Gå til innhold

Dere som er født på 70-80 tallet, hadde dere kjærlige foreldre?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Nei.

Ingen i vår familie brukte slike ord og det var lite fysisk berøring. Jeg har sett mine foreldre gi hverandre en klem én gang, og jeg har aldri hørt noen i familien bruke ord som glad i.

...men jeg var aldri i tvil om å være elsket. Det var bare på en veldig stillferdig, bygdeintrovert måte.

Da jeg fikk barn måtte jeg øve meg på å sette ord på ting, det kom ikke særlig naturlig. 

Anonymkode: 71682...fdf

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Er født sist på 60-tallet. 
Hadde kjærlige og omsorgsfulle foreldre, de sa ofte at de var glade i oss barn. 
Frasen «jeg elsker deg» er vel ikke noe som eksistere på vår dialekt. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Les om kjærlighetsspråk. Vi har alle forskjellig kjærlighetsspråk. Noen bruker ord, andre gir fysiske kjærtegn, det fins et språk som heter tjenester, og et som heter gaver og den siste er tid. 

Anonymkode: e27ac...4b1

Og noen viser ingen av disse tegnene...

Anonymkode: 70b5e...3ba

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine var kjærlige. Mamma elsket å være mamma og sa og sier enda at hun er så glade i oss. Faren min bruker ikke de ordene så mye, men han viser i handling hvor høyt han elsker oss. Aldri tvilt en plass at de er glade i oss. 

Tror ikke det handler så mye om tiden vi lever i, men hvordan man er som person. Det sagt så gjør man ikke barna noen tjenete ved å dulle med dem hele tiden heller. 

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, altså de tok jo vare på oss. Men det var ikke særlig mye kos og koseord. Mamma fikk aldri høre det fra sine foreldre. Hennes far solgte klærne hennes når hun var på samvær for å få kjøpt alkohol. Bestemor har aldri vært et særlig varmt menneske, men hun gjorde det beste hun kunne i situasjonen hennes. Far var adoptert og når lillesøsteren hans kom til verden var han ikke verdt noe lenger, hvis han var det fra før…. Jeg har hatt en fin oppvekst, men jeg sliter med relasjoner og følelseregulering noe så innmari. 

Anonymkode: 74f47...ef8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, dessverre. Min far hørte jeg aldri fra etter 9-årslderen og før det var kontakten ganske sporadisk. Moren min hadde nok med seg selv og har aldri vært en omsorgsperson. Det vil i praksis si at jeg gikk til barnehagen selv, begynte på skolen som 6-åring og smurte matpakke og tok t-banen til skolen selv. Det ville ikke skjedd i dag uten at barnevernet ville blitt koblet på, men det var ikke vanlig den gangen heller.

Anonymkode: 1932a...1ea

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Født 1966. Fantastiske foreldre og oppvekst. De viste at de var glad i meg, stolt av meg osv uten å bruke ordene direkte. Vi var ikke en klemme-familie heller. Men er som sagt veldig fornøyd med oppveksten min. Begge foreldre i full jobb. Gode forbilder. Opptatte av å gradvis lære oss å bli selvstendige. Trygt og godt. Masse turer i skog og mark osv. De likte å være sammen med oss, og var engasjerte i skole og fritid.

Anonymkode: 6c381...176

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lykkedykker

Født på 80 tallet.. Og kan ikke huske å ha hørt de si at de elsker meg, eller er glad i meg, selv om jeg vet de er det. Har fantastiske foreldre, som fremdeles er gift. Det kan være grunnen til at det nå er kleint å få klem fra de når jeg reiser halve landet for å besøke dem.  Mine barn få høre at jeg er glad i dem hver dag i hvert fall. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre dere det gjelder hva det har gjort med dere å oppdras med distanserte foreldre? Det må ha preget dere???

Anonymkode: 86835...47b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine var veldig kjærlige og omsorgsfulle, både med klemmer og ord. Jeg er født 1980. Min mormor var også det husker jeg. 

Anonymkode: 626e1...fdb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor var kjærlig og omsorgsfull,  men min far var kun en person som bode i huset. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Født 1966. Fantastiske foreldre og oppvekst. De viste at de var glad i meg, stolt av meg osv uten å bruke ordene direkte. Vi var ikke en klemme-familie heller. Men er som sagt veldig fornøyd med oppveksten min. Begge foreldre i full jobb. Gode forbilder. Opptatte av å gradvis lære oss å bli selvstendige. Trygt og godt. Masse turer i skog og mark osv. De likte å være sammen med oss, og var engasjerte i skole og fritid.

Anonymkode: 6c381...176

Likt som meg, født tidlig 90 tallet. Tror det var normalen på den tiden. Hadde en venninne som alltid sa «glad i deg» til moren sin, noe jeg syntes var veldig rart. Synes fortsatt det er veldig rart 😂 Er nok litt «skadet» der, å si at jeg er glad i noen synes jeg er vanskelig- ikke fordi jeg ikke er glad i dem, det bare føles kunstig. 
Hadde likevel en fantastisk oppvekst, stabile, snille foreldre. Hadde alt vi trengte, og både mamma og pappa har vært glad i å gi oss gaver eller hjelpe oss med å få kjøpt ting i voksen alder

Anonymkode: a38d7...682

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Født midt på 70-tallet. Våre foreldre klemte oss lite, og sa ikke de var glade i oss med ord. Men de tok seg av oss etter beste evne, tok oss med på alt de gjorde. De var lært opp til at det var skammelig å skryte av ungene sine, så derfor gjorde de ikke det. 
 

Jeg klemmer mine unger mye, og sier fine ting til dem hver dag. Jeg sier ting som er sant, som at jeg er veldig glad i dem, at de er skjønne og snille og morsomme og kreative og omsorgsfulle og smarte. Jeg sier ikke at de er best i fotball og best i matte, så det med skryting sitter jo litt i. 
 

Jeg klemmer foreldrene mine også. I starten syntes de det var rart, nå vil de ha klem 😊 Så det er bare normer.

Anonymkode: 12dcd...d38

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nelliken

Jeg er vokst opp på 60-tallet og var aldri i tvil om at foreldrene mine elsket meg.
Vokste opp trygt og godt med hjemmeværende mor, alltid hjemmelaget mat og venner var alltid velkomne. En flott tid å vokse opp. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var aldri i tvil om at de var glade i meg, men de viste det ikke så veldig. Nå i voksen alder, innser jeg at de ga meg veldig dårlig ballast når det kommer til å takle følelser, parforhold osv. Men de stilte alltid opp for meg, men følelser, det å takle vonde ting osv lærte jeg aldri. Vonde følelser skulle fortrenges, ikke jobbes gjennom.

Anonymkode: c6f0d...e8a

Dette. Akkurat som min oppvekst. Måtte lære mye av disse følelsene i voksen alder. Hadde nok spart meg for noen kjipe opplevelser. Dog ser jeg på det som en god selvutvikling 😅

 Har også tatt en prat om dette med foreldrene mine for kort tid siden. Det føltes hodt ut, og ble møtt på det jeg følte. 
husk at de er et resultat av sin oppvekst. De hadde det mye verre den jeg hadde, og mitt barn får vise følelser og sårbarhet uten skam. 

Anonymkode: cc8ed...b1e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er født i 91 men hadde ikke kjærlige foreldre, dem var ikke tilstede. Grov omsorgssvikt.

Endret av NoUsername
  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lykkedykker skrev (19 minutter siden):

Født på 80 tallet.. Og kan ikke huske å ha hørt de si at de elsker meg, eller er glad i meg, selv om jeg vet de er det. Har fantastiske foreldre, som fremdeles er gift. Det kan være grunnen til at det nå er kleint å få klem fra de når jeg reiser halve landet for å besøke dem.  Mine barn få høre at jeg er glad i dem hver dag i hvert fall. 

Litt spennende å se at andre har det likt, ut i fra lik oppvekst. Veldig kleint med den klemmen. Selv om jeg fikk nattasuss når jeg var veldig lita, og nattaklem frem til slutten av barneskolen. 

Anonymkode: a38d7...682

Lenke til kommentar
Del på andre sider

80-tallet her. Mamma var kald og streng, pappa jobbet stort sett. Kan ikke huske annet enn kjefting, smelling og manipulering.

Anonymkode: 8876d...746

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke huske at foreldrene mine sa de var glad i meg. Allikevel vet jeg de var veldig glad i meg av handlinger de gjorde. Mamma var veldig streng, men samtidig utrolig snill. Pappa var litt mer «slepphendt» når mamma evt var borte en kveld, men absolutt glad i meg likevel.

Kveldene ble alltid avsluttet med kos og nuss. Kan egentlig ikke huske de leste eventyr for meg, men vi kunne leke mye om eventyr i løpet av dagen. Pappa var veldig flink til å tegne, leke med Lego og ta oss med på feks skiturer. Mamma var husmor til langt utenfor fingerspissene og det var ikke ett støvkorn hjemme hos oss. Middag og dessert hver dag. 

Da jeg ble tenåring måtte jeg hjelpe til med enkle ting i huset og mislikte det sterkt. Nå idag er jeg takknemlig for alt mine foreldrene mine gjorde for meg.

Når jeg var godt voksen begynte mamma å skrive «veldig glad i deg» på bursdagskort og det var koselig.

Nå er mamma død og jeg tenker på henne flere ganger hver eneste dag. Savner henne veldig. Pappa lever, men er en del borte «pensjonist», så tenker mye på han hver dag også. Gruer meg til han ikke er mer.

Jeg er den som har overøst mine barn med klemmer helt ut av det blå og sagt jeg er veldig glad i de frem til de ikke ville klemme mer. Sier jeg er glad i de så ofte nå, men de vet det likevel og kan komme til meg når de vil. Jeg er der for de hele tiden.

Anonymkode: 9bd71...6b3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...