Venn/bekjent på psykiatrisk

[Orestes]

Om det var snakk om nær venn/familie, hadde jeg vel stikket innom på besøk om vedkommede var i form til det. Ellers ikke så mye å si om hvordan man "reagerer". Har ikke reagert på noe spesielt vis tidligere når familie har vært innlagt.

[kazyrr]

Har en slekning som havnet på psykiatrisk.

Stilte opp, gikk på besøk, og tok det helt fine!

Hun er frisk nå! Fikk fikset det hun slet med, bedre å legge seg inn en å slite til en blir tullerusk i hodet.

[lillesky]

Det viktigste er å la personen som er på psykiatrisk få ro. Kanskje bare sende en blomst? Eller sende en tekstmelding å si at man bryr seg?

Jeg må si at jeg blir litt overrasket over at noen ville stilt masse spørsmål! Når en person havner på psykiatrisk, er det gjerne for å få ro fra omverden.

Jeg har opplevd det tråstarter spør om. Jeg ble urolig, men visste at vedkommende slet og at hun var i gode hender på sykehuset.

[LilleBille]

Mer eller mindre samme måte som om vedkommende lå på indremedisinsk. Ønske god bedring, og håpe vedkommende får den hjelpen h*n trenger.

←

Ville vel si på samme måte men ellers enig.

Synes ikke det er noe spesielt rart med å ligge på psykiatrisk avdeling/sykehus - annet enn at de er heldige som har fått plass - da det er enda vanskeligere å få hjelp og bli innlagt enn på somatiske sykehus.

Jeg ville spurt om denne vennen ville ha besøk.

←

[Malama]

Årsaken til min "mer eller mindre samme måte" kommer nok av at jeg da jeg skrev dette innlegget hadde min mormor på en medisinsk avdeling og jeg ville reagert annrledes om en venn/bekjent havnet på psykiatrisk enn med mormor på medisinsk, fordi jeg kke forventer oppdatering på telefonen 1-2 ganger daglig fra psykiatrisk. Mens jeg altså får det med fra mamma når mormor er på sykehuset. Og da farfar lå på sykehuset i sommer fikk vi oppdatering fra time til time, men så døde jo han da.

Jeg forventer ikke en slik oppdatering fra en som ligger på psykiatrisk, derfor reagerer jeg kke likt.

Men min omtanke for vedkommende og oppriktige ønske om god bedring og god hjepl ville selvsagt vært like likevel.

Endret 26. februar 2006 av Malama

[lillesky]

Mer eller mindre samme måte som om vedkommende lå på indremedisinsk. Ønske god bedring, og håpe vedkommende får den hjelpen h*n trenger.

←

Synes du skrev et fint svar jeg, Malama!

[Frøken Labb]

Tror jeg hadde litt litt redd. Redd for at jeg hadde sagt/gjort noe som gjorde det livet vanskeligere for vedkommende og dermed kanskje hadde bidratt til at h*n havna på psykiatrisk.

Hadde også tenkt på dette i ettertid. Hvor stabil er denne personen, hva kan jeg si/ikke si?

Men har aldri kjent noen som har havnet der (som jeg vet om), så mulig jeg hadde tenkt annerledes når jeg faktisk kjente vedkommende.

Tror jeg hadde følt veldig med personen. Kanskje syntes synd på... Det skal man kanskje ikke?

Hadde nok ikke tenkt på det som en vanlig innleggelse. Tror jeg.

[Gjest Cerise]

har selv vært i denne situasjonen. spurte min venninne om hun ville ha besøk, og det ville hun gjerne. pratet om det hun ville prate om, det var litt om forholdene der inne, om sykdommen sin (som jeg kjente godt til før hun ble lagt inn), og om andre helt hverdagslige ting. syns for øvrig aline har gitt gode svar her inne på dette spørsmålet.

[Carrot]

Mer eller mindre samme måte som om vedkommende lå på indremedisinsk. Ønske god bedring, og håpe vedkommende får den hjelpen h*n trenger.

←

Godt svar jeg slutter meg til..

Skjønner ikke all denne skepsisen jeg altså..

At man for tiår siden skulle låses inne og gjemmes bort er jo ikke noen leveregel i dag.....

Har selv levd med psykiske problemer i form av depresjon i min nærmeste familie i en årrekke uten at noen i familien skjemmes av den grunn, man er jo ikke syk med vilje...

[Gjest GreenSky]

Jeg hadde blitt beskymret. Om det så var somatisk eller psykiatrisk.

Jeg har jobbet på psykiatrisk, og har sett en del ille tilfeller.

Endret 27. februar 2006 av GrønnSky

[Gjest gjest1]

Vel, jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk. Det var noen som ikke turte å komme, og noen jeg ikke ville at skulle komme. Sånn var det bare.

Jeg hadde en kamerat som kom innom flere ganger i uka, og det var koselig fordi jeg kjente han godt. For meg var det enklere å ha besøk av venner og bekjente, enn av familien fordi jeg ikke ville skuffe dem eller gjøre dem bekymret.

Kid-a'en min her inne var på besøk en gang, og det var koselig. Men hun likte ikke å være der og syntes stedet var trist. Det respekterte jeg. Vi så hverandre når jeg hadde permisjoner, og det holdt. Hun var der for meg, og det var det viktigste.

Jeg fikk jo se om de vennene jeg hadde var virkelige venner eller ikke. Noen av dem kom aldri på besøk, ringte meg ikke og tok ikke kontakt med mindre jeg gjorde det. Andre holdt kontakt og respekterte at det varierte hvor mye besøk og kontakt jeg ville ha i perioder.

Det viktigste er at folk oppfører seg som de pleier. At de gir livtegn fra seg selv om den syke kanskje ikke gir så mye tilbake. Sånn opplevde jeg det i hvert fall.

Jeg vil tro at andres oppfatning av psykiatrisk også kommer an på hvilke diagnoser det er snakk om her. En alvorlig psykose kan være skremmende for andre (og for den som er rammet selvsagt) - og det er forståelig. Men selv om det virker som folk er i sin egen verden, kan det også hende at de får med seg at noen har ring og spurt etter dem, eller at de har fått en blomst. Tålmodighet er viktig. Folk er jo redde for det de ikke forstår.

Det er nok mer "akseptert" med psykiske lidelser som depresjon, angst osv., enn Schizofreni og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Det er lidelser folk vet for lite om. (Det gjelder forøvrig også depresjon og angst, men på et annet nivå.)

Vet ikke om jeg fikk svart deg, jeg. Har vært innlagt selv og hatt venner som har vært lagt inn - så jeg har jo erfaringer fra begge ståsteder.

[Gjest Gjest]

Ville ikke reagert noe på det.. Det er så vandlig i samfunnet at folk får hjelp. Har kriser i livet dem ikke takler på egen hånd

[Knurr]

Hvordan jeg hadde reagert på nyheten, hadde kommet litt an på diagnosen - som Hope sier er det forskjell på depresjoner og schizofreni. Jeg har veldig nær familie og også et par venner som har vært innlagt, og det er stort sett vært en lettelse at de fikk hjelp. I sommer var en tante innlagt for å få fjernet bukspyttkjertlen (?) og en annen etter et sammenbrudd, og de fikk omtrent samme behandlingen:

Det er jo ofte begrenset hvor mye de orker, hva de orker å prate om (hvis de orker å prate), og hvor lenge. Så å komme innom, ta en røyk og en kaffekopp på verandaen og prate om hverdagsting ville nok være min tilnærming. Å unngå sykdomstemaet er bare dumt, men vedkommende som er innlagt får behandling - da vil ikke jeg være noen terapaut. Man blir vel heller ikke frisk av å prate om å være sjuk hele tida?

[Gjest Gjest]

Hvordan ville du reagert dersom en bekjent/venn fortale at h*n var innlagt på psykiatrisk avdeling?

←

Der kan vi alle havne. vi har ingen garantier noen av oss. Noen må ta blindtarmen, noen går i åresvis med problemer uten å oppsøke hjelp.

tar av meg hatten for de som søker help og blir innlagt.

Blir stresset for stort kan det fort bli for mye.

har selv en bekjent som er innlagt for tiden. psykisk sterk,men med alvorlige bilulykker som har rammet fam endte det i dyp deprisjon. Så der skal han være 4 uker.

ringer og sier hallo og stikker innom.

det er vel de som har gamle inngrodde fordommer mot slike avd,men det er like vanlig som ryggsmerter sier jeg.

[Gjest camillo]

Jeg skjønner egentlig ikke helt problemstillingen, jeg hadde reagert som om en venn var blitt lagt inn på sykehus generelt.

Spurt om jeg kunne komme på besøk... Og sånt.

[strilen]

Har nettopp vært innlagt. Først på akutt post, og for å komme inn der må en enten være til fare for seg selv eller til fare for andre.

Senere på en vanlig avdeling.

Det er svært vanskelig å komme inn på psykiatriske avdelinger rundt omkring i landet i dag. Derfor må du være svært syk for å bli innlagt.

Dette bør en ta med i betraktningen når en skal besøke folk på psykiatrisk avdelinger.

En annen ting er at jeg savner blomster når jeg er innlagt.

På somatiske avdelinger får du alltid blomster av venner og familie som oppmuntring når du er syk.

På psykiatrisk får du ikke det, i så fall må du være "bedre" ellers så er det fare for knusning av potter eller vaser, selv om det kan ordnes på kreative avdelinger.

Det er trist at det ikke er tradisjon med å sende blomster fra arbeidsplasser o.l. når folk blir innlagt på psykiatrisk.

Det er tydelig at noe henger igjen av tabuene rundt det å være innlagt på psykiatrisk.

Telefon er ikke alltid tilgjengelig på psykiatrisk, jeg har aldri fått lov til å ha mobilen min hos meg. Jeg får lov å ta imot tekstmeldinger mens personalet ser på, og så får jeg ringe en tlf. ut hver dag, men den går som oftest til familie.

Still opp folkens for venner som blir innlagt. Besøk dem, for timene går sinnsvakt seint på slike steder.

[Gjest Gjest]

Hvordan jeg hadde reagert på nyheten, hadde kommet litt an på diagnosen - som Hope sier er det forskjell på depresjoner og schizofreni.

←

Ja, noe enormt og.

Har en venn som har diagnosen depressiv, og blir i perioder annerledes , dvs mer innesluttet og ja selvfølgelig også da depressiv. Det er ganske lett for meg å forholde meg til, da jeg bare fortsetter som i vante gang og oppfører meg ikke annerledes.

Men, jeg har også en mor som lider av schizofreni. Dette er MYE mer vanskeligere å forholde seg til og jeg sliter selv nå etter alle disse årene avogtil med å forholde meg til symptomene. Det går jo selvfølgelig mye lettere nå enn før, men det hender jeg reagerer på symptomene. Hun er jo da psykotisk, og er overbevist om at det hun ser virkelig eksisterer. Ganske frustrerende.

Min far derimot har agressiv paranoia, som lan nesten virke som samme sjanger som psykose men ikke helt. Også Veldig vanskelig å forholde seg til i perioder. og det er vel denne jeg har hatt mest trøbbel med. Det er ikke alltid like lett å bli beskyldt for de merkeligste og helt vanvittige ting, og så liksom godta det Selv om man vet at det er sykdom.

Selv har jeg en psykolog som irriterer seg over at jeg klarer meg så bra psykisk

[Gjest Gjest]

Man blir vel heller ikke frisk av å prate om å være sjuk hele tida?

←

Jeg hadde behov for å snakke da jeg var deprimert. Jeg tror på å komme gjennom sorg og depresjon ved å våge å møte følelsene og gå gjennom det.

Nå har jeg aldri vært innlagt eller kjent noen som har vært det. Men deprimert har jeg vært. Dødsfall i familien og flere ting som "klaffet" samtidig.

Min erfaring var at venner ble engstelige og trakk seg unna. Vel bare et par vennepar egentlig, men det var de jeg hadde nærmest kontakt med. De reagerte egentlig veldig forskjellig. Det ene paret gjorde oppmerksom på at det bare var å si fra om jeg trengte noe, men jeg følte meg likevel som den spesielle dama man måtte ta hensyn til. Det andre paret sluttet plutselig å invitere meg og å ta kontakt i det hele tatt.

Så ja, man lærer hvem som er ens venner i en sånn situasjon. Har ikke kontakt med noen av dem i dag selv om mitt problem nå ligger langt tilbake i tid. Den venninnen som trakk seg kjappest unna var den som oftest hadde behov for at jeg stilte opp for henne i forkant av min lille utsklidning. Så jeg tror nok jeg ville være forsiktig med å innrømme noe sånt for venner igjen. Ville nok heller gjort oppmerksom på at jeg trengte litt tid for meg selv en periode.