Broren min stiller ikke opp for vår syke mor

[AnonymBruker]

Jeg er eldste datter i en søskenflokk på tre. Vi er i førtiåra. Mamma har blitt syk og trenger mye hjelp, men ikke syk nok til å få hjelp fra hjemmesykepleie. Mye faller på pappa, og på meg som bor i nabohuset. 
 

Jeg stiller opp det jeg kan. Jeg har en lederjobb en time unna. Lillebror bor på andre siden av landet. Men mellomste bror, bor en time unna. 
 

Han stiller ganske enkelt ikke opp. Han er irritert over mammas sykdom, fordi barna ikke kan være hos besteforeldrene som før. Han synes det er for langt og vil ikke kjøre på dagstur i helgene og gjør seg vanskelig fordi det ikke lenger går at han overnatter. Det er ikke lenger for han, enn hva jeg kjører hver dag på jobb. Meget overkommelig avstand.
 

 Vi har hatt flere samtaler om dette. Da virker det som han forstår, men så er vi like langt igjen. Han ser bare egne behov og hva han nå ikke kan gjøre (komme på besøk og ferie, få barnevakt) som før. Det er selvsagt en sorg for han ( og meg), men realiteten er slik den er. Han er umoden og det virker som han ikke aksepterer situasjonen - selv om vi har snakket om dette. 
 

Sykdommen vil bli verre. Behovet for at vi avlaster pappa vil øke.
 

Noen som har erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Spleis på hjemmehjelp med broren din. 

Anonymkode: 190d6...217

[AnonymBruker]

Be han skjerpe seg, for deres fars skyld? Vis til hvor mye foreldrene har stilt opp for ham, nå er det hans tur?
 

Kan han overnatte hos deg i nabohuset hvis han skal bidra over to dager? Da passe eventuelle unger han tar med selv. I vår familie får man sengeplass, men ordner seg selv. Du behøver ikke leke vertinne for ham. 

Anonymkode: 87047...afe

[AnonymBruker]

Hvor gamle er foreldrene dine og hva har de behov for hjelp til? 

Du skriver avlaster din far, mener du som i stell og tilsyn med din mor, eller av huset?
En frisk 70 år gammel mann klarer fint å støvsuge og å lære seg å lage/varme enkle retter feks, men skjønner at det kanskje er andre ting enn dette. 

Enkelte tjenester som vaskehjelp og å få tilkjørt mat hjem fra butikken forenkler en del, det finnes også dagtilbud på sykehjem der de kan bli hentet, enten ene eller begge. 
 

Hvordan er boforholdene? Bor de i en eldre enebolig som krever mye vedlikehold bør dere vurdere feks leillighet, mitt råd er at dere gjør dette før de blir for gamle. Tro meg, det er håpløst å,flytte på demente foreldre 😔

Anonymkode: 0f6b5...7ed

[Snublefot62]

Det tøffe og realistiske svaret her er at dere ikke kan forvente eller kreve noe.

Det kan være at han ikke forstår omfanget av situasjonen. Eller mener det bør gjøres på en annen måte. Eller kanskje forholdet hans til mor/far ikke er som dere tror og takler ikke den relasjonen dere forventer.

[AnonymBruker]

Du får være mer direkte, si at han oppfører seg som en bortskjemt unge som furter over at han ikke lengre får det HAN ønsker og fremstår som lite empatisk og veldig egoistisk rett og slett. Samt akseptere at du ikke kan endre broren din, han er som han er - en endring må komme fordi han ønsker være en bedre person. 

Anonymkode: 4b89f...64e

[AnonymBruker]

Dårlig gjort av broren din. Glad jeg og min bror samarbeidet godt om daglig besøk og hjelp til min mor de siste årene før hun døde. Selv om hun hadde hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Det er godt å tenke på at vi stilte opp, nå som hun er borte ❤️

Anonymkode: 84e80...166

[AnonymBruker]

Kjøp tjenester. Far og mor bør betale, men har de tom bankkonto spleiser dere tre søsken på det evnt. kan foreldre også være med på spleisen.

Det kan jo ikke være helsetjenester mor trenger for det ville hun fått fra kommunen. Da må det være praktiske ting og det kan kjøpes hvis far ikke er i stand til å ivareta det eller det blir for mye for ham.

Bedre å begynne med kjøp av tjenester nå for senere kan de sette seg på bakbeina når de er vant til at dattera fikser alt.

 

Anonymkode: 2f772...bbd

[AnonymBruker]

Jeg vil minne drg på at ikke alle takler  å se sine foreldre  en slik situasjon,  så grunnrn kan også værw at han ikke helt takler å se henne slik og vite  at det også bare blir værre. Siden du sier han skjønner det når du snakker med han.

Du ser de sikkert ofte pga naboskap,  og er med i den naturlige og gradvise prosessen. Han vet ikke hva han møter, når det går tid mellom hver gang.

Også er det for noen vanskelig  å se de slik, fordi de ikke ønsker å huske dem for  den syke personen, men for tiden før det. 

Så kanskje  du skal ta en annen prat med han. Om hvordan han har det egentlig oppi dette her, og gi litt ytrykk for at dere alle sammen trenger han litt nå, og  at om han litt med litt i eget tempo , vil også han føle det bedre etterhvert.

Du må anerkjenne at han har det svært vanskelig  med dette.

Å være barnet til noen er man hele livet.  Noen føler seg altid som barnet. Og andre har et litt mer voksent  forhold til foreldrene sine. Og da når sånt skjer. Kan det bli at man ønsker å rømme  fra det enn å stå i det. Dette er en del av en sorgprosess. 

Så du må se han

Jeg og søster har to brødre. Det var jeg og hun som stilte opp. Gutta taklet det ikke, men der var det mye grums iht ene forelderen i tilegg. Men ene broren min kom på banen med mor siste 4 ukene. Og vi snakket mye sammen og sto ved hennes seng når hun gikk bort

 

Anonymkode: 1e712...d46

[AnonymBruker]

Du skriver at han har barn. Har han flere barn og er i småbarnsfasen så kan jo det være at tiden ikke helt strekker til? Barna må jo også følges opp? Du skriver jo ikke noe om din situasjon- om du har barn selv. 
Det er nok også lettere å «lukke øynene» når man ikke bor så tett på som det du gjør. Jeg tenker også at det er viktig å se på alternativet- som f.eks leie inn hjelp til husvask, kanskje broren din som bor langt vekke kan handle matvarer på nett (som leveres hjem)? Det er viktig at ikke alle sliter seg helt ut av dette! 

Anonymkode: c3d97...9d7

[AnonymBruker]

Høres veldig kjent ut. Jeg har sluttet å kjempe for å få avlastning. 
 

De siste fem årene har jeg alene pleiet mamma, selv om vi er tre søsken. Det er svært krevende siden hun er dement, så søsknene mine har tatt avstand. Det betyr at jeg må ta alt. 
De bor i nærheten, barna har flyttet ut, de er begge gift og de har dagtidsjobber. Jeg har hjemmeboende barn, jobber skift og er alene. 
Vi har kuttet kontakten. De får holde på med sitt. Når de ikke engang kan handle mat til moren sin, så er det ikke håp. 

Anonymkode: c42b8...73e

[AnonymBruker]

Man har ikke ansvar for å passe på foreldrene sine når de er gamle, han har kanskje sine grunner for at han velger å ikke delta.

Uansett så er det lite man kan gjøre med det, de kan ikke tvinges.

Er jo en grunn for at kvinner er mer syke enn menn og de autoimmune sykdommene bare baller på seg det er jo fordi vi ofte får ansvaret for alt av omsorg og planlegging når det gjelder både barn og foreldre.

Anonymkode: 7b9a5...d8b

[AnonymBruker]

Har vært igjennom det samme selv… Helt ærlig synes jeg det er en god hovedregel at alle må få bidra med det de selv ønsker og har anledning til. Og det uten at andre søsken skal mase og skape dårlig stemning. Tenker at det er lurt å ta utgangspunkt i at alle gjør så godt de kan i en slik situasjon….

Som noen over her sier: det kan være grunner man ikke vet om som gjør at man ikke ønsker å gå inn i en full omsorgsrolle. 

Anonymkode: fb2cb...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Man har ikke ansvar for å passe på foreldrene sine når de er gamle

Anonymkode: 7b9a5...d8b

Jo det har man faktisk, de fleste har hatt foreldre som har stått på for dem gjennom hele deres liv, det minste man kan gjøre er å være der for dem de normalt sett få årene de trenger deg tilbake. Noe annet er veldig egoistisk og uempatisk. 

Anonymkode: 4b89f...64e

[AnonymBruker]

du kan ikke kreve at han skal bruke livet sitt på å kjøre langt avgårde og gjøre ting du vil han skal gjøre. At du har valgt ekstremt lang pendlervei til jobb er ikke et argument. Er faren din også alvorlig syk, siden han trenger så mye hjelp? Jeg skjønner ikke hva det er de trenger så mye hjelp til? Hva er oppgavene du gjør?

Anonymkode: 0ae9f...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har vært igjennom det samme selv… Helt ærlig synes jeg det er en god hovedregel at alle må få bidra med det de selv ønsker og har anledning til. Og det uten at andre søsken skal mase og skape dårlig stemning. Tenker at det er lurt å ta utgangspunkt i at alle gjør så godt de kan i en slik situasjon….

Som noen over her sier: det kan være grunner man ikke vet om som gjør at man ikke ønsker å gå inn i en full omsorgsrolle. 

Anonymkode: fb2cb...d2f

 

"Det de selv ønsker og har anledning til" vil ofte bety at den med mest omsorg også tar den største byrden. Det mener jeg ikke er riktig. Sannsynligheten er stor for at de kan bli syke selv hvis belastningen er stor, noe som betyr at de gjenværende vil stå med alt. Og hvis de da ikke "har anledning", må de i hvert fall finne anledning å ordne begravelsen - med alt det medfører....

Anonymkode: 6f04e...24d

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar. Vi har begge tre barn, ingen under 10 år.

Mamma trenger selskap og tør ikke være alene. Hun har angst og begynnende demens. Pappa er frisk og sprek, men kan ikke en gang hente posten uten at hun får hysterisk anfall med gråt og angst for å bli forlatt. Det vi trenger er at noen avlaster ham et par timer i ny og ne, så han ikke «klikker». Han er i praksis innesperret. Hun har svært redusert korttidsminne er paranoid og har vrangforestillinger. «Skal vi spise middag snart?» Vi spiste for 10 min siden. For å ta et banalt eksempel.
 

 Vi er i dialog med helsetjenesten, men dette tar sykt lang tid. Over et år siden. Vi ringte bekymringsmelding til lege og demensteam. 

Jeg tror han skyver dette unna og ikke gidder. Han har alltid kommet til dekket bord.

Anonymkode: 0faae...1f2

[AnonymBruker]

Er det ingen medisiner som hjelper?

Kan dere ikke søke om feks besøkshjelp? Finnes jo frivillige organisasjoner som jobber med dette. 
 

Om broren din gjerne vil overnatte om de skal komme, så kan han kanskje overnatte hos deg?

Med tre barn og jobb, har man jo gjerne hendene fulle. Er ikke bare å bruke to timer (t/r) i bil for å stille opp. Da går jo fort hele dagen/ evt kvelden. 

Anonymkode: 7f82d...71f

[AnonymBruker]

Personlig tenker jeg at det skulle bare mangle at man hjelper til når familiemedlemmer og spesielt foreldre og besteforeldre blir syk og trenger at man er mer til stede. Jeg synes det er egoistisk å ikke stille opp, men ser at jeg tydeligvis er i mindretall med å mene det i denne tråden 😅 Det er nok blitt mest vanlig å ikke stille opp for familiemedlemmer dessverre, så broren din tilhører en stor del av den norske befolkningen som bare tenker på seg selv. 

Personlig kjørte jeg to timer hver vei, nesten hver helg for å være der for min bestemor som ble veldig syk i ganske ung alder, og dette pågikk over flere år. Da faren min fikk en stygg skade og ikke var på beina på et halvt år, var jeg der masse for å hjelpe til med det jeg kunne med handling og matlaging og husarbeid etc. Jeg bodde da egentlig 3 timer kjøring unna, men gjorde det sånn at jeg kunne jobbe noen dager på PC derifra i stedet. Guri så mye jeg kjørte den strekningen den gang 😅

Jeg tenker at hvis broren din virkelig hadde villet hjulpet til, hadde han ordnet seg med overnatting enten hos foreldrene sine eller hos deg og så hadde han stilt opp og vært der for sin mor, om ikke hver helg så kanskje innimellom. Barna hans er så store at de er i alle fall ingen unnskyldning. 

Anonymkode: db68a...04b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Er det ingen medisiner som hjelper?

Kan dere ikke søke om feks besøkshjelp? Finnes jo frivillige organisasjoner som jobber med dette. 
 

Om broren din gjerne vil overnatte om de skal komme, så kan han kanskje overnatte hos deg?

Med tre barn og jobb, har man jo gjerne hendene fulle. Er ikke bare å bruke to timer (t/r) i bil for å stille opp. Da går jo fort hele dagen/ evt kvelden. 

Anonymkode: 7f82d...71f

TS her. Vi er i prosess med helsevesenet, men det tar så uhorvelig med tid. Det er NÅ og fremover mot jul vi virkelig trenger å være flere. Mamma vil IKKE ha besøk, og besøksvenn utgår derfor. Hun er sjukt angstete, og avviser alle som tar kontakt. Jeg tror hun merker selv at hun fungerer dårlig og vil skjule dette ved hjelp av å isolere seg. Vi har purret mange ganger på legen, men dette tar tid. 

Broren min kan absolutt overnatte hos meg, men da blir jeg hotellvertinne og får heller ikke den avlastningen JEG trenger. Pappa og jeg er kjempeslitne, men broren min greier ikke å se forbi egne behov (han vil helst dra på jakt og dumpe tiåringen hos meg eller foreldrene våre). De få gangene han kommer, kjører han på med store prosjekt (ommøblering! grillfest i nabolaget! tømming av garasjen!), som stresser mamma noe helt forferdelig. Jeg har snakket med han om dette MANGE ganger, men han GREIER ikke å yte det mamma trenger: at han sitter sammen med henne, er rolig, snakker om det hun er interessert i, enkelt husarbeid, gå en liten tur. Broren min er lærer og har feks alltid fri i skoleferiene, noe vi andre ikke har.

Det må en ny voksenprat til, men jeg veit ikke hvordan lenger.

Anonymkode: 0faae...1f2