Er du dårlig på å regulere negative følelser?

[AnonymBruker]

Hvordan takler du motgang i livet? At noen ikke er enig med deg politisk? Kritikk? Mellommenneskelige relasjoner? Stressfull hverdag? Blir du lett sint, sur, lei deg, frustrert, nervøs, sjalu, osv.? Synes temaet er kjempeinteressant 😃 Har hatt noen "aha-opplevelser", både på meg selv, men også på andre mennesker opp gjennom. Hadde vært gøy å høre andres erfaringer; kanskje du har vært/er i nær relasjon med noen du anser dårlig på å regulere følelser? Eller har du selv slitt, eller sliter med det? Kanskje du har noen tips for andre som leser dette? ☺️ Et ganske "løst" tema, så tenker det er rom for mange meninger og synspunker 😊

Jeg har selv, blant annet, vært ganske flink til å bli sur og frustrert hvis ting ikke har gått slik jeg planla det. Og de følelsene kunne gjerne sitte i litt lengre en nødvendig, (stakkars samboeren min 😢). Jeg har en søster som har ganske like reaksjoner som meg, og det endte med at jeg "møtte meg selv i døra" engang vi bodde sammen (som voksen). Tenkte rett og slett, "sånn vil jeg faen ikke være" 🤯 Har etter dette blitt mye mer bevist på mine egne handlingsmønster, og synes det har vært veldig lærerikt! Føler jeg selv har blitt mer åpen og vel i meg selv. Klisjé-ordtaket "det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det" tenker jeg gir mye mening i mange sammenhenger 😃

Anonymkode: 7eab6...827

[AnonymBruker]

Bryr meg egentlig ikke 

Anonymkode: 55a31...0b9

[Sparkling_Pink]

Jeg skjønner egentlig ikke hva du spør etter. Jeg har gått i 12 år med en fullstendig overregulering av følelsene mine. Kjemper meg ut av det på andre året. Jeg har på den positive siden kommet meg gjennom mange svært tøffe tak. Jeg har hatt problemer med å gjøre meg forstått i en mengde situasjoner hvor jeg har pratet med nokså flat affekt, jeg skal ikke bryte det mønsteret, jeg planlegger å tilgi meg selv at det i lang tid kommer til å være det første jeg gjør, så håper jeg at jeg har mot til å rette på meg selv i samtid.

Ved hjelp av først og fremst vennene mine har jeg takket motgang relativt bra. Jeg får dessverre en del plager av stress, så foreløpig funker jeg kun begrenset i helt stressfrie miljøer. Det er veldig vanskelig for meg å vite hva et passe utfordrende nivå er for å bygge meg opp, og derfor skorter det på hva jeg kan kommunisere. Det er da ekstra frustrerende at når jeg først får til å si ifra, at det kan bli oversett eller misforstått. Det får meg til å tro at jeg ideelt sett skulle hatt en faglig kontakt som kunne kommet med anbefalinger og dyttet meg i retninger hvor jeg kommer meg raskere. For øyeblikket er jeg kun informert av tidligere behandling, min erfaring og at jeg er nysgjerrig av meg.

[AnonymBruker]

Jeg tenker generelt sett at en diskusjon blir intressant når to stk har forskjellige meninger og er nyskjerrig på hva den andre mener fordi de ønsker å lære og ikke "vinne" det å ha rett. Som regel synes jeg folk bare ønsker å ha rett. 

Når man ha med noen som er rigid og egen så blir det vanskelig å ha en god diskusjon fordi de ønsker ikke å lære.

Noen er uenig bare fordi de ikke liker en. Noen er uenig fordi de vil krangle. Da orker jeg ikke å diskutere. 

 

Anonymkode: 6398b...aa8

[AnonymBruker]

At noen ikke er enige i en diskusjon, det betyr da ingenting?

Men ellers, så kan jeg jo være litt nede iblant.

Noe jeg har blitt veldig bevisst på, er at jeg er litt deprimert de første dagene jeg har mens, og dårlig på å regulere negative følelelser. Så om jeg da føler meg veldig lei meg for et eller annet med han jeg holder på med, så det ikke dagen å ta det på. Pust med magen og sov på det noen dager og se om det føles like ille da. Det har vært en ganske dyrekjøpt lærdom faktisk.

Anonymkode: bf4dd...c51

[AnonymBruker]

Man må ihvertfall gi plass til å gi en person tid til å regulere seg. Har opplevd at noen mener de kan behandle meg som luft, uten respekt osv , og så at jeg da skal fortsette å smile og være regulert. Snakk om selvinnsikt! Alle trenge litt tid på å få regulert seg. Man må være raus på at folk har følelser, kan føle noe, trenger tid på regulering. Og ha selvinnsikt på hvordan man fremstår med egen oppførsel. Og gir man ikke respekt kan man heller ikke forvente å få respekt. 

Anonymkode: 6398b...aa8

[AnonymBruker]

Jeg var det. Traumer fra barndom og foreldrene mine lærte meg aldri å regulere følelsene mine på en sunn måte.

Men jeg gjorde noe med det og er blitt utrolig flink til det. Det tar tid! Øvelse! Feil! og mengdetrening. Er så og si helt kurert i dag.  

Anonymkode: c549b...26c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt et godt liv til nå hva gjelder relasjoner med andre. Later som ingenting i hverdagen og er verdens beste skuespiller, men kan bli veldig lei meg innimellom. Er alltid blid og hyggelig mot andre selv om jeg innerst inne føler meg totalt mislykka. Drømmer om en livspartner, men det finnes ingen for meg, og det er det vanskelig å akseptere.

Anonymkode: 56c74...453

[Andrine&]

Ja jeg er dårlig på det. Det har vært mye vold i oppvekst og iøpet av livet. Har forsøkt å få hjelp men det er nyttesløst. Har blitt for gammel til å tro på en endring så jeg er kun alene hjemme uten kontakt med andre, da får jeg ingen ubehagelige opplevelser med andre mennesker. 

[AnonymBruker]

Ja, tar alle negative følelser som at jeg har gjort noe feil og at deg er noe galt med meg og at alle andre oppfører seg subtilt kjipe fordi jeg er irriterende… 

Anonymkode: fffc8...827

[AnonymBruker]

Jeg har i voksen alder skjønt hvorfor reaksjonsmønsteret mitt er som det er, i det minste, og trener den dag i dag på å regulere og prosessere på en mer sunn måte. Gamle meg tok alt negativt veldig bokstavelig, fikk helt  oppheng og tok alt som selvkritikk - min feil, min feil, min feil.

Men alt er ikke min feil, jeg er bare vokst opp med to foreldre som ikke hadde et stort barneønske og synes jeg var til bryderi, så alt det ubeleilige med å ha barn ble i deres øyne mine, personlige feil. 

Sånt er litt vanskelig å riste av seg, spesielt siden jeg ikke tok til fornuft og skjønte greia før jeg ble voksen selv. Jeg er fremdeles litt sånn "unnskyld for at jeg eksisterer" i møte med mennesker, og har fremdeles oppheng på negativitet og kan tolke ting i verste mening. Unngår politiske diskusjoner pga det, for er noen uenig, klarer jeg ikke skille sak og - vel - meg. 

Det er en prosess! 😊

Jeg har i hvertfall lært én viktig ting: om mulig, spis mat FØRST, reager etterpå 😂

Anonymkode: 0f84c...d0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2024 den 23.59):

Hvordan takler du motgang i livet? At noen ikke er enig med deg politisk? Kritikk? Mellommenneskelige relasjoner? Stressfull hverdag? Blir du lett sint, sur, lei deg, frustrert, nervøs, sjalu, osv.? Synes temaet er kjempeinteressant 😃 Har hatt noen "aha-opplevelser", både på meg selv, men også på andre mennesker opp gjennom. Hadde vært gøy å høre andres erfaringer; kanskje du har vært/er i nær relasjon med noen du anser dårlig på å regulere følelser? Eller har du selv slitt, eller sliter med det? Kanskje du har noen tips for andre som leser dette? ☺️ Et ganske "løst" tema, så tenker det er rom for mange meninger og synspunker 😊

Jeg har selv, blant annet, vært ganske flink til å bli sur og frustrert hvis ting ikke har gått slik jeg planla det. Og de følelsene kunne gjerne sitte i litt lengre en nødvendig, (stakkars samboeren min 😢). Jeg har en søster som har ganske like reaksjoner som meg, og det endte med at jeg "møtte meg selv i døra" engang vi bodde sammen (som voksen). Tenkte rett og slett, "sånn vil jeg faen ikke være" 🤯 Har etter dette blitt mye mer bevist på mine egne handlingsmønster, og synes det har vært veldig lærerikt! Føler jeg selv har blitt mer åpen og vel i meg selv. Klisjé-ordtaket "det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det" tenker jeg gir mye mening i mange sammenhenger 😃

Anonymkode: 7eab6...827

Ke merker at jeg kan være dårlig på å regulere sinne, særlig i forhold til moren min. Noen ganger føler jeg også at svigermor sier og gjør ting bare for å irritere meg. Vet ikke hvorfor det fortsatt er sånn. Men uevnaødrene pg yngre blir jeg aldri sint, men særlig babyboomere og eldre kvinner som ikke er villig til å lese/ studere har jeg trøbbel med🤣

Anonymkode: f87fa...b77

[AnonymBruker]

Jeg er veldig dårlig på det for tiden. 

Jeg er autist. En konsekvens av det er at jeg har veldig lav stress-terskel. Jeg har også sanseprosesseringsproblemer, sliter med rigid tankegang, er veldig avhengig av rutiner og planer, osv. 

Jeg fikk diagnosen i voksen alder, etter at jeg fikk barn - og en av årsakene til at jeg endte opp hos DPS var nettopp dette at jeg plutselig slet noe helt forferdelig med å regulere negative følelser. 

Jeg hadde ikke noe særlig vansker med dette før jeg fikk barn. Men med barn ble det mye mindre søvn, mye mer sanseinntrykk jeg ikke kunne "rømme" fra, vanskelig å planlegge, mye uforutsette ting som skjedde hele tiden, osv. Og det resulterte i at jeg gikk rundt og var kronisk overstimulert og stresset og helt på tuppa, og ikke klarte å regulere meg. 

Nå vet jeg hva det kommer av, og kan da lettere forebygge, tilrettelegge, osv, så jeg får det bedre, og da også lettere klarer å regulere følelsene mine. 

Anonymkode: c3b0c...517

[AnonymBruker]

Fight, flight or freeze.

 

Anonymkode: dc113...ca4

[exictence]

Jeg skifter ofte i følelsesregisteret, svinger opp og ned veldig. Jeg er ikke god til å regulere dem inni meg. Men jeg tror jeg er veldig god på å regulere dem til uttrykk til omverdenen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.10.2024 den 14.02):

Jeg var det. Traumer fra barndom og foreldrene mine lærte meg aldri å regulere følelsene mine på en sunn måte.

Men jeg gjorde noe med det og er blitt utrolig flink til det. Det tar tid! Øvelse! Feil! og mengdetrening. Er så og si helt kurert i dag.  

Anonymkode: c549b...26c

Kan du være litt mer konkret? For oss som ønsker å komme oss dit du er, hvertfall nærmere. Og som har prøvd alt....

Anonymkode: 5106d...e85