

Anonymkode: c8f2d...a9c

[Thanos]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Eller så må du klare å lese innlegg (du snakker feks om at ungen løper med kniv, tvert imot det som står, og tenker at det å én gang velge sine kamper er å ikke ha grenser?).

Ts beskriver jo en situasjon hvor de har hatt tydelige grenser hele veien, men hvor det blir frustrerende fordi reaksjonen på grenser er så ekstrem. Nå har ikke jeg observert ts, såklart kan det være du har et poeng, men det kan også være du er helt på bærtur, og da er det ganske drøyt å gå så krasse til verks som du gjør (å si at man gjør alt galt som foremder er ganske alvorlig når du ikke vet det sikkert).

Det virker kanskje mer som om du ikke tror på hvor krevende barnet er, og heller velger å kalle oppdragerstilen for nedsettende ting uten å vite noe ordentlig om hvordan de oppdrar. Her gjør du tabben at du antar at ungen oppfører seg sånn fordi de ikke har grenser, men det vet du jo ikke?

Du skriver at de skal si nei i caps lock, hvor har du det fra at de ikke sier nei? Eller mener du at de skal brøle det siden du skriver det sånn? Det kommer jo ganske tydelig frem fra innleggene at ungen hele tiden trosser grenser, at ts står på grensene, og at ungen ikke takler det. Ungen vil noe, ts sier nei, ungen begynner å slå og hyle, ts forsøker å stoppe slåingen og holde fast, ungen fortsetter og roer seg egentlig aldri. Hvor i dette mener du ts setter for lite grenser? Hva ville du gjort når ungen fortsatte å hyle og slå og bare fyre seg opp av å bli holdt fast?

Anonymkode: c8f2d...a9c

Barn i den alderen går på basisbehov og instinkter, i mangel av et bedre ord. De planlegger ikke å bli sinte, frustrerte og bitende på foreldrene. Når barnet ikke får grenser, blir barnet utrygt og utagerende. Det er ikke rakettforskning. Barn var i langt mindre grad så vanskelige før i tiden, men det skyldtes jo nettopp at barna ble oppdradt med disiplin. Nå sier jeg selvsagt ikke at disiplin er å slå barnet, men at barn trenger grensesetting og at foreldrene tar styringen tydelig og klart og ikke barnet.

2 åringen til TS ble ikke supervanskelig over natten. Det har gått gradvis i takt med at barnet føler seg mer utrygg og grenseløs ettersom barnet blir eldre. Så at barnet på dette tidspunktet er veldig vrang og hissig er konsekvensen av at foreldrene fra dag 1 har latt barnet få herje og bestemme. Det er ikke slik at TS bare helt random har fått et utrolig vanskelig barn. De blir formet av foreldrene! Slik jeg har oppfattet det, har TS nærmest søkt råd hos alt som er av ekspertise. Men ingenting fungerer? Er det alle ekspertene og deres råd som ikke er gode nok, eller er det måten foreldrene oppdrar barnet på som rett og slett ikke fungerer? Det kommer et tidspunkt hvor man bare må innse at man kanskje har bommet på noe vesentlig i oppdragelsen og prøve på nytt. Jeg har medfølse med TS for det hun og mannen står i akkurat nå. Ingen fortjener det. Trøsten er vel at dette fint kan snus. Men det vil kreve enorm gjennomføringsvilje og disiplen for foreldrene.

Ms.Robinson har helt rett. Selvom postene hennes er direkte og ikke legger noe imellom.

[Thanos]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Lurer på om du er klar over hvordan du fremstår selv eller om du rett og slett mangler selvinnsikt.

Du vrir på det jeg skriver for å kunne kalle meg en dårlig mor og kaller nærmest sønnen min en tyrann, mens du antyder at jeg bare er på utkikk etter en diagnose å sette på barnet for å ikke ta ansvar selv.

Forventer du da at jeg skal takke deg for gode råd? 

1 av 5 barn opplever fysisk eller psykisk vold, 1 av 6 barn opplever omsorgssvikt (tall fra Redd Barna). Men for all del, vær ufin med en forelder som faktisk jobber beinhardt med å gi sønnen min det han trenger. Du må gjerne skryte av hvor god pedagog du var, men du har tydeligvis lagt dine pedagogiske evner fra deg før du satte deg ned foran tastaturet.

Om du faktisk ønsker meg og familien min alt godt hadde du jo kommet med dine beste råd uten å samtidig tråkke på oss mens vi ligger nede. Du har heller ikke noen sted valgt å innrømme at du tolket det jeg sa feil (feks at vi lar han løpe med kniv eller unngår kamper), men å ikke kommentere det er vel innrømmelse nok.

Lykke til videre til deg også.

Anonymkode: cf6b2...4ed

Med all respekt, du har fått gode råd, men du virker lite motagelig for råd. Selvom jeg kan forstå det er vanskelig å se når man står midt oppi det dere står i nå.

 

Hun du siterer buste jo ikke inn i tråden og skrøt uhemmet av utdannelsen sin ut av det blå. Det kom som tilsvar til en haug sure tilbakemeldinger på hennes første, noe direkte tilsvar til deg. Råd kan svi. Spesiellt dersom de treffer et sårt punkt. Robinson sier heller ikke at du er en dårlig mor, men at du kanskje mangler grensesetting for barnet. Det er to forskjellige ting. Du er ingen dårlig mor fordi barnet ditt er utagerende, tvert imot tyder det jeg leser på at du har et stort hjerte for barnet når du søker hjelp slik du gjør.

Det å være 200% konsekvent, kjempestreng og ikke gir barna en lillefinger i oppdragelsen fra dag 1, er kritisk viktig! Da får barna en iboende respekt for deg og føler seg trygg på dere foreldrene fordi grensene er tydelige og klare. Når barna blir 6-7 år gamle, er det lurt å anerkjenne følser og forklare hvorfor de ikke får se mer tv osv. Når de er 2-3 år gamle bør du som forelder bare kutte tvert og bestemme. "Nå er det nok tv! Ikke mer godteri nå! Drikk av koppen og sett den fra deg på benken!" Om den linjen starter helt fra de krabber, vil man slippe at de biter, klorer og spytter etter en når de blir 4-5 år.

Det er ikke for sent å snu det. Men da må du være villig til å prøve noe nytt. Det er mitt beste tips til dere i en utrolig vanskelig situasjon. Lykke til.

[AnonymBruker]

Thanos skrev (25 minutter siden):

Med all respekt, du har fått gode råd, men du virker lite motagelig for råd. Selvom jeg kan forstå det er vanskelig å se når man står midt oppi det dere står i nå.

 

Hun du siterer buste jo ikke inn i tråden og skrøt uhemmet av utdannelsen sin ut av det blå. Det kom som tilsvar til en haug sure tilbakemeldinger på hennes første, noe direkte tilsvar til deg. Råd kan svi. Spesiellt dersom de treffer et sårt punkt. Robinson sier heller ikke at du er en dårlig mor, men at du kanskje mangler grensesetting for barnet. Det er to forskjellige ting. Du er ingen dårlig mor fordi barnet ditt er utagerende, tvert imot tyder det jeg leser på at du har et stort hjerte for barnet når du søker hjelp slik du gjør.

Det å være 200% konsekvent, kjempestreng og ikke gir barna en lillefinger i oppdragelsen fra dag 1, er kritisk viktig! Da får barna en iboende respekt for deg og føler seg trygg på dere foreldrene fordi grensene er tydelige og klare. Når barna blir 6-7 år gamle, er det lurt å anerkjenne følser og forklare hvorfor de ikke får se mer tv osv. Når de er 2-3 år gamle bør du som forelder bare kutte tvert og bestemme. "Nå er det nok tv! Ikke mer godteri nå! Drikk av koppen og sett den fra deg på benken!" Om den linjen starter helt fra de krabber, vil man slippe at de biter, klorer og spytter etter en når de blir 4-5 år.

Det er ikke for sent å snu det. Men da må du være villig til å prøve noe nytt. Det er mitt beste tips til dere i en utrolig vanskelig situasjon. Lykke til.

Dette er jo din mening, ikke fakta eller fasit. Personlig ønsker jeg å oppdra et barn som har god selvfølelse og som er selvstendig og klarer å ta valg og få til ting selv også, og som får en god psyke. Ikke en hund som adlyder mine kommandoer. At barnet oppfører seg plettfritt og lydig ovenfor foreldre er iallfall ikke mitt mål. Et barn er også et menneske før de blir 6-7 år gamle.. Det går feks veldig fint å annerkjenne følelser fra ettårsalderen.

 

Til TS: La merke til det rådet med å ikke si "jeg skjønner". Startet sånn selv men merket at det funket bedre og kom bedre i dialog med og roet barnet når jeg ikke brukte uttrykket "jeg skjønner" men heller sa feks "Nå ble du lei deg for at du ikke fikk skjære med kniven, det ser jeg. Kom skal jeg trøste." og så forklarte kort grunnen til grensen dersom det passet situasjonen. Hjelper barnet å sette ord på følelsen, viser at jeg hører på henne, hjelper med forståelse når mulig.

Anonymkode: eeb44...678

[AnonymBruker]

Om dere sliter med søvn så kan jo mye komme av det og. Slitne barn er jo barn som er mer uregulerte. Merker veldig forskjell på min, noe hun ler av like etter soving kan føre til akutt intens hylgråt rett før leggetid...

Men ja håper dere får hjelp uannsett Alle råd man får på forum må man jo sile litt gjennom egen erfaring og hva man selv synes for man aner jo ikke egentlig hvor mye greie på ting folk har. Så håper dere får snakke med noen i virkeligheten.

Anonymkode: eeb44...678

[AnonymBruker]

Thanos skrev (54 minutter siden):

Med all respekt, du har fått gode råd, men du virker lite motagelig for råd. Selvom jeg kan forstå det er vanskelig å se når man står midt oppi det dere står i nå.

 

Hun du siterer buste jo ikke inn i tråden og skrøt uhemmet av utdannelsen sin ut av det blå. Det kom som tilsvar til en haug sure tilbakemeldinger på hennes første, noe direkte tilsvar til deg. Råd kan svi. Spesiellt dersom de treffer et sårt punkt. Robinson sier heller ikke at du er en dårlig mor, men at du kanskje mangler grensesetting for barnet. Det er to forskjellige ting. Du er ingen dårlig mor fordi barnet ditt er utagerende, tvert imot tyder det jeg leser på at du har et stort hjerte for barnet når du søker hjelp slik du gjør.

Det å være 200% konsekvent, kjempestreng og ikke gir barna en lillefinger i oppdragelsen fra dag 1, er kritisk viktig! Da får barna en iboende respekt for deg og føler seg trygg på dere foreldrene fordi grensene er tydelige og klare. Når barna blir 6-7 år gamle, er det lurt å anerkjenne følser og forklare hvorfor de ikke får se mer tv osv. Når de er 2-3 år gamle bør du som forelder bare kutte tvert og bestemme. "Nå er det nok tv! Ikke mer godteri nå! Drikk av koppen og sett den fra deg på benken!" Om den linjen starter helt fra de krabber, vil man slippe at de biter, klorer og spytter etter en når de blir 4-5 år.

Det er ikke for sent å snu det. Men da må du være villig til å prøve noe nytt. Det er mitt beste tips til dere i en utrolig vanskelig situasjon. Lykke til.

Takk for at du svarer på en saklig måte. Jeg har jeg tatt i mot råd fra flere her, blant annet har jeg tatt rådet fra flere om å kontakte Oslohjelpa så jeg er absolutt mottakelig for råd. Om du leser gjennom alt ser du at det er sprikende meninger rundt hvor strengt man bør være. Noen mener man bør holde fast ungen, uansett hvor lenge, andre mener mer frislipp er veien å gå. Hadde det vært én fasit hadde oppdragelse vært enkelt.

Jeg anså meg egentlig som ferdig med diskusjonen med Robinson, men siden du tar henne i forsvar må jeg bare komme med noen kommentarer. For det første så spør jeg ikke etter råd og veiledning i HI, jeg spør etter forslag til hvor vi kan søke hjelp. At folk da kommer med andre råd om hvordan de har løst det i sin situasjon er selvsagt helt greit, men at noen føler for å skrive et langt nedlatende innlegg for å svare på noe jeg ikke spør om er bare unødvendig.

Har du lest det første innlegget hennes? Det er forskjell på å være direkte og ufin, hun starter med å si at vi ikke evner å sette grenser, når jeg i flere innlegg har påpekt at vi setter grenser og har kamper hver eneste dag. Allerede der kommer hun med påstand som ikke stemmer og som også er ganske unødvendig. 

I neste avsnitt kommer hun med nok en løgn: "Han får først løpe fritt rundt med en kniv, og så skal dere begynne å sette grenser for knivbruk på en "dulledallemåte"?". Jeg har sagt dette flere ganger i tråden, men for siste gang: JEG HAR ALDRI SAGT AT HAN FÅR LØPE MED KNIV!!! Mulig hun har dysleksi og at det forklarer hvorfor hun feilsiterer meg, men når hovedargumentene hun bruker mot meg er på feil grunnlag blir det bare tullete. Videre snakker hun om vannflasken som vi tillot én gang. 

Hun skriver at han ikke kan slå mer enn to ganger før far overtar. Hva gjør vi etter det? hun fremstiller det jo som om vi ikke prøver å stoppe ham. Vi stopper ham fysisk, sier nei, sier at det ikke er lov å slå og når han etterhvert roer seg forklarer at vi forstår at han er sint, men at han ikke kan slå. Om far er tilstede tar han over hvis gutten vår ikke roer seg, men vi har ikke et stort hus vi kan gjemme oss i, vi bor i en liten leilighet og han kommer seg inn på alle rom så da må far holde ham igjen med makt. Akkurat dette med å holde ham fast i potensielt timevis er jeg meget skeptisk til og et av de punktene vi kommer til å ta opp med Oslohjelpa. Videre legger hun ord i munnen min når hun skriver at vi velger å UNNGÅ flest mulig kamper. Jeg skrev at vi velger våre kamper, ikke at vi unngår flest. Vi tar kamper hele dagen lang. Som flere i tråden med lignende barn råder og som vi også har blitt rådet til av helsestasjonen så bør man velge sine kamper når man har et viljesterkt barn.

I siste del av innlegget kommer hun med ganske krasse påstander som i stor grad ikke stemmer. 'Hun sier at det er 99% vår skyld og kommer med begreper som hun velger å ikke forklare noe videre. Påstår videre at han er opplært til å få viljen sin fordi vi gir etter, noe jeg har påpekt gang på gang på gang at ikke stemmer. Tenk om denne pedagogen kunne gitt disse "dulledalleforeldrene" gode råd i stedet for å være så opprørt? 

I andre innlegg skriver hun at vi ikke tar i mot noen råd (som ikke stemmer), hun skriver at vi skaper en tyrann fordi vi ikke orker å oppdra ham. Hva er det jeg har skrevet som gir henne denne konklusjonen? Videre skriver hun at hun mistenker at vi bare vil ha en diagnose på sønnen vår i stedet for å innse at oppførselen hans er vår feil. Det er en direkte stygg ting å si til noen og en ganske grov påstand. HVOR I ALL VERDEN FÅR HUN DET FRA??? INGEN STEDER SKRIVER JEG AT VI MISTENKER DIAGNOSE. Det må komme fra at noen andre i tråden skrev noe om at deres barn med lignende oppførsel hadde diagnose og rådet oss til å følge litt med på det, noe vi selvsagt skal gjøre, men å anklage meg for å ville sette en diagnose på sønnen min er rett og slett ondskapsfull.

Selvsagt går jeg i forsvar når noen både lyver og overdriver. Det svir ikke fordi hun treffer, men fordi det er ubehagelig å bli snakket til på den måten og en pedagog burde vite bedre.

Takk for lykkeønskninger og det som virker som et genuint svar fra deg.

 

 

 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette er jo din mening, ikke fakta eller fasit. Personlig ønsker jeg å oppdra et barn som har god selvfølelse og som er selvstendig og klarer å ta valg og få til ting selv også, og som får en god psyke. Ikke en hund som adlyder mine kommandoer. At barnet oppfører seg plettfritt og lydig ovenfor foreldre er iallfall ikke mitt mål. Et barn er også et menneske før de blir 6-7 år gamle.. Det går feks veldig fint å annerkjenne følelser fra ettårsalderen.

 

Til TS: La merke til det rådet med å ikke si "jeg skjønner". Startet sånn selv men merket at det funket bedre og kom bedre i dialog med og roet barnet når jeg ikke brukte uttrykket "jeg skjønner" men heller sa feks "Nå ble du lei deg for at du ikke fikk skjære med kniven, det ser jeg. Kom skal jeg trøste." og så forklarte kort grunnen til grensen dersom det passet situasjonen. Hjelper barnet å sette ord på følelsen, viser at jeg hører på henne, hjelper med forståelse når mulig.

Anonymkode: eeb44...678

Takk for svar.

Jeg skjønner 😅 Vi skal prøve å kutte ut å bruke "jeg skjønner" og gå rett på sak - kanskje han forstår det vi sier bedre da. 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Om dere sliter med søvn så kan jo mye komme av det og. Slitne barn er jo barn som er mer uregulerte. Merker veldig forskjell på min, noe hun ler av like etter soving kan føre til akutt intens hylgråt rett før leggetid...

Men ja håper dere får hjelp uannsett Alle råd man får på forum må man jo sile litt gjennom egen erfaring og hva man selv synes for man aner jo ikke egentlig hvor mye greie på ting folk har. Så håper dere får snakke med noen i virkeligheten.

Anonymkode: eeb44...678

Tusen takk.

Ja, søvn har vært vanskelig hele veien, mye på grunn av magesmerter knyttet til kolikk, allergi og det legene har "diagnostisert" som umoden tarm. Hver natt det første 1,5 året hylte han flere timer i strekk uten at vi fikk roet ham ned.Det bedret seg etterhvert, men tror han har blitt litt vant med å våkne ofte og han er nok ganske vár på smerter i magen.

Dårlig søvn kombinert med magetrøbbel og generelt mye sykdom gjør absolutt ikke humøret hans bedre så jeg skjønner ofte hvor han kommer fra.

Vi har kontaktet Oslohjelpa i dag så da skal vi skrive ned alle spørsmål og situasjoner og høre hva de kan råde oss til ❤️ 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

TS her.

Poenget med at jeg startet tråden var at jeg lurte på hvor vi burde søke hjelp og siden vi nå har kontaktet Oslohjelpa etter råd fra flere her anser jeg HI som løst. Jeg tror jeg trekker meg ut av denne tråden nå. Har fått mange nyttige og gode råd og setter pris på alle fine og konstruktive kommentarer. Samtidig har jeg har ikke godt av å sitte og lese om hvor ubrukelige foreldre vi er som har feilet helt så da er det like greit å gi seg og heller få råd fra faktiske fagfolk. 

Til alle dere i lignende situasjon ønsker jeg dere lykke til og hold ut ❤️ 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

TS her.

Poenget med at jeg startet tråden var at jeg lurte på hvor vi burde søke hjelp og siden vi nå har kontaktet Oslohjelpa etter råd fra flere her anser jeg HI som løst. Jeg tror jeg trekker meg ut av denne tråden nå. Har fått mange nyttige og gode råd og setter pris på alle fine og konstruktive kommentarer. Samtidig har jeg har ikke godt av å sitte og lese om hvor ubrukelige foreldre vi er som har feilet helt så da er det like greit å gi seg og heller få råd fra faktiske fagfolk. 

Til alle dere i lignende situasjon ønsker jeg dere lykke til og hold ut ❤️ 

Anonymkode: cf6b2...4ed

Så bra at dere har kontaktet Oslohjelpa. Vet ikke om du fortsatt leser her, men jeg ville bare si at det at barnet har hatt mpa, kolikk og dårlig søvn (dette henger jo ofte sammen) kan ha en del å si her. Min erfaring er at man da kommer litt dårlig ut, man gjør naturlig nok alt for og få mest mulig rolige dager og få sove mest mulig (noe som også er rådene, i alle fall i spebarnsperioden) og da kan dette kreve ekstra innsats for å snu, man har ofte kommet inn i en dårlig sirkel og det krever ekstra å følge opp/grensesette også har man bare ikke overskuddet❤️ Noen har også fått et mer viljesterkt barn, flott for fremtiden, noe utfordrende i nåtiden😅❤️

Jeg vil også anbefale coskurs, jeg har opplevd hvordan foreldre har forandret seg på bare noen kurskvelder. Det handler om bevisstgjøring og endret tankegang, noen ganger skal det ikke så mye til. 
Lykke til❤️

Anonymkode: 73b99...534

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så bra at dere har kontaktet Oslohjelpa. Vet ikke om du fortsatt leser her, men jeg ville bare si at det at barnet har hatt mpa, kolikk og dårlig søvn (dette henger jo ofte sammen) kan ha en del å si her. Min erfaring er at man da kommer litt dårlig ut, man gjør naturlig nok alt for og få mest mulig rolige dager og få sove mest mulig (noe som også er rådene, i alle fall i spebarnsperioden) og da kan dette kreve ekstra innsats for å snu, man har ofte kommet inn i en dårlig sirkel og det krever ekstra å følge opp/grensesette også har man bare ikke overskuddet❤️ Noen har også fått et mer viljesterkt barn, flott for fremtiden, noe utfordrende i nåtiden😅❤️

Jeg vil også anbefale coskurs, jeg har opplevd hvordan foreldre har forandret seg på bare noen kurskvelder. Det handler om bevisstgjøring og endret tankegang, noen ganger skal det ikke så mye til. 
Lykke til❤️

Anonymkode: 73b99...534

TS her. Glad jeg tittet innom ❤️

Ja det er ingen tvil om at vi kom skjevt ut. De første 6-7 månedene handlet kun om å overleve. Han trengte nærhet og å bæres hele tiden og fant aldri roen selv, han gråt utrøstelig og det eneste vi kunne gjøre for ham vare å være der for ham. Dette har selvsagt preget både oss og ham. At han fortsatt er plaget med magen gjør jo at ting kan være vanskeligere innimellom. Å lære ham å sove på eget rom var ikke bare bare når vi aldri visste om han gråt av smerte eller frustrasjon så vi brukte skinnsykt mye tid på å gjøre ham trygg på eget rom. Leste et sted at barn med kolikk ofte "kommuniserer" på den måten senere fordi det er sånn de er vant med å få oppmerksomhet ved å hyle, så det kombinert med sterk vilje har gitt oss litt av en nøtt! Men ja, det er nok fint for senere i livet. Jeg var selv et viljesterkt barn og tror aldri det hadde vært noe fare for at jeg skulle bli mobbet eller lignende, tror ingen hadde turt det 😅 Jeg turte å stå i mot de "tøffe" gutta og tok de svakes parti, så det kan absolutt komme mye godt av sterk vilje, det er bare veldig slitsomt å veilede en toåring som vil gjøre absolutt alt selv 😵‍💫

Takk for tips om cos-kurs, det er noe vi også har vurdert. Skal starte med Oslohjelpa og ta det derfra ❤️ 

Anonymkode: cf6b2...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 10.16):

Vi har en toåring som det til tider er ganske krevende å være foreldre til. Det er mye utagering, pushing av grenser, slåing og lignende. Det er 100 kamper hver eneste dag/natt og vi begynner å bli ganske slitne etter to år med et barn som har hatt det over gjennomsnittet vanskelig. 

Har lest utallige foreldreveiledningsbøker, hørt på podkaster, lest ulike råd fra fagfolk, snakket med helsestasjonen. Felles for disse er at rådene virker å gjelder relativt enkle barn som utagerer en og annen gang. Det er få råd rundt hva man skal gjøre når standardrådene ikke fungerer.

Vi har innsett at vi trenger hjelp fra noen med mer kompetanse enn de på helsestasjonen.

Har sett litt på familievernkontoret og tenkte å kontakte dem, men kjenner at dette er ganske prekært å få på plass snart da vi begge er utslitte etter det som føles som en evighet med kamper både dag og natt. Har også vurdert å kontakte Hedvig Montgomery, men ser for meg at det også er lange køer der.

Tips til andre steder man kan oppsøke individuell veiledning? Finnes det evt veiledning man kan få digitalt (over Teams eller lignende plattformer)?

Anonymkode: cf6b2...4ed

Er dere rolige i alle situasjoner? Om en som forelder er lett lei og sint osv. Ja da vokser utageringen....det blir en ond sirkel...vær vennlig men bestemt hele tiden uten unntak......

Anonymkode: 0797d...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 11.46):

Takk for svar.

Vi har egentlig prøvd å ikke være så strenge. Vi velger våre kamper. Prøver å inkludere ham i det vi gjør (husarbeid og lignende), men det er så mye vi bare må ta tak i. Greit at han roter ut ting, men jeg synes ikke det er greit at han kaster mat veggimellom når vi spiser, at han ikke vil kle seg ordentlig når vi skal ut, at han vil springe rundt med en kniv, at han vil spise smoothie før middag, at han prøver å rive ned TV-en, at han vil se på TV hele tiden (er ganske restriktive på TV-titting), at han vil ha noe på butikken vi ikke trenger, at han slår og blir sint eller slår og ler. 

Det er så mange sånne siutasjoner i løpet av en dag at jeg ikke vet hvor vi skal begynne. Eksempel fra i går, vi lot ham gå rundt med en vanlig vannflaske, men da han viste tegn til å stå og å grise med den sa jeg at jeg i så fall måtte ta den fra ham. Plutselig helte han ut vann i vinylsamlingen vår. Jeg tenkte egentlig det var en dårlig idé og gå rundt med den flaske, men tenkte at jeg ikke skulle ta kampen og stole på at han ikke kom til å bevisst søle på den måten. Vi kan ikke fjerne alt vi har i leiligheten for at ikke han skal ødelegge det heller selv om vi selvsagt har prøvd å gjøre leiligheten så barnevennlig som mulig.

For hver gang vi tillater noe, inkluderer ham i noe, forventer han at det skal være sånn HVER gang. 

 

Anonymkode: cf6b2...4ed

Ikke ta han med på butikken da!!!! Dessuten må du prate med han når han er r o l igjen ofte  om hvorfor han ikke må gjøre slik og slik.

Anonymkode: 0797d...8d7