Broren min stiller ikke opp for vår syke mor

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her. Vi er i prosess med helsevesenet, men det tar så uhorvelig med tid. Det er NÅ og fremover mot jul vi virkelig trenger å være flere. Mamma vil IKKE ha besøk, og besøksvenn utgår derfor. Hun er sjukt angstete, og avviser alle som tar kontakt. Jeg tror hun merker selv at hun fungerer dårlig og vil skjule dette ved hjelp av å isolere seg. Vi har purret mange ganger på legen, men dette tar tid. 

Broren min kan absolutt overnatte hos meg, men da blir jeg hotellvertinne og får heller ikke den avlastningen JEG trenger. Pappa og jeg er kjempeslitne, men broren min greier ikke å se forbi egne behov (han vil helst dra på jakt og dumpe tiåringen hos meg eller foreldrene våre). De få gangene han kommer, kjører han på med store prosjekt (ommøblering! grillfest i nabolaget! tømming av garasjen!), som stresser mamma noe helt forferdelig. Jeg har snakket med han om dette MANGE ganger, men han GREIER ikke å yte det mamma trenger: at han sitter sammen med henne, er rolig, snakker om det hun er interessert i, enkelt husarbeid, gå en liten tur. Broren min er lærer og har feks alltid fri i skoleferiene, noe vi andre ikke har.

Det må en ny voksenprat til, men jeg veit ikke hvordan lenger.

Anonymkode: 0faae...1f2

Du høres ekstremt kontrollerende ut, og fullstendig urimelig.

Hvis min demente mor nektet all hjelp utenfra hadde hun fått gråte litt av angst mens pappa hentet posten og dro på butikken. Du og faren din kommer til å bli utbrent, og løsningen er ikke å også ødelegge livet til broren din. Det trengs en voksenprat, men ikke med broren din! Du og faren din trenger en realitetsorientering, og moren din trenger hjelp til å godta at besøksvenn er alternativet per nå.

Anonymkode: 0ae9f...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du høres ekstremt kontrollerende ut, og fullstendig urimelig.

Anonymkode: 0ae9f...667

Broren høres ikke egnet ut som lærer om han er det. Synes Ts har rett jeg, og broren er lat.

Anonymkode: ed229...678

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du høres ekstremt kontrollerende ut, og fullstendig urimelig.

Hvis min demente mor nektet all hjelp utenfra hadde hun fått gråte litt av angst mens pappa hentet posten og dro på butikken. Du og faren din kommer til å bli utbrent, og løsningen er ikke å også ødelegge livet til broren din. Det trengs en voksenprat, men ikke med broren din! Du og faren din trenger en realitetsorientering, og moren din trenger hjelp til å godta at besøksvenn er alternativet per nå.

Anonymkode: 0ae9f...667

Jeg synes det er utrolig frekt av deg å forsøke å bagatallisere TS beskrivelse av morens tilstand. Kan du ikke bare legge til grunn at situasjonen faktisk er så ille som TS beskriver? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du høres ekstremt kontrollerende ut, og fullstendig urimelig.

Hvis min demente mor nektet all hjelp utenfra hadde hun fått gråte litt av angst mens pappa hentet posten og dro på butikken. Du og faren din kommer til å bli utbrent, og løsningen er ikke å også ødelegge livet til broren din. Det trengs en voksenprat, men ikke med broren din! Du og faren din trenger en realitetsorientering, og moren din trenger hjelp til å godta at besøksvenn er alternativet per nå.

Anonymkode: 0ae9f...667

Det vi prøver er å yte henne omsorg og gi pappa avlastning mens vi venter på avklaring på helsevesenet. Og at vi er flere som deler på dette. Selvsagt kan ikke dette fortsette i det uendelig- men det er nå det er akutt krise der familien må stille opp. Det går ikke an å forklare en dement person at hun må godta ting. Hun forstår ikke at hun er syk og kan ikke ta vare på seg selv.  Det jeg ønsker er at min bror kan komme et par ganger i måneden feks i helgene og noe oftere i skoleferien, og være noen få timer. Er det urimelig og kontrollerende? Javel.

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Kristin70 skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er utrolig frekt av deg å forsøke å bagatallisere TS beskrivelse av morens tilstand. Kan du ikke bare legge til grunn at situasjonen faktisk er så ille som TS beskriver? 

Tusen takk ❤️ TS.

Anonymkode: 0faae...1f2

[fru Alving]

Kristin70 skrev (1 minutt siden):

Jeg synes det er utrolig frekt av deg å forsøke å bagatallisere TS beskrivelse av morens tilstand. Kan du ikke bare legge til grunn at situasjonen faktisk er så ille som TS beskriver? 

Situasjonen er nok så ille som hun beskriver, det tror jeg på. Men løsningen er kanskje anderledes.

Til TS, det er helt vanlig at noen voksne barn tar mer ansvar, og da særlig døtre. Det viser seg jo og at helsevesenet tar mindre ansvar for eldre som har en voksen datter. Så du er ikke alene om dette. Men jeg forstår det er tøft!

Jeg synes at du skal stille mer krav til hjelp fra det offentlige, og at din mor faktisk må tillate hjelp fra andre enn dere nærmeste.  

Broren din tar ikke ansvar tydeligvis, det er ikke sikkert det hjelper å snakke mer med ham, han velger her den enkle utveien og holder seg unna. siden han ikke har det like tett innpå så forstår han kanskje ikke alvoret eller realitetene. Hvis han hele livet har vært litt bortskjemt, så er det kanskje noe som fortsatt henger igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Noen som har erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 0faae...1f2

Du får si at om han ikke kan bidra, må dere leie hjelp og da blir arven tilsvarende mindre. Se om det kan motivere han.

Anonymkode: 77214...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo det har man faktisk, de fleste har hatt foreldre som har stått på for dem gjennom hele deres liv, det minste man kan gjøre er å være der for dem de normalt sett få årene de trenger deg tilbake. Noe annet er veldig egoistisk og uempatisk. 

Anonymkode: 4b89f...64e

Nei man har ikke ansvar for sine foreldre. Foreldrene har et ansvar for barna de setter til verden for de har et valg. Ingen som velger å bli født.

Og så er det jo med dette som alt annet at man høster som man sår.

Anonymkode: 7b9a5...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det vi prøver er å yte henne omsorg og gi pappa avlastning mens vi venter på avklaring på helsevesenet. Og at vi er flere som deler på dette. Selvsagt kan ikke dette fortsette i det uendelig- men det er nå det er akutt krise der familien må stille opp. Det går ikke an å forklare en dement person at hun må godta ting. Hun forstår ikke at hun er syk og kan ikke ta vare på seg selv.  Det jeg ønsker er at min bror kan komme et par ganger i måneden feks i helgene og noe oftere i skoleferien, og være noen få timer. Er det urimelig og kontrollerende? Javel.

Anonymkode: 0faae...1f2

Om det er urimelig eller ikke, blir underordnet når din bror ikke vil. Og du ender opp med å bruke tid og krefter på å få din bror til å ville, i stedet for å for eksempel ha kapasitet til å hente deg inn.

Jeg skjønner at det er sårt og oppfattes urettferdig, men du har forsøkt å snakke med din bror, og det ble ingen endring. Noen ganger må man bare legge fra seg ting man ikke får endret og gjøre noe med de tingene man kan, i stedet for å la de tingene man uansett ikke får endret dra seg under. 

Jeg skjønner dine følelser, men du får ikke endret et annet, voksent menneske. I stedet for å be ham hjelpe til, ville jeg snakket med ham om hvordan situasjonen. At du fant mor gråtende da far gikk ut med posten. At hun av og til får panikk. At hun sier hun ikke vil ha besøk, uten å fortelle ham hva han skal gjøre. Fortelle hvor sliten du og far er, uten å legge føringer på ham. Du har fullt innsyn i situasjonen, han har neppe det, og man kan fort bli vrang når noen forteller en hva man skal gjøre. Og særlig når det også er en bror til, som ser ut til å være helt unntatt alt dette fordi han bor lengre unna. 

Lykke til, det er tungt når nærmeste pårørende utvikler demens. Jeg håper dere får hjelpen dere alle trenger ❤️ 

Anonymkode: 9488a...675

[AnonymBruker]

Høres ut som om det ligger mye bak her. Trist at moren deres har blitt syk. Det betyr ikke at alle behøver å miste seg selv og slite seg ut av den grunn. Åpenbart er du misfornøyd med hva og hvordan han gjør ting, de gangene han kommer også. Ser for meg at mye kritikk og irettesettelse bidrar til at han ikke ønsker å komme eller hjelpe til mer. 
 

Du oppfører deg som om du har svaret og løsningen på alt. Alle bør danse etter din pipe. Men dette fungerer ikke for deg selv en gang. Og du kan ikke bestemme hvordan andre skal være. 
 

De aller fleste eldre blir skrøpeligere og dårligere med tiden. 
Norlandia tilbyr en del private tjenester man kan betale for. Blant annet avlastning for pårørende og sosialt samvær. 
 

Det finnes ulike hjem for demente, hvor det er tilsyn og sosial kontakt med andre. 
 

Ja det er vanvittig vanskelig å nå frem i jungelen når en har fått helseproblemer som gir mye begrensinger. Har erfaring fra det selv. Vanvittig frustrerende. Politikerne har dessverre kuttet og kuttet i tjenester i åresvis for å «spare penger». Dette går ut over mange. 
 

Når det er sagt syns jeg ikke det er rettferdig at all frustrasjonen rettes mot broren din. Dette er da ikke hans skyld. Han har forsøkt, og jeg antar han har gode intensjoner når det gjelder moren deres han også. 

Anonymkode: 9c7be...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo det har man faktisk, de fleste har hatt foreldre som har stått på for dem gjennom hele deres liv, det minste man kan gjøre er å være der for dem de normalt sett få årene de trenger deg tilbake. Noe annet er veldig egoistisk og uempatisk. 

Anonymkode: 4b89f...64e

Det er forskjell på å være forelder og på å være barn av forelder. Man har ikke ansvar for foreldrene i det hele tatt. De fleste stiller opp fordi de selv ønsker det, men det skal jo ikke være en plikt. Jeg fikk ikke barn for at barnet skal ta seg av meg når jeg blir gammel. At jeg tar meg av barnet nå, er jo en selvfølge - jeg har selv valgt å få barn. Barnet har ikke valgt meg, derimot. 

Anonymkode: 93434...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jo det har man faktisk, de fleste har hatt foreldre som har stått på for dem gjennom hele deres liv, det minste man kan gjøre er å være der for dem de normalt sett få årene de trenger deg tilbake. Noe annet er veldig egoistisk og uempatisk. 

Anonymkode: 4b89f...64e

Nei. Man velger ikke å bli født, men man velger å få barn. Om man får barn for å ha noen som tar bare på seg, på sine eldre dager, er det dét som er egoistisk.

Anonymkode: f05bb...8bf

[CUSHION]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

De få gangene han kommer, kjører han på med store prosjekt (ommøblering! grillfest i nabolaget! tømming av garasjen!), som stresser mamma noe helt forferdelig. Jeg har snakket med han om dette MANGE ganger, men han GREIER ikke å yte det mamma trenger: at han sitter sammen med henne, er rolig, snakker om det hun er interessert i, enkelt husarbeid, gå en liten tur.

Anonymkode: 0faae...1f2

Først og fremst: leit å høre det med moren din, håper det ordner seg etterhvert!❤️

MEN - er det så vanskelig å forstå at mennesker er forskjellige? Spesielt da mellom menn og kvinner? Høres ut som at broren din prøver å hjelpe til på SIN måte og det må han absolutt få lov til uten å få «voksenkjeft», fy så irriterende det er. Kanskje han ikke greier å sitte stille og snakke om ting han ikke interesserer seg for eller gå en tur, MEN han greier å prøve å lage god stemning med familien ved å grille, tømme garasjen så faren deres slipper det(?), og løfte rundt på tunge møbler som de kanskje setter pris på.

Sett mer pris på hverandre og hva lille man har å tilby og ikke forvent at alle fungerer likt.

[AnonymBruker]

Går det ikke an at hun får resept på noe mot angst, imens dere venter på mere hjelp? 
 

Anonymkode: 9c7be...60f

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for alle svar. Vi har begge tre barn, ingen under 10 år.

Mamma trenger selskap og tør ikke være alene. Hun har angst og begynnende demens. Pappa er frisk og sprek, men kan ikke en gang hente posten uten at hun får hysterisk anfall med gråt og angst for å bli forlatt. Det vi trenger er at noen avlaster ham et par timer i ny og ne, så han ikke «klikker». Han er i praksis innesperret. Hun har svært redusert korttidsminne er paranoid og har vrangforestillinger. «Skal vi spise middag snart?» Vi spiste for 10 min siden. For å ta et banalt eksempel.
 

 Vi er i dialog med helsetjenesten, men dette tar sykt lang tid. Over et år siden. Vi ringte bekymringsmelding til lege og demensteam. 

Jeg tror han skyver dette unna og ikke gidder. Han har alltid kommet til dekket bord.

Anonymkode: 0faae...1f2

Det som kanskje blir litt vanskelig for deg og de som er tett på å se er om ikke sykdommen kanskje har kommet lenger enn dere tror?

Jeg er nok broren din i mange sammenligninger. Vår gjenlevende forelder har slik jeg oppfatter det langt fremskredet demens og er både krevende å være med og ikke lenger den personen den en gang var. Mens for de søskenene mine som er der regelmessig så oppleves personen som nesten den samme, men har begynt å få noen dårlige dager. Sist jeg var på besøk alene (for noen år siden) så prøvde vedkommende å lure meg til å hjelpe til med å rømme fra sykehjemmet. Vedkommende kjente meg heller ikke igjen, og lagde et følelsesmessig helvette når jeg skulle gå. Dette ser ikke mine søsken like godt og har mange forklaringer på feil medisiner den gangen, lite søvn og generelt bare en dårlig dag. Og det kan godt være. Men for meg var det et helvette å gå igjennom det der.

Noe som har ført til at jeg ikke lenger går på besøk alene. Og jeg stoler ikke på deres vurdering rundt opplevd helsetilstand lenger.

Og jeg erfarer at dette ikke er uvanlig rundt hos andre heller. Folk sier det kanskje ikke direkte selv, men de jeg snakker med når det kommer til egne foreldre, sykdom, helsetilbud, kommune, økonomi og søsken så går det ofte i det samme. En eller to av søskenene har tettere relasjon enn resten, og de ender ofte opp med den tette oppfølgingen og daglige hjelpen. Samtidig har de ofte en helt annen opplevelse av hvor alvorlig fremskredet sykdommen er og mener ofte at det ikke er så ille som de som kanskje ser personen sjeldnere.

Jeg forstår at dere føler på et behov for å hjelpe. Men husk at hjelp kan være mye forskjellig. Jeg vil råde dere til å være litt mer edruelige i vurderingen av hvor langt hun er kommet i sykdomsforløpet og pushe på mer ressurser fra kommune nå, enn dere kanskje tror hun trenger. Det vil som du erfarer ta tid å få hjelp og støtte på plass og jo lengre tid dere lar det ta jo senere inn kommer hjelpen. Og når den først kommer inn vil ofte overgangen for henne (og hennes ektefelle) være stor og sårt. Og vanskeligere å takle. I tillegg vil dette gå ut over far deres som i stede for å faktisk fungere i hverdagen og leve noelunde normalt nå er fengslet hjemme og kanskje ender som syk på det alene.

Et tilbud jeg vet fungerte godt for farmor (gikk bort for mange år siden) var dagtilbud på et lokalt aktivitetssenter. Da ble hun fulgt dit av noen hun kjente og så ble hun gradvis mer og mer kjent med de som var der og andre kunne da la hun være der i mange timer og på den måten få fri og avlasting. Men jeg hører ofte at det ikke er aktuelt hos mange fordi de mener sykdommen ikke er så langt fremskredet. Og når først virkeligheten slår inn så er ikke lenger et slikt dagtilbud et reelt alternativ og man må gå for full omsorgsbolig eller plass på sykeheim. Noe som da vil være en større overgang for alle involverte.

Bare en tanke det kan være verdt å ta med seg.

Og dere har sikkert tenkt på dette, men husk å få på plass fremtidsfullmakt og testamentet. For begge foreldrene.

[AnonymBruker]

CUSHION skrev (1 minutt siden):

Først og fremst: leit å høre det med moren din, håper det ordner seg etterhvert!❤️

MEN - er det så vanskelig å forstå at mennesker er forskjellige? Spesielt da mellom menn og kvinner? Høres ut som at broren din prøver å hjelpe til på SIN måte og det må han absolutt få lov til uten å få «voksenkjeft», fy så irriterende det er. Kanskje han ikke greier å sitte stille og snakke om ting han ikke interesserer seg for eller gå en tur, MEN han greier å prøve å lage god stemning med familien ved å grille, tømme garasjen så faren deres slipper det(?), og løfte rundt på tunge møbler som de kanskje setter pris på.

Sett mer pris på hverandre og hva lille man har å tilby og ikke forvent at alle fungerer likt.

TS - ønsker å presisere at jeg ALDRI har kjeftet på ham. 
Pappa har prøvd på sin ekstremt forsiktige måte å snakke med han om hva som trengst. Vi søskenene har snakket sammen mange ganger, og det er nok ikke slik som mange her tror at storesøster bestemmer. Resultatet er, at de gangene han kommer på besøk for å avlaste, så skjærer det seg. Han er mest fokusert på hva han kan gjøre når han er der (kan mamma aktivisere 10-åringen eller kan hun ikke?), altså for seg selv.  Jeg er bare sliten og det er pappa også. Å sitte ned rolig sammen med henne et par timer og snakke om gamle dager eller gå en liten tur, er det HUN trenger. 

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Det er jo helt opp till hver enkelt hvor mye kan kan/vil/ønsker å stille opp i en sånn situasjon. Og ingenting noen andre har noe med å stille krav om. 

Anonymkode: 68973...261

[AnonymBruker]

Jeg tror du må gi opp håpet om at broren din skal være til noe hjelp her. Man får sjeldent tvunget noen til å bidra emosjonelt. 

Ellers høres det nok ut som om moren deres ikke kan bo hjemme snart. Har dere søkt om avlastningsplass på sykehjem? Det er sikkert lurt å gjøre 

Anonymkode: cfedc...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS - ønsker å presisere at jeg ALDRI har kjeftet på ham. 
Pappa har prøvd på sin ekstremt forsiktige måte å snakke med han om hva som trengst. Vi søskenene har snakket sammen mange ganger, og det er nok ikke slik som mange her tror at storesøster bestemmer. Resultatet er, at de gangene han kommer på besøk for å avlaste, så skjærer det seg. Han er mest fokusert på hva han kan gjøre når han er der (kan mamma aktivisere 10-åringen eller kan hun ikke?), altså for seg selv.  Jeg er bare sliten og det er pappa også. Å sitte ned rolig sammen med henne et par timer og snakke om gamle dager eller gå en liten tur, er det HUN trenger. 

Anonymkode: 0faae...1f2

Moren deres er syk! Det er ingens feil. Du fortsetter å skylde på broren din, og jeg merker jeg får litt vondt av han. Du vet ikke hva som ligger bak det han gjør. Du mener veldig mye negativt om broren din. Det dere gjør kan heller ikke fikse henne siden hun er syk! 
 

Jeg er sikker på at han også synes dette er vondt og vanskelig. Han er garantert sliten selv. Du vet ikke hvordan han har det. 
Selv om du sitter å veier opp, hvor mange barn dere begge har, reisevei etc. Folk er forskjellige, og han har lov til å sette grenser. 

Tror du bør få fokuset over på noe annet. Hjelper ikke å peke ut en syndebukk her. 

Anonymkode: 9c7be...60f

[Marimma]

Jeg forstår du er sliten, ts, men det er ikke din brors feil. Din bror har hverken ansvar for sine foreldre sin eller din helse - han har ansvar for barna sine, som det virker som om han prioriterer. Du har ansvar for din helse, og om din helse ikke lenger har godt av å være omsorgsperson for foreldrene dine, må du ansvarliggjøre kommunen. Det virker som om du både ønsker og ikke ønsker kommunal involvering, men du må bestemme deg og være tydelig i møte med de ulike tjenestene. 

Forresten er det ugreit av deg å forvente at han skal bidra på «din» måte og ikke sin måte når han først kommer. Han må få lov å vise omsorg på den måten han er komfortabel med, ikke tråkke rundt på eggeskall.