Hvor mye på påvirker oppdragelse barna og hvor mye er personlighet?

[AnonymBruker]

Hei! Leser så mye om barn uten grenser, utagering osv hos barn for tiden. Ser også at det er mye testing av grenser og bråk i min yngste datters klasse. 
 

Men felles for alle de snille/ høflige barna er at de har snille, oppmerksomme og varme foreldre, men som setter grenser når det trengs. 
 

Får meg til å tenke på hvor mye oppdragelse/ miljøet har for den man blir? Har selv to høflige og greie barn, og jeg har aldri forstått alt snakket om at det er så vanskelig å oppdra barn. Mulig jeg har vært heldig altså. 
 

Noen tanker om dette? Tenker ikke barn med diagnoser inni her 

Anonymkode: a777f...7e5

[AnonymBruker]

Man regner med at minst 30% av personligheten er rent medfødt.

Så er det jo et samspill med omgivelsene i oppveksten, hvor det barnet bringer inn bringer frem ulike ting i omgivelsene som igjen påvirker barnets utvikling. 

Anonymkode: 4c412...ca9

[AnonymBruker]

Oppdragelse og miljø har helt klart mye å si, men om du aldri har syntes det er utfordrende å oppdra barn har du nok også hatt barn som ikke er spesielt vanskelig å oppdra. For her er det helt klart forskjell på barn. F.eks kan det i en søskenflokk være et barn som har et helt annet temperament og lynne enn de andre. 

Jeg vil si jeg har to ganske forskjellige barn der, hvor yngste barnet har vært mye mer på å teste grenser enn min eldste. 

Men når det gjelder hvordan man er mot andre (empati, ikke erte/mobbe), høflighet og slike ting så er jo dette oppdragelse absolutt. Nytter ikke skylde på personlighet der. 

Anonymkode: 3b746...e4d

[Bokormsen]

Stort sett alle menneskelige trekk er 80% arvelig, som høyde, IQ, personlighetstrekk etc. men det er ikke deterministisk, så om du har arvelige trekk som er anti-sosiale kan man uansett lære barnet grensesetting, og moral for å sosialisere dem, uavhengig av utgangspunkt. Men er nok vanskeligere for enkelte foreldre ja. 

[AnonymBruker]

Har to barn. Har ett barn jeg ikke trenger å sette grenser på, ikke pusher grenser, men gjør som hun blir fortalt og litt inn og alltid er i godt humør.  Det andre barnet derimot, omg så mye det testes og skal gjøre ting på sin måte og vil ikke innrette seg eller gjøre som forventet.  Humøret er generelt dårlig. 

Hva er oppdragelse og personlighet. Her føles det mye som personlighet for det er så krevende med barn som selv som 17-åring bare nekter å gjøre som han blir fortalt innimellom.  Hadde begge vært som det andre barnet så hadde det vært lett å ha annen oppfatning. 

Anonymkode: 49453...41d

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det sjelden er problemer "ute blant folk" med barn som har fått god oppdragelse.

Det er for det meste på hjemmebane at krevende barn som har fått god oppdragelse, tester grenser. 

I min søskenflokk var vi ulike personligheter, men vi oppførte oss som folk på skolen, på besøk osv. Hjemme derimot, var det bare et par av oss som satte grå hår i hodet på foreldrene våre med trass, hyling, roping og slamring med dører. De andre ville nok regnes som såkalte "enkle unger".

Likevel ble hele flokken regnet som veloppdragne og høflige i bygda.

Anonymkode: b6597...ff8

[AnonymBruker]

Jeg ville trodd det var mer enn 30 %. 

Vi har også en som er mye vanskeligere enn den andre. Heldigvis får hun bare gode tilbakemeldinger fra skole, trener og venners foreldre. 

Det er bare hjemme hun slipper løs alle følelsene. Så da har vi kanskje gjort noe riktig likevel. 

Anonymkode: 34bdd...a62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Oppdragelse og miljø har helt klart mye å si, men om du aldri har syntes det er utfordrende å oppdra barn har du nok også hatt barn som ikke er spesielt vanskelig å oppdra. For her er det helt klart forskjell på barn. F.eks kan det i en søskenflokk være et barn som har et helt annet temperament og lynne enn de andre. 

Jeg vil si jeg har to ganske forskjellige barn der, hvor yngste barnet har vært mye mer på å teste grenser enn min eldste. 

Men når det gjelder hvordan man er mot andre (empati, ikke erte/mobbe), høflighet og slike ting så er jo dette oppdragelse absolutt. Nytter ikke skylde på personlighet der. 

Anonymkode: 3b746...e4d

Jeg har et barn som har testet mye og mast mye, men jeg har vært konsekvent og stått på mitt, men hun har alltid vært høflig og snill ute blant folk😅 ts

Anonymkode: a777f...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min erfaring er at det sjelden er problemer "ute blant folk" med barn som har fått god oppdragelse.

Det er for det meste på hjemmebane at krevende barn som har fått god oppdragelse, tester grenser. 

I min søskenflokk var vi ulike personligheter, men vi oppførte oss som folk på skolen, på besøk osv. Hjemme derimot, var det bare et par av oss som satte grå hår i hodet på foreldrene våre med trass, hyling, roping og slamring med dører. De andre ville nok regnes som såkalte "enkle unger".

Likevel ble hele flokken regnet som veloppdragne og høflige i bygda.

Anonymkode: b6597...ff8

Enig i dette! Veloppdragne barn tar det mest ut hjemme er mitt inntrykk også 

Anonymkode: a777f...7e5

[AnonymBruker]

Se denne!

 

Anonymkode: bd42b...740

[AnonymBruker]

Det er bare å se på Stoltenbergfamilien, det. Ett barn ble statsminister og NATO-sjef, ett barn ble lege og generaldirektør, og ett barn ble narkoman og døde ung. 

Man må gjerne klappe seg selv på skulderen hvis man får et par velfungerende barn og tenke at de som har et urolig barn er skikkelig dårlige foreldre som ikke klarer å grensesette, men sant er det ikke.

Anonymkode: bde4e...e87

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn med diagnoser, det ene barnet har vært lett å oppdra, det andre barnet veldig krevende å oppdra. Men de begge oppfører seg bra borte, og har alltid fått gode tilbakemeldinger. 

Vi bor rett ved en lekeplass, fotballbane og basket bane. Har alltid synes det har vært hyggelig og høre barna som er ute. Men det har skjedd en endring de siste årene, og i sommer var det skikkelig ille. Barn som skriker av alle lungers kraft hele tiden, fordi de skal bli sett og hørt. Store barn som er slemme mot de små. Og de har null respekt for de voksne som prater til de. 

Anonymkode: 3929f...c05

[AnonymBruker]

Jeg kan også bruke min bror som eksempel. Han og kona har svært viktige jobber, og de har en 18 år gammel sønn som har skikket seg særdeles bra, og en 15 år gammel datter som fester, røyker og skulker. Men de er kanskje som Jekyll & Hyde; altså grusomme foreldre for sin datter og fantastiske foreldre for sin sønn? 

Anonymkode: bde4e...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er bare å se på Stoltenbergfamilien, det. Ett barn ble statsminister og NATO-sjef, ett barn ble lege og generaldirektør, og ett barn ble narkoman og døde ung. 

Man må gjerne klappe seg selv på skulderen hvis man får et par velfungerende barn og tenke at de som har et urolig barn er skikkelig dårlige foreldre som ikke klarer å grensesette, men sant er det ikke.

Anonymkode: bde4e...e87

Jeg tenker mest på de som har tre barn der alle oppfører seg svært dårlig 

Anonymkode: a777f...7e5

[AnonymBruker]

Forskerne mener visst at det er +/- 80/20 arv/miljø. Så mener jeg at dette var litt plastisk, altså at miljø betyr mer når man er barn. Oppdragelse er derfor viktig for å få veloppdragne barn, men har mindre å si for hvordan man blir som voksen. Det er en god dose sannhet i uttrykket "det er utrolig hva det blir folk av". For det blir "folk" av de aller, aller fleste.

Anonymkode: 2bf23...ef5

[AnonymBruker]

Holdning og forventning til barneoppdragelse har jo også noe å si her når foreldre snakker om hvordan de har det.

Jeg tror også noen aspekter ved våre moderne liv ikke er helt heldig for barn. Det at de skal i barnehagen såpass tidlig, midt i den verste separasjonsangsten. Vi har heller ingen metoder for å «måle» hvordan de egentlig har det, fordi alle deres reaksjoner blir stemplet som «normalt» (fordi det gjelder så mange). Veldig mange barn opplever også samlivsbrudd og at den trygge basen forsvinner, mange også med høyt konfliktnivå mellom foreldre.

Alt dette leder jo til utagering, og mange foreldre har ikke verktøy til å gjøre noe med det. Hiver man skjermbruk inn i miksen, som roer dem i øyeblikket, men gir dem dårligere følelseskontroll i det lange løp, så får du et vanskelig barn.

Det er klart individuelle forskjeller helt uavhengig av alt dette, men det er klart omstendighetene for mange er langt fra optimale.

Anonymkode: 5c001...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er bare å se på Stoltenbergfamilien, det. Ett barn ble statsminister og NATO-sjef, ett barn ble lege og generaldirektør, og ett barn ble narkoman og døde ung. 

Man må gjerne klappe seg selv på skulderen hvis man får et par velfungerende barn og tenke at de som har et urolig barn er skikkelig dårlige foreldre som ikke klarer å grensesette, men sant er det ikke.

Anonymkode: bde4e...e87

Det er og en annen måte og se det på. Stoltenbergfamilien kunne nok og ha gjort mye annerledes. De oppdro barna sine med tillit og med stooor frihet. For to av barna gikk dette bra og for ett ikke så bra.

Ikke for å shame foreldre som får rusmisbrukende barn, men ganske ofte kan de nok ha oversett og latt ting skure litt for lenge. De problemene som Nini hadde kom ikke over natten.

Anonymkode: efef5...a29

[AnonymBruker]

Det aller meste som handler om utvikling av psykiske lidelser er at grunnlaget for dem er en kombinasjon av genetikk og miljø. Vil med andre ord si det er veldig avgjørende.

Anonymkode: 6b987...b6a

[AnonymBruker]

Vygotskij mener at det er omgivelsene som påvirker menneskers tenkemåte, så helt klart har foreldre også mye å si for personlighet. 

Samtidig er det slik at barna sosialiseres med andre barn, og når man knytter det til denne teorien, vil sosialiseringen gi barna redskaper til å se verden på hver sin unike måte. 

Vi kan påvirke så mye vi vil, og mye vil barna ta til seg, men i samhandling med andre barn og videre på skolen, vil de forme sin egen personlighet. 

Det er derfor viktig at vi fremelsker barnas interesser og er åpne og støttende mot det som barna kommer med, selvom det kanskje ikke er helt kjent. 

Men samtidig så kan jo hvordan vi som voksne reagerer på ting, kan barna reagere på samme måte. Sinne, redsel, glede osv, det er naturlig at barna tar etter foreldrene..

Anonymkode: 0fed0...9e4

[AnonymBruker]

Jeg har fem barn, og hadde jeg stoppet etter to ville jeg sagt at det er superlett å oppdra barn. Bare å være kjærlig, sette grenser og være konsekvent, så går resten av seg selv.

Vel, så kom barn tre og fire, og jeg møtte meg selv i døra så det sang. Det var tøft, på flere måter. Femtemann igjen var et enkelt barn som testet lite grenser og stort sett gjorde som jeg sa.

Og likevel er dette enkelt/vanskelig-settet altfor simplistisk til å dekke hele bildet. For å ta andre egenskaper: to av barna er fullstendig fryktløse, tar alltid de villeste karusellene og hoppet fra femmetern mens den mest engstelige fremdeles sto med tåa i vannet. Tre er veldig sosiale, en er sånn passe og en har alltid trengt forsiktige dytt for å tørre å ta kontakt med andre. En er vanvittig rotete, en har vært et pertentlig ordensmenneske siden han ble født omtrent, de andre er sånn midt på treet.

Som mor er min erfaring dette: jeg kan dytte litt her, oppmuntre litt der, sette strenge grenser eller la være fordi jeg vet det ikke trengs. Jeg kan påvirke en del, men at barnas personlighet er mer eller mindre lagt ved fødselen av er jeg hellig overbevist om. Mine fem barn har hatt sine særtrekk og gode/dårlige sider fra dag én, og min jobb har vært å finne ut hva jeg gjør med akkurat denne unike personligheten for å legge et best mulig grunnlag videre.

Anonymkode: 23088...31b