Har ett anstrengt forhold til min voksne sønn, hvordan kan jeg rette opp?

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (39 minutter siden):

Vet du at du kan søke tt kort ts? Det kan dekke dine taxi utgifter. 

Jeg har tt kort, men kan ikke ta drosje ubegrenset med det. Det er ganske begrenset og drosje er dyrt, ender opp med å betale selv. 

Anonymkode: 2beb3...120

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har tt kort, men kan ikke ta drosje ubegrenset med det. Det er ganske begrenset og drosje er dyrt, ender opp med å betale selv. 

Anonymkode: 2beb3...120

Da bør du søke om høyere beløp. Min far har på 40.000 i året etter hjerneslag, har du så store behov for taxi så bør det gå fint.

[AnonymBruker]

Det med pengene er helt ok, men jeg ville ikke løftet en finger for en mor som ikke vil passe barnebarna. Spesielle behov eller ei.

Anonymkode: 1c50e...3b9

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg kom hit for å kaste deg under bussen og ta sønnens parti, men etter å ha lest innlegget ditt TS så støtter jeg deg 100%. Du har satt tydelig grenser, du har gode grunn bak dem, og de gidder ikke ta et steg for å møte deg på vegen.

 

Anonymkode: 2f2d3...b7d

Ts trenger ikke støtte, hun trenger råd som faktisk kan føre til en forandring. Har du lest overskriften?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Dette er jo ikke historien bak. Hva er grunnen til at sønnen din har kuttet/begrenset kontakt. Hva har skjedd tidligere i deres liv? Barndom og oppvekst? Det ligger jo noe bak.

Anonymkode: 858e9...03a

Barna har hatt en harmonisk oppvekst selvom jeg og barnefar ble skilt da dattera mi var 4 år og sønnen min var 8 år. Jeg har vært frivillig singel siden, og fulgt opp barna på skolen og på fritiden. Vi har hatt god økonomi selvom jeg har vært alene med barna, og hatt det som de fleste rundt oss. Barna har alltid hatt aldersadekvat oppførsel og gjort det bra på skolen. Husker at vi tre hadde det veldig fint sammen, har vært mye på hytta, ferier og hatt det koselig. Sønnen min har alltid vært veldig sporty og god i idrett, har hatt mange venner og var flink på skolen. Det samme gjelder dattera mi. Føler at årene etter at barnefar flyttet ut fløy avgårde, gikk med til at jeg kjørte ungene rundt på trening, idrettsstevner og andre aktiviteter.  Både sønn og datter flyttet ut etter at de var ferdig med VGS fordi de skulle studere. Begge barna har vært hos barnefar annenhver helg gjennom hele oppveksten. Barnefar etablerte seg på nytt etterhvert (flere år etter skilsmissen), har ny kone og fått flere barn med henne. Men han og jeg har hatt ett godt samarbeid etter skilsmissen, vi har arrangert konfirmasjoner og bursdager sammen, delt på ansvaret når der gjelder oppfølging av barna, skaffe dem førerkort osv. 

Etter at de flyttet ut har begge barna bodd hjemme i sommerferier og juleferier, samt kommet på besøk litt innimellom når de kunne. Vi har reist på ferier sammen også etter at barna flyttet ut for å studere. Begge barna fikk jobber, barn  og samboere rett etter ar de var ferdig utdannet. Begge kjøpte seg også egne leiligheter rett etter endt studie. 

Etter at barna fikk seg samboere har vi fortatt hatt god kontakt. Husker at jeg var med på å arrangere dåp og bursdager for eldste barnebarnet, ordnet og pyntet lokale, bakte kaker og hjalp til en del med rydding. Alt var veldig stas, dette var tross alt mitt første barnebarn. Satt en del barnevakt frem til han ble ca 3 år, så fikk jeg slag og ting ble snudd på hode. Jeg var veldig dårlig rett etterpå, ble langtidssyk, så ufør. Orket lite og var mye syk. Dette skjedde samtidig som eldste barnebarnet mitt begynte å skille seg veldig ut, og barnehagen foreslo utredning. Føler at ting skjærte seg mellom meg og sønnen min etter at jeg fikk slag, da ble ufrivillig jeg passiv og orket mindre. Så tror jeg den perioden var tøff for han også med tanke på barnet hans som fikk den diagnosen. Han ba om hjelp (barnepass ) som jeg ikke kunne tilby. Så ble jeg nødt til å selge huset, fordi det ble for mye. Etter hus salget spurte sønnen min om forskudd på arv/lån, og jeg sa nei. Tror det kanskje ble litt mange skuffelser og avslag på rad.
 

Jeg vet ikke, det er det jeg klarer å komme frem til. 

Anonymkode: 2beb3...120

[Paneera]

Bare en tanke jeg fikk, som jeg ser at flere er inne på, kan det hende at han er så på felgen at han ikke har kapasitet til å skulle "være noe" for noen som helst pga alt det tar av krefter å være far til et barn med spesielle behov? Kanskje han rett og slett ikke makter å skulle stille opp for andre akkurat nå? Det er fullt forståelig at ts, med sin helse, ikke har mulighet til å passe barnebarnet. Det skjønner nok sønnen også innerst inne, men har mulig fått litt tunnelsyn oppi dette fordi han er så utslitt selv? 

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 time siden):

Du kan selvfølgelig ikke se på sosiale medier hvordan folk har det innerst inne. Heller ikke om de har det godt med partneren. Og hvis din oppfatning av henne er representativ, så er hun ikke enkel å ha med å gjøre. Selv om de har hatt det bra før, så kan sånt endre seg. Jeg skjønner ikke hvorfor du er så skråsikker på at alt er tipp topp når dere knapt nok er på talefot. 

Da regner jeg med at du savner barnebarnet noe voldsomt. Kan du si det til sønnen din og at du ønsker å finne en løsning på hvordan du kan tilbringe tid med barnebarnet, kanskje at de har en barnevakt du kan betale slik at du bare blir med uten noe ansvar? Eller så er jeg sikker på at de hjelpsomme søsknene dine er greie og stiller opp på dette slik at du omsider får møtt barnebarnet. For de forstår sikkert at det er tøft å ikke ha møtt sitt eget barnebarn på år og dag. 

Forutsatt at denne tråden faktisk var ment som bønn om hjelp, ikke støtte, så tror jeg du skal prøve å ta til deg konstruktive råd. For det kan være at du skal omformulere deg litt og heller fokusere på at du savner han og barnebarnet i stedet for det du mener han gjør feil. Som du har erfart selv fører det ingensteds.

Selvfølgelig gir ikke sosiale medier ett riktig bilde av hvordan en person faktisk har det. Men det er den eneste referansen jeg har, ettersom sønnen min ikke vil prate om det. Uansett hvor mange ganger jeg har spurt. 
 

Ja, jeg savner barnebarnet mitt og sønnen min veldig. Det er en grunn til at jeg til stadighet maser om at han og barnebarnet skal komme på besøk, bli med på lekeland, kafé osv. Men blir lei meg når jeg blir avvist hver gang. For en del måneder tilbake overtalte jeg søstera mi til å hjelpe meg med å sitte barnevakt. Søsteren min er 5 år yngre enn meg og ganske sprek. Sønnen min gikk med på det, men det skjærte seg noe voldsomt. Ønsker ikke å gå i detaljer her, men vi måtte be sønnen min komme å hente etter 1,5 timer, når avtalen egentlig var hele kvelden. I forkant av dette så hadde vi spurt sønnen vår om råd og tips til både aktiviteter og ting som kunne trigge han. Jeg tror det er utfordringen til sønnen min, han finner ingen passende barnevakt. Det skjærer seg hver gang. Derfor foreslår jeg gang på gang at enten sønnen min eller samboer er med når barnebarnet er her, fordi de to faktisk greier å håndtere han i situasjoner som blir vanskelig. Men ut fra min sønns perspektiv blir det feil, fordi han vil jo ha barnefri og avlastning, og det får han ikke når han må være med barnet og meg.
 

 Barnebarnet mitt har utfordringer med å stole på og føle seg trygg på nye voksne. Det sier seg selv at søstera mi ikke ville hjelpe meg med å sitte barnevakt etter den hendelsen. 
 

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er jo ikke historien bak. Hva er grunnen til at sønnen din har kuttet/begrenset kontakt. Hva har skjedd tidligere i deres liv? Barndom og oppvekst? Det ligger jo noe bak.

Anonymkode: 858e9...03a

Hvorfor sier du så bastant at det ligger mer bak her? Hvorfor ikke heller bare lese det som faktisk er skrevet og forklart, og svare utifra det?

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det med pengene er helt ok, men jeg ville ikke løftet en finger for en mor som ikke vil passe barnebarna. Spesielle behov eller ei.

Anonymkode: 1c50e...3b9

Så du mener at en slagrammet som har ettervirkninger etter slaget skal passe et barn som er beskrevet som dette barnet?? Du ville utsatt både bestemor og barn for noe som potensielt kunne gått riktig gale? Er du virkelig så egoistisk at du setter deg selv først, og regelrett driter i barn og bestemor?

Så om din mor er skadet etter feks et slag, så lar du henne seile sin egen sjø fordi hun ikke har kapasitet til å være barnevakt? Det sier mye om deg.

Anonymkode: 1ede1...8a7

[Fighter83]

Jeg synes TS har handlet rett ut fra sine forutsetninger. Man skal ikke/kan ikke kreve å få forskudd på arv/såpass store pengegaver, krever man det så har man feil innstilling! Helt enig i at 2 mill ikke er mye når man selv har utfordringer og er delvis ufør og du kan fint leve til du er 90 ++.

Men for å legge ballen død ang noe sønnen har lånt for en tid tilbake så hadde jeg gitt han beskjed om at han ikke trenger å betale tilbake dette da det blir omgjort til å være en gave også hadde jeg gitt datter 10 000,- i gave sånn at det ble likt. Om ca 6 mnd igjen hadde jeg gitt de begge 50 000,- til i gave. Deretter hadde jeg nok kun holdt meg til ordinære gaver/pengegaver til jul og bursdag, hør hva de ønsker seg! 

Fortsett å inviter sønnen din og familien hans på middag mm, hør om det kanskje er noe annet de kan tenke seg om stedet/tiden ikke passer ut fra barnets utfordringer. Blir invitasjon avslått så send en melding om at du synes det er sårt å heletiden bli avvist når du ønsker å tilbringe tid med dem. 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Selvfølgelig gir ikke sosiale medier ett riktig bilde av hvordan en person faktisk har det. Men det er den eneste referansen jeg har, ettersom sønnen min ikke vil prate om det. Uansett hvor mange ganger jeg har spurt. 

Jeg er enig i at du ikke får mer informasjon hvis han ikke vil snakke. Jeg synes bare det framstår i tråden som om det ikke opptar deg hvordan han har det. Det hadde vært min største bekymring i denne situasjonen. Ikke at svigerdatter sendte meg en sur melding.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tror det er utfordringen til sønnen min, han finner ingen passende barnevakt. Det skjærer seg hver gang. Derfor foreslår jeg gang på gang at enten sønnen min eller samboer er med når barnebarnet er her, fordi de to faktisk greier å håndtere han i situasjoner som blir vanskelig. Men ut fra min sønns perspektiv blir det feil, fordi han vil jo ha barnefri og avlastning, og det får han ikke når han må være med barnet og meg.

Så da får ikke sønnen din og samboer dratt på noe som helst sammen. Kanskje møter med offentlige institusjoner i kontortida, men ikke venners bryllup eller runddager eller noe bare de to. Det er mulig at det begynner å tære på forholdet, spesielt hvis samboeren er en vanskelig person i utgangspunktet. Og selv om barnet er roligere sammen med foreldrene så er det neppe som et diagnosefritt barn. Jeg ville ha tenkt at dette var tungt for sønnen.

Og en annen sak er dette med økonomien, jeg tror ikke de har så god råd hvis det stemmer at hun har vært arbeidsledig i et par år. Da er dagpengene brukt opp og de lever altså i Oslo på en inntekt. En ting er at du rett og slett ikke har anledning til å hjelpe økonomisk, en annen sak er at det ikke later til å plage deg at fremmede kaller sønnen din en gribb. For det er slettes ikke sikkert at det går så bra med sønnen og samboeren, kanskje går han rundt og bekymrer seg for økonomien og føler seg hjelpesløs hvis samboeren rett og slett ikke vil jobbe. Forutsatt at det stemmer at hun rett og slett er arbeidsledig. Jeg er ikke så sikker på at de forteller det til deg hvis det er noe psykisk, dere har jo ikke et fortrolig forhold.

Hvis det faktisk er hjelp og ikke støtte du ønsker så tror jeg den letteste tilnæringsmåten er å akseptere at det er en mulighet for at han sliter og dermed ikke klarer å vise seg fra sin beste side akkurat nå. Og holde kommunikasjonen til at du savner han og barnebarnet og gleder deg voldsomt til dere kan møtes igjen.

[Tartufo]

Jeg synes ikke det virker som om du faktisk ønsker det beste for sønnen din. Kanskje han er helt nedkjørt, pga arbeidsløs samboer (eller syk, du vet ikke om de forteller deg alt), et krevende barn og dårlig økonomi (en inntekt på en familie er lite i Oslo dersom sønnen din ikke tjener ekstremt mye, og da hadde han vel ikke spurt om penger?).

I stedet for å spørre om ting som kan virke anklagende (hvorfor jobber ikke x?), så spør hvorfor han trenger penger. Hvorfor de ønsker å flytte. Om han er sliten osv.

Jeg vet at to mill i banken er lite i din situasjon, men med nedbetalt leilighet og fast inntekt (selv om den er liten) vil du klare deg. Og det er generelt lite lønnsomt å ha penger på konto. Du vil fortsatt ha en til 1,5 mill i banken selv om du hjelper sønnen (og datteren) din. Dersom en del av disse pengene kan hjelpe sønnen din til et bedre liv, hadde jeg ALDRI latt de stå i banken. Dersom de skal inn i en leilighet er det heller ikke sånn at de sløses bort, men de vil antagelig øke i verdi samtidig som sønnen og familien får glede av de. Kanskje får dere et bedre forhold, og kanskje får du det bedre av å ha gjort det du kan for å hjelpe han.

Jeg synes du virker fast bestemt på at du ikke vil hjelpe han økonomisk uansett. Det synes jeg er rart når han er ditt barn. Å ha to mill i banken for en fremtid du ikke engang vet om kommer, dersom en del av det kan hjelpe din sønn og familien nå, er rart. For meg betyr barna mine alt, og jeg hadde ikke levd godt med en slik beslutning.

Hadde et av mine barn brutt kontakten med meg, og ikke ønsket å prate med meg, uten at jeg visste hvorfor, hadde jeg blitt fra meg av bekymring for han. Ikke lei meg for at han ikke ringte eller besøkte meg, men redd for at det var noe alvorlig galt med han.

 

Endret 13. oktober av Tartufo

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 23.01):

Jeg har nylig kommet hjem fra sykehuset etter en innleggelse og operasjon. Bare min voksne datter har tatt kontakt for å høre hvordan det går, hun bor dessverre på den andre siden av landet. Men min sønn som bor 20 minutter unna har hverken ringt eller sendt melding, verken før eller etter operasjonen. Han viste at jeg skulle opereres og jeg spurte han faktisk om han kunne kjøre meg hjem fra sykehuset, det er 15 min unna der jeg bor. Han sa nei.

Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd eller om det bare vanlig at sønner bryr seg mindre enn døtre. Men datteren min har alltid tatt kontakt, ringer minst en gang i uka og stiller opp veldig mye, selvom hun bor en times flytur unna. Begge barna mine, sønn 30 år og datter 26, er godt etablerte med samboere, barn og gode jobber. Jeg har aldri gjort forskjell på barna mine. Begge to har fått det samme opp igjennom barndommen, begge fikk lappen, helt lik konfirmasjonsfeiring og begge fikk 150 000kr hver da de kjøpte seg bolig. 
 

Jeg tror forholdet mellom sønnen min og meg skjærte seg da jeg solgte huset for 1 år siden og flyttet til leiligheten jeg bor i nå. Huset var nedbetalt, jeg valgte å kjøpe leilighet for pengene. Det ble cirka to millioner igjen, som jeg valgte å sette på sparekonto. Fordi jeg er helt alene, er delvis ufør og trenger pengene da jeg førtidspensjonerer meg om få år. Nå kommer jeg til å være sykemeldt fra jobb i mange måneder grunnet operasjonen. Jeg er også ikke istand til å kjøre bil pga faste medisiner jeg må ta, så jeg har nok litt høyere levekostnader enn 59 åringer flest. Grunnet dette sa jeg nei, da min sønn ba om forskudd på arv, rett etter at jeg solgte huset. Han ville ha 500 000kr til å kjøpe større leilighet/rekkehus. Han spurte om han kunne få pengene som privat lån, men jeg sa nei til det også. Da jeg har lånt ham 10 000kr tidligere, uten at han har betalt tilbake.

Etter at jeg sa nei, har jeg hørt lite fra han. Og han og samboer har takket nei til middagsinvitasjoner. Den eneste kontakten vi har hatt er når de trenger barnevakt, der har jeg dessverre måtte si nei mange ganger pga de har ett barn med spesielle behov som trenger mye ekstra, og jeg er ikke trygg alene. Har også svingende helse og lite overskudd. 
 

Føler også at han og samboer har litt dårligere råd enn min datter. Samboeren til sønnen min har vært uten jobb i ett par år nå. Husker at samboeren hans ble veldig sur da dattera mi var på besøk med sitt barn i høstferien. Det ble noen turer på kino, lekeland og kafé. Siden de bodde hos meg var det naturlig for meg å spandere alt. Jeg inviterte også sønnen min med og barnet hans. Men de takket nei alle gangene, fordi jeg sa at enten sønnen min eller samboer måtte følge barnet. I etterkant fikk jeg en sur melding fra samboeren til sønnen min, der hun skjelte meg ut for å forskjellsbehandle barnebarna mine. Men det gjør jeg ikke, det andre barnebarnet mitt var invitert også, det var de som takket nei. 
 

Jeg forstår ikke hva som er riktig å gjøre her. Annet enn at jeg synes dette er veldig trist og dumt for forholdet vårt er så anstrengt nå. 
 

Har dere noen råd? Gjør jeg noe galt her? 

 

 

Anonymkode: 2beb3...120

Han kan ikke forvente å få låne 500.000 eller privat lån. Han har fått 150.000 i egenkaptial, så du fremstår jo forsåvidt gavmild. MEN, jeg håper ikke du har sagt til din sønn at han ikke har «betalt tilbake» de 10.000 kronene han «lånte» av deg. 
jeg har lånt mye penger fra mine foreldre, og når jeg skal betale tilbake så får jeg ikke lov til det. De vil jo hjelpe ungene sine, selv når vi er voksne. Heldig som føler at jeg kan gå til mamma eller pappa å be om hjelp hvis jeg trenger, uten å føle på at jeg kanskje ikke får betalt tilbake, eller at de bruker det i mot meg senere. 
 

så fremst du ikke går dukken uten 10.000 kr i retur fra sønnen din, så burde du ikke nevne dem. Kan forstå at han føler seg skuffet, dersom du som mor sier at han ikke får låne penger fordi han tidligere ikke betalte dem tilbake, når du sitter med 2 millioner på bok. 

Anonymkode: ab088...eae

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (18 timer siden):

Derfor jeg skrev at hun ville klare seg med en til 1,5 mill i banken. Selvsagt gir man likt, dersom det ikke er spesielle årsaker til noe annet.

Jeg snakker om lån, og kanskje har ikke datter behov for det nå. Uansett vil ts fortsatt ha en mill i banken, selv om begge barna låner/får 500 000 .

Å kjøpe leilighet til barna, blir jo på en måte forskudd på arv, så forstår ikke hva som er så spesielt med det. Synes du ikke det er spesielt at dere har kjøpt leiligheter til deres barn? Han kan selvsagt ikke kreve/forvente det, men å spørre må være lov. 

Det blir ikke forskudd på arv, vi kjøpte leiligheter i Oslo for noen år siden, de har vi leid ut frem til barna ble studenter og flyttet ut. Leilighetene overdras til dem når de er ferdig studert.

Og de har heller aldri forventet eller krevd. dette har vi gjort så de har mulighet for å bli boende etter studier, eller om vi selger og de får beløpet som EK til neste.

Forskjell på ts og oss, er at vi har veldig god økonomi, vi er 2 og fortsatt i jobb med god helse. Vi gjorde dette utifra hvordan vi så utleie markedet begynte bli håpløst og ekstremt dyrt. 

Det er stor forskjell når vi er 2, kontra ts som er syk. Skal hun gi bort mye av pengene sine nå, og selv sette seg i en dårlig situasjon når hun blir eldre og pensjonist. Hun er delvis ufør, så det er jo ikke sånn at hun kan forvente stor lønnsøkning i fremtiden, hun har leilighet som må pusses opp, kanskje nye møbler/hvitevarer etc. 

Du snakker om å låne til sønnen, hva tilsier at han kommer til å betale tilbake  500 000, når han ikke betalte tilbake 10 000 han lånte. 

1 million er ikke mye penger idag. Og låner ts ut la oss si en millionn så vil aldri barna kunne betale det tilbake til ts i løpet av hennes løpetid, mest sannsynlig.

Det er ikke sånn at det er greit å furte seg til 500 000

Anonymkode: 8dddd...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det blir ikke forskudd på arv, vi kjøpte leiligheter i Oslo for noen år siden, de har vi leid ut frem til barna ble studenter og flyttet ut. Leilighetene overdras til dem når de er ferdig studert.

Og de har heller aldri forventet eller krevd. dette har vi gjort så de har mulighet for å bli boende etter studier, eller om vi selger og de får beløpet som EK til neste.

Forskjell på ts og oss, er at vi har veldig god økonomi, vi er 2 og fortsatt i jobb med god helse. Vi gjorde dette utifra hvordan vi så utleie markedet begynte bli håpløst og ekstremt dyrt. 

Det er stor forskjell når vi er 2, kontra ts som er syk. Skal hun gi bort mye av pengene sine nå, og selv sette seg i en dårlig situasjon når hun blir eldre og pensjonist. Hun er delvis ufør, så det er jo ikke sånn at hun kan forvente stor lønnsøkning i fremtiden, hun har leilighet som må pusses opp, kanskje nye møbler/hvitevarer etc. 

Du snakker om å låne til sønnen, hva tilsier at han kommer til å betale tilbake  500 000, når han ikke betalte tilbake 10 000 han lånte. 

1 million er ikke mye penger idag. Og låner ts ut la oss si en millionn så vil aldri barna kunne betale det tilbake til ts i løpet av hennes løpetid, mest sannsynlig.

Det er ikke sånn at det er greit å furte seg til 500 000

Anonymkode: 8dddd...dce

Jeg er helt enig i at man ikke skal furte seg til 500 tusen, eller noe penger i det heletatt, men privilegerte mennesker burde være forsiktig med å kalle andre storforlangende. Det er veldig lett å være takknemlig og lite kravstor når man har foreldre som kjøper leilighet i Oslo til deg! Jeg har selv vokst opp med god økonomi, jeg har fått penger til egenkapital og mer til. Jeg oppleves nok også som veldig lite kravstor sånn som dine barn, aldri forventet eller krevd, men altså, hvor vanskelig er det når pengene bare faller i hendene dine? 
Det eneste vi vet er at sønnen til TS har spurt om han kan få penger i forskudd på arv, og at han har spurt om han kan få låne penger. Alt det om at han furter eller straffer ts er bare spekulasjoner. Ts selv sier jo at det ble mindre kontakt allerede da sønnens utfordringer ble mer fremtredende. Denne tiden sammenfaller med da ts ble syk. 

Anonymkode: 5dc9b...c35

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke noe om at voksne barn skal "snylte" på sine foreldre. Når det er sagt er det åpenbart at sønnen, som må ha det svært tøft på grunn av dette barnet som du beskriver som enormt krevende, sitter med en annen versjon her.

En ting som slår meg, av flere ting her, er bl.a.:  Du har tt-kort og klager på at det er dyrt å taxi hjem fra sykehuset. Samtidig har du to millioner på bok som det virker som du har satt av til nettopp slike utgifter, grunnet dårlig inntekt. Dette har du opplyst din sønn om. At din sønn, med sin krevende hverdag, ikke kan hente deg på sykehuset når du kan ta taxi, er vel da ikke så veldig merkelig? For alt vi vet kan det godt hende dette var et tidspunkt som passet ytterst dårlig og at barnet nettopp hadde utagert voldsomt. 

 

Anonymkode: 7e154...74a

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det blir ikke forskudd på arv, vi kjøpte leiligheter i Oslo for noen år siden, de har vi leid ut frem til barna ble studenter og flyttet ut. Leilighetene overdras til dem når de er ferdig studert.

Og de har heller aldri forventet eller krevd. dette har vi gjort så de har mulighet for å bli boende etter studier, eller om vi selger og de får beløpet som EK til neste.

Forskjell på ts og oss, er at vi har veldig god økonomi, vi er 2 og fortsatt i jobb med god helse. Vi gjorde dette utifra hvordan vi så utleie markedet begynte bli håpløst og ekstremt dyrt. 

Det er stor forskjell når vi er 2, kontra ts som er syk. Skal hun gi bort mye av pengene sine nå, og selv sette seg i en dårlig situasjon når hun blir eldre og pensjonist. Hun er delvis ufør, så det er jo ikke sånn at hun kan forvente stor lønnsøkning i fremtiden, hun har leilighet som må pusses opp, kanskje nye møbler/hvitevarer etc. 

Du snakker om å låne til sønnen, hva tilsier at han kommer til å betale tilbake  500 000, når han ikke betalte tilbake 10 000 han lånte. 

1 million er ikke mye penger idag. Og låner ts ut la oss si en millionn så vil aldri barna kunne betale det tilbake til ts i løpet av hennes løpetid, mest sannsynlig.

Det er ikke sånn at det er greit å furte seg til 500 000

Anonymkode: 8dddd...dce

Uavhengig av hvor god økonomi du har, tror jeg du ville hjulpet et av dine barn i en krise. Det er klart at det er noe alvorlig galt  når sønnen ikke har normal kontakt med moren.

En ufør har en fast inntekt, og med nedbetalt leilighet trenger ikke ts ha to mill i banken til en framtid som kanskje aldri kommer. Å redde et barn fra en uholdbar situasjon betyr så mye mer. Og selv med god økonomi er det dårlig investering med to mill i banken. Jeg hadde aldri valgt det framfor å hjelpe et barn.

Ts spør hva hun kan gjøre for å forbedre forholdet. Det første er kanskje å forstå at sønnen virkelig sliter.

Å sammenlikne med oss med bedre økonomi OG nær kontakt med våre barn, hjelper IKKE ts.

Endret 13. oktober av Tartufo

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (12 timer siden):

Ts trenger ikke støtte, hun trenger råd som faktisk kan føre til en forandring. Har du lest overskriften?

Klart jeg har, men rådet blir dessverre at hun må godta at det er sånn. Hun har satt sine grenser og de har reagert på dem. Det finnes ingen lykkelig slutt på denne historien. TS må godta sønnens behov og grenser kolliderer med hennes. Ingen tar feil, de er bare uforenelig.

 

TS må gjøre det beste for seg og innse at forholdet ikke blir som hun ønsker. 

Anonymkode: 2f2d3...b7d

[AnonymBruker]

Tartufo skrev (3 minutter siden):

Uavhengig av hvor god økonomi du har, tror jeg du ville hjulpet et av dine barn i en krise. Det er klart at det er noe alvorlig galt  når sønnen ikke har normal kontakt med moren.

En ufør har en fast inntekt, og med nedbetalt leilighet trenger ikke ts ha to mill i banken til en framtid som kanskje aldri kommer. Å redde et barn fra en uholdbar situasjon betyr så mye mer. Og selv med god økonomi er det dårlig investering med to mill i banken. Jeg hadde aldri valgt det framfor å hjelpe et barn.

Ts spør hva hun kan gjøre for å forbedre forholdet. Det første er kanskje å forstå at sønnen virkelig sliter.

Å sammenlikne med oss med bedre økonomi OG nær kontakt med våre barn, hjelper IKKE ts.

Hjelper heller ikke ts å shame hun for at hun ikke ønsker låne ut 500 000. Det er ikke sånn at sønnen er i desperat nød etter ny plass å bo.. Han eier leilighet. Og tenker første bud er faktisk at samboer kommer seg ut i jobb og bidrar

Anonymkode: 8dddd...dce

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Klart jeg har, men rådet blir dessverre at hun må godta at det er sånn. Hun har satt sine grenser og de har reagert på dem. Det finnes ingen lykkelig slutt på denne historien. TS må godta sønnens behov og grenser kolliderer med hennes. Ingen tar feil, de er bare uforenelig.

 

TS må gjøre det beste for seg og innse at forholdet ikke blir som hun ønsker. 

Anonymkode: 2f2d3...b7d

Men kanskje det beste for ts er å hjelpe et barn i krise, IKKE to mill i banken til en framtid som kanskje aldri kommer.

Jeg svarer ut fra at ts faktisk ønsker et bedre forhold til sin sønn, og å hjelpe han, selv om det ikke virker slik i alle innleggene hennes.

[fugl fønix]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har tt kort, men kan ikke ta drosje ubegrenset med det. Det er ganske begrenset og drosje er dyrt, ender opp med å betale selv. 

Anonymkode: 2beb3...120

Fy F, for en bortskjemt sønn du har,kjenner jeg blir provosert,han vet du er syk,og gidder ikke å hjelpe deg med praktiske ting engang,som å kjøre deg til butikken selv om han har sertifikat og bil, og er ung og frisk. Men å kreve masse penger fra deg,det gidder han. Min far ble og brått syk tidlig i 50 årene,fra å være 100% yrkesaktiv,til å bli 100% ufør.ikke pga hjerneslag,men 3 kraftige hjerteinfarkt. Det at sønnen din har en hektisk hverdag er ingen unnskyldning for ikke å hjelpe deg. Jeg hadde også hektisk hverdag da,hadde 2 jobber,jeg jobbet mellom 12 til 17 timer hver dag, 7dager i uken, jeg sov kun 2 timer hver natt, likevel hjalp jeg han i det daglige med å kjøre han til og fra sykehus,ta med ting og rent tøy til han da han var innlagt,jeg gjorde alt av husarbeid og hage for han,og kjøpte mat til han. ( jeg fikk beskjed av leger og annet helsepersonell at han trengte masse hjelp,for han måtte være i ro,+ at jeg fikk bok for pårørende) Han fikk 10 000kr i restskatt da han ble ufør,den betalte jeg fordi han ikke hadde råd til det. Men aldri har jeg bedt om penger for det..eller forskudd på arv. Tror dessverre ikke alle forstår hvor farlig og hvor invalidiserende hjerneslag og hjerteinfarkt er. Sønnen din har 0 forståelse for din helsesituasjon,og har har ikke engang giddet å hjelpe deg med noe som helst..i tillegg krever han penger og forståelse for sin egen situasjon,+ at han er og avisende og kald mot deg,makan på frekkhet. Nei,du skal ikke gi han forskudd på arv. Har det blitt normalt idag at voksne avkom ser på sine foreldre som pengemaskiner?? Synes du får mye ufortjent pepper her, er sønnen din som må skjerpe seg!