Hva er grunnen til at du/ noen velger å gi et av barna førsteprioritet?

[AnonymBruker]

Det startet vel allerede i barndom/ ungdom. Hun var minst og alle måtte derfor ta hensyn. Husker en ungdomskjæreste av meg var sjokkert over denne ubalansen, og mente at jeg burde redusere kontakten pga dette. Da bekymret dette meg lite. Etter vi fikk barn har det gradvis blitt værre. Nå er foreldrene våre sammen med henne og barna minst 4 dager i uka, mens jeg ser dem 1 gang i uka eller sjeldnere. Og da må jeg oppsøke dem. (Ser dem ytterst sjelden uten søsteren min).

Denne uka oppdaget jeg plutselig at jeg blir veldig nedfor av å være med familien. Det virker på en måte som det ikke er plass til meg, og at ingen er opptatt av meg og mine følelser. Begynte nesten å gråte ved siste møte, og jeg er ikke en som gråter ofte i sosiale settinger. Det gikk bare så hardt inn på meg at de på en måte har avfeid en ulykke jeg hadde før sommeren i jobbsammenheng, men er så tydelig opptatt av hver minste "vondte" på søsteren. Ikke sånn å forstå at jeg ville snakke mye med dem om dette, men føles bare helt merkelig at de ikke i det hele tatt viste interesse. (Var så pass heftig at fjerne bekjente tok kontakt).

Så hva gjør jeg? Fungerer ganske bra sosialt ellers, men denne relasjonen får jeg ikke til. Og nå begynner kroppen å gi tydelige signal på at dette ikke er bra for meg. Har tidligere prøvd å ta det opp, men søsteren har da vært kjapt ute med å annonsere at jeg er sjalu. 

Ønsker gjerne innspill fra dere som prioriterer bare ett av barna, men også fra dere som er i mine sko. Nesten så jeg vurderer å redusere kontakten til et minimum, for å ta vare på meg selv.

Anonymkode: fe3dc...5a0

[AnonymBruker]

Ingen som har lignende erfaringer? Eller innspill?

Anonymkode: fe3dc...5a0

[AnonymBruker]

Enten ha en oppvaskmøte, kutte kontakten helt eller godta at det er som det er.

 

Anonymkode: e9103...39f

[AnonymBruker]

Høres fælt ut! Trolig ser de det ikke like godt som deg. Hvis det er foreldrene dine som forfordeler, bør du ta det opp med dem, uten at søsteren din er til stede. Gi eksempler, og hvis de har en forklaring på "alt", sier du bare at det likevel fører til en skeivfordeling totalt sett.

Anonymkode: a0101...4f0

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden tar du opp dette når søsteren din er til stede? 

Av og til blir bare livet slik. Min mor var og er særdeles hyppig barnevakt for min storesøsters barn, men hun blir fullstendig oppbrukt og utslitt av det, slik at jeg aldri får noe barnevakt til mine barn. Dette var jo ikke noe mamma planla for å si det sånn, og min søster har alltid vært travel karrierekvinne med stort behov for barnevakt, noe hun lar mamma få vite.

Jeg trøster meg egentlig med at jeg er mer hønemor og glad i å være sammen med barna mine, slik at det var nok best at det ble mine tanteunger som fikk det gode besteforelderforholdet. Har ingen planer om å rive i filler storfamilien pga dette, selv om det naturligvis er trist å se hvor viktige besteforeldrene er for mine tanteunger, mens mine egne barn har blitt frarøvet det fullstendig. 

Jeg er uansett veldig glad i storesøster, da hun bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Og mamma vil jo bare ikke skuffe noen. Det finnes dritt i alle familier, man må rett og slett se hva man kan leve med, og hva man ikke kan tolerere. 

Anonymkode: 874e6...74d

[AnonymBruker]

Ingen her vil innrømme en såpass forskjellsbehandling med egne barn. Og jeg tror ikke det hjelper å ta det opp, de vil aldri innrømme det å se selv at dette skjer. 
Har slike foreldre selv, min søster og hennes barn har blitt favorisert alltid. 
Min søster så det ikke før min mamma døde. 
Du får ikke gjort noe annet enn å finne ut om du vil leve med dette eller kutte kontakten? 
Jeg hadde perioder jeg ikke tok kontakt, kunne gå noen uker. Og det fungerte bra  

Lykke til ❤️

Anonymkode: 964c1...92c

[AnonymBruker]

Hva så om du innrømmer å være sjalu? Den påstanden skal da ikke få deg til å trekke deg? Da sier du at ja, jeg er sjalu på min søster, på å alltid være den som ikke betyr noe for mine egne foreldre, som aldri prioriteres av mine egne foreldre, som liksom skal elske alle sine barn. Hvorfor oppfører dere dere så dårlig til meg? Jeg vil ikke være med på dette lenger. Enten oppfører dere dere som at dere faktisk har 2 barn, ellers så vil jeg trekke meg ut av denne familiekonstellasjonen. Så får dere fortsette med å ha 1 barn.

Anonymkode: 54e20...914

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill.

De drar også på turer/ferie med henne. Og har levd seg helt inn i at hun trenger så mye støtte. Hvorfor jeg tok det opp med søsteren til stede? Fordi jeg aldri ser foreldrene mine uten henne. Og da hadde de løftet ideen om at vi alle skulle reise på tur i lag, med det resultat at barna mine ble veldig interesserte. Og så hadde de plutselig bare bestilt, uten å kommunisere med oss.

Men hva får jeg ut av å konfrontere dette? 

- De vil jo føle seg dårlig. Og kan ting fikses etter 20 år med forskjellsbehandling? (Til og med tenåringene mine kommenterer det de ser).

- Faren min tuller mye med at han skal hjelpe søsteren med ditt og datt, av virkelig store ting, for å erte meg. Tror ikke helt han innser at jeg bare er helt matt, og egentlig driter i om han bygger et slott til dem. 

- Jeg har sikkert også blitt dårlig på kontakt med dem. Merker at er jeg alene med dem, en gang i halvåret/ året, så går praten trått.  Har prøvd å invitere, ta initiativ til å gjøre ting sammen (med barna og mannen min). Tenkte dette var beste vinklingen på å få bedre kontakt igjen. Men tror nesten de er mettet på familiekontakten de har med søsteren min.

Ts

Anonymkode: fe3dc...5a0

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg blir en helt annen person enn den jeg egentlig er når jeg er med familien min. Klarer ikke å legge fra meg bitterheten overfor at søsteren min hele livet alltid har blitt behandlet helt annerledes enn meg. Og min væremåte skaper en enda større avstand mellom oss, mens søsteren min sitt forhold til foreldrene våre blomstrer.

Enten må man ta det opp eller la det ligge (eller bryte kontakten helt). Jeg har ikke klart å lande helt enda på hva jeg skal gjøre så enn så lenge ligger det. 

Anonymkode: 4ede1...75d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg blir en helt annen person enn den jeg egentlig er når jeg er med familien min. Klarer ikke å legge fra meg bitterheten overfor at søsteren min hele livet alltid har blitt behandlet helt annerledes enn meg. Og min væremåte skaper en enda større avstand mellom oss, mens søsteren min sitt forhold til foreldrene våre blomstrer.

Enten må man ta det opp eller la det ligge (eller bryte kontakten helt). Jeg har ikke klart å lande helt enda på hva jeg skal gjøre så enn så lenge ligger det. 

Anonymkode: 4ede1...75d

Godt vi er flere. Eller egentlig ikke.

Merker at jeg tenker lite på det i hverdagen, da det er mye annet. Og hadde ikke villet vært i hennes situasjon, som helt avhengig av foreldrene våre. Men så slår det inn av og til.

Nå merker jeg det gnager. Og at det kanskje ikke er sunt for meg å alltid være den som ikke tar plass i familien. Så kanskje må jeg ta praten, men tror bare ikke det kommer noe ut av den.

Ts

Anonymkode: fe3dc...5a0

[Hengebuksvinet]

Tror dere foreldre er klar over denne ubalansen? Eller rettferdiggjør og fortrenger de den?

Jeg har selv 3 barn, og ser jo at ting aldri blir helt likt. Noe som egentlig er bra for å gjøre dem robuste og voksne, så lenge det er hver sin gang. Klarer bare ikke å forstå at foreldre går inn i et sånt spor, det ødelegger jo alt samhold i storfamilien. Og trolig også forholdet mellom søsknene.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det likt (men ikke like mye), men allerede som barn var jeg ekstremt sta og tydelig på ting. Så om jeg ble forskjellsbehandlet tvang jeg dem nærmest til å gjøre det samme for meg. Jeg lagde helvette for dem helt til de forsto eller ga seg. De prøvde seg på ting som "du er et så krevende barn" og "det er enklere å være raus med søsteren din for hun er bare takknemlig og du er kravstor". Vel da var svaret "buhu, så synd det er på dere som har valgt å få to barn som fortjener det samme. Jeg driter i at det er vanskelig for dere å ha et barn som står opp for seg selv". De sluttet faktisk med det, for det meste. Jeg lot ingenting gå ubemerket hen 😅

De få gangene i voksen alder det har hendt er jeg like tydelig, og jeg har truet med å kutte kontakt. Tror derfor de går litt på tå rundt meg for å passe på at jeg ikke forsvinner ut av livet deres. Om det er den eneste måten å holde dem i sjakk på, so be it.

Jeg har for lenge siden innfunnet meg med at jeg ikke trenger dem. De skal være en bonus å ha i livet mitt, ikke en konstant utfordring. Blir de lei og kutter meg ut er det helt ok.

Så mitt spørsmål til deg er hvorfor du har funnet deg i dette så lenge, og bare prøvd å ta det opp på en diplomatisk måte? De er ikke rettferdige og ordentlige folk, åpenbart. De vil spille skittent om de blir konfrontert. Vær like skitten tilbake! Snakk deres språk! Irrasjonell hører ikke på rasjonell. Om du velger å sette hardt mot hardt må du være villig til å gjennomføre. Truer du med å gå, så går du. Truer du med å kutte kontakt, så kutter du kontakten. Krev å få møt dine foreldre uten din søster. Hvorfor er du så redd for å kreve og stå opp for deg selv?

Hvis alt dette eksploderer så har du svaret ditt: de er drittfolk som du har det bedre uten.

Anonymkode: 97400...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det startet vel allerede i barndom/ ungdom. Hun var minst og alle måtte derfor ta hensyn. Husker en ungdomskjæreste av meg var sjokkert over denne ubalansen, og mente at jeg burde redusere kontakten pga dette. Da bekymret dette meg lite. Etter vi fikk barn har det gradvis blitt værre. Nå er foreldrene våre sammen med henne og barna minst 4 dager i uka, mens jeg ser dem 1 gang i uka eller sjeldnere. Og da må jeg oppsøke dem. (Ser dem ytterst sjelden uten søsteren min).

Denne uka oppdaget jeg plutselig at jeg blir veldig nedfor av å være med familien. Det virker på en måte som det ikke er plass til meg, og at ingen er opptatt av meg og mine følelser. Begynte nesten å gråte ved siste møte, og jeg er ikke en som gråter ofte i sosiale settinger. Det gikk bare så hardt inn på meg at de på en måte har avfeid en ulykke jeg hadde før sommeren i jobbsammenheng, men er så tydelig opptatt av hver minste "vondte" på søsteren. Ikke sånn å forstå at jeg ville snakke mye med dem om dette, men føles bare helt merkelig at de ikke i det hele tatt viste interesse. (Var så pass heftig at fjerne bekjente tok kontakt).

Så hva gjør jeg? Fungerer ganske bra sosialt ellers, men denne relasjonen får jeg ikke til. Og nå begynner kroppen å gi tydelige signal på at dette ikke er bra for meg. Har tidligere prøvd å ta det opp, men søsteren har da vært kjapt ute med å annonsere at jeg er sjalu. 

Ønsker gjerne innspill fra dere som prioriterer bare ett av barna, men også fra dere som er i mine sko. Nesten så jeg vurderer å redusere kontakten til et minimum, for å ta vare på meg selv.

Anonymkode: fe3dc...5a0

La oss eksperimentere litt her, hva med å begynne med å skrive om emnetittel? 
 

Hva er grunnen til at noen voksne barn føler seg nedprioritert og forsømt av sine foreldre? 
 

Er problemet her foreldrenes handle måte eller er det det voksne barnets måte å se foreldrenes valg og prioriteringer? 
Er det det voksne barnets oppfatninger, handlemåter og alt annet som får foreldrene til å prioritere den ene foran den andre eller er det det voksne barnets måte å se og vurdere situasjonen på som er annerledes enn foreldrenes? 
Ligger her noe usnakket i bunnen fra alle parter? 
 

Og ikke minst, hva får det krenkende og sårede voksne barnet til å miste alle hemninger og legge en slik historie der foreldrene blir blottstilt lesbar for alle og enhver? 
 

En sak har alltid minst to sider, her har den gjerne tre. Tre parter som ikke snakker med hverandre men om hverandre. 

Anonymkode: 8494d...43d

[AnonymBruker]

Hva er aldersforskjellen mellom dere? Er det noen særegen grunn til at hun trenger så mye støtte?

Min mann har det litt slik med sin storebror, og det handler mye om deres mor. Hun har nok noen traumer fra egen oppvekst som gjør at hun sliter med å sette ned foten. 

Anonymkode: 3d259...20a

[AnonymBruker]

Jeg jobber i familievernet og vi møter mange familier som du beskriver. I mange tilfeller klarer vi å hjelpe familier til en bedre familiedynamikk. Er dette noe du kunne spurt søster og foreldre om de vil være med på?

Anonymkode: 4fa8e...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg jobber i familievernet og vi møter mange familier som du beskriver. I mange tilfeller klarer vi å hjelpe familier til en bedre familiedynamikk. Er dette noe du kunne spurt søster og foreldre om de vil være med på?

Anonymkode: 4fa8e...0ac

Må dessverre legge til at det kommer litt an på hvor dere bor om familievernet har kapasitet. Familier med hjemmeboende barn prioriteres.

Anonymkode: 4fa8e...0ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er aldersforskjellen mellom dere? Er det noen særegen grunn til at hun trenger så mye støtte?

Min mann har det litt slik med sin storebror, og det handler mye om deres mor. Hun har nok noen traumer fra egen oppvekst som gjør at hun sliter med å sette ned foten. 

Anonymkode: 3d259...20a

Vi har 2 års aldersforskjell. 

Tror egentlig dette har gått seg inn i et mønster. Foreldrene våre stiller mye opp, hun tar det mer og mer som en selvfølge. Og så er søstern veldig flink å gjøre seg sårbar, og dermed fremstå som en som trenger mye hjelp.

Da jeg var ung sa jeg en gang til muttern at det ikke var bra for søsteren at hun gjorde seg så avhengig av henne. Men tror egentlig moren min syntes det var litt godt å holde på denne avhengigheten. 

Mannen til søsteren min er nok heller ikke den mest praktiske. 

Anonymkode: fe3dc...5a0

[Brunello]

Det er antakelig mange årsaker. Noen ganger trenger et av barna mye mer oppfølging. Andre ganger oppfører et av barna seg slik at det ikke er noe hyggelig å være så mye sammen med de. Og atter andre ganger er foreldrene tankeløse.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg jobber i familievernet og vi møter mange familier som du beskriver. I mange tilfeller klarer vi å hjelpe familier til en bedre familiedynamikk. Er dette noe du kunne spurt søster og foreldre om de vil være med på?

Anonymkode: 4fa8e...0ac

God ide. Trodde ikke det var et tilbud for voksne  barn. 

Dette skal jeg foreslå 

Anonymkode: fe3dc...5a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

La oss eksperimentere litt her, hva med å begynne med å skrive om emnetittel? 
 

Hva er grunnen til at noen voksne barn føler seg nedprioritert og forsømt av sine foreldre? 
 

Er problemet her foreldrenes handle måte eller er det det voksne barnets måte å se foreldrenes valg og prioriteringer? 
Er det det voksne barnets oppfatninger, handlemåter og alt annet som får foreldrene til å prioritere den ene foran den andre eller er det det voksne barnets måte å se og vurdere situasjonen på som er annerledes enn foreldrenes? 
Ligger her noe usnakket i bunnen fra alle parter? 
 

Og ikke minst, hva får det krenkende og sårede voksne barnet til å miste alle hemninger og legge en slik historie der foreldrene blir blottstilt lesbar for alle og enhver? 
 

En sak har alltid minst to sider, her har den gjerne tre. Tre parter som ikke snakker med hverandre men om hverandre. 

Anonymkode: 8494d...43d

Nei! 

Min problemstilling er foreldre som lar ene barnet bli førsteprioritet. Og som har ekstrem skeivdeling. Punktum. 

Bruker du 90% av tid/ energi på et av barna dine, er det et valg du har tatt. Og ikke en tolkning.

Ts

Anonymkode: fe3dc...5a0