Venn/bekjent på psykiatrisk

[Mazy]

Hvordan ville du reagert dersom en bekjent/venn fortale at h*n var innlagt på psykiatrisk avdeling?

[Malama]

Mer eller mindre samme måte som om vedkommende lå på indremedisinsk. Ønske god bedring, og håpe vedkommende får den hjelpen h*n trenger.

[Lillesøster]

Jeg ville spurt om denne vennen ville ha besøk.

[Gjest baby-E]

hvordan jeg ville reagert?

hmm...jeg ville vel blitt like bekymret som om h*n skulle vært innlagt på en vanlig medisinsk avdeling...

Hadde ikke reagert noe annerledes på hverken det ene eller andre...

[Replica]

Jeg ville spurt om denne vennen ville ha besøk.

←

Det ville jeg også spurt om.

Man trenger ikke være gal for å ha behov for en tur på psykiatrisk.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke reagert som dere over. Jeg ville først uroe meg over at jeg ikke hadde merket noe før (følt meg som en dårlig venninne, selv om h*n hadde holdt vanskene sine godt skjult). Så ville jeg prøvd å vise interesse og lære om vanskene slik at jeg kunne støtte denne personen bedre når h*n kom ut av psykiatrisk. Dersom personen det er snakk om ville satt pris på dette. IKKE som et vanlig sykehusopphold, m.a.o., der man faktisk ofte er FRISK når man kommer ut.

[Malama]

Muligens fordi jeg har et annet forhold til det å havne på "vanlig'" mediskink avdelig da.. Jeg har enda tilgode at noen jeg kjenner havner på sykehuset (annet enn for å føde) og kommer ut igjen FRISK.

Men jeg har kanskje vært "uheldig" i så måte.

[Lillesøster]

Jeg ville ikke reagert som dere over. Jeg ville først uroe meg over at jeg ikke hadde merket noe før (følt meg som en dårlig venninne, selv om h*n hadde holdt vanskene sine godt skjult). Så ville jeg prøvd å vise interesse og lære om vanskene slik at jeg kunne støtte denne personen bedre når h*n kom ut av psykiatrisk. Dersom personen det er snakk om ville satt pris på dette. IKKE som et vanlig sykehusopphold, m.a.o., der man faktisk ofte er FRISK når man kommer ut.

←

Det viktigste er at du først og fremst er en venn. Du skal hverken drive med terapi eller klandre deg selv for at du ikke forstod noe, for det er ikke din jobb.

[Gjest gjesta]

Jeg hadde ønsket god bedring, spurt om h*n ville ha besøk, hadde iallefall prøvd å vise at jeg bryr meg og at jeg er der hvis h*n trenger meg på en eller annen måte.

[Gjest Gjest]

Hvis det er en nær venn ville jeg ha kommet på besøk og stilt masse spørsmål om hva som har skjedd. Får jeg svar som høres fornuftige og rimelige ut er det fortsatt min venn selvfølgelig!

Hvis det bare var en bekjent ville jeg ha sett på personen med litt andre øyne, fordi jeg ikke kunne ha stilt så mange spørsmål til den og fått svar.

[Gjest Jalileh]

Ønsket han/hun god bedring.

Hvordan ellers skulle man ha reagert?

Er fult klar over at det dessverre er litt tabu å være psykisk syk fortsatt, men det er på tide å få avkreftet at man er syk i hodet bare fordi man er litt psykisk dårlig i en periode f.eks.

Har en kompis som har vært lagt inn flere ganger, og jeg ringte han ofte også...for å gi litt selskap og høre hvordan ting gikk.

Endret 24. februar 2006 av Seniorita_

[Jane How]

Ville ikke tenkt noe "rart" om personen, men sett litt annerledes på henne ang at hun hadde problemer jeg ikke ante fantes. Det kunne faktisk vært en berikelse for vennskapet.

Ville dratt på besøk med mindre hun ikke hadde noe i mot det, tatt med litt sjokolade, et blad e.l. og vært mest mulig venn. Spurt endel selvsagt, ikke prøvd å unngå temaet. Men også vært hverdagslig. I forkant av et sånt besøk hadde jeg sikkert knapt tenkt på noe annet, hvordan være best mulig til hjelp etc.

[hecuba]

Har bekjente som har vært innlagt. Etterson jeg har kjent ganske godt til deres fortid/problemer, tenkte jeg at "det var sannelit på tide at h*n fikk den hjelpen h*n trengte".

[Amanlis]

Tror kanskje jeg ville blitt mer bekymra hvis bekjente var lagt inn på vanlig medisinsk avdeling.

Jeg hadde nok blitt nyskjerrig på hvorfor vedkommende skulle legges inn hvis h*n ikke fortalte det selv. Det er lettere å forklare en fysisk diagnose enn en psykisk, dessverre.

Ellers vill jeg gjort som de fleste andre på tråden, vært en venn og spurt om vedkommende ville ha besøk.

[~MALIN~]

Jeg har en venn som er innlagt på psykiatrisk, og det var en befrielse da det skjedde. Hun har slitt med alvorlige problemer i lang tid, og der vet vi ihvertfall at hun får den hjelp og oppfølging hun trenger. Alt vi rundt henne kan gjøre er å gi henne den tiden hun trenger, hun vil ikke ha besøk, hun er bitter og sint, og vi må bare stole på at hun får hjelp der hun er og være takknemelig for at hun gikk med på innleggelse.

For meg blir hun ikke anderledes av å bli innlagt eller av å slite med psykiske problemer. Hun er fortsatt vennen min, som jeg er veldig glad i. Og slik er det for resten av omgangskretsen hennes også. Det er nok fortsatt en del tabuer rundt dette med psykiske lidelser. Men vi har vært klar over hennes problemer hele tiden, - hun har vært veldig åpen om dette.

Endret 25. februar 2006 av ~MALIN~

[Gjest Gjesta]

En venninne av meg var innlagt, og da besøkte jeg henne og hjalp henne med ting

[aline]

Hvis det er en nær venn ville jeg ha kommet på besøk og stilt masse spørsmål om hva som har skjedd. Får jeg svar som høres fornuftige og rimelige ut er det fortsatt min venn selvfølgelig!

←

unnskyld meg.... når en person som du ser på som nær venn, er alvorlig syk og innlagt pga det, så må vedkommende sitte gjennom en hel masse spørsmål som den må svare fornuftig og rimelig på i dine øyne for å beholde vennskapet?

enten vet du veldig lite om psykiske lidelser, ellers er du virkelig en skummel venn.

Spurt endel selvsagt, ikke prøvd å unngå temaet. Men også vært hverdagslig. I forkant av et sånt besøk hadde jeg sikkert knapt tenkt på noe annet, hvordan være best mulig til hjelp etc.

←

hvorfor ville dere spurt så mange spørsmål?

dersom personen er innlagt på psykiatrisk og hatt alvorlige problemer som vedkommende ikke ønsket å snakke med dere om tidligere, hvorfor er det liksom ett must nå som vedkommende endelig har profesjonelle å snakke med?

bortsett fra det, jeg ville vært en venn, både i forhold til bekjente og gode venner, så lenge det er mennesker jeg liker, så hadde jeg stilt meg åpen som en venn på den måten vedkommende trenger meg.

om det er ved besøk, mye prat og støtte, eller bare gjøre personen sikker på at jeg er her DERSOM og evt når vedkommende skulle trenge det.

hvilken del jeg skal ha i livet til vedkommende i den perioden, må det være lov for den innlagte å bestemme, det viktigste er at h*n vet at jeg er der.

[Gjest Gjest_jane how_*]

Ville selvsagt ikke bombet med spørsmål, men om det hadde vært meg hadde jeg satt pris på at nære venner ikke unngikk temaet.

[aline]

unngå temaet er jeg enig i at man ikke trenger, men la den andre få bestemme hvor mye vedkommende har lyst til å fortelle og ikke.

om den andre ikke ønsker å fortelle om problemet sitt, betyr ikke det at det ikke er en god venn av den grunn. man kan være veldig glad i noen uten at man av den grunn har ønske om å dele alle sine innerste tanker med dem.

[~MALIN~]

Veldig bra sagt Aline! Begge innleggene! Endret 26. februar 2006 av ~MALIN~