Hvorfor var folk lykkeligere før?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på 70-tallet med en hjemmeværende mor som hatet det. Hun hater livet sitt. Hatet at hun ikke hadde fått mulighet til å ta utdanning. Hatet at hun hadde blitt gravid og måtte gifte seg med faren min, som hun hatet.

Alle vi søsknene har psykiske skader etter den kjærlihetsløse oppveksten og mobbingen på skolen som aldri ble tatt tak i. 

Jeg er den eneste som kom meg ut av det med nogenlunde normalt funksjonsnivå, men jeg er jo da også god til å late som.

Aldri i livet om jeg hadde villet gå tilbake til den tiden.

Hadde jeg måttet levd et liv som moren min måtte hadde jeg skutt meg selv.

Anonymkode: 6799b...4d0

[Spiren]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Jeg tror at det skyldes at vi 24/7 sammenlikner oss selv og vårt indre liv mot fasaden til andre (som før bare var naboer og familie i nær krets). Nå får vi presset alternativer og forventninger til livet når vi sitter på do og scroller fra alle verdensdeler uten å ha kapasitet til å skille virkelighet og fantasi.

Ikke et øyeblikk fred for hjernen til å være i øyeblikket og verdsette livet og egne prestasjoner lenger. 

Vi blir bombardert med masse valgalternativer hele tiden for hver minste lille ting og sliter ut hjernekapasitet unødvendig på å analysere disse for å velge riktig. Vi prøver å fylle våre korte liv med så mye av frykt for å gå glipp av noe at vi blir syke av det.

Og noe vil vi gå glipp av. Det er fakta. Den tanken gjør oss motløse, tafatte og får oss til å søke trøst i enkle, midlertidige løsninger for å distrahere oss fra vår følelse av utilstrekkelighet. Vi peker på andre i desperasjon for å flytte fokus fra oss selv og får fingre pekt i retur. 

Plutselig er vi ikke bare redd for å ikke være nok. Vi føler at andre ser at vi ikke er nok. Stress og angst slår rot.

Og når vi søker hjelp får vi piller for det. Så kynisk dette innlegget ble 😅

 

Endret 17. oktober av Spiren

[AnonymBruker]

"Før i tiden", så tenker jeg kanskje på de som ble født rundt 1900, så mine oldeforeldre, for jeg kjenner til historien deres. Jeg vet at de hadde gård og dreiv jordbruk og de hadde absolutt ikke mye å rutte med. Det gikk nok stort sett i sild og potet til middag. Det var tungt manuelt gårdsarbeid på hele familien fra morgen til kveld. Jeg er usikker på hvor lykkelig de var må jeg helt ærlig si, men er ganske sikker på at vi som kan velge livet vårt selv har det mye bedre enn dem, og vi har ekstremt mye mer fritid. 

Anonymkode: b6726...384

[AnonymBruker]

Hadde småbarn på 80- tallet. Jobbet deltid. En fin tid for meg. Den store forskjellen er vel at jeg hadde hovedsakelig arveklær og arveleker til barnet. Arvet klær selv også. Møblene våre var også brukt eller arvet. Vi sparte  der vi kunne. Var sjelden hos frisør. Gikk ut å plukket bær. Saftet og syltet. I dag vil de fleste ha alt nytt. Selv små barn har merkeklær. Feriene våre var å besøke, og å ha besøk, av familie. Men jeg blir jo minstepensjonist pga redusert arbeid, og er skilt fra barnas far. Han blir ikke minstepensjonist. Tenker noe var bedre før, og noe var verre. Men folk i dag har mye større krav mht. klær, møbler, ferier osv. Så en del av stresset lager man selv.

Anonymkode: 6d44b...0ec

[AnonymBruker]

Jdz skrev (45 minutter siden):

Jeg vet ikke når "i gamle dager" var, men arbeidsbelastningen er jo mindre i dag enn den var for 40 år siden. Vi jobber mindre og tjener mer, og vi har mye større kjøpekraft. Samtidig har teknologisk utvikling gjort at mye vi brukte tid på i gamle dager behøver vi faktisk ikke å bruke tid på i dag. Du trenger faktisk ikke gå på butikken en gang, du kan få alt levert på døra.

Begge mine foreldre jobbet da jeg var barn på tidlig 80-tall og det var virkeligheten for de fleste andre jeg kjente også. Ja, det kostet mindre å kjøpe bolig, men lønningene var lavere, rentene var høyere og den relative kjøpekraften var ingenting imot hva vi har i dag. Både barnehage og SFO kostet relativt sett mye mer da enn det gjør i dag.

Jeg synes også hele premisset for innlegget til TS er feil fordi jeg ikke har inntrykk av at folk lever slik TS beskriver. Folk er fortsatt sammen med familiene sine og folk spiser fortsatt middag sammen hver dag, det gjelder i alle fall alle jeg kjenner.

Personlig er jeg mer lykkelig i dag enn jeg noen gang har vært.

Jeg er imidlertid helt enig i at grådighets- og selvrealiseringsspiralen mange lever i, med det konstante jaget etter materiell velstand og glansbildeliv på sosiale medier, ikke fører noe godt med seg. Det som er så fantastisk er imidlertid at det er helt frivillig om man vil være med på denne karusellen.

Vi har for lengst meldt oss av. Vi tjener begge godt, men har null behov for stort hus, flotte biler eller et palass av en hytte på fjellet. ikke bruker vi sosiale medier heller og dette har hevet livskvaliteten vår betydelig. Vi reiser gjerne, men det er faktisk ikke så viktig lenger. Den beste tiden vi har er hjemme hos oss selv, omgitt av familie eller gode venner.

Det er faktisk fullt mulig å leve slik i 2024 også.

Jeg er uenig, synes arbeidsbelastningen er mye større i dag. Du nevner ikke trenger og gå på butikken, min første jobb var i butikk da « arbeidsavlastningen « var større. Det var så hyggelig. Vi var godt bemannet og hadde tid til pauser og småprat. Kundene hadde god tid og var blide og småpratet. Stamkunder kom innom med bakst og små julegaver. Tror netthandel har ødelagt den bransjen helt. 
Kjøpekraften på 80- tallet var ikke lav, og bolig som du nevner koster færre årslønner. Renta var skattefradrag. Vi brukte penger på andre ting, men kravene var ikke så høye. 
 

jeg synes premisset for innlegget til ts er godt, og jeg har inntrykk av at folk lever slik ts beskriver. Vi kjenner åpenbart ulike folk, og folk er også ulike. Jeg kjenner ingen som har tid til og spise middag sammen hver dag, men nå er ikke det og spise middag sammen hver dag definisjonen av lykke for alle heller. Jeg synes det er pussig at du ikke kjenner noen som jobber skift/ kveld / overtid og familier med barn med ulike fritidsaktiviteter på ettermiddagen, men sånne folk finnes altså. 
 

ja, det er helt frivillig om man vil være med på karusellen. Jeg blir allikevel påvirket av andres stress, selvom jeg ikke er den ivrigste « streberen “ . Det du startet med « trenger ikke gå på butikken engang « .. det og gå på butikken, som var koselig før er jo kjempe stress. Småprat har blitt til « lappen ? « , også må du skynde deg og komme deg  vekk for bak står noen og tripper utålmodig , og personen bak kassen må være effektiv for og nå dagens mål. Jeg synes det er godt gjort at du har meldt deg av 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Folk var ikke lykkeligere før. Så nusselig at du skriver politisk korrekt - "en forelder", når det i realiteten kun var damene. Familien hadde heller ikke noe særlig tid til hverandre, fordi mye av arbeidet som i dag gjøres av maskiner, måtte utføres manuelt. I tillegg hadde damene ingen egne penger, arbeidserfaring eller annet som gjorde at de kunne forlate voldelige, drikkfeldige eller utro menn. De måtte spørre mannen om penger til tamponger, mat, strømper og så videre. Noe så ydmykende. 

Anonymkode: 28fd8...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke hva i « gamle dager « er. Jeg tror folk var mer lykkelige når jeg var barn på 70 og 80 tallet. Jeg føler feilen er at vi ble for grådige. Mor jobbet deltid. 4 besteforeldre bodde i nærheten og hjalp til og var til stede. Livet var roligere. Vet at veldig mange i dag skylder på « skjerm «, men jeg er uenig i det, hamsterhjulet startet før skjerm, og skjerm og smartphone har gjort det enklere og mer effektivt og leve i dagens tempo. 
moren min beskriver småbarnsfasen som den lykkeligste tiden i livet sitt, hun var så rolig. Hun synes småbarnsforeldre i dag stresser så mye. Det er jeg enig i, men de har « ikke råd “ og være delvis eller helt hjemmeværende , og tid til og stå 2 timer i kø i banken og 2 timer og lage middag. I tillegg forandret besteforeldrene seg. I mine « gamle dager» når jeg var barn dro ikke besteforeldre til syden i 4 uker, de tok med barnebarna på hytta og telttur. De brukte tiden med familien, ikke alt mulig selvrealisering. 
Arbeidslivet har også endret seg. Nå går alt på tid og tall. Det er egentlig ikke rart flere blir syke og uføre. Jeg tenker tilbake til da jeg var ungdom og startet og jobbe og ung voksen i første fulltidsjobb. Vi tok ting i tempoet som var naturlig, hadde tid til litt pauser og å ha det hyggelig . 
folk er jo forskjellige , men jeg tror de fleste var lykkeligere før. Jeg føler rundt meg de siste 10 årene at alle bare pusser opp og bygger ut, ikke bare hjemme, men hytta de knapt har tid til og bruke også. Og det evige « syden « maset. 
jeg føler at vi har lurt oss selv. Både med at man trenger 2 fulle inntekter for i det hele tatt og kjøpe bolig. 
jeg har vært med. En ting jeg tenker på er hytteutviklingen. Jeg har , som de fleste andre bad på hytta med toalett, dusj og varmekabler. Jeg synes utedo er ekkelt. Jeg tror ikke jeg kunne vært lenger enn en helg på en hytte uten dusj. Allikevel, når jeg var barn og ungdom var det ikke noe problem med utedo og klutvask / bade i sjøen på samme hytta. Hva skjedde? Nøyaktig når ble utedo og klutvask ekkelt ? Vet ikke. Skulle ønske jeg bare hadde latt hytta være som i min barndom . 
Vi var 4 ungdom som sov i 2 køyesenger på et lite soverom. Utenkelig i dag? Men vi hadde det jo så bra. Og foreldre og besteforeldre tok det med ro. De drømte ikke om og bygge ut eller reise til syden, de bare nøt her og nå. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

Det er fordi barn ikke trenger å dusje hver dag. Voksne bør dusje oftere enn barna, da voksne har mensen, sex, svetter mye mer og har flere døde hudceller.

Anonymkode: 28fd8...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde småbarn på 80- tallet. Jobbet deltid. En fin tid for meg. Den store forskjellen er vel at jeg hadde hovedsakelig arveklær og arveleker til barnet. Arvet klær selv også. Møblene våre var også brukt eller arvet. Vi sparte  der vi kunne. Var sjelden hos frisør. Gikk ut å plukket bær. Saftet og syltet. I dag vil de fleste ha alt nytt. Selv små barn har merkeklær. Feriene våre var å besøke, og å ha besøk, av familie. Men jeg blir jo minstepensjonist pga redusert arbeid, og er skilt fra barnas far. Han blir ikke minstepensjonist. Tenker noe var bedre før, og noe var verre. Men folk i dag har mye større krav mht. klær, møbler, ferier osv. Så en del av stresset lager man selv.

Anonymkode: 6d44b...0ec

Nettopp. For sånne som meg, som ikke har noe familie her, og som derfor ikke kan arve noe fra noen, hadde dette vært ensomt og utrolig krevende økonomisk. Og det med minstepensjonist - selvfølgelig. Menn har alltid vært finansielle vinnere, på bekostning av kvinner. 

Anonymkode: 28fd8...c99

[AnonymBruker]

Druid skrev (1 time siden):

Jo, det er nostalgi : hva du beskriver, er glanspapir-forståelsen av fortiden, og realiteten var mye gråere. Mye mer tung realitet. 

Jeg har drevet med litt slektsgranskning, og det som FAKTISK var virkeligheten da, var noe folk flest i dag ikke vil bytte til. 

Og den store forskjellen er at man KAN "ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre.", noe få av våre forfedre kunne, og vi KAN bestemme mye av graden av "maraton av jobb, barnepass og tidsklemma."

Kommer litt an på hva som er « gamle dager « da. Nei, når man driver med slektsforskning eller leser historie, så er det klart at vi lever i en mye bedre tid. Når ts snakker om « middag rundt bordet « så tolket jeg det ikke som før andre verdenskrig egentlig, for spørsmålet var jo ikke om det ble middag 😅 . « gamle dager « burde vært mer presist , for vi diskutere ulikt i kommentarene. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Vet ikke helt om de hadde så himla mye mer tid før? Tenker det var en liten glanstid i etterkrigstiden men tenker man for hundre år siden jobbet både fedre og mødre hardt og ungene gikk mye på selvstyr... Men nå var det jo mer sånn landsbymentalitet at også andre voksne med letthet kunne bidra til å irettesette barn som ikke var deres og sånn. Tror kanskje man var mindre alene før. Nå er liksom kjernefamilien idealet. At den lille familien skal være en egen boble. Blir ensomt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes du romantisere hvordan det var tidligere. Den gang da kvinner var bundet til hjemmet uansett forhold. Uansett hvor mye kona eller ungene ble banka eller voldtatt. Uansett hvor alkoholisert de voksne var. Barna kunne gå for lut og kaldt vann, barn som kun skulle ses og ikke høres. Om koner som bruke hele dagen på å vaske klær, lage mat og stelle hus. Om hvor kummelige forholdene var. Om hvor mange som mista barn til noe så enkelt som diare.

Jeg har ingen tro på at de faktisk var lykkeligere før. Det var et annet syn på livet og eksistensen før.

 

Anonymkode: 413c3...f65

Hvilken tid snakker vi om ? 
det her høres jo ut som 1800- tallet. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[AnonymBruker]

Jeg er født i '72, og mitt erfaring er ikke at folk flest var lykkeligere (eller hadde mer tid) "før". Jeg hadde en topp lykkelig barndom, begge mine foreldre jobbet fullt og vel så det, jeg gikk i barnehage (og når man ikke hadde barnehageplass, et evig problem å skaffe gode nok dagmammaer, det gjaldt mest mine søsken). Mine foreldre slet seg nesten ut, særlig min mor. De drev med matauk, og bygde hus, i tillegg til fulltidsjobb og tre barn. Masse hygge, masse frihet for oss barna, masse strev. Vi hadde stor slekt vi hadde mye kontakt med, men de var ikke avlastning og barnevakt og til hjelp, de var kaffebesøk og en kilde til mer vask, bakst og stress, om enn hyggelig sådan (inkl. besteforeldre). Vi hadde råd til (ved hjelp av to års permisjon + ulønnet) at jeg var hjemme da barna var småbarn i hele fem år, og det helt uten at jeg måtte bruke tiden til å plukke bær og dyrke kjøkkenhage og poteter, ordne med veden og sy klær.
Jeg håper mine barn har en topp lykkelig barndom nå, det ser slik ut. På tross av "tidsklemma" spiser vi og har alltid spist middag og andre måltider sammen for eksempel. Og jeg tror mine foreldre stresset mer med all henting og levering (i barnehage i hvertfall, senere klarte vi oss selv) enn det vi gjorde i dag, med våre fleksible jobber. 

Eneste som virkelig var bedre før var skolestart når vi var 7, og kortere skoledager. Og ja, det fungerte fordi det var noen andre som hadde hjemmeværende mødre som tok i mot oss før og etter skolen i mangel av SFO, så der kan jeg gi ts rett. Men ting er virkelig ikke elendig i dag heller. Vil man jobbe deltid eller ta ulønnet permisjon har man anledning til det. 

Anonymkode: 0f21d...5d4

[AnonymBruker]

Stonegiant skrev (34 minutter siden):

 Har du noe dokumentasjon på at vi var lykkeligere før? Jeg synes det høres rart ut.

Jeg er i hvert fall evig glad for at jeg ikke er født tidligere enn det jeg er. Faktisk føler jeg ofte at jeg er født for tidlig. Verden blir bare bedre og bedre.

Det finnes neppe noen dokumentasjon på det, og lykke er jo individuelt. 
jeg er omvendt, jeg skulle ønske jeg var født en generasjon tidligere . Det er har jo vært en reise i økt velstand sammen med frihet. Samtidig er jeg glad for at jeg var født på 70- tallet og ikke i dag. Denne diskusjonen er ikke noe som kan dokumenters eller noe de finnes et fasitsvar på fordi lykke er individuelt. Jeg setter frihet høyt, og kunne ikke tegne meg og være barn eller ungdom i en tid uten frihet. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Var folk lykkeligere før da? At en forelder, alltid kvinnen, var hjemmeværende var helt vanvittig ødeleggende for likestillingen. Det førte til at kvinner måtte forbli i ulykkelige ekteskap fordi de ikke hadde egen inntekt og dermed ikke råd til å bo for seg selv og forsørge barna sine. Mennene var kanskje lykkeligere, som bare kunne tenke på jobb og hygge mens kona tok seg av hus, hjem og barn, men kvinnene var definitivt ikke lykkeligere. Jeg ser ingen som helst grunn til at kvinners lykke skal ofres for mennenes. 

Anonymkode: 7960c...929

Noen kvinner - ikke alle. Min mor levde drømmen som hjemmeværende med oss barna. Hun begynte å strikke babytepper og babyklær da hun var 15 år og hele livet gledet hun seg til å få mann, barn og hus. 

Jeg er vokst opp på 60- og 70-tallet og det var faktisk endel mødre som jobbet selvom de fleste var hjemmeværende. Folk var ikke så kravstore på den tiden. De sydde og strikket til barna - man kunne ikke bare kjøpe i butikken, det var altfor dyrt. Alle maten laget mor fra bunnen med råvarer fra nabogårdene. Mor handlet en gang i uken. Når det var slutt på frukten så måtte vi vente til det var handledag igjen. Lørdagsgodt hadde vi ikke, men mor bakte endel - husker at vi gjerne hadde en kake på søndager. 

Når jeg tenker tilbake så er det kun gode minner. Vi var fri, lekte ute fra morgen til kveld. Bygde hytter, bygde store byer i digre sandhauger - vi var aldri inne hos hverandre - alltid ute. Det eneste vi gikk på var speideren, alt annet var frilek ute: gjemmeleken, boksen av osv. Husker vi hoppet strikk i timevis, ble aldri leie. 

Det var lite sykdom, jeg husker at på min barneskole var det 1 elev som hadde astma, det var så sjeldent at det fremstod helt eksotisk. Kan ikke huske noen hadde allergi mot noe. 

Ingen gikk i barnehage - visste ikke engang at det eksisterte barnehager. 

Anonymkode: 79ba9...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er født i '72, og mitt erfaring er ikke at folk flest var lykkeligere (eller hadde mer tid) "før". Jeg hadde en topp lykkelig barndom, begge mine foreldre jobbet fullt og vel så det, jeg gikk i barnehage (og når man ikke hadde barnehageplass, et evig problem å skaffe gode nok dagmammaer, det gjaldt mest mine søsken). Mine foreldre slet seg nesten ut, særlig min mor. De drev med matauk, og bygde hus, i tillegg til fulltidsjobb og tre barn. Masse hygge, masse frihet for oss barna, masse strev. Vi hadde stor slekt vi hadde mye kontakt med, men de var ikke avlastning og barnevakt og til hjelp, de var kaffebesøk og en kilde til mer vask, bakst og stress, om enn hyggelig sådan (inkl. besteforeldre). Vi hadde råd til (ved hjelp av to års permisjon + ulønnet) at jeg var hjemme da barna var småbarn i hele fem år, og det helt uten at jeg måtte bruke tiden til å plukke bær og dyrke kjøkkenhage og poteter, ordne med veden og sy klær.
Jeg håper mine barn har en topp lykkelig barndom nå, det ser slik ut. På tross av "tidsklemma" spiser vi og har alltid spist middag og andre måltider sammen for eksempel. Og jeg tror mine foreldre stresset mer med all henting og levering (i barnehage i hvertfall, senere klarte vi oss selv) enn det vi gjorde i dag, med våre fleksible jobber. 

Eneste som virkelig var bedre før var skolestart når vi var 7, og kortere skoledager. Og ja, det fungerte fordi det var noen andre som hadde hjemmeværende mødre som tok i mot oss før og etter skolen i mangel av SFO, så der kan jeg gi ts rett. Men ting er virkelig ikke elendig i dag heller. Vil man jobbe deltid eller ta ulønnet permisjon har man anledning til det. 

Anonymkode: 0f21d...5d4

Jeg er født 2 år etter deg , og kjenner meg ikke igjen i noe av dette. Klær kjøpte vi i butikken , ja vi « ordnet « med veden da som nå. Vi måtte ikke plukke bær, dyrke kjøkkenhage og poteter, dette kunne vi kjøpe i butikken. Bestemoren min hadde bær og kjøkkenhage da, jeg tror hun syntes det var koselig. Jeg har også begynt og dyrke grønnsaker og plukke bær, en hyggelig greie jeg ikke hadde tid til da jeg var yngre. Hva er matauk? Det høres ut som du bodde på en gård nærmest samtidig som begge foreldre jobbet fullt? 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er fordi barn ikke trenger å dusje hver dag. Voksne bør dusje oftere enn barna, da voksne har mensen, sex, svetter mye mer og har flere døde hudceller.

Anonymkode: 28fd8...c99

Det eksisterte voksne før og? Jeg bygget ikke ut hytta ,som jeg kom med i eksempelet , før jeg kom i puberteten , så jeg også vært voksen på hytte uten dusj selv. 
så lurer jeg på hva du mener med « barn « , barn som leker skitner seg til på en annen måte enn voksne som har sex . Vi ble jo vasket etter at vi hadde vært ute og lekt hele dagen, i en balje eller klutvask. 

Anonymkode: 0b12a...b1a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg vokste opp på 70-tallet med en hjemmeværende mor som hatet det. Hun hater livet sitt. Hatet at hun ikke hadde fått mulighet til å ta utdanning. Hatet at hun hadde blitt gravid og måtte gifte seg med faren min, som hun hatet.

Alle vi søsknene har psykiske skader etter den kjærlihetsløse oppveksten og mobbingen på skolen som aldri ble tatt tak i. 

Jeg er den eneste som kom meg ut av det med nogenlunde normalt funksjonsnivå, men jeg er jo da også god til å late som.

Aldri i livet om jeg hadde villet gå tilbake til den tiden.

Hadde jeg måttet levd et liv som moren min måtte hadde jeg skutt meg selv.

Anonymkode: 6799b...4d0

Hørtes ut som hun var uheldig i valget av mann. Hun hatet faren din? Hvorfor lå hun med han og ble gravid med han?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Før i tiden", så tenker jeg kanskje på de som ble født rundt 1900, så mine oldeforeldre, for jeg kjenner til historien deres. Jeg vet at de hadde gård og dreiv jordbruk og de hadde absolutt ikke mye å rutte med. Det gikk nok stort sett i sild og potet til middag. Det var tungt manuelt gårdsarbeid på hele familien fra morgen til kveld. Jeg er usikker på hvor lykkelig de var må jeg helt ærlig si, men er ganske sikker på at vi som kan velge livet vårt selv har det mye bedre enn dem, og vi har ekstremt mye mer fritid. 

Anonymkode: b6726...384

Jeg tenker på folk som vokste opp på 50-, 60-, 70-, 80-tallet. Det var på den tiden folk var mest tilfredse og alle hadde gode fremtidsutsikter. Nå er toppen nådd for lengst, og fremtidige generasjoner vil ikke få det bedre enn foreldrene.

Anonymkode: 23401...f0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg er så lei av at folk i dag later som om vi har det så mye bedre enn før. Se deg rundt! Folk er slitne, stressede og føler seg stadig mer frakoblet fra både familien og seg selv. Har vi virkelig blitt lykkeligere, eller har vi bare blitt mer fanget av krav og forventninger som ikke engang gir oss det vi egentlig trenger?

I «gamle dager» var det vanlig at én forelder var hjemme og tok seg av barna. Enkelt, ikke sant? Men ikke bare det – det ga faktisk trygghet og stabilitet. Barna visste alltid at de hadde noen hjemme. Familien hadde tid til hverandre. Middag rundt bordet var en fast ting, og man hadde tid til å snakke sammen, le sammen, og leve et liv som ikke var fullt av konstant jag etter tid og penger. Det var en helt annen ro og samhold i hverdagen.

Nå skal begge foreldre jobbe 8–10 timer om dagen, barna sendes i barnehage før de knapt kan gå, og når man kommer hjem, er alle for slitne til å være ordentlig til stede. Vi setter ungene foran en skjerm, for det er alt vi orker. For ikke å nevne at vi må betale for alt dette – barnehage, SFO, matlaging på farten. Er det virkelig så mye bedre? Hva med de mentale kostnadene? Hvor mange familier brytes ikke ned fordi man rett og slett ikke har tid eller energi til å pleie forholdet?

Det handler ikke om nostalgi – det handler om at vi har mistet noe verdifullt. Det å være sammen, det å ha tid til hverandre, til å bygge relasjoner som varer. Kanskje er det på tide å ta en pause og reflektere litt over hva vi virkelig vil med livet vårt og familiene våre. Kanskje vi var lykkeligere før, da livet ikke var et maraton av jobb, barnepass og tidsklemma.

Hva synes dere?

Anonymkode: 23401...f0c

Jeg har samme oppfatning som deg! 

Anonymkode: 608f1...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen kvinner - ikke alle.

Anonymkode: 79ba9...561

At noen synes det var supert endrer ikke det faktum at det var en klamp om foten både for en hel haug enkeltkvinner og for likestilling generelt. For de som ønsker å leve som hjemmeværende er muligheten fremdeles der, men i det minste er det frivillig og ikke tvang. . Du husker det selvsagt som fantastisk, fordi du var barn og dermed ikke opplevde baksiden av det livet. Hva om din far døde eller foreldrene dine ble skilt? Hva skulle moren din levd av da? Og sykdom fantes absolutt, det ble bare ikke snakket om på samme måte. De som i dag ville fått bokstavdiagnoser ble sett på som enkle eller dumme. Du romantiserer noe voldsomt. Jeg kan ikke begripe at det finnes mennesker som deg som framsnakker det å være tvunget til en tilstedeværelse innenfor husets fire vegger uten å ha det minste mulighet til å kunne jobbe eller ha en selvstendig inntekt

Anonymkode: 7960c...929