Ensomhet.. begynner å lure på om det er meg det er noe galt med? Noen råd?

[AnonymBruker]

Hei,

Er 27 år, og begynt å jobbe i fjor. Synes overgangen fra studieliv til jobbliv har vært hard. Miljøet på jobb er helt ok, men ikke slik at jeg har fått noen nye venner dessverre. Føler meg nok ganske ensom. Og så begynner jeg å lure på om det er meg det er noe galt med, for jeg føler meg ensom blant de fleste venninnene jeg har. Dette er venninner jeg har hatt siden ungdomsskolen og vi er jo en god gjeng. Jeg er glad i de, og ønsker de alt godt, men det er akkurat som om treffene med de og samtaleemnene ikke gir meg så mye lenger. Mye overfladisk prat og dessverre også mye baksnakking, ting jeg ikke tenkte så mye over før, men har nok alltid vært sånn. Har noen gode venner jeg har fått i senere tid osv., men når jeg prøver å bruke tid på de vennskapene, føler jeg at jeg ikke får så mye igjen. Føler alle sliter med seg og sitt eller har mye annet på sin kant, så jeg mangler liksom å føle tilhørighet noe sted. Har egentlig en skikkelig god og fin bestevenninne, vi var knoll og tott i mange år, men hun sliter dessverre så mye med seg selv at jeg ikke kan forvente at hun skal være tilgjengelig og det jeg ønsker i et vennskap. Har også en annen veldig god venninne, men hun har 10 andre veldig gode venninner, så er begrenset hvor tilgjengelig hun også kan være. Alt jeg ønsker meg er egentlig å bare føle tilhørighet et sted, og ha en eller noen få gode venninner som man har jevnlig kontakt med og har det fint med. Er det for mye å forvente i voksenlivet? Noen som har noen råd til meg? 

Anonymkode: 998c6...e2a

[AnonymBruker]

Tror du forventer litt mye jeg ♥️

Anonymkode: 08dbd...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei,

Er 27 år, og begynt å jobbe i fjor. Synes overgangen fra studieliv til jobbliv har vært hard. Miljøet på jobb er helt ok, men ikke slik at jeg har fått noen nye venner dessverre. Føler meg nok ganske ensom. Og så begynner jeg å lure på om det er meg det er noe galt med, for jeg føler meg ensom blant de fleste venninnene jeg har. Dette er venninner jeg har hatt siden ungdomsskolen og vi er jo en god gjeng. Jeg er glad i de, og ønsker de alt godt, men det er akkurat som om treffene med de og samtaleemnene ikke gir meg så mye lenger. Mye overfladisk prat og dessverre også mye baksnakking, ting jeg ikke tenkte så mye over før, men har nok alltid vært sånn. Har noen gode venner jeg har fått i senere tid osv., men når jeg prøver å bruke tid på de vennskapene, føler jeg at jeg ikke får så mye igjen. Føler alle sliter med seg og sitt eller har mye annet på sin kant, så jeg mangler liksom å føle tilhørighet noe sted. Har egentlig en skikkelig god og fin bestevenninne, vi var knoll og tott i mange år, men hun sliter dessverre så mye med seg selv at jeg ikke kan forvente at hun skal være tilgjengelig og det jeg ønsker i et vennskap. Har også en annen veldig god venninne, men hun har 10 andre veldig gode venninner, så er begrenset hvor tilgjengelig hun også kan være. Alt jeg ønsker meg er egentlig å bare føle tilhørighet et sted, og ha en eller noen få gode venninner som man har jevnlig kontakt med og har det fint med. Er det for mye å forvente i voksenlivet? Noen som har noen råd til meg? 

Anonymkode: 998c6...e2a

Vanskelig å få venner i voksen alder....folk er blitt mere voksen på din alder....hyppige venninnekontakt  er for tenåringer nærmest..  ...folk på din alder begynner å få barn og mann...du kan jo bygge din egen lille familie...? 

Anonymkode: bbd8f...f06

[AnonymBruker]

Jeg opplever også at etter jeg ble «voksen», og begynte å jobbe så har det sosiale endret seg. Er ikke på samme måte som når man var student og yngre. Folk får familie og styrer mer med sitt. Man blir lett mer ensom. Det beste tipse er vel egentlig å få en hobby eller noe, der du kan møte folk. Kanskje du kan treffe noen der du kan knytte vennskap med.

Anonymkode: 1bc5b...848

[AnonymBruker]

Du har jo venner. Blander du sammen dette med ensom og det å være alene? Er litt forskjell på det. 
Bare vær sammen med folk og ikke tenk så mye på dette ordet venner. 

Anonymkode: bbdb8...342

[AnonymBruker]

Velkommen til voksenlivet. 
Ta vare på de gode vennskapene du har, samtidig som du øver på å trives i eget selskap.
Ensomhet er noe man kan venne seg til. Det behøver ikke å være en vond følelse. 

Anonymkode: 38843...f26

[AnonymBruker]

Det er sånn det er. Du ønsker deg tilbake til en tid som nå er forbi.

Når en studerer og nettopp er flyttet hjemmefra, aldri er vennskap så nære og intense som da. For de fleste tar venner rollen som familien pleide å ha.

Når studiedagene er over og folk begynner å etablere seg i jobb, så går livet over i en ny fase for de fleste. Kjæresteforhold blir mer seriøse, folk blir samboere og planlegger barn og en framtid sammen. De fleste orienterer seg litt vekk fra de veldig tette venninnerelasjonene, og finner sitt behov for nærhet og tilhørighet hos en partner.

Om du ikke har en kjæreste, hva med å bruke litt mer tid på dating nå?

Og engasjer deg i noe - begynn med em hobby, bli med i et politisk parti eller en organisasjon som jobber med noe du brenner for?

Møt mennesker som er opptatt av de samme tingene som deg.

Men må nok bare venne deg til at vennskap er litt lavere prioritet hos de fleste en 10-20 år nå. Når folk har fått store barn, sånn +/- 40-års alderen så har folk ofte mer tid til venner igjen.

 

 

Anonymkode: 7f7a4...6b3

[AnonymBruker]

TS virker absolutt ikke å ha noen som helst nevroforstyrrelse, så slutt å sette den merkelappen på alt og alle. Det er IKKE nok informasjon til å dra den slutningen. Er ikke dette kvinneguiden lenger, men autisme/adhd-guiden?

Dette er helt normale reaksjoner på en overgangsfase i livet. Det er absolutt mulig å knytte nye vennskap gjennom livet, og det er vanlig at enkelte vennskap fader ut og ikke tas med videre. Man modnes ulikt, og har ulike liv og verdier. Av og til holder man kontakt med barndoms- og studievenner likevel, for gammelt vennskaps skyld, men man møtes et par ganger i året kanskje. 
 

I voksen alder har jeg fått venner gjennom jobb og studier, og i naboer. Og da jeg fikk barn fikk jeg venner blant mitt barns foreldre, og i barselgruppen. Alle disse har jeg kontakt med i dag, også. Men den helt nære følelsen av fellesskap får jeg med mannen min og familien, ikke venner. 
 

Stå på TS, det holder å være hyggelig og interessert i folk, så kan det bli vennskap av det. 

Anonymkode: 8e3a6...877

[AnonymBruker]

Sist i 20-årene kan være en vrien alder med tanke på vennskap. Mange bruker mye tid og krefter til karriere, og er relativt nye i yrkeslivet. Mange får et stabilt forhold, og blir opptatte av å bygge rede. Mange får barn osv.

Jeg hadde ikke kjæreste da jeg var 25. Rundt meg ble venner samboere, og fikk etterhvert barn. Plutselig i løpet av 2 - 3 år, så var det ingen som ville bli med ut på byen osv.

Jeg fikk barn da jeg var 30. Etter noen år fikk jeg nye venner via barnet. Andre foreldre, nye naboer osv. Folk i samme livssituasjon. Så i løpet av noen år forsvant noen gamle venner, og noen nye kom til. Det er ikke alltid man passer sammen med venner fra barndommen hele livet. De vennskapene kan forsvinne i løpet av årene fra 20 til 30.

Tviler på at det er noe galt med deg, TS. Du er bare i en alder da folk ofte endrer seg/livssituasjon.

Anonymkode: d4402...511

[AnonymBruker]

Kanskje flytte til en blokk hvor man treffer mange i samme situasjon i oppgangen?

Anonymkode: 51e0b...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje flytte til en blokk hvor man treffer mange i samme situasjon i oppgangen?

Anonymkode: 51e0b...cdd

En spesifikk blokk da eller?

Jeg har bodd i blokk store deler av livet, og aner ingenting om naboene mine og vi er ikke på mer en hils når vi møtes i trappeoppgangen. Men kanskje jeg bare har vært uheldig, idk 

Anonymkode: cc9e8...c55

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt ikke du forventer for mye og at du har fått mye teite svar. 

Jeg ville kanskje startet med å finne ut hva som må til for at du skal føle på tilhørighet. Jeg hadde et lignende problem for en tid tilbake, ca. på din alder (nå er jeg 34). Det jeg innså var at grunnen til at jeg sjelden følte jeg hørte til var fordi jeg både hadde sår fra fortiden, der jeg hadde holdninger om meg selv om at jeg egentlig aldri hørte til, at jeg var utenfor osv. Og nummer to at jeg ikke var meg selv i møte med mine venner. Når en ikke er seg selv så får en heller ikke opplevelsen av at en selv hører til. 

Forskjellen mellom å passe inn, der en gjør som alle andre for å være en del av gruppen, og tilhørighet der en er seg selv og er inkludert selv om en kanskje er litt annerledes. 

Nå har jeg ganske varierte venner, og noen snakker jeg om noe med, og andre om annet. Noen gjør jeg bare aktiviteter med. Men forskjellen er at jeg legger ikke skjul på hvem jeg er. Om de sier noe jeg er uenig med våger jeg å dele hva jeg også mener, og så er vi enig om at vi er uenig og aksepterer hverandre likevel. Og det har gjort den store forskjellen for meg. 

Jeg begynte også å oppsøke arenaer for de tingene jeg faktisk likte. I stedet for de jeg trodde var "bra". Jeg innså at jeg gjorde mye for å bli likt. Og jeg tror det er en direkte motstander til å kunne føle tilhørighet. 

Skriv gjerne tilbake om du har oppfølgingsspørsmål. Jeg har troa på deg TS! 

Anonymkode: 60d26...e61

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og avsporing.

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2024 den 14.04):

Jeg synes absolutt ikke du forventer for mye og at du har fått mye teite svar. 

Jeg ville kanskje startet med å finne ut hva som må til for at du skal føle på tilhørighet. Jeg hadde et lignende problem for en tid tilbake, ca. på din alder (nå er jeg 34). Det jeg innså var at grunnen til at jeg sjelden følte jeg hørte til var fordi jeg både hadde sår fra fortiden, der jeg hadde holdninger om meg selv om at jeg egentlig aldri hørte til, at jeg var utenfor osv. Og nummer to at jeg ikke var meg selv i møte med mine venner. Når en ikke er seg selv så får en heller ikke opplevelsen av at en selv hører til. 

Forskjellen mellom å passe inn, der en gjør som alle andre for å være en del av gruppen, og tilhørighet der en er seg selv og er inkludert selv om en kanskje er litt annerledes. 

Nå har jeg ganske varierte venner, og noen snakker jeg om noe med, og andre om annet. Noen gjør jeg bare aktiviteter med. Men forskjellen er at jeg legger ikke skjul på hvem jeg er. Om de sier noe jeg er uenig med våger jeg å dele hva jeg også mener, og så er vi enig om at vi er uenig og aksepterer hverandre likevel. Og det har gjort den store forskjellen for meg. 

Jeg begynte også å oppsøke arenaer for de tingene jeg faktisk likte. I stedet for de jeg trodde var "bra". Jeg innså at jeg gjorde mye for å bli likt. Og jeg tror det er en direkte motstander til å kunne føle tilhørighet. 

Skriv gjerne tilbake om du har oppfølgingsspørsmål. Jeg har troa på deg TS! 

Anonymkode: 60d26...e61

Orket ikke sjekke tråden lenger da jeg fikk diagnoser slengt etter meg (😅), men er glad jeg sjekket nå, for dette svaret traff meg veldig! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive, setter stor pris på det 🤗 Du beskriver nok noe essensielt der, for jeg er fra en venninnegjeng der man blir dømt hvis man ikke har "riktig" mening etc. Så det har nok gjort at jeg ikke har turt å være meg selv, og tatt med meg den erfaringen også inn i andre relasjoner. Tror jeg generelt er veldig redd for å ikke bli likt eller at noen skal misforstå eller tenke vondt om noe jeg har sagt. Føler jo kanskje mange man møter generelt er ganske dømmende og fort snakker stygt om andre hvis man avviker fra normalen, og det gjør vel kanskje automatisk at jeg blir litt redd for å gjøre eller si noe feil. Men innser at jeg må begynne å ta mer plass og vise hvem jeg faktisk er, ikke være så redd for det. Kanskje gi litt mer f og tenke at folk enten tar meg for den jeg er, eller så får det så være.

Hva slags type arenaer oppsøkte du? Jeg må nok også tenke litt nytt, merker jo at i den alderen jeg er i nå så kommer liksom ikke vennskap og det sosiale generelt av seg selv lenger..

Anonymkode: 998c6...e2a

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere andre som har tatt dere tid til å svare, setter stor pris på rådene og tipsene dere har kommet med 🥰

Anonymkode: 998c6...e2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.10.2024 den 14.19):

Vanskelig å få venner i voksen alder....folk er blitt mere voksen på din alder....hyppige venninnekontakt  er for tenåringer nærmest..  ...folk på din alder begynner å få barn og mann...du kan jo bygge din egen lille familie...? 

Anonymkode: bbd8f...f06

Må vel finnes voksne som har familie OG hyppig venninnekontakt (om ikke med mange, men hvert fall med en/noen få)? Jeg er ganske sikker på at jeg hadde hatt behov for nære venninner selv om jeg hadde hatt en familie 🙂

Anonymkode: 998c6...e2a

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor så mange voksne er så innmari opptatt av å ha venner.

Anonymkode: bcd84...d84