Helt ærlig ; angrer du på at du fikk barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Angre blir feil ord, jeg er glad i ungene mine. Men - kunne jeg valgt igjen, ville jeg ikke valgt å få barn. Dessverre er ikke sånne tidshopp mulige, jeg er bare glad for at mange kvinner (og mange menn!) velger ikke å få barn. Jeg tenker de er klokere enn det jeg var. 

Anonymkode: 6d785...25e

Samme her.

Anonymkode: d069f...ad4

[AnonymBruker]

Nei, ungene gir meg så mye glede og jeg angrer ikke! Skulle ønske jeg hadde valgt en god far til de, men det er en helt annen sak. 

Anonymkode: 5f9e3...2df

[AnonymBruker]

Nei, aldri angret. De gir livet mitt mening. 

Anonymkode: d5601...b90

[AnonymBruker]

Aldri angret på barnet jeg fikk, men jeg angrer dypt på mannen jeg fikk barn med.

Tenk dere godt om damer

Anonymkode: 6fc58...fe7

[Redneck82]

Nei. Vil si det har vært noe av det beste med livet

[AnonymBruker]

Ja! Kunne ikke levd uten barnet mitt nå som jeg kjenner det og elsker det, men det viste seg at barnefar (som jeg trodde jeg kjente godt etter mange år sammen) rett og slett manglet empati og ble regelrett ond da vi fikk barn. Da klarte han ikke å skjule hvem han var lenger.  Han har omtrent ikke hatt samvær og bryter avtaler konstant under påskudd om at han har f.eks influensa. Vi har begge svært lite mulighet for barnevakt utenom hverandre (null stress for han da, med så lite samvær) så han saboterer samvær for at jeg ikke skal treffe andre menn. Dette gjør jo at jeg har veldig lite fritid og svært begrensede muligheter til å kunne finne en som faktisk er den store kjærligheten. Jeg får heldigvis masse oppmerksomhet fra menn, så jeg har i hvert fall fått til å date og ligge litt rundt ved de få mulighetene jeg har hatt, men jeg har ikke hatt tid til å lete ordentlig etter kjærligheten. Jeg er i 30-årene og føler jeg er alt for ung til å være ferdig med lidenskap enda. For ung til å være ferdig med venninnekvelder osv også. 

Jeg hadde selvfølgelig foretrukket å få barn med en mann som var tvers gjennom bra og tok sin del og hvor vi elsket hverandre og familien vår gjensidig, men heller barnløs enn å få barn med feil mann!

Anonymkode: 4790f...2cc

[AnonymBruker]

Kan legge til at en av grunnene til at jeg angrer sterkt er ikke selve barna, men hele opplegget rundt det å ha barn i dag.

Jobbe 100%, tvunget til å ha en viss standard på hus og hjem, bundet til fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster, bursdagsfeiringer, all sykdommen, alle klær (!!!) som skal pakkes, sporteres, vaskes, alle krav som kommer med det å ha barn. Kunne jeg levd i ei lita hytte med null tidspress og penger til de vi trengte og ønsket oss hadde jeg nok storkosa meg masse med ungene. Men å være fastlåst i den mølla her med foreldresamtaler, lekseoppfølging, fellesferier, sykkeldager, planleggingsdager, bursdagsfeiringer, klokkeslett bhg åpner, sykdomsrunder, leggetid, fritidsaktiviteter, helsestasjon, legetimer, fulltidsjobb ect. Det er bare alt for mye. Hele tiden. Og vi 'må' liksom kjøre ungene i det kjøret der. Synes det er kvelende.

Anonymkode: 86b6d...202

[AnonymBruker]

Angrer på ingen måte! Kunne aldri tenkt meg et liv uten barna mine, livet er så mye bedre som mamma. 

Anonymkode: 39392...c84

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men tror mamma angret på at hun fikk barn og jeg var bare et uhell. Det kan jeg skjønne fordi hun har vært alenemor i et lavtlønnet yrke og med lite hjelp fra resten av familie.

Jeg skulle gjerne hatt barn, men har aldri møtt den rette og en jeg kunne tenkt meg få barn så har gitt det litt opp. Er godt over 30 nå.

Anonymkode: d7d97...b45

[AnonymBruker]

Neisj. Angrer ikke. Men hadde ikke valgt det på nytt hvis jeg kunne begynne på nytt. 

Anonymkode: fa644...341

[AnonymBruker]

Jeg angret i småbarnsperioden. Jeg liker ikke småbarn, synes de er slitsomme og ekle, irriterende og høylytte.  Nå er hun tenåring, og jeg virkelig elsker å være mamma. Det er helt herlig. 

Anonymkode: f8a30...5b8

[AnonymBruker]

Barnet mitt var ikke planlagt (hadde ikke lyst på barn), men jeg elsker hen over alt på jord, og angrer absolutt ikke på at jeg fikk barn. Kun hvem jeg fikk barnet med. 

Anonymkode: baca8...7dd

[AnonymBruker]

Angrer ja. Skulle i det minste ikke fått to.

Anonymkode: 52598...340

[AnonymBruker]

Jeg angrer på barn nr 2 og barn nr 3. 

Anonymkode: 94d95...3d3

[Isambard]

Nei. Det er mye styr og bekymringer, men for meg er det verd det. Jeg føler ikke at det har gått utover noe annet.

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Angrer litt på at vi begynte så seint så det bare ble tid til tre. 

Anonymkode: af564...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg angrer på barn nr 2 og barn nr 3. 

Anonymkode: 94d95...3d3

Og for å utdype litt mer, etter som årene går så har vi innsett at de begge har flere psykiske diagnoser. Den ene kommer neppe til å klare å ha en jobb eller å få seg en kjæreste. Det er en intens sorg, på veldig mange måter.

Anonymkode: 94d95...3d3

[AnonymBruker]

Jeg angrer absolutt IKKE på mitt ene barn, jeg elsker sønnen min over alt på jord!

Men, tror jeg ville angret hvis jeg hadde fått flere barn. Det er jo tabu, men jeg vet om flere som har gjort nettopp det..

Anonymkode: c7a01...50b

[AnonymBruker]

Jeg angrer intenst på mannen jeg fikk dem med... På mange måter kunne jeg ønske jeg bare hadde fått eldste, livet var så "enkelt" med bare en. Samtidig så er kjærligheten mellom søsknene så vanvittig verdt det. Men å være alene med to som har svært ulik personlighet er tøft...

Anonymkode: bae7b...af9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Angrer. Har barn med ei kone som ikke elsker meg. Plikten overfor familien gjør at jeg blir. Føler livet er kastet bort.

Anonymkode: 96cd0...c70

Du et ikke nødt til å bli med henne for å være der for barna. 

Anonymkode: 35e3b...c18