Dere som er født på 70-80 tallet, hadde dere kjærlige foreldre?

[Rosa Dartle]

Nei.

[AnonymBruker]

Vokste opp i en dysfunksjonell familie, som var perfekt utad. Narsissistisk far med et grusom temperament og en mor som valgte å snu ryggen til det som foregikk. Visste aldri hva min far kunne få raserianfall for, eller når. Han elsket å gjøre forskjell på oss barna og sette oss opp mot hverandre. Fikk hele tiden høre at «du kommer aldri til å bli noe»,  «du skulle aldri vært født» osv. Min mor gikk mer på utseendet, og kunne sitte og fortelle meg hvor stygg hun syntes at jeg var og hvor vakre andre var. Min far drakk mye i perioder og mishandlet dyr som vi hadde, truet hele tiden med å skulle drepe kjæledyrene våre. Han var og glad i å se på porno, og vi kunne komme hjem fra skolen og finne han naken i stuen, da hadde han sett porno og drukket til han sovnet. Turte ikke å ta med noen hjem for å si det sånn……

Anonymkode: db3e6...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Nei.

Ingen i vår familie brukte slike ord og det var lite fysisk berøring. Jeg har sett mine foreldre gi hverandre en klem én gang, og jeg har aldri hørt noen i familien bruke ord som glad i.

...men jeg var aldri i tvil om å være elsket. Det var bare på en veldig stillferdig, bygdeintrovert måte.

Da jeg fikk barn måtte jeg øve meg på å sette ord på ting, det kom ikke særlig naturlig. 

Anonymkode: 71682...fdf

Samme her. Dvs, jeg kan vagt huske at faren min kunne gi moren min en klem og si noe suppesøtt når han var brisen en julekveld eller noe slikt. (Så føler jeg for å legge til at de sjeldent drakk mye, og de få gangene jeg så foreldrene mine beruset syntes jeg bare det var komisk og aldri utrygt, så jeg var heldig sånn sett.)

Selv om de ikke var "kjærlige" og ikke så deltagende i livene til oss unger, så har jeg alltid vært fullstendig klar over hvor heldig jeg var som hadde tvers gjennom snille foreldre. De er slike mennesker som aldri snakker stygt om, eller dømmer andre, og som jeg aldri var redd for reaksjonen til da jeg kom ut som lgbt.

Jeg var voksen når jeg fikk min første klem fra faren min,  og det var sånn "Lenge siden sist"-klem. Det føltes veldig rart, og jeg tror jeg foretrekker en god klapp på skulderen. 😅 

Anonymkode: 0dd05...1b8

[AnonymBruker]

Født på 80-tallet. Oppveksten bar preg av at mor skulle bestemme, ingen klemmer, glad i deg eller du er flink. Pluss endel juling. Fikk i det minste tak over hodet og mat på bordet. 

Forholdet er ikke det nærmeste i dag. 

Anonymkode: 733a3...41e

[AnonymBruker]

Er mann og født på 80-tallet.

Mamma viste kjærlighet gjennom humør, omsorg og oppmerksomhet, men ikke gjennom ord og kjærtegn.
Det gjør hun forsåvidt enda i voksen alder. Har bestandig visst hvor jeg hadde henne.

Pappa praktiserte "tough love". Usentimentale greier med hensikt om at jeg skulle lykkes og få det best mulig - på egenhånd. Tidvis iskaldt. Synes han drog ting litt langt til tider, og jeg distanserte meg en del fra han særlig i tenårene, men han var aldri ufin.

Synes egentlig balansen har vært grei. Og er glad for at jeg ikke hadde dagens emosjonelle og tidvis desperate omsorgstull tredd nedover nakkene i tider og utider. Som "glad i deg"/"elsker deg" osv. Vis det med handling, og ikke la barna bli utsatt for denne kleinheten! Virker som foreldrene mer sier det for å få høre det tilbake enn noe annet. 
Samt at jeg ble aldri sydd puter under ræva på. Jeg måtte ta ansvar - for alt - og det allerede i barnealder. 

Det gjorde at jeg ble en ansvarsfull, leken, følsom og modigere ungdom. 

Anonymkode: 9fbf8...f91

[AnonymBruker]

Nei. Huske ikke at Mamma har sagt de ordene nei.. Mamma var mer glad i alkohol og en fest enn meg. Tok meg mange år etter jeg ble voksen før jeg skjønte det. Det gikk opp for meg etter jeg fikk mitt 1 barn. Julen han var 2 år skulle vi feire julaften hjemme hos Mamma. Hun hadde invitert oss. På den tiden hadde hun vært uten alkohol i mange, mange måneder. På julaften når vi satt hjemme og spiste frokost ringte hun og sa at vi kunne ikke komme. Hun var " syk". Hun var full, det hørte jeg. Men jeg kunne komme å hente ribben og sånt. 

Jeg takket nei og dro på butikken og fikk handlet inn julemat. 

Da forstod jeg at jeg kommer i andre rekke etter alkoholen. 

 

Anonymkode: fedc3...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Vokste opp i en dysfunksjonell familie, som var perfekt utad. Narsissistisk far med et grusom temperament og en mor som valgte å snu ryggen til det som foregikk. Visste aldri hva min far kunne få raserianfall for, eller når. Han elsket å gjøre forskjell på oss barna og sette oss opp mot hverandre. Fikk hele tiden høre at «du kommer aldri til å bli noe»,  «du skulle aldri vært født» osv. Min mor gikk mer på utseendet, og kunne sitte og fortelle meg hvor stygg hun syntes at jeg var og hvor vakre andre var. Min far drakk mye i perioder og mishandlet dyr som vi hadde, truet hele tiden med å skulle drepe kjæledyrene våre. Han var og glad i å se på porno, og vi kunne komme hjem fra skolen og finne han naken i stuen, da hadde han sett porno og drukket til han sovnet. Turte ikke å ta med noen hjem for å si det sånn……

Anonymkode: db3e6...00f

Antar dere ikke omgås særlig i dag ❤️ 

Anonymkode: 12dcd...d38

[AnonymBruker]

Ser at mange beskriver det likt her - og det er vel derfor vår generasjon har blitt så oppmerksomme på å fortelle barna sine at de er glade i de. Jeg er født i 1980 - hadde en fantastisk fin barndom, trygg og stabil med flere søsken og familie rundt. Men sa mamma eller pappa noen gang at de var glade i meg? Stolt av meg? Det kan jeg ikke huske. Men jeg tvilte ikke ett sekund på at de var det. Alle handlingene og valgene deres viste nettopp det.
 

Jeg merker at søsknene mine og jeg er mye mer kjærlige. Vi ønsker ikke å la barna vokse opp i en familie hvor mor og far ikke kysser og klemmer på hverandre, eller ikke forteller hverandre hvor glade vi er i hverandre. Men det viktigste må jo være at ordene følges opp med handlinger.

Anonymkode: 10cda...c32

[AnonymBruker]

Veldig kjærlig og gode foreldre 

Anonymkode: 98ce4...964

[AnonymBruker]

Jeg er født i 1979 og kan aldri huske annet enn kjøreegenskaper foreldrene som kom med gode ord og klemmer. Selv som voksen satt jeg av og til på fanget til mamma. De gjorde mye fint for meg. Omtenksomme gaver. Mye tid ilag. Vi sa ikke vi er glad i deg men komplimenter og "jeg liker deg". De lekte nok med oss når vi var helt små, da vi ble større var det spill og gåter. 

Faktisk var det sjokkerende i barndom hvis mammaen eller pappa ikke var 100 % "på", eller mista besinnelsen, det må jo bety at de var gode og nære veldig ofte. 

Som alle barn på 80-tallet gjorde jeg mye husarbeid og ærender på butikk, henta yngre søsken i barnehagen, lagde middag ol. 

Anonymkode: 07635...596

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og er glad for at jeg ikke hadde dagens emosjonelle og tidvis desperate omsorgstull tredd nedover nakkene i tider og utider. Som "glad i deg"/"elsker deg" osv. Vis det med handling, og ikke la barna bli utsatt for denne kleinheten!

Ønsker å utdype dette, da jeg har sett at foreldre som overøser barna med "kjærlighetsspråk", det får barn til å føle seg underdanig. De kryper sammen og svarer "glad i deg også" mer for å tilfredsstille foreldrene. Gjerne gjør de det lavmælt og imot sin vilje. Ikke fordi barna ikke er glad i foreldrene, men fordi hele konfrontasjonen er KLEIN. 

Og særlig når det skjer foran andre barn. 

Iverstefall har jeg sett foreldre si "glad i deg" til barnet, så har barnet ikke responder. Og da begynner foreldren å jakte på motrespons. Som en slags "SI AT DU ER GLAD I MEG OGSÅ"-opplegg. 

Er jo bare helt.... herregud.

Så er dere foreldre som snakker "kjærlighetsspråk", så pass på at dere ikke gjør det kun for deres egen del, og da imot barnas del. 

Anonymkode: 9fbf8...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Antar dere ikke omgås særlig i dag ❤️ 

Anonymkode: 12dcd...d38

Nei, det gjør vi ikke. Søskenflokken er splittet, min mor døde for noen år siden og det er jeg som i mange år prøvde å ta meg av min far - fordi det er det samfunnet forventer (han er jo tross alt faren din osv). Fikk nok da han truet med å drepe meg og familien min, da kuttet jeg han ut tvert. Angrer ikke på det…..

Anonymkode: db3e6...00f

[CrazyCatLady2500]

Ingen ros, for vi skillelinje tro at vi «var noe». Det var om å gjøre å være motvekt hvis jeg hadde hørt noe pent fra noen utenom familien. 
 

Aldri sagt at de er glade i meg. Ikke klemt noen av dem siden 1996. Og de lever begge to. 

[Eneri]

Født i -73. Hadde en trygg og god familie/storfamilie rundt meg. Har alltid følt meg ønsker, elsket, støttet, selv om ord som "jeg elsker deg" ikke sitter løst i vårt vokabular. Nattaklemmer og å sitte på fanget, men kanskje ikke så mye prat om følelser.

Jeg syns jeg har vært heldig med foreldrene mine, og idag som 51-åring har jeg fremdeles et godt forhold til dem og vi er gjerne sammen på hytta/ferietur/hverdagsbesøk/kulturelle ting. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mine foreldre var omsorgsfulle, i allefall mamma (pappa var litt opp og ned).

De sa aldri at de var glade i meg, stolte av meg, eller slike ting,  men de viste det gjennom handling.

Anonymkode: 8d323...4a0

Samme her 😄

Anonymkode: 47c7f...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er født på 70 tallet, og pr. dags dato kam jeg aldri huske at mine foreldre noen gang sa de var glade i meg. De var snille og greie, men aldri særlig kjærlige. 
Virker som foreldre i dag er mer kjærlige, jeg passer hvertfall på å fortelle min voksne sønn at jeg er glad i han, stolt av han etc. Det har jeg alltid gjort, og kommer til å fortsette med.  
Min mor sier aldri f.eks noe fint til meg som f.eks at jeg er fin om jeg har pyntet meg etc., men jeg passer alltid på å si til henne om jeg syntes hun er fin. 
Vi har et veldig godt forhold, og jeg vet jo hun er glad i meg, men har tenkt på det noen ganger at jeg aldri har egentlig fått et godord. 
Er litt typisk den foreldre generasjonen eller har jeg hatt veldig ordknappe foreldre?  

Anonymkode: e0b89...657

Nei. Ble mye juling, mange vonde ord. 'stygg, dum,'

 

Dette var jeg så bevisst over, så mine barn opplevde det motsatte.

 

Anonymkode: 19cea...4db

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst på 70 og 80 tallet, og kan aldri huske at foreldrene mine klemte meg.  

Anonymkode: 589a1...abe

[PM75]

Født i midten av 70-tallet. Ja, mine foreldre var kjærlige og oppmerksomme. Alltid støttende, engasjert i alt jeg drev med og var interessert i, alltid tid til en prat. Jeg visste at jeg alltid kunne stole på dem i alle sammenhenger. Flotte foreldre! De var også kjærlige med hverandre. 

[SPOCA]

Født i 86. Både mamma og pappa sa det. Bestefar også. De var kjærlige og oppmerksomme. 

Endret 13. oktober av SPOCA

[Perfume]

Ja mine var veldig til å klemme, spesielt pappa. Født mot slutten av 70 tallet 👍