Hvorfor må livet være så trist og ensomt for menn med Asperger?

[AnonymBruker]

Nå er autisme arvelig. Veldig arvelig.  Omtrent 85% får barn med samme diagnose. Og det arves lettere fra far.

Nå er jeg mann, men samme gjelder hvis jeg skulle velge partner. Jeg har 3 barn uten diagnose av noe slag. Det er flaks, innser det.

Men hadde jeg eller min kone hatt adhd , add, autisme så er sjansen veldig stor for at jeg idag hadde  hatt 2-3 barn som ville kreve betydelig ressurser og oppfølging. 

Kanskje ville de fungert godt, kanskje ville de ikke hatt språk, kanskje ville de sittet for seg selv i barnehagen med hodetelefoner og ikke orket støy, og institusjon vært endestasjon når vi ikke orket mer.

Det ER synd på de som ender opp alene, men seriøst. Jeg ville ikke hatt barn med en partner hvor sjansen for autisme var 85%....

Man kan ikke forvente at noen med vilje faktisk gjør det. 

Anonymkode: 058ca...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er faktisk feil.

Anonymkode: a5772...86a

Det er faktisk riktig

https://aspergerinformator.com/2018/02/02/to-tredjedeler-er-ikke-i-jobb/

 

Når det gjelder hardcore autisme så er vel prosenten null, uten at jeg har noen kilde.

Anonymkode: 2703e...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

De fleste med autisme/aspergers er utenfor arbeidslivet, eller stuck på en institusjon. Du ser bare de 2-3 med suksess som sier "lol jeg har aspergers og se hva jeg har fått til". Bak dem står de 99,99% andre og lurer på hvordan man i det hele tatt kommuniserer med andre mennesker.

Anonymkode: 2703e...e91

Så polarisert er det ikke at kun 0,01 % med Asperger er i jobb. Men mange jobber deltid. Ihvertfall utenfor "nerdeyrkene". 

Anonymkode: fdc95...d67

[Julius Cæsar]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det er faktisk riktig

https://aspergerinformator.com/2018/02/02/to-tredjedeler-er-ikke-i-jobb/

 

Når det gjelder hardcore autisme så er vel prosenten null, uten at jeg har noen kilde.

Anonymkode: 2703e...e91

2 av 3 av de vi vet har autisme er ikke i jobb*. De med «hardcore autisme» er overrepresentert i statistikken

[apopo]

DelvisPresley skrev (7 timer siden):

Vet ikke om jeg har asperger, tror ikke det. Jeg er ganske fjern og drømmende, og sliter med å holde fokuset i samtaler. Syns generelt det er vanskelig å holde i gang en samtale. Har et lite behov for å være sosial.

Jeg er 38 og føler løpet er kjørt. Så å være 58 og føle slik må være kjipt. Det er vanskelig å forandre seg i den alderen, såpass ærlig må man kunne være. Å bli 58 er ikke noe jeg ønsker for meg selv.

Har ingen gode råd å komme med. Livet er ganske kynisk og brutalt mot oss som ikke er skreddersydd for samfunnet anno 2024.

58 år  er ikke undergrunnen. Og jo, du kan  forandre deg både som 38 åring og 58 åring

Endret 27. oktober av apopo

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 19.38):

Det jeg falt for ved han var at han var svært intelligent med en humor som reflekterte dette. Han var og er utrolig sexy, og han er genuint snill. Men hadde han ikke vært så deilig som han er, hadde jeg nok aldri gitt han en sjanse. Veien til hjertet mitt gikk først gjennom underlivet. 🤭🙈

Anonymkode: 8c82d...5d7

Hvis du snur kjønnene her så blir dette ganske kvalmende. "Ja jeg hadde nok aldri gitt henne en sjanse, men fitten var så god <3"

Anonymkode: db012...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvis du snur kjønnene her så blir dette ganske kvalmende. "Ja jeg hadde nok aldri gitt henne en sjanse, men fitten var så god <3"

Anonymkode: db012...00f

Det var snakk om hele utsendet.å menn sier det stadig vekk. 

Anonymkode: 73d92...c1f

[DelvisPresley]

apopo skrev (34 minutter siden):

58 år  er ikke undergrunnen. Og jo, du kan  forandre deg både som 38 åring og 58 åring

Altfor mange i min familie som har dødd før fylte 58 og mye tidligere. Statistisk sett har man levd 3/4 av livet, og det er hvis man er så "heldig" å nå gjennomsnittsalder.

Man må legge grunnlaget for et godt liv i 20-årene, ellers blir det vanskelig, om ikke umulig, å hente seg inn igjen.

Det er uansett vanskelig å forandre personlighetstrekk som ligger latent i oss. Man kan ikke bare legge fra seg sykdommer eller syndromer, og tro at man får et like bra liv med like mange muligheter som funksjonsfriske.

[Cornix]

Enn så lenge han er åpen om det hadde det ikke vært et "problem" for meg - da vet jeg årsaken til at han av og til kan fremstå "kald". Verre om det holdes skjult - da kan det lett tolkes som at han egentlig ikke er interessert. 

[apopo]

DelvisPresley skrev (8 timer siden):

Altfor mange i min familie som har dødd før fylte 58 og mye tidligere. Statistisk sett har man levd 3/4 av livet, og det er hvis man er så "heldig" å nå gjennomsnittsalder.

Man må legge grunnlaget for et godt liv i 20-årene, ellers blir det vanskelig, om ikke umulig, å hente seg inn igjen.

Det er uansett vanskelig å forandre personlighetstrekk som ligger latent i oss. Man kan ikke bare legge fra seg sykdommer eller syndromer, og tro at man får et like bra liv med like mange muligheter som funksjonsfriske.

Vet ikke med deg, men jeg var ikke så smart i 20 årene, så grunnlaget var ikke helt der da. Mye har forandret seg siden da, og jeg har gjort flere endringer.  

Også flere, for eksempel tidligere rusmisbrukere, må "starte på ny " senere i livet.

 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke mann, men jeg har asperger og har ikke sjans til å finne meg en mann. Men jeg synes ikke livet er trist allikevel. Når man oppdager at noe ikke blir som man håpet, så er det en sorg. Men på et eller annet tidspunkt må man gå videre og prøve å finne noe annet å fokusere på. Jeg har noen venner jeg omgås, og hobbyer jeg trives med. Og så liker jeg å reise. Det hjelper på selvtilliten også, å erfare at man klarer seg alene uansett hvor i verden man er. Har du ikke noe som kan gi mening i livet ditt? Hva med å prøve noen nye hobbyer?

Anonymkode: 0c575...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er ikke mann, men jeg har asperger og har ikke sjans til å finne meg en mann. Men jeg synes ikke livet er trist allikevel. Når man oppdager at noe ikke blir som man håpet, så er det en sorg. Men på et eller annet tidspunkt må man gå videre og prøve å finne noe annet å fokusere på. Jeg har noen venner jeg omgås, og hobbyer jeg trives med. Og så liker jeg å reise. Det hjelper på selvtilliten også, å erfare at man klarer seg alene uansett hvor i verden man er. Har du ikke noe som kan gi mening i livet ditt? Hva med å prøve noen nye hobbyer?

Anonymkode: 0c575...2db

Er det noe navn for den feminine utgaven av MGTOW bevegelsen.  Menn som har gitt opp å bli funnet gode nok for damer og føler seg " frigjort " fra jakten.

Selvrealisering på egne premisser, uten tanke på finne seg en partner

Ser ut som du har landet i samme sporet?

Anonymkode: 058ca...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er det noe navn for den feminine utgaven av MGTOW bevegelsen.  

Anonymkode: 058ca...a02

Er helt vanlig singel. 

Anonymkode: fdc95...d67

[AnonymBruker]

Kan fortelle litt om en venn av meg som har Aspergers syndrom.

Han er en veldig intelligent person som er utrolig dyktig innen sitt felt. Han er helt lusen på intervjuer, men klarer seg som regel likevel fordi han har masse kontakter innen sin bransje, og er ettertraktet. Likevel flakser han mye mellom ulike jobber, både i Norge og i utlandet. Han klarer liksom ikke å roe seg noe sted.

Sånn er det innen kjærlighetslivet, også. Det mangler ikke på interesse fra damer, men han går lei. Føler at de forlanger for mye av ham (når de bare ønsker et helt vanlig forhold), han har ikke behov for å sitte med en dame i armkroken til stadighet, han må drive med sine ting, sine hobbyer, reiser, masse jobbing. Han er veldig selvstendig. drar på masse reiser alene, tror han ville blitt grundig lei om han skulle ha med seg en familie, og dra på en vanlig familietur.

Jeg skjønner helt hun som skrev tidligere i tråden at mannen levde i sin egen boble. Sånn er min venn, også. Han har lite interesse for hva andre foretar seg, og om han kjeder seg, stikker han bare.

Det er så rart, - han er et så fint menneske, men også en kjempestor egoist på enkelte områder. Ingen lagspiller...

 

Anonymkode: b1719...7d0

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et langt forhold med en som har høytfungerende autisme. Fant det ikke ut før etter 6 år sammen. Dette forholdet ødela meg skikkelig! Jeg går fortsatt i terapi, og jeg blir sliten bare av tanken på å være i et forhold igjen.

det er kanskje noe annet om personen vet at han er autist og er nogenlunde selvbevisst. Men basert på egne erfaringer hadde jeg løpt i motsatt retning. Beklager 😞 

Anonymkode: e3a45...2d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 Dette forholdet ødela meg skikkelig! Jeg går fortsatt i terapi

Kan du forklare hvordan det ødela deg? Ga han deg ikke nok oppmerksomhet? Eller ville han kanskje ikke godta ditt perspektiv på ting?

Anonymkode: db012...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du forklare hvordan det ødela deg? Ga han deg ikke nok oppmerksomhet? Eller ville han kanskje ikke godta ditt perspektiv på ting?

Anonymkode: db012...00f

Det er komplisert… følte meg ikke forstått, ble ikke møtt på mine ønsker og behov, følte meg ensom… den emosjonelle kontakten manglet liksom. Han tok aldri initiativ til sex. Det var noen småløgner stadig vekk, selv om han mener selv at han aldri har løyet. Jeg følte meg gaslighta flere ganger, men tror det er at hans oppfatning av ting er så fjern fra min. Jeg skjønte ikke hva som skjedde innimellom.

Han er veldig snill, og jeg tror han aldri mener å være slem. Aldri blitt så mye såra i et forhold. Han var ikke så flink til å gi komplimenter, men negative tilbakemeldinger var han veldig flink på.

jeg følte meg tappa for energi. Følte meg ikke elsket. Det var håpløst å ta opp ting med han. Han tok alt som kritikk, og reagerte veldig sterkt. 0 selvinnsikt! Jeg holdt på å bli sprø 😭

Anonymkode: e3a45...2d8

[AnonymBruker]

TS, du må fokusere på hva du kan tilby en kvinne. 

Hvis du ser på deg selv som en helt gjennomsnittlig kjedelig mann som man i tillegg skal ta ekstra hensyn til fordi du har Asberger, glem det. 

Om du f.eks. ser på deg selv som en skikkelig snill fyr som er god på å lage mat og som genuint ønsker å ha en lykkelig kjæreste, hjelper det nok mye. 😊

Mange kan se forbi diagnosen, men det må jo være noe å tiltrekkende å forelske seg i. 

Anonymkode: de104...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 16.39):

Jeg føler at det ikke er noe håp. Som mann med Asperger, har jeg innsett at vi bare ikke har sjans på "markedet". Det er som om vi er usynlige. Kvinner ønsker menn som kan navigere sosialt, som kan sjarmere, som kan forstå uuttalte signaler og forventninger. Dette er ting som vi med Asperger sliter med å forstå, enda mer å utføre i praksis.

Og før noen kommer med den typiske kommentaren om at "du kan jo finne en kvinne med Asperger", så er det ikke så enkelt. Jeg har vært mange år på Asperger-forum, og det er helt tydelig: Kvinner med Asperger ønsker seg ofte en partner uten diagnosen, en som kan være deres "normale" kompass i en sosialt forvirrende verden. Dermed står vi tilbake uten alternativer. Vi er de som blir igjen alene.

En undersøkelse fra Danmark viste at mer enn 70 % av voksne menn med Asperger er enslige, uten partner eller barn. Det sier jo sitt, gjør det ikke? For mange av oss betyr dette å leve uten den livsgleden og tilhørigheten som et kjærlighetsforhold kan gi. Det er som om vi er dømt til å være alene, uten den typen menneskelig forbindelse som andre tar for gitt.

Hvorfor må livet være så trist? Hvorfor må vi føle oss uønsket, uelsket, og uverdige av kjærlighet bare fordi vi tenker og fungerer annerledes?

Det føles som vi er fanget i et samfunn som ikke har plass for oss, hvor vi aldri kan passe inn. Og ærlig talt, som 58-åring, jeg begynner å miste troen på at det noen gang vil forandre seg.

Anonymkode: 2caa2...12e

Et annet menneske kan ikke gjøre livet ditt mindre trist. I såfall kun midlertidig. Parforhold er slitsomt og ikke så fantastisk som du skal ha det til. 
 

Skaff deg dyr, de kan gjøre deg lykkelig

Anonymkode: b1b21...522

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2024 den 16.39):

Jeg føler at det ikke er noe håp. Som mann med Asperger, har jeg innsett at vi bare ikke har sjans på "markedet". Det er som om vi er usynlige. Kvinner ønsker menn som kan navigere sosialt, som kan sjarmere, som kan forstå uuttalte signaler og forventninger. Dette er ting som vi med Asperger sliter med å forstå, enda mer å utføre i praksis.

Og før noen kommer med den typiske kommentaren om at "du kan jo finne en kvinne med Asperger", så er det ikke så enkelt. Jeg har vært mange år på Asperger-forum, og det er helt tydelig: Kvinner med Asperger ønsker seg ofte en partner uten diagnosen, en som kan være deres "normale" kompass i en sosialt forvirrende verden. Dermed står vi tilbake uten alternativer. Vi er de som blir igjen alene.

En undersøkelse fra Danmark viste at mer enn 70 % av voksne menn med Asperger er enslige, uten partner eller barn. Det sier jo sitt, gjør det ikke? For mange av oss betyr dette å leve uten den livsgleden og tilhørigheten som et kjærlighetsforhold kan gi. Det er som om vi er dømt til å være alene, uten den typen menneskelig forbindelse som andre tar for gitt.

Hvorfor må livet være så trist? Hvorfor må vi føle oss uønsket, uelsket, og uverdige av kjærlighet bare fordi vi tenker og fungerer annerledes?

Det føles som vi er fanget i et samfunn som ikke har plass for oss, hvor vi aldri kan passe inn. Og ærlig talt, som 58-åring, jeg begynner å miste troen på at det noen gang vil forandre seg.

Anonymkode: 2caa2...12e

Det jeg slet mest med da jeg var sammen med en mann med Asberger, var følelsen av å ta vare på en ekstra forvokst sønn. Han evnet ikke å samarbeide om arbeidsoppgavene og ‘klikket’ om ting ikke ble gjort på hans måte. Han hadde også problemer med følelsesregulering og ble fort stresset på en sint måte. Det verste var at han stadig sa sårende ting til meg fordi han ikke hadde filter på hva som er upassende å si. En ting å være ærlig, men det må da være måte på. Eksen min hadde aldri gått til psykolog eller fått diagnosen i helsevesenet, men det var så åpentlyst. Han hadde aldri fullført vgs og levde av tullejobber. Han hadde fotografisk hukommelse og kunne fødselsdatoen på alle han kjente OG møtte. Dvs alles venners venner, kolleger, slektninger ++. Fødselsdatoen deres var noe av det første han spurte folk om da han møtte dem første gang. Og da husket han den for alltid. Som jo var temmelig spesielt i seg selv😅

Ba ham teste seg på nett og han fikk veldig høyt score. Han ville likevel ikke utredes.

Nå er det 25 år siden og mulig han har blitt utredet siden den gang. Men vet han ikke jobber per i dag og har vært singel siden. Da jeg gjorde det slutt, rett og slett fordi han behandlet meg dårlig. Så sa han at han nok aldri ville møte noen å bli glad i igjen. Da sa jeg ærlig at det trodde jeg han ville. Men da måtte han jobbe med seg selv og trene opp empatien sin. Ikke minst øve seg på hva man sier og ikke. 
 

Dette er nok eneste riktige oppskriften for deg også. Vi har alle våre svakheter. Noen sterkere enn andre. Det er ikke bare folk innen autismespekteret som sliter i kjærlighetslivet. Men vi må jobbe med oss selv. Vi må være reflekterte og lytte til andre og lære.

Anonymkode: 63dfa...633