Kan du ringe venner og familie når ting er tungt?

[AnonymBruker]

Jeg synes (det norske) samfunnet er så kaldt. For eksempel svigers, som kun godtar meg for mine beste sider dvs, skulle jeg ha følelser som irritasjon, sette en grense eller Gud forby, være nedstemt og ha det tungt og vanskelig er jeg ikke lenger god nok for gullgutten. Alt av familiemedlemmer godtar også kun positivitet, der er det ingen å ringe til. Har heldigvis noen gode venner og kjæreste som aksepterer hele meg og alt som følger med å være menneske, og jeg aksepterer hele de.

Hva med dere? Hvordan opplever dere dette? Er du kanskje selv en som bare godtar andres positive sider og slutter å svare om du vet noen har det tøft? 

Anonymkode: 8696f...1d8

[AnonymBruker]

Jeg opplever at det som har mest å si er hvordan man er irritert. Veldig mange har fullstendig mangel på emosjonell regulering ved sinne eller andre negative følelser, og blir som et barn i trassalder - fordi de ikke enda har lært seg hvordan de skal håndtere vonde følelser. Mange blir da direkte respektløse mot andre rundt dem, og mister alt gangsyn for hvordan opptre i fellesrom rundt andre. At deres sinne, tristhet tar over all plass, og som sagt, ofte på hensynsløs måte mot andre.

Jeg vet ikke om dette er tilfellet hos deg, men jeg har en sterk anelse....

Anonymkode: 99be9...2d9

[Sefanja]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg opplever at det som har mest å si er hvordan man er irritert. Veldig mange har fullstendig mangel på emosjonell regulering ved sinne eller andre negative følelser, og blir som et barn i trassalder - fordi de ikke enda har lært seg hvordan de skal håndtere vonde følelser. Mange blir da direkte respektløse mot andre rundt dem, og mister alt gangsyn for hvordan opptre i fellesrom rundt andre. At deres sinne, tristhet tar over all plass, og som sagt, ofte på hensynsløs måte mot andre.

Jeg vet ikke om dette er tilfellet hos deg, men jeg har en sterk anelse....

Anonymkode: 99be9...2d9

Dette er så sant, vet ikke om jeg tar feil, men har lagt merke til at dette gjelder spesielt folk i 60 og 70- årene. De som er eldre eller yngre har ikke problemer med å diskutere vonde følelser på samme måte. Føler at mange av de som er født på 50 og 60- tallet ikke lærte seg følelsesregulering. Jeg har to venninner jeg kan ringe, men familie føler jeg ikke jeg kan være ærlig med uten at de enten blir veldig bekymret, eller ikke forstår problemet

Endret 23. oktober av Sefanja

[AnonymBruker]

Har heldigvis mange jeg kan snakke med. Først og fremst min mor. Hun er den beste i hele varden, og vi snakker om alt. Uten henne hadde jeg nok gått til psykolog. 

Har også venner jeg kan lufte meg til, og de lufter seg også til meg. 

Anonymkode: 20d5b...94a

[AnonymBruker]

Har mange jeg kan snakke med, og heldigvis både foreldre og svigerforeldre som tar meg for den jeg er.

Fikk en sykdom for 15år siden, som påvirker meg veldig, spesielt på høsten. Svigers er aldri annet enn støttende og vet ikke hva godt de kan gjøre for meg. 
Jeg har også venninner jeg kan ringe om livet butter, men aller helst prater jeg med mannen. Vi er hverandres beste venner og kan alltid lene oss på hverandre.

Anonymkode: a7d9c...c43

[Malfred]

ja, snakker daglig med venner

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg opplever at det som har mest å si er hvordan man er irritert. Veldig mange har fullstendig mangel på emosjonell regulering ved sinne eller andre negative følelser, og blir som et barn i trassalder - fordi de ikke enda har lært seg hvordan de skal håndtere vonde følelser. Mange blir da direkte respektløse mot andre rundt dem, og mister alt gangsyn for hvordan opptre i fellesrom rundt andre. At deres sinne, tristhet tar over all plass, og som sagt, ofte på hensynsløs måte mot andre.

Jeg vet ikke om dette er tilfellet hos deg, men jeg har en sterk anelse....

Anonymkode: 99be9...2d9

Det var da en unødvendig stygg kommentar du kom med. Forøvrig er situasjonen motsatt. Måtte nesten ringe politiet en dag en sint svigerfar kom på døren.

Godt å høre at dere andre har gode og trygge relasjoner.

Anonymkode: 8696f...1d8

[AnonymBruker]

Nei har ingen. Har litt familie, noen få venner, men ingen jeg kan prate med om sånt til vanlig. Det er stort sett overfladiske ting. Men savner kanskje mest å bare prate om dagligdagse ting med, noe gøy som skjedde på jobb, og sånne ting. 

Anonymkode: ac816...71e

[NoUsername]

Nei, det har jeg ikke mulighet til fordi jeg har vært ekstremt uheldig med den familien jeg ble født med. Vennene som jeg har har sine liv så jeg velger å ikke belaste dem. 

Endret 23. oktober av NoUsername

[AnonymBruker]

Nei, snakker ikke med familien. De har det alltid verre enn meg uansett.

Anonymkode: b550d...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 16.10):

Jeg synes (det norske) samfunnet er så kaldt. For eksempel svigers, som kun godtar meg for mine beste sider dvs, skulle jeg ha følelser som irritasjon, sette en grense eller Gud forby, være nedstemt og ha det tungt og vanskelig er jeg ikke lenger god nok for gullgutten. Alt av familiemedlemmer godtar også kun positivitet, der er det ingen å ringe til. Har heldigvis noen gode venner og kjæreste som aksepterer hele meg og alt som følger med å være menneske, og jeg aksepterer hele de.

Hva med dere? Hvordan opplever dere dette? Er du kanskje selv en som bare godtar andres positive sider og slutter å svare om du vet noen har det tøft? 

Anonymkode: 8696f...1d8

Jeg har ingen venner eller familie som jeg har et så nært forhold til at jeg kan snakke med de om vanskelige ting. Småting ja, men ikke litt dypere mer personlige ting. Om noen åpnet seg overfor meg om vanskelige ting, ville jeg ta det som et tillitserklæring og kompliment, og gjøre mitt beste for å være lydhør og støttende.

Anonymkode: cc0ea...65d

[AnonymBruker]

Jeg har ingen å ringe til, nei. Ting rundt meg skal være basert på god stemning. Skulle jeg til formodning uttrykke at noe er tungt så er liksom svaret at man må være positivt og optimist. 

Gjennom livet har jeg også vært en å gå til når ting har vært vanskelig, der jeg har stilt opp med hud og hår under den vanskelige tiden for vedkommende, for så bli ignorert når vedkommende får det bedre.

En vennepsykolog som ingen vil ha med seg i hverdagen når ting er bra.

Anonymkode: 1417f...7b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har ingen å ringe til, nei. Ting rundt meg skal være basert på god stemning. Skulle jeg til formodning uttrykke at noe er tungt så er liksom svaret at man må være positivt og optimist. 

Gjennom livet har jeg også vært en å gå til når ting har vært vanskelig, der jeg har stilt opp med hud og hår under den vanskelige tiden for vedkommende, for så bli ignorert når vedkommende får det bedre.

En vennepsykolog som ingen vil ha med seg i hverdagen når ting er bra.

Anonymkode: 1417f...7b2

Uff trist å lese. Men dessverre ikke uvanlig…Jeg har blitt inndoktrinert hele livet om at man skal være positiv, og ikke klage. I dag har jeg ligget og grått av sterke smerter; hvordan er det mulig fot meg å være positiv i dag? er så jævla lei det positivitetstyranniet at jeg spyr. De gangene jeg har hatt sånne vibber, er de smertefrie(mindre smerte) periodene mine. Har også et par som tar kontakt flere ganger i uka for å diskutere og analysere deres problemer. Mens mine blir ignorert, til nøden kommer ett 💜Du har min fulle sympati🌻Og jeg vet det ikke er lett å bare kutte når man ikke har så mange…😭

Anonymkode: 1f2e3...756

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2024 den 16.10):

Jeg synes (det norske) samfunnet er så kaldt. For eksempel svigers, som kun godtar meg for mine beste sider dvs, skulle jeg ha følelser som irritasjon, sette en grense eller Gud forby, være nedstemt og ha det tungt og vanskelig er jeg ikke lenger god nok for gullgutten. Alt av familiemedlemmer godtar også kun positivitet, der er det ingen å ringe til. Har heldigvis noen gode venner og kjæreste som aksepterer hele meg og alt som følger med å være menneske, og jeg aksepterer hele de.

Hva med dere? Hvordan opplever dere dette? Er du kanskje selv en som bare godtar andres positive sider og slutter å svare om du vet noen har det tøft? 

Anonymkode: 8696f...1d8

Jeg slipper ikke andre med mindre de slipper meg, og det er sjeldent jeg avviser andre mennesker. Er de stygge med meg så gjør jeg det. Jeg holder kontakten på et nivå som jeg kan klare. Gjør alltid mitt beste i møte med andre. 

Klarer jeg ikke å kommunisere med dem, så trekker jeg meg unna for en periode.

Jeg er veldig sensitiv så jeg er selektiv i forhold til hvem jeg deler med. Deler ikke for å dele. Deler i håp om å møte forståelse. Noen ganger gjør jeg det, og noen ganger ikke. Sånn er livet 🤗. Stort sett så opplever jeg at andre er gode med meg. 

Jeg har tro på at det man sender ut av energi kommer tilbake i en eller annen form. Det er spennende syns jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Uff trist å lese. Men dessverre ikke uvanlig…Jeg har blitt inndoktrinert hele livet om at man skal være positiv, og ikke klage. I dag har jeg ligget og grått av sterke smerter; hvordan er det mulig fot meg å være positiv i dag? er så jævla lei det positivitetstyranniet at jeg spyr. De gangene jeg har hatt sånne vibber, er de smertefrie(mindre smerte) periodene mine. Har også et par som tar kontakt flere ganger i uka for å diskutere og analysere deres problemer. Mens mine blir ignorert, til nøden kommer ett 💜Du har min fulle sympati🌻Og jeg vet det ikke er lett å bare kutte når man ikke har så mange…😭

Anonymkode: 1f2e3...756

Ja, naturlig positivitet er jo alltid bra, men noen ganger må det anerkjennes at ting er jævlig og vondt også. Man kan være tidenes optimist men likevel ligge nede for telling noen dager innimellom. Eventuelt pga hendelser som sorg. Det nytter da fanden ikke å være positiv når den sjokkerende sorgen har høvlet deg i staver. Jeg trenger ikke høre at jeg må være positiv da. Det jeg trenger er at noen holder rundt meg, lar meg snakke om hvor vondt ting er i noen minutter og så føle at jeg blir sett. At det skal være så galt og belastende for andre, liksom. Jeg skjønner det ikke. Har tross alt operert som hobbypsykolog for folk rundt meg i hele oppveksten, og jeg tåler faktisk å oppleve at andre har det vondt uten å ty til en "ta deg sammen"-holdning. Det kan jeg heller komme når tiden er moden for det, og ikke som første respons på absolutt alt. 

Denne hobbypsykologen har endt opp alene. Det måtte jo gå slik når ingen vil dele sine gode øyeblikk med meg. 

Men fuck det, tenk positivt. 😜 

Anonymkode: 1417f...7b2

[AnonymBruker]

Jeg har ektefelle og venner jeg kan snakke med. Jeg fortalte mine foreldre når jeg fikk depresjon og de har aldri spurt hvordan det går med meg etter det😔

Anonymkode: 79ac1...c84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har ektefelle og venner jeg kan snakke med. Jeg fortalte mine foreldre når jeg fikk depresjon og de har aldri spurt hvordan det går med meg etter det😔

Anonymkode: 79ac1...c84

Klassiker. Du fikk gjerne spørsmål om hvordan det går så lenge alt går bra, men når det er en risiko for at du svarer noe annet enn at det går bra så får du ikke spørsmålet lenger.... #NorskKultur

Anonymkode: 1417f...7b2

[Alice123]

Ja, har flere venninner jeg kan ringe om ting er vanskelig. I tillegg mannen min som er førstelinje.

 

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ingen jeg kan ringe til. Muligens en, men hun valgte meg bort da jeg hadde mer enn nok med å klare full jobb pga helseutfordringer. Det er ikke naturlig å ringe til henne. 

Ergo står jeg alene med alle tanker. Har hatt vrldig korte perioder hvor alt har vært svart. Gruer meg til jula for da er det ekstra tungt. Skulle gjerne hatt en jobb som gjorde at jeg kunne jobbe alle dagene. 

Anonymkode: 019b3...1e7

[AnonymBruker]

Ja.

Jeg ringer ikke når jeg er nedstemt og syns det er vanskelig å dele sårbarheter, men de vet jeg har ting jeg sliter med selv om de ikke får høre alt jeg føler rundt det. 

Men når jeg er redd for helse, angst, mystiske lyder eller trenger noe, så har jeg flere som stiller opp. Og de kan ringe meg også.

Anonymkode: 169bb...445