Vil du bli slankere?

[mito]

Det er mange her inne som vil gå ned i vekt, bli sunnere og generelt få en mer attraktiv kropp. Mange prøver, men nesten samtlige feiler. Hvorfor? Motivasjon, eller mer spesifikt mangelen på sådan.

Først og fremst. Hvorfor vil du forandre kroppen din? Det kan være mange grunner til det. Du vil bli mer attraktiv i det motsatte kjønns øyner. Du vil få større selvtillit og som en konsekvens at dette prestere bedre i ditt liv for øvrig. Du vil bedre din helse, og redusere sjansen for en rekke sykdommer. Er ikke dette motiverende nok? Vil du virkelig se forandring? Om fem år, vil du være i samme tilstand som du er nå, eller vil du kunne kikke tilbake på mange år hvor du har tatt kontroll og produsert resultater? Er ikke livet for kort til å befinne seg i en tilstand du misliker? Vil du virkelig være middelmådig hele livet?

Kort og godt: hvis du imøtekommer en livsstilsforandring 'sånn passe motivert', så kommer du ingen vei. Det er derfor så mange mislykkes. Det har ingenting med gener, miljø eller andre ytre faktorer å gjøre. Det er du selv som er ansvarlig, men det er bra. Det betyr at du sitter med makten til å forandre ditt liv. Du må bestemme deg for at nå skal det skje, koste hva det koste vil, og aldri se deg tilbake. Jeg håper dere kan unnskylde min noe pompøse ordlegging, men den er nødvendig for å i tilstrekkelig grad understreke mitt poeng.

Så, for å oppsummere. Har du innstillingen som er nødvendig? Først da kan du begynne å evaluere kosthold og treningsrutiner. Hvis ikke, gi opp her og nå.

[Gjest Gjest]

Du skriver masse bra, Mito...Jeg fikk en liten "vekker". Takk skal du ha

Hilsen Siv

[Gjest Gjesta]

Det er vel en grunn til at de samme folka henger i slanketrådene år etter år...Fokuset på mat og kalorier blir større enn fokuset på hva som er sunt, og trening er kun et nødvendig onde for å nå målet om X antall kilo ned. Da er det ikke rart mange går på en smell.

[marta]

Gode ord!

Selv så har jeg bare tatt meg en lite pause etter 17 kg minus..( og jeg som ikke trodde jeg var fet, men LITT overvektig.. ). Ble så lei av å tenke slanking hele tiden, så etter et halvt år med prosjekt "hold vekten" så er jeg nå i gang gjen. Ikke noe problem!! Det er verken motivasjon eller vilje som stopper en når en først har kommet så langt at "nok er nok" og det er på tide å gjøre noe med det.

Jeg føler meg SÅ godt nå. Nå går jeg på toppturer og tenker på de gangene jeg hadde 40 stk. 1/2halvkilospakker med smør med som ekstrabaggasje! FYYYY F*N

[Gjest Gjest]

Veldig bra skrevet Mito! Men har du noen tips til hva som er bra og ikke braå gjøre? Jeg er 170cm og veier 63kg. Vil gjerne ned ca5kg oh stramme opp/forminske cellulitter på rumpe og lår. Setter stor pris på tips og råd? Har tenkt å begynne med sirkeltrening. Er det bra tror du?

[Gjest Gjesta]

Bra sagt Mito, tror du greide å motivere noen her..

Selv om jeg aldri har vært i samme situasjon selv, så kan man dra paralleller til andre ting i livet. Alt går på hva du ønsker! Dette gjelder både jobb, utdannelse, forhold og ikke minst livsstil. Du er den enste som kan og må ta ansvar for ditt eget liv. Det nytter ikke å være passiv til sitt eget liv. Det er ditt ansvar!

- måtte bare..

[Gjest Deception]

Får bare håpe budskapet når fram til kalori-telle-klubben her inne. Den som starter på nytt hver 1.januar.

Men ellers: Bra skrevet!

[Brunhilde]

Glad du er tilbake og deler av kunnskapen din, Mito!

[Gjest Miss_alexandria]

Bare jeg som ikke satt så stor pris på innlegget?

Det gjorde meg faktisk litt småsur!

Så hvis man ikke er suuuuper motivert, så kan du bare legge deg ned på sofaen og drite i alt og stappe i deg usunn mat?

Kan ikke si at jeg er super motivert, men jeg kommer meg på trening når jeg skal og gjør en god jobb.

[Twigi]

Jeg skjønner din reaksjon, Miss Alexandria. Det kan fort oppleves som om "vi vanlige dødelige" ikke har sjans til å gjøre noe drastisk, hvis ikke vi har motivasjonen til en superstjerne.

For min del så handler det om to ting:

1) Bevisstheten om at jeg selv må ta tak - men det betyr like mye at jeg må være bevisst på å gjøre de små endringene som tilsammen betyr livstilsendring. Du kan ikke forandre deg fullstendig over natten, du må finne de små endringene som fungerer, og som gjør at du går i den retningen du ønsker. Men det er klart - ingen andre kan definere dette for deg, du må selv gjøre jobben.

2) Motivasjonen som kommer av at jeg plutselig fant ut at "Nå er jeg lei av at alle mine voksne år skal være preget av gremmelse over de 2 (3-4-5-6) kiloene for mye. Jeg ønsker ikke å se sånn ut, jeg ønsker å gjøre noe med det." På den måten har jeg klart å gå ned 5 kilo og holde meg der, og skal nå ta tak i de siste.

Når man leser slanketrådene her inne, så kan det høres ut som om vi sprekker totalt hele tiden alle sammen. Men nå kan det jo tenkes at vi "sprekker" kun i forhold til de voldsomt idealiserte målene vi har satt oss - hvis vi ikke etterlever planen 100% så anser vi oss for å være helt håpløse. Det er jo ikke sikkert vi er det, da

[nallemaja]

Greit med motivasjon, men særlig når man er virkelig overvektig,altså 20-30 kilo eller mer så gjør dette ofte ekle ting med selvtilliten.

Jeg har prøvd å slanke meg i mange år, men man blir så usikker på seg selv når man føler at kroppen er stygg. Man leser og hører andre menneskers kommentarer om hva de mener om tjukke folk, eller feite som er et mer vanlig uttrykk...

Så går man der hjemme da, kjøper bøker om kosthold og trening, søker på nettet osv. Begynner bra med å droppe snop og usunn mat, mer frukt og grønt og fiber, drikker mye vann og holder seg mer i aktivitet i hverdagen,-men inne i stua. For der ute føler man seg nemlig rett og slett teit. Helsestudio har vært en enorm barriere for meg i årevis, og å gå tur/jogge alene er ekkelt fordi man blir fort rød i trynet og svett og puster og peser...ikke særlig motiverende, selv om det egentlig burde sende signaler til hjernen om at nå gjør jeg det riktige, for kroppen min har det ikke godt slik det er nå..

Man havner i en ond sirkel, og den er faktisk veldig, veldig vanskelig å komme seg ut av. Det kan også være vanskelig å snakke om med venner/familie, fordi med en gang "jeg prøver/ønsker/vil slanke meg" er uttalt så blir andre utrolig fokusert på kroppen, matinntaket og aktivitetene du foretar deg...

Det er nok ofte grunnen til at det ikke alltid går så bra.

Nå har jeg endelig kommet meg på helsestudio etter mange års nærmest angst for å vise den digre kroppen min på et slikt sted, og for å prøve å finne ut hvordan de skumle apparatene fungerer osv. Jeg har nemlig flytta og fått en utrolig aktiv venninne. Hun har mast på meg om å bli med å trene, ikke fordi hun vil slanke meg, men fordi hun syns det er morsomt å gjøre ting sammen med meg, og tingene hun liker å gjøre er å trene. En dag fikk jeg melding om at det bare var to eldre herre og hun i treningsstudioet, og at hun ville at jeg skulle komme og holde henne med selskap. Jeg hoppa i det, og nå er jeg heltent på styrketrening! Hurra! Og faktisk har treninga gjort at jeg ikke får lyst på usunn mat, for jeg vil rett og slett ikke ved å spise en kortvarig glede ødelegge det jeg har svettet og slitt for! Så nå er jeg i begynnelsen på en forhåpentligvis GOD sirkel, og da kommer motivasjonen inn for fullt!

Så veldig nyttig var vel ikke dette innlegget, men jeg har iallefall satt ord på hvordan jeg og mange overvektige jeg kjenner har det.

[Gjest Gjest]

Så veldig nyttig var vel ikke dette innlegget, men jeg har iallefall satt ord på hvordan jeg og mange overvektige jeg kjenner har det.

←

Så fin slutt det var på innlegget ditt Nallamaja

Da jeg begynte å lese ble jeg litt oppgitt "enda et innlegg fra en som tror hun ikke klarer å slanke seg hvis hun vil", men så viser det seg at du har begynt med trening og lagt om kostholdet ditt. Kjempebra!!

Tror innlegget ditt kan vise mange at det går an.

[Gjest Gjest]

Det er mange her inne som vil gå ned i vekt, bli sunnere og generelt få en mer attraktiv kropp. Mange prøver, men nesten samtlige feiler. Hvorfor? Motivasjon, eller mer spesifikt mangelen på sådan.

Først og fremst. Hvorfor vil du forandre kroppen din? Det kan være mange grunner til det. Du vil bli mer attraktiv i det motsatte kjønns øyner. Du vil få større selvtillit og som en konsekvens at dette prestere bedre i ditt liv for øvrig. Du vil bedre din helse, og redusere sjansen for en rekke sykdommer. Er ikke dette motiverende nok? Vil du virkelig se forandring? Om fem år, vil du være i samme tilstand som du er nå, eller vil du kunne kikke tilbake på mange år hvor du har tatt kontroll og produsert resultater? Er ikke livet for kort til å befinne seg i en tilstand du misliker? Vil du virkelig være middelmådig hele livet?

Kort og godt: hvis du imøtekommer en livsstilsforandring 'sånn passe motivert', så kommer du ingen vei. Det er derfor så mange mislykkes. Det har ingenting med gener, miljø eller andre ytre faktorer å gjøre.  du sDet erelv som er ansvarlig, men det er bra. Det betyr at du sitter med makten til å forandre ditt liv. Du må bestemme deg for at nå skal det skje, koste hva det koste vil, og aldri se deg tilbake. Jeg håper dere kan unnskylde min noe pompøse ordlegging, men den er nødvendig for å i tilstrekkelig grad understreke mitt poeng.

Så, for å oppsummere. Har du innstillingen som er nødvendig? Først da kan du begynne å evaluere kosthold og treningsrutiner.  Hvis ikke, gi opp her og nå.

←

høres litt ut som dr. Phil,spesielt den der "det betyr at du sitter med makten ti å forandre ditt liv"

[Tristessa]

og å gå tur/jogge alene er ekkelt fordi man blir fort rød i trynet og svett og puster og peser...

←

Det er jo dette som er litt av poenget med treningen da. Jeg blir tomatrød i ansiktet, puster som om jeg holder på å dø (bedre nå da, bedre kondis hjelper mye) og svetter helt vanvittig mye. Snuppejentene som ser like freshe ut en time etter at de begynte tar ikke nok i, eller har svært like aktive svettekjertler...

[mito]

Glad du er tilbake og deler av kunnskapen din, Mito!

←

Takk for det, men dette innlegget er riktignok fra februar. Jeg var åpenbart svært svulstig og pompøst anlagt på den tiden

[agbre]

Følelsen jeg hadde da jeg startet å slanke meg for seks uker siden var at det var akkurat som en mor som satte grenser for meg og det var godt å få den grensen

Hadde spist masssse usunt over lengre tid og ville jo så gjerne gjøre noe med det, men en eller annen idiotisk hjernecelle ville slett ikke forandre på noen verdens ting. Så begynte jeg på kurs og følte mye mer behag med èn gang.

Nå har jeg nesten mistet ti kilo og har mange(!) igjen. Man kommer til et punkt hvor man ikke orker å se ut som Miss Piggy lenger.(snakker for meg sjøl). Motivasjonen er opp og ned, men man kjenner jo helsefordelene med å være lettere og hakket sprekere og da er det ikke så vanskelig å velge, syns nå jeg.

[Brunhilde]

Takk for det, men dette innlegget er riktignok fra februar. Jeg var åpenbart svært svulstig og pompøst anlagt på den tiden

←

Ta det som et kompliment at jeg leste innlegget uten å vektlegge datoen. Og kunnskapen går jeg ut fra at du fremdeles besitter?

[Gjest Gjest_anne_*]

Det er ikke nødvendigvis mangelen på motivasjon som stopper mange, men kunnskap. mange opplever å stagnere i treningen sin, og da mister de naturlig nok motivasjonen, fordi ingenting skjer.

Det er slik, at dersom du gjør de samme øvelsene, med den samme belastning alt for lenge, venner kroppen seg til det, og du vil ikke få noen fremgang - du stagnerer. Det er der mange mister motet. Etter et stund vil ikke gruppetimer ala stram opp på sats være nok for endel. Det er greit i begynnelsen for utrente, og til du har trent deg litt opp, eller for vedlikehold/restitusjon. Men ønsker du fremgang etter en stund må man avansere. Slik er det desverre.

Så jeg synes ikke vi skal være altfor harde og dømme med en gang før vi vet noe mer. Det er mulig svikt i motivasjon kommer pga manglende fremgang, og det er forståelig. Men søk da litt faghjelp. Spør noen som er utdannet.