Broren min stiller ikke opp for vår syke mor

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dårlig gjort av broren din. Glad jeg og min bror samarbeidet godt om daglig besøk og hjelp til min mor de siste årene før hun døde. Selv om hun hadde hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Det er godt å tenke på at vi stilte opp, nå som hun er borte ❤️

Anonymkode: 84e80...166

Det er trist når det er slik! Besøker han henne ikke engang, heller??

Jeg bruker 1,5 time hver vei til og fra jobb, likevel har jeg reist halvannen time om kvelden for å hjelpe til hos mine besteforeldre. Minste jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 8ce04...8d6

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (20 minutter siden):

Det som kanskje blir litt vanskelig for deg og de som er tett på å se er om ikke sykdommen kanskje har kommet lenger enn dere tror?

Jeg er nok broren din i mange sammenligninger. Vår gjenlevende forelder har slik jeg oppfatter det langt fremskredet demens og er både krevende å være med og ikke lenger den personen den en gang var. Mens for de søskenene mine som er der regelmessig så oppleves personen som nesten den samme, men har begynt å få noen dårlige dager. Sist jeg var på besøk alene (for noen år siden) så prøvde vedkommende å lure meg til å hjelpe til med å rømme fra sykehjemmet. Vedkommende kjente meg heller ikke igjen, og lagde et følelsesmessig helvette når jeg skulle gå. Dette ser ikke mine søsken like godt og har mange forklaringer på feil medisiner den gangen, lite søvn og generelt bare en dårlig dag. Og det kan godt være. Men for meg var det et helvette å gå igjennom det der.

Noe som har ført til at jeg ikke lenger går på besøk alene. Og jeg stoler ikke på deres vurdering rundt opplevd helsetilstand lenger.

Og jeg erfarer at dette ikke er uvanlig rundt hos andre heller. Folk sier det kanskje ikke direkte selv, men de jeg snakker med når det kommer til egne foreldre, sykdom, helsetilbud, kommune, økonomi og søsken så går det ofte i det samme. En eller to av søskenene har tettere relasjon enn resten, og de ender ofte opp med den tette oppfølgingen og daglige hjelpen. Samtidig har de ofte en helt annen opplevelse av hvor alvorlig fremskredet sykdommen er og mener ofte at det ikke er så ille som de som kanskje ser personen sjeldnere.

Jeg forstår at dere føler på et behov for å hjelpe. Men husk at hjelp kan være mye forskjellig. Jeg vil råde dere til å være litt mer edruelige i vurderingen av hvor langt hun er kommet i sykdomsforløpet og pushe på mer ressurser fra kommune nå, enn dere kanskje tror hun trenger. Det vil som du erfarer ta tid å få hjelp og støtte på plass og jo lengre tid dere lar det ta jo senere inn kommer hjelpen. Og når den først kommer inn vil ofte overgangen for henne (og hennes ektefelle) være stor og sårt. Og vanskeligere å takle. I tillegg vil dette gå ut over far deres som i stede for å faktisk fungere i hverdagen og leve noelunde normalt nå er fengslet hjemme og kanskje ender som syk på det alene.

Et tilbud jeg vet fungerte godt for farmor (gikk bort for mange år siden) var dagtilbud på et lokalt aktivitetssenter. Da ble hun fulgt dit av noen hun kjente og så ble hun gradvis mer og mer kjent med de som var der og andre kunne da la hun være der i mange timer og på den måten få fri og avlasting. Men jeg hører ofte at det ikke er aktuelt hos mange fordi de mener sykdommen ikke er så langt fremskredet. Og når først virkeligheten slår inn så er ikke lenger et slikt dagtilbud et reelt alternativ og man må gå for full omsorgsbolig eller plass på sykeheim. Noe som da vil være en større overgang for alle involverte.

Bare en tanke det kan være verdt å ta med seg.

Og dere har sikkert tenkt på dette, men husk å få på plass fremtidsfullmakt og testamentet. For begge foreldrene.

TS : Tusen takk for veldig gode råd og kloke betraktninger. Jeg er langt på vei enig i det du skriver. Jeg håper etterhvert på dagavlastning. Hun er angstpreget og fikk en stund angstdempende. Da var hun veldig mye bedre. Så fikk hun det for seg at denne medisinen ikke var bra for henne og sluttet å ta den. Da ble det verre igjen. Slik jeg forstår det virker angsten negativt inn på demensen.

Det er mamma det er synd på, dette hun som er syk - og pappa som sliter seg ut for å gi henne omsorg. Jeg stiller opp alt det jeg kan og har også tatt omsorgspermisjon enkelte dager. Jeg opplever at broren min ikke går inn i situasjonen, og lever i en slags fornektelse, og ønsker seg tilbake til det som engang var. DET forstår jeg. Han er en ressurssterk person. Jeg hadde forventa at vi stiller opp for hverandre slik vi alltid har gjort i vår familie, men nå føler jeg det slik at han har dumpa ansvaret på pappa og delvis på meg. Jeg ønsker å snakke med han ordentlig om situasjonen, slik at vi søsken i fellesskap kan finne gode løsninger for å ivareta våre foreldre. 

 

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er trist når det er slik! Besøker han henne ikke engang, heller??

Jeg bruker 1,5 time hver vei til og fra jobb, likevel har jeg reist halvannen time om kvelden for å hjelpe til hos mine besteforeldre. Minste jeg kan gjøre. 

Anonymkode: 8ce04...8d6

Han har vært innom to- tre ganger siden mai. 

Anonymkode: 0faae...1f2

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS : Tusen takk for veldig gode råd og kloke betraktninger. Jeg er langt på vei enig i det du skriver. Jeg håper etterhvert på dagavlastning. Hun er angstpreget og fikk en stund angstdempende. Da var hun veldig mye bedre. Så fikk hun det for seg at denne medisinen ikke var bra for henne og sluttet å ta den. Da ble det verre igjen. Slik jeg forstår det virker angsten negativt inn på demensen.

Anonymkode: 0faae...1f2

Er hun fortsatt samtykkekompetent?

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er mamma det er synd på, dette hun som er syk - og pappa som sliter seg ut for å gi henne omsorg. Jeg stiller opp alt det jeg kan og har også tatt omsorgspermisjon enkelte dager. Jeg opplever at broren min ikke går inn i situasjonen, og lever i en slags fornektelse, og ønsker seg tilbake til det som engang var. DET forstår jeg. Han er en ressurssterk person. Jeg hadde forventa at vi stiller opp for hverandre slik vi alltid har gjort i vår familie, men nå føler jeg det slik at han har dumpa ansvaret på pappa og delvis på meg. Jeg ønsker å snakke med han ordentlig om situasjonen, slik at vi søsken i fellesskap kan finne gode løsninger for å ivareta våre foreldre. 

Anonymkode: 0faae...1f2

Det hadde åpenbart vært det beste. Men det er ingen selvfølge at det er mulig. Men du kan ikke fortsette i samme sporet og forvente et annet resultat samtidig som du blir skuffet og forbannet over at ting er likt. Det vil bare gjøre det verre for deg.

Du opplever det nok sånn at han har dumpet dette over på deg og faren deres, og latt dere stå med alt. Men kan du være åpen for at han ikke har ment det sånn?

[fru Alving]

Snublefot62 skrev (20 minutter siden):

Er hun fortsatt samtykkekompetent?

 

Det hadde åpenbart vært det beste. Men det er ingen selvfølge at det er mulig. Men du kan ikke fortsette i samme sporet og forvente et annet resultat samtidig som du blir skuffet og forbannet over at ting er likt. Det vil bare gjøre det verre for deg.

Du opplever det nok sånn at han har dumpet dette over på deg og faren deres, og latt dere stå med alt. Men kan du være åpen for at han ikke har ment det sånn?

Det er vel snakk om en som kanskje ikke ser lenger enn sine egne behov.

Nei han mener kanskje ikke å dumpe ting i fanget på de andre, men de er jo realiteten at det er sånn det blir. Hvis jeg deler en tomannsbolig med felles hage og snømåking  så er det jo realiteten at om en av oss som eier boligen ikke tar sin del av dugnad så blir det mer igjen på den andre.

Og det å være pårørende er en form for dugnad. Man må ikke ta ansvar som pårørende, men da blir det mer igjen på de andre som faktisk gjør det

[Snublefot62]

fru Alving skrev (Akkurat nå):

Det er vel snakk om en som kanskje ikke ser lenger enn sine egne behov.

Nei han mener kanskje ikke å dumpe ting i fanget på de andre, men de er jo realiteten at det er sånn det blir. Hvis jeg deler en tomannsbolig med felles hage og snømåking  så er det jo realiteten at om en av oss som eier boligen ikke tar sin del av dugnad så blir det mer igjen på den andre.

Og det å være pårørende er en form for dugnad. Man må ikke ta ansvar som pårørende, men da blir det mer igjen på de andre som faktisk gjør det

Joda, men vi kan ikke vite hva som ligger bak.

Jeg for min del, i mitt eksempel, har opplevd en helt annen oppvekst enn mine søsken og har en elendig relasjon til vår gjenlevende forelder. Samtidig topper det seg med mange stressfaktorer og traumer knyttet til barndommen som gjør det umulig for meg å gjennomføre et vanlig besøk slik de andre klarer.

For de opplevdes dette som at jeg var følelsesløs, kald, respektløs og egoist. En misforståelse vi fikk ryddet oppi fordi jeg har vært åpen om dette de siste årene. Men før dette klarte jeg ikke å sette ord på det men opplevde det fortsatt likt. Og kanskje broren her i dette tilfellet også har det sånn? Jeg vet ikke. Ingen av oss kan vite.

Men det jeg med sikkerhet vet er at det hjelper ofte lite å fortsette i samme spor og tankesett og samtidig forvente nye resultat. Broren får ikke TS gjort noe med. Uansett hvor kjipt det er. Så kanskje en må tenke nytt?

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (28 minutter siden):

Er hun fortsatt samtykkekompetent?

 

Det hadde åpenbart vært det beste. Men det er ingen selvfølge at det er mulig. Men du kan ikke fortsette i samme sporet og forvente et annet resultat samtidig som du blir skuffet og forbannet over at ting er likt. Det vil bare gjøre det verre for deg.

Du opplever det nok sånn at han har dumpet dette over på deg og faren deres, og latt dere stå med alt. Men kan du være åpen for at han ikke har ment det sånn?

Rent juridisk ja. I praksis; nei.

Jeg er naturligvis åpen for det, at han ikke mener å dumpe dette over på pappa og meg. Det er det å ta inn over seg realitetene jeg ikke når fram med, at det er så ille som det faktisk er. 
TS

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Pensjonister i dag sitter så fint i det at de kan kjøpe seg praktisk bistand i hverdagen. Så kan familien være familie, og dekke de sosiale behovene. Men her virker det som om bror ikke er innstilt på det heller?

Anonymkode: 0688e...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Pensjonister i dag sitter så fint i det at de kan kjøpe seg praktisk bistand i hverdagen. Så kan familien være familie, og dekke de sosiale behovene. Men her virker det som om bror ikke er innstilt på det heller?

Anonymkode: 0688e...519

Det er stort sett de sosiale behovene som er problemet. Hun trenger selskap og tør ikke være alene i det hele tatt. Hun greier ikke konsentrere seg om bøker og håndarbeid og andre hobbyer som før. 

Mamma er minstepensjonist. 

TS.

Anonymkode: 0faae...1f2

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Rent juridisk ja. I praksis; nei.

Jeg er naturligvis åpen for det, at han ikke mener å dumpe dette over på pappa og meg. Det er det å ta inn over seg realitetene jeg ikke når fram med, at det er så ille som det faktisk er. 
TS

Anonymkode: 0faae...1f2

Vel, rent juridisk vil dette kunne bli et problem om kort tid. Jeg ville fått ordnet med fremtidsfullmakt snarest om dette ikke er på plass. Det kan forsåvidt være for sent allerede.

Og når vi allerede har slått fast at hun i praksis ikke er samtykkekompetent, og ektefellen er utslitt, kanskje det må sterkere lut til en at du og søskenene dine setter seg ned og snakker om gamle dager?

Tilbake til eksempelet mitt så var det nesten ordrett det ene søskenet mitt ville at jeg skulle gjøre ovenfor forelderen vår. "Stikk innom og ta vedkommende ut på en luftetur. Det har vedkommende godt av og så får samboer litt fri". Det var virkeligheten til søskenet mitt. Og vedkommende trodde genuint at dette var ok. Men forelderen vår var ikke forelderen jeg husket. Og vedkommende husket heller ikke meg hele tiden. Blandet meg blant annet med de andre søskenene. Og i 80km/t prøvde vedkommende å hoppe ut av bilen for å stikke av fordi vedkommende skulle F ikke tilbake. Nå var nok mitt eksempel litt i det øvre sjiktet på hva folk kanskje opplever, men poenget mitt er at søsken kan ha veldig ulik oppfattelse av hva som trengs og hva som er realiteten. Der du kanskje takler besøkene fint men blir slitt ut av å ha det konstant hengende over deg, så kan broren din ha kjempestore utfordringer med besøkene og håndterer det med å ikke forholde seg til noe.

For når du beskriver besøkene hans så tolker jeg det dit at han blir veldig praktisk fokusert og at du mener det er feil og ikke det som trengs. Kanskje du har rett, men kanskje det er den eneste måten han og takler å stille opp på.

[AnonymBruker]

Kristin70 skrev (1 time siden):

Jeg synes det er utrolig frekt av deg å forsøke å bagatallisere TS beskrivelse av morens tilstand. Kan du ikke bare legge til grunn at situasjonen faktisk er så ille som TS beskriver? 

Jeg bagatelliserer ikke tilstanden, jeg sier at søster og far kan ikke kreve at bror skal avlaste dem - de må finne andre løsninger. Mor er dement og kan ikke få lov å bestemme at ingen utenfra kan hjelpe, når det trengs mer hjelp.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vi prøver er å yte henne omsorg og gi pappa avlastning mens vi venter på avklaring på helsevesenet. Og at vi er flere som deler på dette. Selvsagt kan ikke dette fortsette i det uendelig- men det er nå det er akutt krise der familien må stille opp. Det går ikke an å forklare en dement person at hun må godta ting. Hun forstår ikke at hun er syk og kan ikke ta vare på seg selv.  Det jeg ønsker er at min bror kan komme et par ganger i måneden feks i helgene og noe oftere i skoleferien, og være noen få timer. Er det urimelig og kontrollerende? Javel.

Anonymkode: 0faae...1f2

Du må gjerne ønske det, men du har ingen rett til å kreve eller forvente det. Din mor er ikke din brors ansvar. Ikke ditt heller, men du velger tydeligvis å ta på deg ansvar, mens din bror ikke velger det.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS - ønsker å presisere at jeg ALDRI har kjeftet på ham. 
Pappa har prøvd på sin ekstremt forsiktige måte å snakke med han om hva som trengst. Vi søskenene har snakket sammen mange ganger, og det er nok ikke slik som mange her tror at storesøster bestemmer. Resultatet er, at de gangene han kommer på besøk for å avlaste, så skjærer det seg. Han er mest fokusert på hva han kan gjøre når han er der (kan mamma aktivisere 10-åringen eller kan hun ikke?), altså for seg selv.  Jeg er bare sliten og det er pappa også. Å sitte ned rolig sammen med henne et par timer og snakke om gamle dager eller gå en liten tur, er det HUN trenger. 

Anonymkode: 0faae...1f2

Full medlidenhet for at dere er slitne, fortvilte, frustrerte, at dette både er logistikk stress og en stor sorg, og at det er vanskelig å få den hjelpen man har krav på fra det offentlige. Men det er helt urimelig å skyve dette over på sin ene bror (den andre var smart og bosatte seg tydeligvis langt nok unna til å slippe å ansvarliggjøres for at søster og far er slitne…?)

Anonymkode: 0ae9f...667

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (2 minutter siden):

Vel, rent juridisk vil dette kunne bli et problem om kort tid. Jeg ville fått ordnet med fremtidsfullmakt snarest om dette ikke er på plass. Det kan forsåvidt være for sent allerede.

Og når vi allerede har slått fast at hun i praksis ikke er samtykkekompetent, og ektefellen er utslitt, kanskje det må sterkere lut til en at du og søskenene dine setter seg ned og snakker om gamle dager?

Tilbake til eksempelet mitt så var det nesten ordrett det ene søskenet mitt ville at jeg skulle gjøre ovenfor forelderen vår. "Stikk innom og ta vedkommende ut på en luftetur. Det har vedkommende godt av og så får samboer litt fri". Det var virkeligheten til søskenet mitt. Og vedkommende trodde genuint at dette var ok. Men forelderen vår var ikke forelderen jeg husket. Og vedkommende husket heller ikke meg hele tiden. Blandet meg blant annet med de andre søskenene. Og i 80km/t prøvde vedkommende å hoppe ut av bilen for å stikke av fordi vedkommende skulle F ikke tilbake. Nå var nok mitt eksempel litt i det øvre sjiktet på hva folk kanskje opplever, men poenget mitt er at søsken kan ha veldig ulik oppfattelse av hva som trengs og hva som er realiteten. Der du kanskje takler besøkene fint men blir slitt ut av å ha det konstant hengende over deg, så kan broren din ha kjempestore utfordringer med besøkene og håndterer det med å ikke forholde seg til noe.

For når du beskriver besøkene hans så tolker jeg det dit at han blir veldig praktisk fokusert og at du mener det er feil og ikke det som trengs. Kanskje du har rett, men kanskje det er den eneste måten han og takler å stille opp på.

Gode poeng. Takk for at du er ærlig. Fremtidsfullmakt må ordnes .Ts.

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Du kan faktisk ikke forvente noen ting. Hva om du hadde vært enebarn ? Hva om foreldrene dine hadde vært barnløse ? Bruk energien din på og få hjelp fra kommunenen. Hjemmesykepleier, vaskehjelp osv. For alles del. 
synd det tar så lang tid , mine fikk med det samme de ble sendt hjem. 
 

Anonymkode: 640f8...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er stort sett de sosiale behovene som er problemet. Hun trenger selskap og tør ikke være alene i det hele tatt. Hun greier ikke konsentrere seg om bøker og håndarbeid og andre hobbyer som før. 

Mamma er minstepensjonist. 

TS.

Anonymkode: 0faae...1f2

Hei,

Synes du får ufortjent mye pes her, sannsynligvis av folk lik din bror. 

Her er vi 4 søsken - hvorav jeg bor nærmest og fikk nylig servert " ja men du har bodd nærmest derfor har det blitt mest på deg de siste årene" når jeg etterlyser resten av flokken. Jeg i likhet med deg pendler flere timer hverdag, og er da altså 40 ++ timer i uken langt vekke, men er fortsatt den som er innom 2-4 ganger i uken for praktisk hjelp, avlastning osv.

De andre bor praktisk talt like nært i realiteten, altså vi alle bor innenfor et par km.... 

Jeg tror også i hvertfall 2 av mine søsken ikke gidder forholde seg til det og bare ønsker "gode tider". For de kan stelle i stand store prosjekter, familie tilsettinger. Uten og nødvendigvis forstå at før/under/ etter arbeidet med den syke foreldren koster ekstremt mye for de som må ta den biten. 

Og nei dette er ikke en "storesøster" greie, jeg er minst selv og fra meg og eldste i flokken( som ikke deltar) er det 20 år. Det triste er at mine søsken har fått nytt så godt av våre foreldre. Masse hjelp, oppfølging med hus, barn og livet forøvrig. Jeg som minst derimot gikk rett fra å være ungdom til å måtte ta dette ansvaret. Ingen av de andre som ser at den kanskje er sår og hvor vanvittig heldig de har vært som har fått tiår på tiår med gode år og foreldre som kunne være med på husbygging, barnepass, flytting, kjøring og det som er. 

Føler seriøst og oppriktig med deg, for det er jævlig å være den ene som ender opp med et ansvar man strengtatt ikke har hatt lyst til. 

For meg er løsningen og melde meg mer og mer ut av hele familien. Reise bort til jul, tilbringe sommer borte fra familestedet, ikke komme i familie tilsettinger osv. Slik at de er nødt til å stille mere opp og at de får mest mulig tid på tomannshånd til å innse hvor ståa er. Om det funker kan vell diskuteres, for jeg er jo fortsatt den som er innom 2-4 ganger i uke av ren samvittighet i det daglige, men det gir meg i hvertfall en form for avlastning.

 

Anonymkode: f0368...739

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du må gjerne ønske det, men du har ingen rett til å kreve eller forvente det.

Anonymkode: 0ae9f...667

Det er forskjell på å kreve noe og forvente noe. Broren er ikke juridisk forpliktet til å stille opp, men for mange er det en moralsk forpliktelse. 

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hva om du hadde vært enebarn ? Hva om foreldrene dine hadde vært barnløse ?
 

Anonymkode: 640f8...f13

Det blir jo helt irrelevant, da er det ingen å rette forventningen mot. 

[fru Alving]

Snublefot62 skrev (1 time siden):

Joda, men vi kan ikke vite hva som ligger bak.

Jeg for min del, i mitt eksempel, har opplevd en helt annen oppvekst enn mine søsken og har en elendig relasjon til vår gjenlevende forelder. Samtidig topper det seg med mange stressfaktorer og traumer knyttet til barndommen som gjør det umulig for meg å gjennomføre et vanlig besøk slik de andre klarer.

For de opplevdes dette som at jeg var følelsesløs, kald, respektløs og egoist. En misforståelse vi fikk ryddet oppi fordi jeg har vært åpen om dette de siste årene. Men før dette klarte jeg ikke å sette ord på det men opplevde det fortsatt likt. Og kanskje broren her i dette tilfellet også har det sånn? Jeg vet ikke. Ingen av oss kan vite.

Men det jeg med sikkerhet vet er at det hjelper ofte lite å fortsette i samme spor og tankesett og samtidig forvente nye resultat. Broren får ikke TS gjort noe med. Uansett hvor kjipt det er. Så kanskje en må tenke nytt?

Der kan selvfølgelig tenkes at det ligger mer bak her. Kanskje broren til ts har vært utsatt for dårlig behandling hjemme eller har traumer slik du har. Og da kan jeg forstå at det ikke er så fristende å stille opp for gamle og syke foreldre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er eldste datter i en søskenflokk på tre. Vi er i førtiåra. Mamma har blitt syk og trenger mye hjelp, men ikke syk nok til å få hjelp fra hjemmesykepleie. Mye faller på pappa, og på meg som bor i nabohuset. 
 

Jeg stiller opp det jeg kan. Jeg har en lederjobb en time unna. Lillebror bor på andre siden av landet. Men mellomste bror, bor en time unna. 
 

Han stiller ganske enkelt ikke opp. Han er irritert over mammas sykdom, fordi barna ikke kan være hos besteforeldrene som før. Han synes det er for langt og vil ikke kjøre på dagstur i helgene og gjør seg vanskelig fordi det ikke lenger går at han overnatter. Det er ikke lenger for han, enn hva jeg kjører hver dag på jobb. Meget overkommelig avstand.
 

 Vi har hatt flere samtaler om dette. Da virker det som han forstår, men så er vi like langt igjen. Han ser bare egne behov og hva han nå ikke kan gjøre (komme på besøk og ferie, få barnevakt) som før. Det er selvsagt en sorg for han ( og meg), men realiteten er slik den er. Han er umoden og det virker som han ikke aksepterer situasjonen - selv om vi har snakket om dette. 
 

Sykdommen vil bli verre. Behovet for at vi avlaster pappa vil øke.
 

Noen som har erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 0faae...1f2

Erfaringen min er : søsken med vondt i vilja, bedrer seg lite. 

Ville kontaktet 3.instans . Altså kommunal hjelp ❤

Anonymkode: 50e6c...7a2

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor broren din ikke kan overnatte hos foreldrene? Det hadde jo vært det beste..

Anonymkode: 75620...432

[AnonymBruker]

Kristin70 skrev (4 timer siden):

Det er forskjell på å kreve noe og forvente noe. Broren er ikke juridisk forpliktet til å stille opp, men for mange er det en moralsk forpliktelse. 

 

Det blir jo helt irrelevant, da er det ingen å rette forventningen mot. 

Jeg synes ikke det er irrelevant, man får ikke barn for og kunne rette forventninger mot dem som voksne heller. 
 

ja, for mange er det sikkert en moralsk forpliktelse , det er vel det for ts. Det blir helt feil for meg. Vi stiller opp for våre foreldre så mye vi kan og VIL uten og slite oss ut, men de tar jo imot offentlig hjelp da. Hadde de « forventet « så mye hadde jeg/ vi gjort som broren til ts. 
for alt jeg vet bosetter barna mine seg langt unna, skal jeg da forvente og minne dem om den « moralske forpliktelsen « når jeg blir eldre? Nei, kan ikke forventer ingenting . Jeg fikk barn med forventninger fra meg om og gi dem en god oppvekst. 

Anonymkode: 640f8...f13

[AnonymBruker]

Hadde absolutt ikke ødelagt mitt søskenforhold pga dette. Man vet ikke alt om alle, du er en ressurssterk person som orker å ha en lederjobb en time unna hjemmet samtidig som du har barn. Personlig hadde jeg ikke hatt overskudd til det du krever av din bror. Du har også valgt å bo i nabohuset og dermed sikkert hatt mye avlastning fra dine foreldre ift egne barn opp igjennom. 
Hva konkret er det de trenger? Kan ikke foreldrene dine betale for tjenester? Kan ikke fastlegen skrive ut angstmedisiner? Kan de flytte i en enkel leilighet? Er din far oppegående så kan vel han organisere dette? Du sier jo din mor blir stresset av din brors personlighet og det han gjør, er det såå viktig at han kommer? Husk at foreldrene dine er voksne folk, og med mindre de er demente må de ta egne valg for sine liv sammen. Velger de å ikke flytte i en lettstelt leilighet? Velger de å ikke ha vaskehjelp eller få mat kjørt hjem? Er de veldig fattige, så kan kanskje dere søsknene spleise på slike praktiske ting (framtil de har skaffet seg et enkelt sted å bo). 

Anonymkode: 8293a...5ce