Hvordan smarttelefoner har ødelagt samfunnet

[AnonymBruker]

Vi går rundt som zombier, limt til skjermene våre, fanget i et digitalt fengsel uten å engang merke det. Verden utenfor kunne ha rast sammen, men folk hadde likevel sittet der, desperat scrollende gjennom Instagram eller TikTok.

La oss starte med det mest åpenbare: samfunnets totale avhengighet av disse dingsene. En gang i tiden kunne man ha en samtale ansikt til ansikt uten å bli avbrutt av en konstant strøm av varsler. Nå kan man knapt ha en normal samtale uten at den andre personen sjekker telefonen hvert femte minutt. Hva skjedde med å være til stede? Å faktisk høre etter? Vi er blitt så vant til at oppmerksomheten vår hele tiden blir dratt i forskjellige retninger at vi ikke klarer å fokusere på én ting om gangen lenger. Dette er en tragedie for mellommenneskelige forhold, for vi er i ferd med å miste evnen til å være genuint til stede med hverandre!

Så har vi det verste: den totale forvrengningen av hva som er viktig i verden. Sosiale medier har forvrengt virkeligheten til et glansbilde der likes og kommentarer er blitt den nye valutaen for selvtillit. Hva skjedde med å finne verdi i seg selv, gjennom ekte prestasjoner eller relasjoner? Nå handler alt om å jakte på det neste "likes" fra en haug fremmede. Vi lever i en verden der folk er mer opptatt av å ta det perfekte bildet av frokosten sin enn å faktisk nyte måltidet.

Og apropos sosiale medier: hva med den vanvittige påvirkningen dette har på unge mennesker? Vi har hele generasjoner som vokser opp og sammenligner seg med urealistiske, redigerte bilder og iscenesatte liv. Dette skaper et enormt press og er direkte skadelig for mental helse. Depresjon, angst og selvtillit på bunnen er resultatet av en evig sammenligning med uoppnåelige idealer. Vi har et system som bygger på å gjøre folk usikre, for så å selge dem falske løsninger i form av produkter og trender.

Men det stopper ikke der. Produktiviteten har blitt utslettet. Jeg tør vedde på at ingen av oss er like effektive som vi var før smarttelefonenes inntog. Hvor mange timer har vi kastet bort på unødvendige pushvarsler, evig scrollende nyhetsfeeder eller videoer som lover "bare ett minutt til"? Vi har blitt slaver av en algoritme som aldri lar oss være i fred. Smarttelefonene stjeler ikke bare tid, men også konsentrasjon, kreativitet og dyp tenkning. Vi blir overfladiske, med kortere oppmerksomhetsspenn og en konstant følelse av å være overveldet.

Vi er mindre empatiske, mer isolerte og mer engstelige enn noen gang før. Vi har mistet evnen til å kjede oss, å være i øyeblikket, å reflektere over ting som faktisk betyr noe. Vi lever livene våre gjennom små skjermer, mens verden der ute blir neglisjert og forbigått.

Anonymkode: 90301...c51

[AnonymBruker]

Helt enig! 
 

Ønsker å legge til samtaler og diskusjon. Før kunne jeg sitte i vennegjengen, mens vi diskuterte historie, samfunn og geografi. Vi kunne bruke lang tid på å snakke rundt hvilken by som var hovedstaden i hvilket land, eller når og hvor historiske eventer skjedde. Nå er det bare å dra fram telefonen, så har du svaret med en gang.. 

Anonymkode: 2a29c...43b

[Fant80]

Snakker bare for meg selv,men for en som har litt av og på sosial angst,så er mobilen en reddende engel. Mye bedre å se litt opptatt ut ved å titte på en skjerm,en å sitte å kaldsvette og se skremt rundt i rommet med en haug med folk. 

Så det takker jeg denne teknologien for. 

Men det er en haug med negative ting jeg kunne ramset opp også med smarttelefon.

[Snublefot62]

Rolig nå.

Verden endrer seg. Noe blir bedre. Noe blir verre. Men sikkert er det at verden endrer seg.

Vi kan først begynne med folkeskikk. Det var en mangel hos mange før, og det er en mangel hos mange nå. I tillegg endrer folkeskikken seg. Men folkeskikk er uansett teknologiuavhegig. Går man inn i hjemmet til andre så er det ren folkeskikk å ta av seg på beina, oppføre seg og følge vertskapets regler. Om man drar frem ei lommelerke på søndagsmiddag, trekkspill når man skal hente ungen fra en lekedate, bok man leser mens man sitter ved bordet hos andre eller mobilen mens man sitter i sofaen er likegyldig - det er frekt. Og det skjedde før mobilene kom men artet seg da i andre former. Jeg husker broren min fikk mye kjeft for å lese Donaldserier når han var med på besøk hos familie. Jeg fikk kjeft fordi jeg hadde med meg en Walkman. Ingen av oss hadde telefoner. Men det var fortsatt dårlig folkeskikk. Og det var fortsatt noe foreldrene våres prøvde å ta tak i.

Mitt råd til alle er å være litt mer tilstede når man er med andre. Slå av lyder og varsler og legg inn viktige kontakter i listen så du vet når det er de som ringer eller sender melding. Da kan en fint ignorere telefonen når man er hos andre eller i sosialt lag hjemme. Eller på jobb. Fantastisk befrielse.

Dette gjør det samtidig enklere for meg å faktisk konsentrere meg om en ting om gangen. Jeg ser på telefonen når jeg vil.

Den yngre generasjon har alltid blitt påvirket av samfunnet. Spesielt nye ting i samfunnet. Mamma ble ansett som vågal og moteriktig fordi hun kjøpte bygdas første strømpebukse og drog med i skjul hjem til bygda. Det var uhørt. Men moderne. Alle jentene i byen brukte sånt. For søstrene mine var det farget hår og stramme klær. Bon Jovi hjalp ikke på. For meg var det Backstreet Boys og var jeg virkelig vågal hjemme satte jeg på The Offsprings. Da var det opprør.

Joda - ting går fortere nå. Men det har alltid vært ei generasjonskløft mellom foreldre og ungdommen. Det skal være sånn. Det handler om opprør og å skape sin egen identitet. Det betyr IKKE at det er greit å mobbe, utestenge eller gjøre ulovlige ting. Men det har det heller aldri vært. Men kanskje det er på tide at foreldrene våkner litt og tar ansvar for å følge litt med. Mobbingen før skjedde i skolegården i friminuttene. Mobbing i dag skjer på telefonen og i SoMe. Å forby telefonen fjerner ikke mobbingen. Men som voksen bør man følge litt med.

Når det gjelder effektivitet så vil jeg påstå at jeg aldri har vært mer effektiv. Og vi får gjort mye mer nå enn noengang tidligere. Dvs, vi kan i det minste gjøre mer nå. Jeg husker jeg var med mamma på postkontoret når jeg var liten en gang i uka for å betale regninger, ta ut/sette inn penger, skravle med alle andre på kontoret og så var det videre til butikken for å gjøre opp matregningen siden sist. Jeg husker pappa som satt med ligningen for både han og henne kveld ut og kveld inn hver vår. Jeg husker man måtte planlegge telefonsamtaler pinlig nøyaktig for å enten treffe åpningstidene eller når noen spesifike var på kontoret eller hjemme. Jeg husker rørpost på jobben til pappa som både var treg og mye ute av stand. Jeg husker bygg med store arkivrom (for å ikke nevne etasjer). Post som tok noen uker for det minste ting.

I dag er mye av dette erstattet med telefonen. Jeg betaler regninger automatisk. Jeg har alltid penger på meg. Selvangivelsen er en kort affære og sendes inn med et klikk og så kommer pengene som er for mye innbetalt nesten i løpet av noen dager. Lønnsslippen kommer på e-post. Arkivrommene er byttet ut med pauserom eller andre kontorer. Får jeg ikke tak i noen på telefon kan jeg sende melding eller e-post. Men sannsynligheten er at de er tilgjengelige der de er via mobilen uansett om det er noe viktig.

Jeg har tilgang på uendelig med informasjon i lommen min. Jeg slipper å slå opp i siste utgave av leksikon bind 1-23 fra Gyllendal, og lure på om de har fått med seg at Sovjetunionen er oppløst eller ikke. Jeg kan formulere spørsmål til en assistent i lomma og få ganske nyttige og presise svar - men jeg må følge litt med selv og. Og jeg kan snakke med nærmest hvem som helst på denne jorden om det skulle bli nødvendig - uavhengig av avstand.

Men utviklingen har naturligvis store konsekvenser og. Men det er og blir vårt ansvar som medmennesker å forvalte denne teknologien på en god måte og samtidig huske å være mennesker. Det blir kanskje litt glemt oppi alt dette? Jeg har mer tid nå til å være sammen med venner og familie enn noen andre har hatt noen gang. Men gjør jeg det? Prioriterer jeg det? Er det teknologiens skyld?

Vi må ivareta barna våres og sørge for at de fungerer i den verden de vokser opp i. Det betyr og at vi må være påskrudd og følge med på det som faktisk skjer rundt oss. På lik linje som at mine foreldre var livredd for at jeg skulle sette fyr på kirker bare fordi jeg gikk i svarte Tskjorter og svarte bukser. Jeg forstod ikke hvorfor de var bekymret. Jeg hadde bare såvidt hørt og Varg Vikenes på nyhetene. Men i ettertid forstår jeg jo bekymringen og at de bare prøvde så godt de kunne med å følge med på meg. Selv om det var rimelig misforstått måte å gjøre det på. De kunne jo bare spurt...

[AnonymBruker]

Smarttelefonene ødela ingenting. Vi misbrukte dem, og ødela for oss selv. Alt har en gyllen middelvei, men denne klarte vi ikke holde.

Anonymkode: 1a26b...bf7

[AnonymBruker]

Jeg er lærer og ser absolutt en endring etter at smarttelefonene kom og ikke minst ipad på skolen. Vi lærerne kaller ipaden for en "smokk". Elevene er avhengig av den og trenher den som trøst. Er det en elev som har blitt sint og utagert, kan det eneste som funker for å roe den ned, være å la eleven sitte med ipaden. Uten flere ressurser så ja, da tyr vi til den. Jeg orker ikke ta kampen. 

De er også blitt dårligere til å konsentrere seg og holde på med noe over tid som ikke gir belønning med en gang. For eksempel har jeg startet en broderioppgave med en klasse. Da jeg begynte som lærer for rundt 12 år siden, hadde vi broderi fast på 6.trinn, hver jul, og elevene strikket på 4. og 7.trinn. Dette tok lang tid, men alle ble ferdige og fornøyde. I dag er det kanskje 2 elever i en klasse som faktisk klarer å sitte rolig og konsentrert med sånn arbeid. Resten blir rastløse og kjeder seg. Og en ting jeg spesielt har lagt merke til når det gjelder prosjekter som tar tid, er at elevene ikke klarer å planlegge. De kan f.eks ha en oppgave om å lage et prosjekt om Amerika. De får velge mellom å tegne en plakat, lage en power point eller lage en film. Ganske mange planlegger ganske heftige greier. F.eks vil de tegne et portrett av en amerikansk president. Men så kan de ikke tegne. Så forventer de at dette bare skal ordne seg, f.eks at læreren skal fikse det. Eller de tror at det skal være enklere å lage denne plakaten enn de trodde. Så gir de opp når de ikke får det til på første forsøk, og de orker ikke lage en plan b. De får ikke et tilfredsstillende resultat og "belønning" med en gang. Og om jeg ber dem kanskje øve litt først, eller kanskje lage noe enklere, så er det kjedelig. 

Det samme.med lesing. Da jeg startet som lærer hadde hver klasse fast lesetime en gang i uka, pluss lesekvart her og der. Og når vi var på biblioteket var de stille. Nå sitter bare elevene og blar. De leser ikke. Og de prater og bråker og ruller rundt på gulvet. Absolutt alle klassene bråker på biblioteket. De er ikke vant til å få litt informasjon over lang tid. De må ha alt inn med gang. De kan heller ikke se på en film på 2 timer. Da begynner de å kjede seg og mase om å få spille på ipaden. 

Stakkars unger.

Anonymkode: d36d2...c5b