Voksenlivet, ensomhet, vennskap?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er utrolig mange som sitter med mye av de samme følelsene jeg gjør, men som også sitter med en slags skam som gjør det vanskelig å gjøre noe med.

Jeg er i 30 årene, bor midt i landet, normalt stabilt liv, godt gift, har barn og hus. Elsker å reise, elsker opplevelser, historie, dybde i mennesker, samtaler,brenner for psykisk helse, rettferdighet. Liker å nyte livet, liker det fine og eksklusive og det enkle og ekte, jeg har god bakkekontakt. Jeg er omgjengelig, omsorgsfull, støttende og hjelpsom. For å tørre fremsnakke meg selv litt, noe man også burde bli bedre til generelt. Men jeg er også er menneske med tanker, bagasje på mitt vis, erfaringer på godt og vondt, og kan være tidvis både utslitt og utbrent med hverdagens gjøremål og krav. Men jeg vil tørre påstå jeg lever et veldig godt liv, med en veldig god mann og barn. Men jeg er på noen områder skikkelig ensom. Jeg savner det sosiale med venner, jeg lengter litt etter den personen man bare ringer til eller møter for en kaffe eller et glass vin eller tre for å lufte tanker, vennepar eller venner man kan invitere på middag, reise bort med, møtes med barna med, dele gleder og livet generelt. Den personen som forstår deg og som er der fordi den ønsker det.

Jeg har flere venner og venninner, men dette er stort sett relasjoner jeg har hatt i store deler av livet mitt. Jeg er selvsagt glad i de, men jeg føler nok at flertallet av de vennskapene er der fordi de alltid har vært der, vi er ikke så like lenger, vi har vokst i forskjellige retninger, vennskap man må jobbe ekstra for å opprettholde. Jeg har nok også en del venner som er der fordi jeg er den type venn som alltid har stilt opp. Jeg er den de ringer til når livet er vanskelig eller gode råd trengs, men som også glemmer å spørre hvordan jeg har det i samme samtale. Jeg savner vennskap med balanse, der det går begge veier, der man kan senke skuldrene å være seg selv uten krav eller forventning, om det gir mening.

Jeg har nok levd et litt isolert liv de siste 10 årene av ulike årsaker, jeg ble mor til et alvorlig sykt barn som har tatt mye tid og energi. Man skulle tro at når man opplever kriser i livet så samles mennesker rundt deg, men jeg mistet flere enn jeg fikk. Jeg kunne ikke være med på like mye lenger, jeg måtte prioritere anerledes, tror flere misforsto det med at jeg ikke brydde meg like my om de lenger å dermed snudde ryggen "tilbake". Jeg kan forstå det til et nivå, fordi jeg er heller ikke typen som krever noe eller ber om noe. Samtidig har jeg nok også tidligere i livet ikke hatt troen på meg selv, jeg har ikke hatt den selvtilliten som kreves for å gå inn for å bli kjent med så mange nye mennesker, jeg har vært litt for stille og litt for usynlig.

Tilbake til poenget, ensomhet i voksen alder er et vanskelig tema, mangler man kjæreste finnes det jo hundrevis av datingapper verden rundt. Men mangler man vennskap og et mer sosialt liv så er mulighetene mer begrenset.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ønsker oppnå med dette innlegget, kanskje bare lufte litt tanker, kanskje sette ord på noe jeg tror mange kan føle på? Kanskje noen leser dette å kjenner seg såpass igjen i det at man kan hjelpe andre i å tørre si det høyt.

Men mest av alt skriver jeg det fordi jeg vill tørre si det høyt, se hvordan det føles, selv om jeg ikke er tøff nok til å skrive det med eget navn, enda..🤎

Anonymkode: fcd34...689

[AnonymBruker]

Tror dette er noe mange kan kjenne seg igjen i. Antall folk og relasjoner i livet samsvarer ikke alltid med den følelsen man sitter igjen med. 

Jeg tror du må investere mer tid i dette. Man kan finne nye bra folk gjennom jobb, gjennom andre venner, gjennom interesser etc. 

Du skriver noe om at livet endret seg når du fikk et barn med ekstra behov. Tro meg, den blitzlampen forsvinner. Folk har nok med egne liv, mens andre feiger litt ut. Det finnes det mange eksempel på. 

Mitt råd til deg er, dyrk det du har, og fokuser på å jakte nye relasjoner i etablerte kanaler. 

Masse lykke til. 

M.42

Anonymkode: a10e1...19a

[AnonymBruker]

Jeg synes du er heldig som har partner i hvert fall. Ikke at det løser problemet ditt, men jeg har verken partner eller gode venner jeg kan ringe til. Har også et barn som jeg har mesteparten av tiden som gjør at jeg heller ikke kan komme meg så mye ut. Jeg har fått noen venner i voksen alder, og har gode kolleger, men ingen dype vennskap som virkelig er gode. Alle er voksne og har sitt, liksom. Vet ikke om det er så vanlig å treffe virkelig gode venner i voksen alder?

Anonymkode: 097fa...42d

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror det er utrolig mange som sitter med mye av de samme følelsene jeg gjør, men som også sitter med en slags skam som gjør det vanskelig å gjøre noe med.

Jeg er i 30 årene, bor midt i landet, normalt stabilt liv, godt gift, har barn og hus. Elsker å reise, elsker opplevelser, historie, dybde i mennesker, samtaler,brenner for psykisk helse, rettferdighet. Liker å nyte livet, liker det fine og eksklusive og det enkle og ekte, jeg har god bakkekontakt. Jeg er omgjengelig, omsorgsfull, støttende og hjelpsom. For å tørre fremsnakke meg selv litt, noe man også burde bli bedre til generelt. Men jeg er også er menneske med tanker, bagasje på mitt vis, erfaringer på godt og vondt, og kan være tidvis både utslitt og utbrent med hverdagens gjøremål og krav. Men jeg vil tørre påstå jeg lever et veldig godt liv, med en veldig god mann og barn. Men jeg er på noen områder skikkelig ensom. Jeg savner det sosiale med venner, jeg lengter litt etter den personen man bare ringer til eller møter for en kaffe eller et glass vin eller tre for å lufte tanker, vennepar eller venner man kan invitere på middag, reise bort med, møtes med barna med, dele gleder og livet generelt. Den personen som forstår deg og som er der fordi den ønsker det.

Jeg har flere venner og venninner, men dette er stort sett relasjoner jeg har hatt i store deler av livet mitt. Jeg er selvsagt glad i de, men jeg føler nok at flertallet av de vennskapene er der fordi de alltid har vært der, vi er ikke så like lenger, vi har vokst i forskjellige retninger, vennskap man må jobbe ekstra for å opprettholde. Jeg har nok også en del venner som er der fordi jeg er den type venn som alltid har stilt opp. Jeg er den de ringer til når livet er vanskelig eller gode råd trengs, men som også glemmer å spørre hvordan jeg har det i samme samtale. Jeg savner vennskap med balanse, der det går begge veier, der man kan senke skuldrene å være seg selv uten krav eller forventning, om det gir mening.

Jeg har nok levd et litt isolert liv de siste 10 årene av ulike årsaker, jeg ble mor til et alvorlig sykt barn som har tatt mye tid og energi. Man skulle tro at når man opplever kriser i livet så samles mennesker rundt deg, men jeg mistet flere enn jeg fikk. Jeg kunne ikke være med på like mye lenger, jeg måtte prioritere anerledes, tror flere misforsto det med at jeg ikke brydde meg like my om de lenger å dermed snudde ryggen "tilbake". Jeg kan forstå det til et nivå, fordi jeg er heller ikke typen som krever noe eller ber om noe. Samtidig har jeg nok også tidligere i livet ikke hatt troen på meg selv, jeg har ikke hatt den selvtilliten som kreves for å gå inn for å bli kjent med så mange nye mennesker, jeg har vært litt for stille og litt for usynlig.

Tilbake til poenget, ensomhet i voksen alder er et vanskelig tema, mangler man kjæreste finnes det jo hundrevis av datingapper verden rundt. Men mangler man vennskap og et mer sosialt liv så er mulighetene mer begrenset.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ønsker oppnå med dette innlegget, kanskje bare lufte litt tanker, kanskje sette ord på noe jeg tror mange kan føle på? Kanskje noen leser dette å kjenner seg såpass igjen i det at man kan hjelpe andre i å tørre si det høyt.

Men mest av alt skriver jeg det fordi jeg vill tørre si det høyt, se hvordan det føles, selv om jeg ikke er tøff nok til å skrive det med eget navn, enda..🤎

Anonymkode: fcd34...689

Jeg forstår deg veldig godt tror jeg. Det er ofte når man opplever slike hendelser i livet man først finner ut hvem som er der for deg, og ikke...Folk er travle og har sine liv akkurat som deg. Det må man ha respekt for. 

Jeg har mange bekjente, men få nære venner. Til gjengjeld så er de vennene jeg har verdens beste. Et vennskap som krever mer enn det gir, er ikke noe for meg. Jeg har avsluttet to slike vennskap. Det er tungt for man har kjent hverandre i mange år, så har jeg erfart at når man lukker noen dører, så kan det åpne seg nye. Det er fantastisk synes jeg. Jeg velger å fokusere på muligheter og løsninger. Det har gagnet meg fram til nå. 

Venner er som stjerner. Selv om man ikke alltid ser de, så vet man at de er der ⭐. 

Slike vennskap er gull verdt. Så syns jeg det alltid er veldig koselig med de som velger å ta kontakt med meg. Min dør er som regel åpen om jeg har kapasitet til det. Er ikke så mye som skal til bestandig. Alltid koselig med besøk når jeg orker det. 

Endret 24. oktober 2024 av Irak

[AnonymBruker]

Du høres også litt selvutslettende ut.

Altså, hvordan vennskap utvikler seg er også mye opp til deg.

Om du ikke selv tar plass, deler fra ditt liv og dine bekymringer, men stadig tar rollen med å lytte til andre og gi støtte - ja, da blir vennskapene fort litt skeive.

Tar du det som en selvfølge at du skal snakke om deg og ditt også, når du blir kjent med nye mennesker - eller i de relasjonene du alt har - så vil det automatisk skape mer balanse.

Du sier du har venner/bekjente som ringer deg når de trenger noe - men - ringer du dem da, når du trenger noe?

Kan like gjerne være at andre tenker du ikke trenger hjelp, om du aldri spør om det.

 

Anonymkode: ecb4f...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du høres også litt selvutslettende ut.

Altså, hvordan vennskap utvikler seg er også mye opp til deg.

Om du ikke selv tar plass, deler fra ditt liv og dine bekymringer, men stadig tar rollen med å lytte til andre og gi støtte - ja, da blir vennskapene fort litt skeive.

Tar du det som en selvfølge at du skal snakke om deg og ditt også, når du blir kjent med nye mennesker - eller i de relasjonene du alt har - så vil det automatisk skape mer balanse.

Du sier du har venner/bekjente som ringer deg når de trenger noe - men - ringer du dem da, når du trenger noe?

Kan like gjerne være at andre tenker du ikke trenger hjelp, om du aldri spør om det.

 

Anonymkode: ecb4f...08d

Dette er eit veldig godt poeng. Det er gjerne heilt i starten av eit vennskap at den varige dynamikken oppstår. Så neste gong du blir kjent med ein person kan du gjerne vise litt kven du er; du er ei dame med bein i nasen og mange interessante opplevingar og tankar. ❤️ 

Anonymkode: b951d...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du høres også litt selvutslettende ut.

Altså, hvordan vennskap utvikler seg er også mye opp til deg.

Om du ikke selv tar plass, deler fra ditt liv og dine bekymringer, men stadig tar rollen med å lytte til andre og gi støtte - ja, da blir vennskapene fort litt skeive.

Tar du det som en selvfølge at du skal snakke om deg og ditt også, når du blir kjent med nye mennesker - eller i de relasjonene du alt har - så vil det automatisk skape mer balanse.

Du sier du har venner/bekjente som ringer deg når de trenger noe - men - ringer du dem da, når du trenger noe?

Kan like gjerne være at andre tenker du ikke trenger hjelp, om du aldri spør om det.

 

Anonymkode: ecb4f...08d

Tusen takk for denne meldingen. Veldig veldig gode poeng jeg trengte høre ❤️

Anonymkode: fcd34...689

[Jadasikkert29]

Kjenner meg igjen i mye her! 

Har også ett alvorlig sykt barn, bor midt i landet og lever litt isolert på grunn av det... 

Takk for at du deler ❤️ 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her - jeg kunne ha skrevet nesten helt det samme selv. 
Og den ensomheten er vanskelig, for selvom man er glad i familie/kjæreste/barn så trenger man andre impulser også.

Jeg har selv merket hvordan folk trekker seg unna når det blir vanskelig pga sykdom/alvorlig hendelser - og jeg syns det er så trist, de ser nok ikke selv at det kanskje er da vi trenger det litt ekstra..

Syns du skrev det veldig bra og jeg håper det hjalp litt for deg å sette ord på det og dele det 🥰 

klem til deg 🌼

Anonymkode: 60187...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.10.2024 den 13.42):

Jeg synes du er heldig som har partner i hvert fall. Ikke at det løser problemet ditt, men jeg har verken partner eller gode venner jeg kan ringe til. Har også et barn som jeg har mesteparten av tiden som gjør at jeg heller ikke kan komme meg så mye ut. Jeg har fått noen venner i voksen alder, og har gode kolleger, men ingen dype vennskap som virkelig er gode. Alle er voksne og har sitt, liksom. Vet ikke om det er så vanlig å treffe virkelig gode venner i voksen alder?

Anonymkode: 097fa...42d

Har truffet flere gode venner i voksen alder, tror ikke det er uvanlig 

du lan jo invitere folk hjem?

Anonymkode: 5f7e4...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har truffet flere gode venner i voksen alder, tror ikke det er uvanlig 

du lan jo invitere folk hjem?

Anonymkode: 5f7e4...e19

Hvor har du truffet alle disse da?

Anonymkode: 0220c...102