Gå til innhold

Orker ikke en jobb hvor jeg må ta bistå mennesker lenger!!!


AnonymBruker
Forumansvarlig
Melding lagt til av Forumansvarlig,

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er ikke det noe som er fokus på i utdanning og praksis? Det er jo det viktigste av alt.

Anonymkode: b9bb3...331

Joda. Men for de fleste noenlunde normalt utrustede ansatte, vil det likevel medføre en emosjonell slitasje å vasse i andres kriser over tiår, gjerne ispedd en god dose kommunal ressursmangel og systemtreghet som bidrar til at man ikke får hjulpet i den grad man burde heller. 

Anonymkode: 47c18...934

  • Liker 6
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Google:

caretaker burnout

caregiver burnout

Anonymkode: 3dca5...af9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar med erfaringer. Da er valget tatt om å bytte beite. Får se hva fremtiden bringer😊 

helse først- alltid!

Anonymkode: a0dc4...70d

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er ikke det noe som er fokus på i utdanning og praksis? Det er jo det viktigste av alt.

Anonymkode: b9bb3...331

Jeg er ikke ts, men har jobbet omtrent like lenge innen psykisk helse feltet for både voksne og barn. Det er stort fokus på relasjonsbygging og hvordan bygge tillit, som jo blir litt det motsatte. Mange i denne gruppa som søker hjelp har manglende tillit til deg før du har begynt, pga dårlige erfaringer fra gud vet hva. Så den profesjonelle distansen blir vanskelig å få til. I tillegg blir det sagt på alt som finnes av foredrag, kurs, utdanninger osv at det er den terapeuten som strakk seg «litt ekstra» som er til hjelp. Den som ble med hjem, tok telefonen på natta, hjalp å vaske ned huset osv osv. 

Anonymkode: 34579...e7a

  • Liker 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor må det være mannsdominert? 

Jeg ble jurist etter å ha jobbet som sykepleier i noen år, og jobber omtrent bare med kvinner nå. Aldri hatt et så godt arbeidsmiljø ❤️ Tror det handler mer om utdanningsnivå på kolleger enn kjønn. 

Anonymkode: 029c9...bf5

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg også igjen i deg, TS.
Jeg har jobbet i 20 år med rus, vold, overgrep +++
Kjenner at jeg oftere og oftere føler meg oppgitt over at det "aldri blir bedre".
Selv om jeg vet at jeg har hjulpet mange, og trives med å gjøre en forskjell, kan jeg bli lei av å hele tiden stå i andres problemer, og blir tidvis nummen og flat når det gjelder eget følelsesliv.
I forrige måned var jeg på en gård og hentet ved til vinteren. Tenkte på hvor det fint det hadde vært å jobbe ute i skogen... 😅

Tenker også at hvis jeg skal bytte beite, blir det til noe helt annet. Kanskje noe kreativt, og noe jeg kan gjøre uten å hele tiden ha folk rundt meg. 
Den boka det tipses om er for øvrig god, anbefaler den. 👍
Lykke til videre, uansett hvor veien går, vi er flere i samme båt ❤️
 

Anonymkode: a7df1...7a2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei ts. 

Jeg har også en sosialfaglig utdannelse, med mastergrad.

Det blir sagt at de som klarer å koble av og gjøre noe helt annet etter arbeidsdagen er over, varer lengre i jobben og trives bedre. Eksempler kan være en gåtur skog/park, å sysle med akvarellmaling eller noe annet «hjernedødt» som ikke krever noe av deg hverken intellektuelt eller emosjonelt. 
Ikke ta med jobben hjem, ikke ligg og gruble over caser når du skal sove. 

Likevel lettere sagt enn gjort, da menneskelige tragedier gjør inntrykk enten man vil eller ikke. 
Men jeg øver på det, fordi familien min trenger en funksjonell mamma/kone, og nye tragedier er likevel rundt hjørnet. 
Det vil alltid finnes sosiale problemer i ulik grad, uansett hvor godt velferdssamfunn vi har. Den enkelte av oss er bare en brikke i et større spill, og vi har først og fremst ansvar for oss selv🤞🏻🍁

Anonymkode: 4c46c...d37

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilken bok var det noen av dere anbefalte her om hvordan å jobbe som omsorgsarbeidet påvirker? Klarer ikke finne den i tråden. 

Anonymkode: a0dc4...70d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har en helsefaglig utdanning. Sykepleier. Jeg forstår deg likevel såååå godt. Jeg er ferdig med mennesker og søker nå jobb som saksbehandler eller noe m

Anonymkode: 54168...076

Saksbehandler? Innenfor NAV eller helse? Det må du ikke finne på dersom du er "ferdig med mennesker", det er som å grave sin egen grav.

Anonymkode: 1f707...4c1

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Smittet av vold, var det! Skal lese den. Jeg kan holde dere andre med lignende erfaring oppdaterte her om hvor veien går videre om det er av interesse 😊 ts

Anonymkode: a0dc4...70d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja, og det viser viktigheten i å lære seg PROFESJONELL distanse.

Anonymkode: b9bb3...331

Ikke uenig.
Problemet med det er at det gjerne er mennesker med velutviklet omsorgsgen og som «vil redde verden» som utdanner seg til og søker «trøste og bære»-jobber. Hvis de i tillegg ikke mottar veiledning på jobben blir dette et problem. 
Jeg er helsefaglig utdannet, hovedmotivasjonen min var at jeg var sikra jobb. Er ikke sånn kjempeempatisk anlagt, så skal mye til før ting går innpå meg. 
Har jobbet innen samme yrke i 30 år. 
 

Da jeg skumleste innlegget til ts, leste jeg først psykiatri og barnevern. Det er sektorer der du virkelig får se nedsiden av mennesker. Det er fort gjort å tenke at alle er sånn, bli kynisk. Men så så jeg at også skole og langtidsavdeling (eldre?) var nevnt. Da stusset jeg litt. For der ser du både opp- og nedsiden av folk. 
Da jeg begynte å jobbe med eldre, hadde jeg noen vanskelige møter med pårørende. Men etterhvert skjedde det noe. Jeg opplevde så mange flotte og fantastiske mennesker, både blant beboere og ikke minst pårørende. Det veide opp det negative. Etterhvert ble det gøy. Det ble en utfordring å samhandle både med «umulige» pårørende og brukere slik at det ble bra til slutt. Som oftest da 😆

Anonymkode: e883c...9dc

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håndtverker er tingen fant jeg ut etter å ha kastet bort år på akademisk utdannelse, for er jo det som skulle være riktig har vi blitt fortalt.

Jeg tror mer på praktiske yrker! Sitte foran skjermen er ikke bra.

Anonymkode: 2b35d...da4

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det på samme måte. Det er en blanding av compassion fatigue og at jeg kjeder meg ihjel i den jobben jeg har. Ikke får jeg de andre jobbene jeg søker på venner og min leder er ei heks. 

Anonymkode: 4fee4...772

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg forstår deg så godt.  Jeg trodde jeg var den eneste som følte det slik, så jeg ble litt lettet da jeg leste innlegget ditt. Jeg kom hjem fra jobb i går og hadde en samtale med kjæresten min om at jeg tror jeg holder på å  miste empatien i jobben og bør  finne  meg  noe  annet. Jeg  var ikke slik da jeg var nyutdannet og full av pågangsmot og mangel på erfaring.

Når en bruker gjør på seg flere ganger på rad og  halve vakten går med på det og h*n får latteranfall og ikke klarer å slutte å le mens du står  og vasker noen  som  helst vil stikke av, med avføring over hele kroppen.  Tja jeg forstår jo at det sikkert er en eller annen forsvarsmekanisme bak at man ler og peker  på  den som skal hjelpe og at bruker neppe kommer til å huske dette selv etter en halvtime, men  jeg føler bare... .er det virkelig dette  jeg skal gjøre resten av mit yrkessktive liv? De som sier at "bleieskiftarbeidere" er folk som ikke har fått til noe i livet og gjørr narr av oss i helse,  er de første som hadde fått nervøs sammenbrudd om de måtte skifte bleie på noen andre enn knapt nok sine egne barn.  

Anonymkode: de496...236

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En fordel å stå i slike jobber er at man gir litt faen. Ikke være for følsom og empatisk? Bare tenke det som "en jobb". At andre som sliter med livet sitt ikke er ditt problem. Men at du hjelper dem under den rammen jobben din har gitt deg. Og thats it. 

Anonymkode: d2a4b...311

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En fordel å stå i slike jobber er at man gir litt faen. Ikke være for følsom og empatisk? Bare tenke det som "en jobb". At andre som sliter med livet sitt ikke er ditt problem. Men at du hjelper dem under den rammen jobben din har gitt deg. Og thats it. 

Anonymkode: d2a4b...311

Ja, det hjelper, men ofte er ikke det heller nok i lengden. 

Anonymkode: 4fee4...772

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Da er du heldig som har fått jobb der. Er visst ikke lett å få beina innforbi uten bekjentskaper.

Anonymkode: eff94...a04

Absolutt ikke, det er stort behov for kabinansatte så der er det ikke vanskelig å få jobb. 

Anonymkode: 662b6...6df

Lenke til kommentar
Del på andre sider

T-banefører, trikkefører, togleder, trafikkstyrer, flygeleder, kranfører. Alle jobber hvor du ikke trenger lang utdannelse, og slipper å jobbe tett på folk. Vanskelig å komme inn på da. 

Evt lastebilsjåfør, langtransport e.l. 

Anonymkode: dd214...479

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Sosialfaglig utdannet, master. Jobbet i psykiatri, barnevern, skole, bhg, rus, veileder, akutt, langtidsavdeling, bolig. ALT. Nå har denne sektoren spist meg opp så mye at jeg er et skall av meg selv. Jeg vil LANGT vekk fra mennesker, jeg er lei mennesker og jeg holder på å eksplodere på alle rundt meg fordi jeg er så sint. Bitter for å ha brukt så mange år av livet mitt på å studere dette og hjelpe andre, når jeg ender opp som er lik av meg selv. 
 

Gjerne kom med tips til yrkes som krever minimal med menneskelig kontakt. Kollegaer går bra, men det er det. Helst noe som betaler ok. Og mannsdominert.

Anonymkode: a0dc4...70d

Det kalles omsorgstretthet og er helt normalt for oss i helserelaterte yrker

Anonymkode: 0a825...ddf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også sosialfaglig utdannet. Jeg jobbet i NAV sosial. I løpet av årene har pågangen, forventningene og kompleksitet økt veldig. 

Jeg har sikkert blitt opplevd som kynisk, og det er mulig jeg er det. Det er overlevelse, og en mening om at hver enkelt har et ansvar selv som gjør at jeg har blitt det noen vil kalle kald. 

Jeg mener det er god hjelp og omsorg å få vite hvor man skal henvende seg. Vurderer du å ta livet ditt? Værsågod- her er telefonnummeret til Akutt psykisk helsehjelp. Skal vi ringe nå eller vil du  ta med telefonnummeret? 

Du synes naboen er urimelig som klager på bråk? Bråk mindre. Du synes du bor for langt fra barnas skole? Åja. 

Du er tom for mat og penger og har fire barn? For tredje måned på rad? Da blir det forvaltning framover. Vi vurderer i tillegg å melde fra til Barnevernet. 

Du har vondt i ryggen? Kontakt fastlegen.

Vi glemmer nok litt for ofte at folk har et selvstendig ansvar for eget liv. Det gjelder både å ta tak i eget liv, og å gjøre det beste ut av det man har.  Det er ikke alt som blir bedre av å snakke om det- igjen og igjen.

Jobber med noe annet nå, men litt beslektet område. Mange kollegaer har ikke bremset i tide. Noen er ofte sykemeldte, andre er uføre.

Anonymkode: d5adb...de7

  • Liker 3
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...