Har ett anstrengt forhold til min voksne sønn, hvordan kan jeg rette opp?

[fugl fønix]

Hengebuksvinet skrev (1 minutt siden):

Av de få jeg kjenner som har bedt om forskudd på arv, er det ingen som virkelig trenger det. De som virkelig hadde trengt litt hjelp, er oftest de siste til å be om det.

Et eksempel:

- Har stort hus, og bodde på tidspunktet han ba om forskudd sammen med partner og 2 barn.

- Ferierte på flotte resorts, og var mange henger på Geilo/ Hemsedal. (Har familiehytte)

- Er nå som skilt på reiser utenlands minst 5 ganger i året. Og da snakker jeg Marbella, Italiensk vingård, skitur i Alpene osv

Så... Synes dere gir ts stygg medfart i svarene deres. Å gi den voksne sønnen en halv million, vis sannsynligvis ikke fikse så mye.

Er så enig med deg😊,dette er dagens innlegg💪

[fugl fønix]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Du må nok ta om en samtale med sønnen din, og uten at hans samboer er tilstede. Det høres ut som om hun er kokos, og det finnes mange slike kvinner. Stein gærne, og elsker konflikt når de skal beskytte egne barn. 

Din sønn burde passe sin egen økonomi, og har de det trangt så får han sette det fæle kvinnfolket i arbeid på Nille eller tilsvarende hvor det er enkelt å få jobb.

Anonymkode: f7dbd...a54

 

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (20 minutter siden):

Du vet jo lite om leiligheten de har, og behovene til deres barn. Dersom barnet har så spesielle behov at få andre kan passe det, og de kan gjøre få ting med det, og aldri få tid til seg selv, KAN bedre bolig hjelpe.

Vi vet heller ikke hvorfor samboeren ikke jobber, kanskje sliter hun også med noe.

Sønnen er i en uholdbar situasjon nå, hvis ikke hadde han ikke brutt med mor når barnet krevde mer og spurt om økonomisk hjelp. Jeg hadde vært bekymret for han og hvordan han hadde det om han var min sønn.

 

Ulven skrev (15 minutter siden):

Nå er det engang slik at nissen følger med på lasset, og barnet blir ikke mindre utfordrende om de får et nytt sted å bo. Det er som en skriver over et luftslott. Ja kanskje han er helt utslitt og ser ikke noen vei videre, men da er det jo iallefall dumt å kutte kontakt med den personen som kunne ha vært et positivt innslag i familien. For TS har tilbudt seg å ta med sønn og barnebarn på aktiviteter som koster penger og kunne ha vært et positivt avbrekk i hverdagen, men for sønnen er det tydeligvis kun forskudd på arv og barnepass som gjelder.

Sønn og kone står jo helt fritt til å skaffe ny leilighet, men da må de løse dette økonomisk selv og ikke belage seg på forskudd på arv fra en syk mor som kommer til å få behov for disse pengene selv i sin alderdom. 

☝️☝️☝️

 

Ellers vet dere andre like lite om barnet og hjemmet som jeg. Jeg las ADHD og asberger, ingen av disse blir bedre fordi barnet har mer plass å boltre seg på. Barnet bør heller få tilrettelagt der barnet allerede bør, er trygg og er kjent. Folk som ikke er kjent med disse diagnosene forstår sannsynligvis heller ikke at å flytte kan gjøre ting verre for barnet, spesielt ettersom TS sier han sliter med nye folk rundt seg tyder det på at forandring IKKE fryder.

Sønnen prosjekterer... Han trenger hjelp, men ikke den hjelpen han tror..

Anonymkode: 2f2d3...b7d

[fugl fønix]

fugl fønix skrev (Akkurat nå):

 

Det har du helt rett i.

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest 9 sider på denne tråden, og mitt inntrykk så langt er at sønnen ikke innser hvor syk/ plaget/ hemmet mor er blitt etter hjerneslaget, og forventer å fortsatt kunne få hjelp til barnepass slik han fikk før hun ble syk.  Når hun ikke kan stille opp slik som før, og i tillegg ikke vil hjelpe med penger ( igjen) så er hun ikke verdt å ha kontakt med, fordi han (  evt samboeren hans) ikke lenger har noen fordeler av forholdet. 

 

TS har ikke nevnt hvilket forhold sønnen har til sin far pr i dag, Hjelper han til med barnepass, eller penger ( han hadde nytt kull, og har kanskje nok med dem) og hva med svigerdatters foreldre? Stiller de opp?  Om TS var familiens  eneste barnevakt, før hun ble syk, så er det kanskje en sorg for de to unge. Men de må skjønne hvorfor TS sier nei. Det er ikke vond vilje, men muligens skjønner de ikke dette. 

Anonymkode: c6597...248

[AnonymBruker]

Har lest hele tråden og tenker at TS har fått et godt innblikk i hvorfor ting er som de er. Alle de som har sablet deg ned kan hver på sin måte vise hvordan det er når man ikke evner å ta annet perspektiv enn sitt eget. Slik er kanskje sønnen din også? Du beskriver at du gjennom hele oppvekst har stilt opp for dem, og noen ganger betyr det kanskje at man til slutt blir tatt for gitt. Han tar deg som en selvfølge og evner ikke å skjønne at grensesettingen din har en grunn. 
 

For meg er det uhørt å be om å få forskudd på arv, egentlig i alle situasjoner, men i alle fall når basale behov er dekket. Hans lån av 10.000 er også et rødt flagg. 
 

Sønnen din er bortskjemt, og han får nok god hjelp til å bli bittere av svigerdatteren som tenker at det er innafor å skjelle ut sin svigermor. 
 

Har ikke noe råd, annet enn å støtte deg i den grensesettingen som er nødvendig. Ikke på vilkår bør du låne bort pengene dine, da du bedre enn noen annen vet at det kan komme vanskelige tider det du trenger dem selv❤️

Anonymkode: c22c4...602

[AnonymBruker]

Jeg tror det er så enkelt som at sønnen din fokuserer på eget liv. Han er ego. Han vil ikke ha kontakt med deg utover tjenester du kan tilby. Om det er fordi han er introvert og ikke behøver sosial kontakt med noen, om han er sliten, om han ikke forstår bedre er vanskelig å si.

Så det du kan gjøre egentlig, er vel å prøve å prate med ham om hvilket forhold dere skal ha. Si at du savner ham, du vil gjerne være sammen med ham mer enn i dag. Og du synes det er trist når dine forsøk på å treffes blir møtt med at de vil du skal være barnevakt. Så hva tenker ham om forholdet deres? Hva kan bli bedre?
 

Har du forklart ham hva du kan og ikke kan gjøre, forresten? I detalj? Utover at du har hatt slag og plages med et kne? Det er jo ikke sikkert han klarer å tenke seg til hvordan et hjerneslag har påvirket deg. Du må kanskje forklare med t-skje, veldig pedagogisk. Det er jo merkelig at han hver gang svarer at du kan ta med barnet alene. Det tyder på at noe i forståelsen har glippet. 
 

Så totalt sett tenker jeg at dere behøver å snakke mer sammen, snakke ut om ting. Spør om han kan komme til deg fordi du behøver å prate. Hvis han ikke er en prate-type, så kan det oppleves litt konfronterende og vanskelig å sitte i en sofa mot hverandre og prate. Det kan bli enklere hvis man gjør noe samtidig, og er side om side. Bilkjøring, hagearbeid, matlaging, gåtur, hva som helst. Prate imens man også gjør noe. 
 

Jeg synes det er klokt at du ikke gir bort store summer du realistisk sett kan trenge selv med så lite praktisk hjelp du har tilgang på fra barn… Jeg synes du skal droppe fokus på de 10 000, ikke nevn de for ham mer. Tenk på det som en gave. Så for å komme ham i møte så avkrever du ikke innsikt i hans privatøkonomi, men du forklarer at du tørr ikke redusere din buffer særlig mye med tanke på din alder og din helse. Det kan bli mange år som ufør. Så 500 000 x2 har du rett og slett ikke å gi bort. Men du kan strekke deg til 50 000 x 2 eller 100 000 x 2 (avhengig av hva du er komfortabel med) så håper du det vil hjelpe litt på vei på pengeproblemet han forsøker å løse. Fordi du er glad i ham, og gjerne vil bidra med det du kan.

Lykke til! Totalt sett virker det som din sønn ikke er så omsorgsfull og grei til sin mor. 

Anonymkode: 0bbbd...90e

[Nymerïa]

Tartufo skrev (2 timer siden):

Tror ikke alle disse som kaller sønnen for det ene og det andre har barn.

Eventuelt har de barn men hadde ikke reagert likedan hvis det var de som stod i situasjonen. Det er lett å mene ting om andres sønn, men kjærligheten til egne barn trumfer det meste. Selv om man hadde vært skuffet over barnet så hadde savnet vært sterkere. Å bare miste kontakten med et barn sånn samtidig som man vet at han har en utfordrende hjemmesituasjon hadde skremt folk. Bekymringa hadde veid tyngre enn uviljen. Det er en grunn til at en av de mest kjente historiene fra Bibelen handler om en far som savner sønnen sin, helt uavhengig av hva sønnen har gjort galt.

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (På 12.10.2024 den 2.39):

Et barn skal aldri forvente penger, eller forskudd på arv, men jeg synes det er rart å ha to mill på konto i stedet for å investere i noe.

Blant de jeg kjenner er det vanlig å kjøpe leilighet til barna, eller i hvertfall bidra med egenkapital. En leilighet vil mest sannsynlig øke i verdi, og da kunne både du og barna dine tjent på det.

Jeg hadde ikke klart å sitte med to mill i banken, hvis et av barna mine slet økonomisk. Det at barna mine har det bra, gjør meg glad.

Hun er 50% ufør. Bare 59 år gammel. De 2 mill kan og skal hjelpe henne økonomisk når hun blir eldre. 2 mill rekker ikke langt der. 

Hun er 59 år. Hvorfor skal hun investere sine penger i noe som gir gevinst på sikt? Hun er mest sannsynlig for gammel da til å ha glede av penger hun investerer nå. Så la henne ha de 2 mill på konto. Det er hennes penger, ikke noe barna har krav på. 

Det er også litt merkelig å snakke om arv når en person er 59 år gammel.

Hvilken sikt og framtid? Jeg er 57 år selv, og har kanskje 20 år foran meg med gode år. Hvorfor i all verden skal jeg investere i noe på sikt, som jeg sikkert/kanskje aldri får glede av? Jeg bruker heller penger her og nå. Jeg har også litt på konto, men jeg har også et liv her og nå, og ting jeg vil bruke penger på. 

Du sier også at det er vanlig for dere at dere kjøper leilighet til barna deres.

Hjertelig velkommen til den verden at barn aldri blir voksne, og at dere stadig må bidra økonomisk i stor grad, ettersom ett eller flere barn vil være avhengig av foreldre, steforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, farmor, farfar, mormor og morfar, osv. 

Hils til kokain, annet dop, alkohol, og det som blir brukt som unnskyldning for å må ha hjelp fra foreldre når man egentlig har en god jobb med god inntekt, og egentlig skal klare seg selv. 

Anonymkode: a75d5...4fe

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hun er 50% ufør. Bare 59 år gammel. De 2 mill kan og skal hjelpe henne økonomisk når hun blir eldre. 2 mill rekker ikke langt der. 

Hun er 59 år. Hvorfor skal hun investere sine penger i noe som gir gevinst på sikt? Hun er mest sannsynlig for gammel da til å ha glede av penger hun investerer nå. Så la henne ha de 2 mill på konto. Det er hennes penger, ikke noe barna har krav på. 

Det er også litt merkelig å snakke om arv når en person er 59 år gammel.

Hvilken sikt og framtid? Jeg er 57 år selv, og har kanskje 20 år foran meg med gode år. Hvorfor i all verden skal jeg investere i noe på sikt, som jeg sikkert/kanskje aldri får glede av? Jeg bruker heller penger her og nå. Jeg har også litt på konto, men jeg har også et liv her og nå, og ting jeg vil bruke penger på. 

Du sier også at det er vanlig for dere at dere kjøper leilighet til barna deres.

Hjertelig velkommen til den verden at barn aldri blir voksne, og at dere stadig må bidra økonomisk i stor grad, ettersom ett eller flere barn vil være avhengig av foreldre, steforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, farmor, farfar, mormor og morfar, osv. 

Hils til kokain, annet dop, alkohol, og det som blir brukt som unnskyldning for å må ha hjelp fra foreldre når man egentlig har en god jobb med god inntekt, og egentlig skal klare seg selv. 

Anonymkode: a75d5...4fe

Ts er ufør og har en lav inntekt, men den er sikker. Hun har også nedbetalt leilighet. Hun vil fint kunne leve på uføre pluss en til 1,5 mill i buffer. En-to mill er ingenting å ha i banken på sikt, så å investere noe av det i bolig er kun vinn vinn for både henne og sønnen. Mye bedre enn å ha de i banken.
Vi som kan det kjøper ofte leilighet til barna være når de er studenter, både for å investere og for at barna skal bo bedre. De fleste blir minst like selvstendige, og får minst like god utdanning og jobb når de kan bo bra under studiene. Mine barn har god utdanning, gode jobber og egne familier nå. Litt hjelp for å komme inn på boligmarkedet som tenåringer, fører ikke til at de ikke klarer seg selv som voksne, heller motsatt. De får bedre utdannelse og jobb, og blir mer selvstendige enn barn som vokser opp med dårlig økonomi, og sliter med økonomi og boforhold under utdanningen.
DERSOM mine barn allikevel engang får økonomiske eller andre problemer, vil jeg at de spør meg om hjelp. De betyr alt, og at de har det bra, fører til at jeg har det bra. 
 

Endret 13. oktober av Tartufo

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (14 timer siden):

Ts er ufør og har en lav inntekt, men den er sikker. Hun har også nedbetalt leilighet. Hun vil fint kunne leve på uføre pluss en til 1,5 mill i buffer. En-to mill er ingenting å ha i banken på sikt, så å investere noe av det i bolig er kun vinn vinn for både henne og sønnen. Mye bedre enn å ha de i banken.
Vi som kan det kjøper ofte leilighet til barna være når de er studenter, både for å investere og for at barna skal bo bedre. De fleste blir minst like selvstendige, og får minst like god utdanning og jobb når de kan bo bra under studiene. Mine barn har god utdanning, gode jobber og egne familier nå. Litt hjelp for å komme inn på boligmarkedet som tenåringer, fører ikke til at de ikke klarer seg selv som voksne, heller motsatt. De får bedre utdannelse og jobb, og blir mer selvstendige enn barn som vokser opp med dårlig økonomi, og sliter med økonomi og boforhold under utdanningen.
DERSOM mine barn allikevel engang får økonomiske eller andre problemer, vil jeg at de spør meg om hjelp. De betyr alt, og at de har det bra, fører til at jeg har det bra. 
 

For det første så lider min sønn ingen nød økonomisk. Han bor i en 3-roms leilighet i Oslo, det er en romslig leilighet der de har ett soverom til barnet, og ett stort til seg selv, stor stue med spiseplass og fint kjøkken. Det er ikke slik at de bor trangt og ikke har eget rom til barnet. Dessuten har de muligheten til å kjøpe seg en 4-roms på dagen, hvis samboer begynner å jobbe. Hun er arbeidsledig, ikke alvorlig syk, slik mange i tråden er overbevist om. Sønn og svigerdatter er bare 30 og 28, de har muligheten til å kjøpe seg større bolig i nær fremtid. Og jeg må legge til hvis sønnen min hadde vært i økonomisk krise, som jeg definerer som i ferd med å miste leiligheten, slitt med å betale regninger i tide osv. Så hadde jeg aldri nølt med å hjelpe dem. 
 

Hvor får du 1,5 millioner fra? Jeg har i underkant av 2millioner på bok. Hvis sønnen skal få forskudd på arv, så er det bare rett og rimelig at datter skal få det samme. Det å gi forskudd på arv til kun ett av to barn er oppskriften på intriger og dårlig søskenforhold. Jeg ville opplevd det som dypt urettferdig hvis mine foreldre ga en halv million til søster og ikke meg. Min datter står også i en jobb hun ikke trives så godt i, hun tjener mindre enn det sønnen min gjør  og de bor også i en 3-roms. I motsetning til sønnen min har hun aldri bedt om penger, og derfor skal ikke hun få noen ting? En ting som er veldig viktig for meg og det står jeg for. Arv og penger fra meg skal IKKE skjevdeles mellom barna. Selv de 10 000kr som sønnen min ikke betalte tilbake, gav jeg også til min datter. 
 

Det er kjempefint at folk som har råd til det kjøper leiligheter til barna sine. Jeg har aldri hatt det fordi jeg har vært alene med barna siden de var ganske små. For meg har det vært viktigere å gi dem en god barndom, der vi reiste hver sommer, opplevde mye sammen. Så har de fått lappen og 150 000kr hver i startkapital til boligkjøp. Dette er det jeg har greid å spare opp. 
 

Når det gjelder å investere de pengene jeg har på bok, så er det noe som hadde vært aktuelt for meg hvis jeg var yngre og hadde bedre helse. Nå vet jeg ikke om jeg lever i 10 år til eller 30 år til. Hvis jeg investerer de er pengene ikke tilgjengelig for meg lenger. Og jeg må ha penger tilgjengelig for å leve ett greit liv. Og jeg gjentar det er ikke mye penger hvis man ser for seg hvor langt ett liv er og hvor mye ting koster nå til dags. Min søster måtte pusse opp badet nå nylig og det kostet 400 000kr. I sommer måtte jeg bytte ut oppvaskmaskinen og det kom nesten på 20 000kr inkludert montering av rørlegger, bortkjøring av den gamle osv. Poenget mitt er at jeg må ha pengene tilgjengelig for å kunne bruke dem når jeg trenger det. Det hjelper meg ingenting at de er investert i en leilighet når jeg trenger 400 000kr til å pusse opp badet. 

Så dårlig som jeg er nå, går det kanskje mot 100% uføretrygd. De 25% jeg jobbet frem til nå, er det ikke sikkert jeg greier fremover. Jeg er jo sykemeldt nå. Da vil jeg plutselig ha 66% inntekt og ganske lav pensjon. For å ikke snakke om utgifter til vaskehjelp, drosjereiser og privat Fysioterapaut. Det er MYE penger hver måned. I tillegg til dette vil jeg leve med litt verdighet og ha råd til å gå til frisør annenhver måned, spise ute innimellom og være i stand til å være med på litt sosiale ting med familie og venner. Ha det såpass romslig økonomisk at det ikke knytter seg i magen rett før jul, fordi jeg ikke har råd til julegaver osv. 

Og avslutningsvis så vil jeg gjerne høre logikken bak hvordan 500 000kr skal skaffe meg en bedre relasjon til sønnen min? Skal jeg «kjøpe» meg ett bedre forhold til sønnen min?  Han fikk 150 000kr til startkapital, følte ikke at han ble noe mer eller mindre glad i meg av den grunn. Det samme gjelder de 10 000kr som han fikk låne, hørte aldri noe etter at jeg hadde overført beløpet.

Jeg spanderer gjerne på barna mine og barnebarn, jeg kan fint ta dem med på kino, lekeland og fornøyelser. Hvis en av den skulle komme til meg og fortelle at de er i skikkelig økonomisk knipe, eller trenger penger til noe livsviktig (medisinsk behandling, noe essensielt i boligen deres, nødvendige vinterklær osv) hjelper jeg gjerne til. Men da må barna vøre åpne om det som er vanskelig og spørre på en grei måte. Kjøper fine julegaver og bursdagsgaver gjør jeg også, men jeg er ikke så desperat at jeg skal begynne å betale dem for at de skal ringe eller sms. Det er ikke slik et forhold skal være. 
 

TS

Anonymkode: 2beb3...120

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For det første så lider min sønn ingen nød økonomisk. Han bor i en 3-roms leilighet i Oslo, det er en romslig leilighet der de har ett soverom til barnet, og ett stort til seg selv, stor stue med spiseplass og fint kjøkken. Det er ikke slik at de bor trangt og ikke har eget rom til barnet. Dessuten har de muligheten til å kjøpe seg en 4-roms på dagen, hvis samboer begynner å jobbe. Hun er arbeidsledig, ikke alvorlig syk, slik mange i tråden er overbevist om. Sønn og svigerdatter er bare 30 og 28, de har muligheten til å kjøpe seg større bolig i nær fremtid. Og jeg må legge til hvis sønnen min hadde vært i økonomisk krise, som jeg definerer som i ferd med å miste leiligheten, slitt med å betale regninger i tide osv. Så hadde jeg aldri nølt med å hjelpe dem. 
 

Hvor får du 1,5 millioner fra? Jeg har i underkant av 2millioner på bok. Hvis sønnen skal få forskudd på arv, så er det bare rett og rimelig at datter skal få det samme. Det å gi forskudd på arv til kun ett av to barn er oppskriften på intriger og dårlig søskenforhold. Jeg ville opplevd det som dypt urettferdig hvis mine foreldre ga en halv million til søster og ikke meg. Min datter står også i en jobb hun ikke trives så godt i, hun tjener mindre enn det sønnen min gjør  og de bor også i en 3-roms. I motsetning til sønnen min har hun aldri bedt om penger, og derfor skal ikke hun få noen ting? En ting som er veldig viktig for meg og det står jeg for. Arv og penger fra meg skal IKKE skjevdeles mellom barna. Selv de 10 000kr som sønnen min ikke betalte tilbake, gav jeg også til min datter. 
 

Det er kjempefint at folk som har råd til det kjøper leiligheter til barna sine. Jeg har aldri hatt det fordi jeg har vært alene med barna siden de var ganske små. For meg har det vært viktigere å gi dem en god barndom, der vi reiste hver sommer, opplevde mye sammen. Så har de fått lappen og 150 000kr hver i startkapital til boligkjøp. Dette er det jeg har greid å spare opp. 
 

Når det gjelder å investere de pengene jeg har på bok, så er det noe som hadde vært aktuelt for meg hvis jeg var yngre og hadde bedre helse. Nå vet jeg ikke om jeg lever i 10 år til eller 30 år til. Hvis jeg investerer de er pengene ikke tilgjengelig for meg lenger. Og jeg må ha penger tilgjengelig for å leve ett greit liv. Og jeg gjentar det er ikke mye penger hvis man ser for seg hvor langt ett liv er og hvor mye ting koster nå til dags. Min søster måtte pusse opp badet nå nylig og det kostet 400 000kr. I sommer måtte jeg bytte ut oppvaskmaskinen og det kom nesten på 20 000kr inkludert montering av rørlegger, bortkjøring av den gamle osv. Poenget mitt er at jeg må ha pengene tilgjengelig for å kunne bruke dem når jeg trenger det. Det hjelper meg ingenting at de er investert i en leilighet når jeg trenger 400 000kr til å pusse opp badet. 

Så dårlig som jeg er nå, går det kanskje mot 100% uføretrygd. De 25% jeg jobbet frem til nå, er det ikke sikkert jeg greier fremover. Jeg er jo sykemeldt nå. Da vil jeg plutselig ha 66% inntekt og ganske lav pensjon. For å ikke snakke om utgifter til vaskehjelp, drosjereiser og privat Fysioterapaut. Det er MYE penger hver måned. I tillegg til dette vil jeg leve med litt verdighet og ha råd til å gå til frisør annenhver måned, spise ute innimellom og være i stand til å være med på litt sosiale ting med familie og venner. Ha det såpass romslig økonomisk at det ikke knytter seg i magen rett før jul, fordi jeg ikke har råd til julegaver osv. 

Og avslutningsvis så vil jeg gjerne høre logikken bak hvordan 500 000kr skal skaffe meg en bedre relasjon til sønnen min? Skal jeg «kjøpe» meg ett bedre forhold til sønnen min?  Han fikk 150 000kr til startkapital, følte ikke at han ble noe mer eller mindre glad i meg av den grunn. Det samme gjelder de 10 000kr som han fikk låne, hørte aldri noe etter at jeg hadde overført beløpet.

Jeg spanderer gjerne på barna mine og barnebarn, jeg kan fint ta dem med på kino, lekeland og fornøyelser. Hvis en av den skulle komme til meg og fortelle at de er i skikkelig økonomisk knipe, eller trenger penger til noe livsviktig (medisinsk behandling, noe essensielt i boligen deres, nødvendige vinterklær osv) hjelper jeg gjerne til. Men da må barna vøre åpne om det som er vanskelig og spørre på en grei måte. Kjøper fine julegaver og bursdagsgaver gjør jeg også, men jeg er ikke så desperat at jeg skal begynne å betale dem for at de skal ringe eller sms. Det er ikke slik et forhold skal være. 
 

TS

Anonymkode: 2beb3...120

Jeg skrev en til 1,5 mill, fordi kanskje datter også ville låne 500 000. Dersom sønnen din ikke er i økonomisk krise, og de bor godt, så er jeg enig med deg, at de ikke trenger penger.

Er du sikker på de ikke har økonomiske problemer du ikke vet om (spill, kredittkortgjeld e.l.)? Er du sikker på at det ikke samboeren hans sliter med noe siden hun ikke jobber? Er du sikker på at det ikke er mer alvorlig enn du vet om med sønnen hans? 

Dersom du har hatt et godt forhold til han,  og ikke gjort noe galt, må det jo være noe alvorlig galt med sønnen din, kanskje han sliter mye mer med noe som du ikke vet om? Sjeldent at barn bryter kontakt med foreldrene sine, så var jeg deg, hadde jeg gjort det jeg kunne for å prate med han og finne ut hvordan han EGENTLIG har det. Jeg forstår at du ikke har krefter eller ressurser til å hjelpe med alt, men vis han at du alltid er der for han, og vil hjelpe med det du klarer/kan.

Veldig leit at dere ikke har et normalt forhold lenger, og kanskje skyldes det rett og slett at din sønn sliter såpass mye med noe, at det har vært lettere for han å bryte kontakt. Dersom han har det bra, er det jo et mye mindre problem, selv om jeg forstår at det er leit for deg❤️

Jeg mener ikke at du skal kjøpe deg bedre kontakt med sønnen din. Det med å låne eller gi han penger var et forslag dersom han faktisk trengte det, IKKE for at du skulle forvente å få noe igjen for det. 

Endret 14. oktober av Tartufo

[AnonymBruker]

Stacy__ skrev (På 13.10.2024 den 11.51):

Jeg satt og leste igjennom denne tråden her på KG og er mildt sagt sjokkert over svarene TS får.  Det er jo helt bak mål det en del av brukerne der inne lirer fra seg. 
 

Kort fortalt handler tråden om en 59 år gammel kvinne som nylig har operert kneet, hun er slagrammet og lever med ettervirkningene av slaget. Dette gjør at hun er 80% ufør, og hun tar drosjer og leier inn vaskehjelp fordi hun nå er så lite mobil pga kneoperasjonen. Konflikten i tråden handler om at sønnen hennes som bor 20 min unna aldri besøker henne og ikke tar kontakt. Kvinnen forteller at han brått kuttet kontakten etter at hun nektet å gi han en halv million i forskudd på arv. Samme sønn har fått 150 000kr til å kjøpe leilighet for tidligere. Han har også fått 10 000kr som han ikke har tilbakebetalt. Samme sønn nektet å kjøre henne hjem fra sykehuset etter kneoperasjon, selvom det tok han 20 min. Han gidder ikke å besøke henne, og vil kun ha henne som barnevakt for barnet sitt som har store adferdsvansker. Han er sur fordi hun ikke er i stand til å passe ungen hans med adferdsvansker. Hver gang hun inviterer han og barnebarnet på besøk/lekeland/kafé sier han tvert nei, for så å blir sur fordi dattera og det andre barnebarnet som takker ja, får blir med. Samme sønn har en samboer som har vært arbeidsledig i flere år.

Den eneste greie i livet til TS er dattera, som bor langt unna. Hun besøker henne og ringer ofte. Når hun er på besøk så tar hun hensyn til TS sine utfordringer og behov.

Det er SYKT hvordan KG brukere går i strupen på TS. Det er mange som foreslår at hun skal passe barnebarnet med AdHD og Asberger, selvom hun har slag og nyoperert kne, og barnet er kjent for å ha store adferdsvansker. Dette er jo helt uforsvarlig både for barnet og TS!! Hvor egosentriske er folk som regelrett driter i eget barn og syk mor, bare for å få gratis «barnefri». Andre foreslår at slagrammede TS med nyoperert kne skal gå hjem til sønn (30 år) og funksjonsfrisk svigerdatter (28) som er arbeidsledig å vaske, lage middag og «avlaste» dem på andre måter. 
 

Og en god del foreslår at hun skal gi sønnen en halv million i håp om at det kan forbedre forholdet deres😭 Hvor selvutslettende er ikke det??! Sønnen har regelrett oppført seg som en drittsekk (gidder ikke å ringe, besøke eller ha noe kontakt fordi mora nekta han en halv million) løsningen er å gi han en halv million.
 

Shit! For ett samfunn og folkeslag vi har blitt?! Er våre gamle foreldre bare pengebinge, gratis barnepassere, og potensielle hushjelper. De skal, selv med slag, dårlig helse og uførhet, stille opp som barnevakt og hushjelp, bidra med halv million. Fordi sønn har lyst på større leilighet. Og hvis de ikke gjør det, da får de bare ha dra dit pepperen gror!

 

Ikke EN sjel i den tråden har foreslått at kanskje funksjonsfriske svigerdatter som er arbeidsledig, trener aktivt skal ta turen innom TS å besøke henne. Hvorfor kan ikke hun hjelpe TS med å handle? Eller avlaste henne litt med husarbeid?! Hun har jo 7-8 timer daglig der sønnen er på skolen og hun selv går hjemme. Kanskje det fører til at TS hjelper henne litt med penger? 
 

Hadde dere gitt en halv million til ett barn som TS sin sønn? Ærlig talt? 
 

Spørsmålet jeg stiller er egentlig: Er svarene i tråden reelle eller er det bare KG brukere som lufter litt frustrasjon. Tenker folk flest på gamle foreldre som potensielle avlastere, gratis barnepassere og «inntektskilder»?
 

 

 

Jeg hadde absolutt ikke gitt ham penger nei, men tenker også at det kan være gode grunner til at han begrenser ko takt med ts. Høres ut som hun har ekstremt mye fokus på sine skavanker og helseproblemer, og ingenting dreper sjelen mer enn å omgås sytete men esker som bare klager over helsen. Sikkert også sårt at ts så tydelig misliker det krevende barnebarnet sitt. 

Slutt å mas på ham, men heller ikke la deg utnytte økonomisk i et forsøk på å  prøve å kjøpe deg kjærlighet fra ham. Aksepter at han ikke vil ha kontakt, ikke vil være din privatsjåfør, og så må han akseptere at du ikke er hans personlige bank eller barnevakt heller. 

Anonymkode: b7d7b...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde absolutt ikke gitt ham penger nei, men tenker også at det kan være gode grunner til at han begrenser ko takt med ts. Høres ut som hun har ekstremt mye fokus på sine skavanker og helseproblemer, og ingenting dreper sjelen mer enn å omgås sytete men esker som bare klager over helsen. Sikkert også sårt at ts så tydelig misliker det krevende barnebarnet sitt. 

Slutt å mas på ham, men heller ikke la deg utnytte økonomisk i et forsøk på å  prøve å kjøpe deg kjærlighet fra ham. Aksepter at han ikke vil ha kontakt, ikke vil være din privatsjåfør, og så må han akseptere at du ikke er hans personlige bank eller barnevakt heller. 

Anonymkode: b7d7b...9dc

Hvordan mener du det kommer frem at TS misliker det krevende barnebarnet? Hun har jo uttrykt at hun var barnevakt frem til barnet var ca 3 år, da fikk hun slag og det ble vanskelig etter det da hun hadde dårlig helse kombinert med at barnebarnets utfordringer økte. Hun har også skrevet at hun savner kontakten med barnebarnet, inviterer på aktiviteter forutsatt at en av foreldrene blir med, men det ønsker de ikke. Hvordan tolker du dette som at hun misliker barnebarnet?

Anonymkode: 09612...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 13.49):

Helt forståelig å sette grenser når det kommer til dette med lån av penger og dårlig helse men hva annet har du å tilby din sønn som lever 24/7 med et barn med spesielle behov? Jeg syns du virker utrolig selvsentrert og det mange kaller å sette grenser blir for meg å sette unaturlige begrensninger. Du burde finne ut av hva du kan bringe inn i relasjonen og hjelp til din sønn og hans familie og ikke forvente at han med et hektisk familieliv skal være den som tar initiativ og stiller opp. Inviter din sønn på middag og snakk med han om forventinger til hverandre. 

Anonymkode: e9fee...fff

Jeg er egentlig litt enig i dette. Jeg vet ikke hvilken diagnose ts sitt barnebarn eventuelt har, men jeg selv er stemor til en ung voksen med alvorlig psykisk sykdom. Når h*n var ungdom bodde h*n på fulltid hos oss uten noen som helst avlastning. Jeg kan ikke beskrive hvor krevende det var og tror ingen som ikke har vært der selv, kan noensinne forstår hvor tøft det er. Jeg mener overhodet ikke at ts «skylder» sønnen forskudd på arv, men hvor godt «ser» hun egentlig hans familie? 

Anonymkode: c6913...af6

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (20 timer siden):

Jeg skrev en til 1,5 mill, fordi kanskje datter også ville låne 500 000. Dersom sønnen din ikke er i økonomisk krise, og de bor godt, så er jeg enig med deg, at de ikke trenger penger.

Er du sikker på de ikke har økonomiske problemer du ikke vet om (spill, kredittkortgjeld e.l.)? Er du sikker på at det ikke samboeren hans sliter med noe siden hun ikke jobber? Er du sikker på at det ikke er mer alvorlig enn du vet om med sønnen hans? 

Dersom du har hatt et godt forhold til han,  og ikke gjort noe galt, må det jo være noe alvorlig galt med sønnen din, kanskje han sliter mye mer med noe som du ikke vet om? Sjeldent at barn bryter kontakt med foreldrene sine, så var jeg deg, hadde jeg gjort det jeg kunne for å prate med han og finne ut hvordan han EGENTLIG har det. Jeg forstår at du ikke har krefter eller ressurser til å hjelpe med alt, men vis han at du alltid er der for han, og vil hjelpe med det du klarer/kan.

Veldig leit at dere ikke har et normalt forhold lenger, og kanskje skyldes det rett og slett at din sønn sliter såpass mye med noe, at det har vært lettere for han å bryte kontakt. Dersom han har det bra, er det jo et mye mindre problem, selv om jeg forstår at det er leit for deg❤️

Jeg mener ikke at du skal kjøpe deg bedre kontakt med sønnen din. Det med å låne eller gi han penger var et forslag dersom han faktisk trengte det, IKKE for at du skulle forvente å få noe igjen for det. 

Hvis datter også låner 500 000kr sitter jeg igjen med under kant av 800 000kr. Men å låne ut penger/ forskudd på arv er uansett uaktuelt. Da begge ungene har god økonomi, slik jeg skrev i innlegget over.

 

Du spør om jeg er sikker på at sønnen og svigerdatter ikke sliter. Her kan jeg ikke svare annet enn at de gangene vi har snakket om det har de eneste utfordringene de skisserer vært tilknyttet barnebarnet på skolen og hjemmebane, det vet jeg er veldig sårt og vondt for dem. Det har aldri vært snakk om gjeld, psykisk helse eller andre ting. Jeg har alltid sagt at min dør alltid er åpen og at de kan snakke med meg om alt. Åpenhet rundt psykisk helse har alltid vært vanlig i min familie, min søster og deres tante, er psykolog. Jeg har en nevø som er god venn med min sønn og de omgås ofte på fritiden, nevøen har det samme inntrykket som meg. Men til tross for det så kan det hende at de holder slike problemer skjult, som mange i samfunnet gjør. Men hva får jeg gjort med det? Annet enn å spørre og si at de kan prate med meg om alt? Og være tilgjengelig for dem. Jeg gjør alle disse tingene, og har til nå bare fått til svar at svigerdatter er arbeidsledig fordi hun ikke får napp på den typen jobber hun søker på. Aldri vært snakk om psykisk helse eller alvorlig sykdom. Vet også at svigerdatter er svært aktiv og trener mye på fritiden, har en står vennekrets og er veldig sosial. Det er forøvrig min sønn også. Vet at man kan ha det vondt på innsiden selvom man er sosial, trener mye og aktiv. Men det får jeg ikke vite med sikkerhet, slik du etterlyser, før sønn og svigerdatter selv er åpne om det. Jeg er ikke tankeleser…

Som sagt jeg vet selv ikke hva som er grunnen til at sønnen har tatt avstand, det eneste jeg kan påpeke er det som allerede nevnt at jeg sa nei til forskudd på arv/lån og at jeg ikke er istand til å sitte barnevakt alene mer. Det siste vet jeg er sårt, fordi jeg var den eneste barnevakten de hadde da barnebarnet mitt var liten. Svigerdatters familie bor for langt unna til å stille opp. Vet også at de har forsøkt betalt barnevakt i etter at jeg ikke kunne stille mer, men at det har skjært seg. Jeg har også fått søstera mi til å hjelpe meg med å sitte barnevakt, men det skjærte seg det også. 

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg hadde absolutt ikke gitt ham penger nei, men tenker også at det kan være gode grunner til at han begrenser ko takt med ts. Høres ut som hun har ekstremt mye fokus på sine skavanker og helseproblemer, og ingenting dreper sjelen mer enn å omgås sytete men esker som bare klager over helsen. Sikkert også sårt at ts så tydelig misliker det krevende barnebarnet sitt. 

Slutt å mas på ham, men heller ikke la deg utnytte økonomisk i et forsøk på å  prøve å kjøpe deg kjærlighet fra ham. Aksepter at han ikke vil ha kontakt, ikke vil være din privatsjåfør, og så må han akseptere at du ikke er hans personlige bank eller barnevakt heller. 

Anonymkode: b7d7b...9dc

Jeg har ALDRI krevd hjelp av barna mine, hverken sønn eller datter! Å kjøre meg hjem fra sykehuset var den ENE gangen. Har ellers aldri spurt om hjelp, leier inn folk til å vaske, tar drosje, hadde flytte og vaskefirma den gangen jeg skulle flytte. 
 

Og det er ikke slik at jeg til stadighet snakker om sykdom og mine skavanker. Det har vært mye fokus på det i den tråden her fordi veldig mange her rett og slett ikke skjønte at helseproblemene mine var såpass at det ikke bare var å sitte barnevakt eller dra hjem til sønn for å vaske leilighet og lage middag. All snakk om helseproblemer her har vært KUN for gi folk et realistisk bilde av hva jeg er istand til og mine begrensinger. Ikke at dette er noe jeg snakker om 24/7, tvert i mot prøver jeg å gjøre det motsatte for å minst mulig fokus på det.

Hvordan kan du si at jeg misliker barnebarnet mitt?! Er det kun fordi jeg ikke er i stand til å sitte barnevakt lenger? Jeg savner barnebarnet mitt veldig og det er hovedgrunnen til at jeg har mast om å få besøk, at sønn/svigerdatter skal være med på aktiviteter sammen med meg og barnebarnet. Da kan jeg f.eks gjøre ting jeg er istand til sammen med barnebarnet, som f.eks spille spill, lese for han, tegne, se på mens han leker osv. Jeg satt MYE barnevakt for han da han var 6mnd - 3 år! Og savner han. Synes det er veldig sårende at du sier sånne ting om meg. 

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

Jeg har også en mor som er delvis ufør og ekstremt egoistisk. Forskjellsbehandler meg og min søster ofte. Ringer meg å forteller alt hun har kjøpt til min søster, min søster har fått privatlån til bil etc. Jeg fikk et lån på 10 000 av hun da jeg var 20, betalte alt tilbake men brukte mer tid en avtalt pga livet alene var tøft. Aldri fått tilbud om noe hjelp. Kjøper aldri noe til barnebarnet sitt, kommer nesten aldri på besøk, tilbyr seg aldri å være barnevakt selv om hun selv brukte barnevakt hver dag når vi var små. 
 

Når min søster får barn vet jeg hun kommer til å stille opp mer for disse. «Heldigvis»/uheldigvis har min søster en diagnose som gjør at hun psykisk kan være veldig ufin og selvopptatt, så jeg tror ikke min søster kommer til å stille noe opp for hun. 
 

Jeg har heldigvis verdens fineste svigermor som hjelper mye, stiller opp for barnebarnet sitt og hjelper til. Mitt barnebarn elsker hun. Når svigermor blir gammel kommer jeg til å stille opp mye mer en for min mor, pga alt hun gir oss i form av kjærlighet som jeg aldri har fått av mamma. 
 

Min mor har også startet store konflikter i familien grunnet arv, men er den mest gniten personen jeg vet. Hun sitter med flere millioner og har selv sagt at hun skal beholde disse for seg selv. Helt greit det, men når hun har laget så mye drama i familien pga arv, at halve familien ikke snakker med oss pga krangling med henne, så blir jo dette ekstremt dobbeltmoralsk. 
 

Hadde du spurt min mor hadde nok hun aldri i verden klart å se sin side av saken. Jeg gidder ikke starte noe krangel med henne, eller kommentere, men får ofte kommenterer fra andre om hvor lite hun faktisk stiller opp (når det gjelder alt). Tenker: synd for henne når hun blir gammel. 

Anonymkode: b2326...666

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (På 12.10.2024 den 22.55):

Da bør du søke om høyere beløp. Min far har på 40.000 i året etter hjerneslag, har du så store behov for taxi så bør det gå fint.

jeg reagerte litt på denne, mine foreldre er over 80 og har også TT kort og må ta drosje, en tur til lege hjemmefra koster 900kr en vei, det sier seg selv at det ikke akkurat blir så velgi mye frihet med et TT kort alene når man er hos lege en til to ganger pr mnd. for ulike oppfølgingstimer som de har helsemessig (som er grunnen til at man får TT kort i utgangspunktet) så det virker ikke som om du skjønner at din far ikke er representativ for alle eldre som trenger drosje andre steder i landet osv osv.
Med 40 000 i TT kort gir det mine foreldre 1,8 turer pr mnd til og fra legekontoret. Det betyr at de pr år må dekke inn noe av denne kosten selv utenom. For ikke å snakke om andre avtaler på sykehus, til å handle osv som også er en nødvendighet. Så det å "få TT kort" betyr ikke at man fritt kan ta drosje ubegrenset. 

Anonymkode: abba7...15f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har også en mor som er delvis ufør og ekstremt egoistisk.

Anonymkode: b2326...666

men din mor er ikke TS. Så dine meninger er egentlig ikke særlig valide når du baserer dem på egne opplevelser med en mor som er så vidt forskjellig fra TS. 

Anonymkode: abba7...15f