Broren min stiller ikke opp for vår syke mor

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er noe dement selv og har angst og hun bor i omsorgsbolig. Jeg er også alene med to barn og full jobb. Jeg er eneste nære pårørende her. Jeg har ikke mulighet til å stille opp daglig for å hjelpe. Hun trives og er trygg der hun bor. 
Når har du egentlig tid til det når man ikke er hjemme fra jobb før tidligst kl 17 og har barn? Kommunen overlater oppgavene til de pårørende men det er ikke din oppgave å stå for all omsorg og pleie. Det var annerledes før i tiden da storfamilien bodde sammen og mor ikke hadde 100 prosent jobb utenfor hjemmet . 

Anonymkode: b3cf5...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

TS : Tusen takk for veldig gode råd og kloke betraktninger. Jeg er langt på vei enig i det du skriver. Jeg håper etterhvert på dagavlastning. Hun er angstpreget og fikk en stund angstdempende. Da var hun veldig mye bedre. Så fikk hun det for seg at denne medisinen ikke var bra for henne og sluttet å ta den. Da ble det verre igjen. Slik jeg forstår det virker angsten negativt inn på demensen.

Det er mamma det er synd på, dette hun som er syk - og pappa som sliter seg ut for å gi henne omsorg. Jeg stiller opp alt det jeg kan og har også tatt omsorgspermisjon enkelte dager. Jeg opplever at broren min ikke går inn i situasjonen, og lever i en slags fornektelse, og ønsker seg tilbake til det som engang var. DET forstår jeg. Han er en ressurssterk person. Jeg hadde forventa at vi stiller opp for hverandre slik vi alltid har gjort i vår familie, men nå føler jeg det slik at han har dumpa ansvaret på pappa og delvis på meg. Jeg ønsker å snakke med han ordentlig om situasjonen, slik at vi søsken i fellesskap kan finne gode løsninger for å ivareta våre foreldre. 

 

Anonymkode: 0faae...1f2

Hva slags utfordringer er det faren din har som gjør at han ikke klarer å ta vare på konen sin? Dere er til og med to stk, men fremdeles blir belastningen for stor for dere to i følge deg.

Anonymkode: 77214...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er eldste datter i en søskenflokk på tre. Vi er i førtiåra. Mamma har blitt syk og trenger mye hjelp, men ikke syk nok til å få hjelp fra hjemmesykepleie. Mye faller på pappa, og på meg som bor i nabohuset. 
 

Jeg stiller opp det jeg kan. Jeg har en lederjobb en time unna. Lillebror bor på andre siden av landet. Men mellomste bror, bor en time unna. 
 

Han stiller ganske enkelt ikke opp. Han er irritert over mammas sykdom, fordi barna ikke kan være hos besteforeldrene som før. Han synes det er for langt og vil ikke kjøre på dagstur i helgene og gjør seg vanskelig fordi det ikke lenger går at han overnatter. Det er ikke lenger for han, enn hva jeg kjører hver dag på jobb. Meget overkommelig avstand.
 

 Vi har hatt flere samtaler om dette. Da virker det som han forstår, men så er vi like langt igjen. Han ser bare egne behov og hva han nå ikke kan gjøre (komme på besøk og ferie, få barnevakt) som før. Det er selvsagt en sorg for han ( og meg), men realiteten er slik den er. Han er umoden og det virker som han ikke aksepterer situasjonen - selv om vi har snakket om dette. 
 

Sykdommen vil bli verre. Behovet for at vi avlaster pappa vil øke.
 

Noen som har erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 0faae...1f2

Han høres ut som en egoistisk bror, hoff, hvilken sykdom har din mor ? 

Anonymkode: 1e257...680