Har ett anstrengt forhold til min voksne sønn, hvordan kan jeg rette opp?

[AnonymBruker]

Sansx skrev (17 minutter siden):

2 millioner er ikke mye penger. Hun er delvis ufør. Hvorfor skal hun gi bort penger hun selv trenger? Det er bare dumt. 

Det er ikke sånn at arv er en selvfølge. 

Takk for at du faktisk skjønner dette. 2 millioner virkelig ikke mye penger, når man er delvis ufør og mye syk, slik jeg er. Dette medfører blant annet at jeg må ta mye drosje, betale for vaskehjelp (hvert fall nå med nyoperert kne), og en god del andre ting. Jeg er bare 59 år gammel, så jeg har forhåpentligvis mange år igjen å leve. De 2 millionene skal holde helt frem til da. 

Anonymkode: 2beb3...120

[Sansx]

Ja du trenger ikke forklare det til meg. Det er dine penger. 

Ingen av mine barn kommer til å få forskudd på arv. Jeg forventer at de jobber og forsørger seg selv. 

Det er uinteressant hvorfor svigerdatteren din ikke jobber. Men fokuset til sønnen din bør heller være å få henne i arbeid. Poenget er at voksne folk ikke kan forvente økonomisk støtte fra andre. De bør skjønne at de må klare seg selv. 

Jeg er egentlig ikke overrasket over de merkelige svarene du får her. Det er jo noen som bare må spre eder og galle. Tviler på at de selv hadde gjort det de råder deg til. 

[AnonymBruker]

Sansx skrev (4 minutter siden):

Ja du trenger ikke forklare det til meg. Det er dine penger. 

Ingen av mine barn kommer til å få forskudd på arv. Jeg forventer at de jobber og forsørger seg selv. 

Det er uinteressant hvorfor svigerdatteren din ikke jobber. Men fokuset til sønnen din bør heller være å få henne i arbeid. Poenget er at voksne folk ikke kan forvente økonomisk støtte fra andre. De bør skjønne at de må klare seg selv. 

Jeg er egentlig ikke overrasket over de merkelige svarene du får her. Det er jo noen som bare må spre eder og galle. Tviler på at de selv hadde gjort det de råder deg til. 

Det er ikke uvanlig at foreldre støtter barna sine økonomisk. Om man ikke har råd til det er det én ting, men å faktisk ville bidra til at barn og barnebarn får et bedre liv tenker jeg er helt normalt. Jeg har fått masse støtte fra mine foreldre og kommer til å gi barna mine støtte. Det å støtte noen økonomisk betyr ikke nødvendigvis at man syr puter under armene. Vi vet jo ikke hvorfor svigerdatteren ikke er i jobb, kanskje hun også er ufør sånn som TS?

Anonymkode: 858e9...03a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du trenger en telefonsamtale i uka og du trenger at de kommer på besøk til deg.

Beklager å være krass her men du høres ut som mine egne, alt skal være på deres premisser. Vi som har små barn skal måtte oppsøke våre egne foreldre skal det være et forhold og kontakt mellom besteforelder og barnebarn. Beklager men i dagens hverdag så må du gjøre en innsats, det er ikke bare bare å reise 20minutter avgårde på besøk i hverdag med leggetid. Her synes jeg du burde gjøre en større innsats enn å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at de skal oppsøke deg. Husk at det må gå begge veier når det kommer til sosiale relasjoner. Jeg er nok farget av mine egne relasjoner, men noen av tingene du skriver stikker seg veldig ut for min del.

Tipper din sønn og hans kone trenger avlastning. Har du foreslått noe du kan bidra med utenom barnepass? Kanskje du kan reisw til de å lage middag til de en gang i mnd? Engasjere deg på et annet nivå som kanskje samtidig avlaster de uten at du står alene med barnet? Det finnes andre muligheter for å involvere seg enn å sitte barnevakt alene eller at de besøker deg.

Med det sagt; hva angår penger så er jeg helt enig i at du sa nei, det er ikke selvsagt at en skal få forskudd på arv når du er så ung og jeg applauderer at du klarte å sette foten ned.

Anonymkode: 80289...d4a

Gud bedre meg... folk som deg blir jeg aldeles matt av 🥴

TS er sikkert glad du ikke er datteren hennes. 

Les innlegget hennes én gang, to ganger og sikkert tre ganger til. 

Anonymkode: 0e45c...51e

[Hareena]

Stor pike skrev (12 timer siden):

Jeg kjenner at jeg blir litt skremt. Jeg har en 19 år gammel sønn som ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg aner ikke hva som gikk galt, men han gjør stort poeng av at jeg ikke er en god mor. Jeg håper han kommer tilbake snart. 

Nei, det er sannelig ikke godt å si, men når jeg leser noen kommentarer på KG blir jeg veldig forundret over hvor lite reflekterte mange er. Det skal veldig små hendelser til (i den store sammenhengen) før de svarer noe i retning av at de ville kuttet all kontakt. De trenger ikke slike mennesker i livet sitt osv.

Mulig de er veldig unge, men har åpenbart ingen erfaring i konflikthåndtering, dialog, tanker om forsoning og/eller tilgivelse. Deres sannhet er den eneste og framstår som ufattelig selvsentrerte uten evne til å ta innover seg andres perspektiver. 

Endret 11. oktober av Hareena

[AnonymBruker]

Hareena skrev (1 minutt siden):

Nei, det er sannelig ikke godt å si, men når jeg leser noen kommentarer her inne blir jeg veldig forundret over hvor lite reflekterte mange er. Det skal veldig små hendelser til (i den store sammenhengen) før de svarer ting i retning av at de ville kuttet all kontakt. De trenger ikke slike mennesker i livet sitt osv.

Mulig de er veldig unge, men har åpenbart ingen erfaring i konflikthåndtering, dialog, tanker om forsoning og/eller tilgivelse. Deres sannhet er den eneste og framstår som ufattelig selvsentrerte uten evne til å ta innover seg andres perspektiver. 

Det fremstår ikke akkurat som om ts tar inn over seg sønnens perspektiv heller..

De færreste kutter kontakt med familien uten at det ligger noe bak.

Anonymkode: 858e9...03a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du sier du er for dårlig til å passe barnet ditt med spesielle behov, men du er ikke for dårlig til å dra på Leos lekeland, kino osv, osv når med din datter og hennes barn. 
 

når du inviterte sier du at foreldrene MÅ være med ellers får ikke deres sønn være med. Du er for dårlig til at deres sønn er med dere alene.

hvordan trur du det føles for foreldrene?

kanskje de fortalte til barnet det skulle få være med, kanskje foreldrene ikke hadde mulighet til å være med og dermed ekskluderte du barnet fra familien.

tenker du det føles godt? Om de da igjen må si til barnet sitt, nei du får likevel ikke være med for farmor orker ikke deg.

prøvde dere å tilpasse aktiviteten slik at barnet med spesielle behov kunne være med?

inkluderte dere foreldrene i planleggingen slik det kunne tilpasses familien med barnet med spesielle behov?

du sier du ikke forskjellsbehandler, men det gjør du. Din sønn og hans sønn med spesielle behov, nei han kan du ikke passe, nei han kan ikke være med uten en foreldre.

dro dere på besøk til de eller spurte hvordan dere kunne finne på noe sammen? Og visst dere hadde gjort synes du det da er ok at de hører på alt det gøye, aktive, morsomme dere har gjort sammen som deres barn ikke fikk være med på? Som du i tillegg spanderte.

skjønner du ikke at de kan føle dette som forskjellsbehandling? Noe barnet deres desverre sikkert ofte føler på i ulike sammenhenger.

Så når det er på dine premisser er det ikke måte på kor gavmild, raus og aktiv du er, men når det gjelder din sønns barns  da får du vondt over alt og han er grisk.

prøver å sette det litt i perspektiv for deg.

Anonymkode: 6509a...7bd

Fy søren så usmakelig innlegg. 

Anonymkode: 5eb2b...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er riktignok «datteren», men min mor kunne nok skrevet noe slikt som deg, ts. 

Jeg har ikke kapasitet til å hjelpe mine foreldre med å vedlikeholde hus og hytter, fikse ting i hverdagen og slikt, da jeg selv sliter med helsa, har eget hus og to barn i skolealder.

De nevner ved enhver mulighet hvor flott det er at min bror er med og vedlikeholder alle deres eiendommer, og at flere bør hjelpe til (stikk til meg), og inviterer jevnlig min bror med barna på middag og byturer. Mine barn har aldri blitt invitert med på noe som mine foreldre har tatt initiativ til selv, og eldste er 10 år. 

Mine foreldre har aldri ringt meg for å høre hvordan det går med meg (kronisk helseutfordring), men når de har helseproblemer ringer jeg dem for å følge opp. Jeg inviterer gjerne hele familien på middag og tar initiativ til treff. Om igjen og om igjen. Får det ikke tilbake. Og når de er hos meg, snakker de omtrent ikke med barnebarna. 

Det handler om å gi og ta. Selv om man har helseproblemer. De kan ha mange problemer de ikke har fortalt deg om, fordi det aldri er en anledning hvor du virkelig lytter til dem. 

Anonymkode: 22afa...1f0

Så trist at du sliter med helsen i ung alder. Jeg har full forståelse for at du ikke kan vedlikeholde hus og hytter som foreldrene eier når helsa di ikke strekker til. Personlig har jeg aldri bedt hverken sønn eller datter hjelpe meg med slikt. Valgte å selge huset og flytte til leilighet, med en gang jeg kjente at jeg ikke greide vedlikeholde huset alene. Jeg har aldri bedt om noe annet enn kvalitetstid og selskap av barna mine. Selv når jeg solgte huset tok flyttebyrå av seg hele flyttingen og nedvask av huset.  Men som sagt, og kritisert av mange i tråden, det må skje innenfor visse rammer da helsa mi ikke er den beste. Jeg skulle ønske jeg var istand til å passe barnebarn alene, ta dem med på utflukter og være den «kule» bestemoren.

 

Synes broren din er utrolig snill som hjelper foreldrene med å vedlikeholde hus og hytte. Han er selvfølgelig heldig som har helse til det, men utrolig at han tar seg tid til det, til tross for at han har familie og barn. Kanskje de tar han med på byturer og utflukter for å kompensere for all hjelpa de får? Det er ganske dyrt å leie inn håndverkere til å pusse opp. Syns også du er snill som inviterer dem over til middag, trist at de ikke inviterer deg tilbake. Har du tatt det opp med dem? 
 

Jeg har ringt min sønn flere ganger og spurt hvordan han har det. Hvordan det går i hjemmet og hvordan jeg kan hjelpe til utfra de forutsetningene jeg har. Får aldri noe respons bortsett fra at han er sliten og trenger avlastning i form av barnepass. Jeg har foreslått at han kan søke kommunen om avlaster, det har sønnen min også gjort. Men diagnosene barnebarnet mitt har kvalifiserer ikke til avlastning. Og jeg har vært åpen om at jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan hjelpe dem mer på den fronten.

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er jeg enig i. Tror det er noe mer der som ikke helt kommer fram.

TS: Det høres jo ut som om sønnen din har det ganske tøft både økonomisk og med en sykt barn. Svigerdatter har vært uten jobb i flere år? Er hun ufør? Er det på grunn av barnet? Kanskje det lånet kunne ha fått dem ut av en skikkelig vanskelig situasjon. Hvis de i tillegg har behov for avlastning og du har sagt nei flere ganger (noe du absolutt har rett til å gjøre), så kan jeg skjønne at de blir skuffa over det de anser som manglende støtte fra deg. Du sier ingenting om datteren og sønnen din har et godt forhold? Tenker kanskje ikke for da hadde du kanskje fått vite hvorfor de tar avstand? Det er i så fall også et tegn på at det ligger mer bak.

Jeg forsvarer ikke at de sender sinte meldinger, ikke betaler tilbake lån og ikke orker å bidra med å kjøre deg hjem fra sykehuset. Det jeg kan forså er at de sannsynligvis har følt seg forskjellsbehandlet lenge og bestemt seg for å kutte kontakten. Tenker at når et av barna dine har større behov for hjelp (økonomisk eller på andre måter) så er det ikke nødvendigvis galt å hjelpe dem litt ekstra. At du ikke ønsker det er selvsagt helt greit, men det virker da dessverre som om det skapte en stor rift i deres forhold. Det kan også virke som om de opplever at du favoriserer datteren din (som også strengt tatt er innafor fordi hun tross alt stiller mer opp for deg), men de ser det neppe på den måten. Kanskje de får følelsen av at dere sitter og baksnakker dem.

Jeg opplever litt at du ønsker å gjenoppta kontakt fordi du trenger litt ekstra hjelp nå? Hvis det er sånn det fremstår for dem så skjønner jeg på en måte at de ikke ønsker å stille opp.

Hvis du oppriktig ønsker et forhold til sønnen din med familie så ville jeg ha vært "the bigger person" og tatt kontakt igjen. Spurt om å ha en ordentlig samtale for å rydde opp i ting. Kanskje du får mer forståelse for situasjonen de har vært i. Om de derimot ikke ønsker noe mer kontakt så er det ikke så mye du kan gjøre og da kan du heller bruke tiden på datteren din. Kanskje flytte nærmere henne?

Anonymkode: 858e9...03a

Svigerdatter har vært uten jobb en stund nå. Hun jobbet deltid før, men trivdes ikke, fikk seg en ny jobb. Den nye jobben sa henne opp, og siden har hun ikke klart å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det er det jeg vet, hun vil ikke snakke om dette, og det respekterer jeg. 
 

Sønnen min ba om forskudd på arv fordi de ville kjøpe seg en ny leilighet. Han bor i en 3 -roms nå, men vil ha 4-roms. Derfor ville han ha 500 000kr i forskudd på arv. Dette var forklaringen jeg fikk. Tror ikke de var i økonomisk knipe eller lå etter med regninger osv. 
 

Flytte nærmere datteren min er uaktuelt, jeg har både en bror og søster med familie som bor her, i tillegg til venner og kollegaer. Her har jeg mange rundt meg, og vi har god kontakt med hverandre og omgås ofte. Flytter jeg til dattera mi så har jeg bare henne der. Dessuten er hun og samboeren hennes i en fase der de vurderer å flytte ned hit. Det krysser jeg fingrene for  

 

Anonymkode: 2beb3...120

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 23.01):

Jeg har nylig kommet hjem fra sykehuset etter en innleggelse og operasjon. Bare min voksne datter har tatt kontakt for å høre hvordan det går, hun bor dessverre på den andre siden av landet. Men min sønn som bor 20 minutter unna har hverken ringt eller sendt melding, verken før eller etter operasjonen. Han viste at jeg skulle opereres og jeg spurte han faktisk om han kunne kjøre meg hjem fra sykehuset, det er 15 min unna der jeg bor. Han sa nei.

Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd eller om det bare vanlig at sønner bryr seg mindre enn døtre. Men datteren min har alltid tatt kontakt, ringer minst en gang i uka og stiller opp veldig mye, selvom hun bor en times flytur unna. Begge barna mine, sønn 30 år og datter 26, er godt etablerte med samboere, barn og gode jobber. Jeg har aldri gjort forskjell på barna mine. Begge to har fått det samme opp igjennom barndommen, begge fikk lappen, helt lik konfirmasjonsfeiring og begge fikk 150 000kr hver da de kjøpte seg bolig. 
 

Jeg tror forholdet mellom sønnen min og meg skjærte seg da jeg solgte huset for 1 år siden og flyttet til leiligheten jeg bor i nå. Huset var nedbetalt, jeg valgte å kjøpe leilighet for pengene. Det ble cirka to millioner igjen, som jeg valgte å sette på sparekonto. Fordi jeg er helt alene, er delvis ufør og trenger pengene da jeg førtidspensjonerer meg om få år. Nå kommer jeg til å være sykemeldt fra jobb i mange måneder grunnet operasjonen. Jeg er også ikke istand til å kjøre bil pga faste medisiner jeg må ta, så jeg har nok litt høyere levekostnader enn 59 åringer flest. Grunnet dette sa jeg nei, da min sønn ba om forskudd på arv, rett etter at jeg solgte huset. Han ville ha 500 000kr til å kjøpe større leilighet/rekkehus. Han spurte om han kunne få pengene som privat lån, men jeg sa nei til det også. Da jeg har lånt ham 10 000kr tidligere, uten at han har betalt tilbake.

Etter at jeg sa nei, har jeg hørt lite fra han. Og han og samboer har takket nei til middagsinvitasjoner. Den eneste kontakten vi har hatt er når de trenger barnevakt, der har jeg dessverre måtte si nei mange ganger pga de har ett barn med spesielle behov som trenger mye ekstra, og jeg er ikke trygg alene. Har også svingende helse og lite overskudd. 
 

Føler også at han og samboer har litt dårligere råd enn min datter. Samboeren til sønnen min har vært uten jobb i ett par år nå. Husker at samboeren hans ble veldig sur da dattera mi var på besøk med sitt barn i høstferien. Det ble noen turer på kino, lekeland og kafé. Siden de bodde hos meg var det naturlig for meg å spandere alt. Jeg inviterte også sønnen min med og barnet hans. Men de takket nei alle gangene, fordi jeg sa at enten sønnen min eller samboer måtte følge barnet. I etterkant fikk jeg en sur melding fra samboeren til sønnen min, der hun skjelte meg ut for å forskjellsbehandle barnebarna mine. Men det gjør jeg ikke, det andre barnebarnet mitt var invitert også, det var de som takket nei. 
 

Jeg forstår ikke hva som er riktig å gjøre her. Annet enn at jeg synes dette er veldig trist og dumt for forholdet vårt er så anstrengt nå. 
 

Har dere noen råd? Gjør jeg noe galt her? 

 

 

Anonymkode: 2beb3...120

Et barn skal aldri forvente penger, eller forskudd på arv, men jeg synes det er rart å ha to mill på konto i stedet for å investere i noe.

Blant de jeg kjenner er det vanlig å kjøpe leilighet til barna, eller i hvertfall bidra med egenkapital. En leilighet vil mest sannsynlig øke i verdi, og da kunne både du og barna dine tjent på det.

Jeg hadde ikke klart å sitte med to mill i banken, hvis et av barna mine slet økonomisk. Det at barna mine har det bra, gjør meg glad.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Og han har kanskje forståelse for at du ikke kan passe barnet hans alene. Men da er det jo vanskelig å forstå hvorfor du ikke benytter sjansen til å gjøre det når du har en ekstra voksen i hus. Hadde ikke det vært hyggelig for datteren din også, å bli kjent med tantebarnet sitt når hun var på besøk? 

Eller er det sånn at barnet med diagnose for evig og alltid er stemplet som "farlig" og "uønsket" ift. å være sammen med, hvis ikke mor eller far er der og passer på? (Også av tanten sin. Ikke bare av bestemoren.) Kjenner datteren din tantebarnet sitt? Gjør hun noen innsats for å bli kjent med barnet? Eller har dine jevnlige samtaler med datteren din også inneholdt din frustrasjon og sutring over hvor slitsomt og vanskelig dette barnebarnet er? Slik at du i praksis gir dømmer barnebarnet ditt og svartmaler det (og sønnen din) overfor datteren din? 

Jeg tror at sønnen din føler på at du og søsteren har "rottet dere sammen mot han" og at han ikke føler seg like mye verd som søsteren. 

I tillegg så har han og samboeren altså vært så uheldige å få et barn som krever mye. Så mye at du ikke har mulighet til å avlaste dem. Så mye at bestemor nekter å møte barnebarnet uten at det følges av en forelder som tar ansvar for det. 

Når foreslo du for sønnen din at du inviterte dem (han, samboer og barn) med på noe gøy? (Annet enn middag hjemme hos deg, hvor det sikkert er lite tilpasset hans "høyt og lavt"-barn) 

Anonymkode: 4be16...296

Søsteren har sitt eget barn å passe på, en 3-åring som TS heller aldri har passet alene.

Hvis barnet er så utagerende at det krever en fulltidsassistent på skolen, fordi det er en fare for seg selv og sine omgivelser, så er det ikke nok at tanten er hos TS samtidig når hun har med datteren, dersom hun ikke også har en partner. Det er en særdeles dårlig idé å tenke at det er nok med en voksen som har et lite barn og en dame med dårlig helse til å være avlastning for foreldrene. Da må de heller ordne avlastningshjem. 

Om det utagerende barnet går til angrep på søskenbarnet sitt (jeg snakker dessverre av erfaring), så må altså tanten gå inn for å skille barna fra hverandre, men kan ikke være omsorgsperson for eget barn. Om det utagerende barnet har en episode hvor det "bare" utgjør en fare for seg selv, er bestemor med det dårlige kneet plutselig ansvarlig for en 3-åring alene. Barn i den alderen kan løpe fort, kan være trassige og har langt igjen til ferdig utviklet konsekvenstenkning. 

 

Å invitere datteren og hennes barn ut til Leo's lekeland, betyr at TS kan sitte å se på at barnebarnet koser seg, og at datteren kan følge opp barnet dersom det trengs. Å invitere sønnen til det samme, betyr at sønnen må passe ekstra på barnet sitt hele tiden de er der. 

I og med at TS hverken er trygg på eget barnebarn, eller finner passende aktiviteter, virker det som at sønnen ikke har kommunisert godt nok hva som er nødvendig av tilrettelegging eller hensyn mtp. barnet. Som ikke bedres av å takke nei til alt.

Min bror har aktivt, svært aktivt, gått inn for at hele familien skal vite hva som er hjelpsomt. Og har vært tydelig med hvorfor de evt. gir avslag, men takker for å bli tenkt på. Og foreslår selv passende aktiviteter, som at mine foreldre kommer med en lasagne de bare kan sette i ovnen hos min bror, fordi barnet trives best i kjente omgivelser. 

Har man vært så uheldig å få et sykt barn, så må man legge ned en innsats selv i opplæring og tilpasning om man ønsker å få hjelp av de rundt seg. 

Anonymkode: 80a3f...f88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 23.31):

Hvor ofte spanderer du slike ting på din sønn og hans barn?

Ut i fra måten du skriver, så virker det som om du er mer glad i din datter. Kanskje din sønn har følt på forskjellsbehandling, selv om du føler at det ikke har vært det.

Når det gjelder å ha barn med diagnoser, så kan det være utrolig slitsomt for foreldrene. Har du prøvd å bli trygg på barnet deres?

Det virker som om du ser alt fra ditt perspektiv. Prøv å løfte blikket litt.

Anonymkode: 21253...129

Det her synes jeg blir så urettferdig sagt. Mannen min har en bror, og moren deres har brukt mye mer penger på broren og familien. Dette er både fordi de har trengt det litt mer, og fordi de har vært med på mye mer av reiser og annet som hun har spandert. Det kunne da aldri falle oss inn å be om mer fordi vi ikke har kunne vært med på alle ferieturen. Det er heller ikke hennes ansvar å pushe på for at vi blir med på sånt, eller for at hun skal få like god kontakt med barna våre til tross for dette - det er -vår- jobb!

Anonymkode: 0ca8f...0e5

[Meowmere]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Her syns jeg du får ufortjent mye dritt..

Jeg skjønner at du skriver om penger her, for å få frem poenget om at du ikke forskjellsbehandler. Folk her burde jo forstå at dette bare var en liten forklaring av det store bilde.

Her på KG går det sport i å prøve å misforstå et innlegg på mest mulig negativ måte

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ringt min sønn flere ganger og spurt hvordan han har det. Hvordan det går i hjemmet og hvordan jeg kan hjelpe til utfra de forutsetningene jeg har. Får aldri noe respons bortsett fra at han er sliten og trenger avlastning i form av barnepass. Jeg har foreslått at han kan søke kommunen om avlaster, det har sønnen min også gjort. Men diagnosene barnebarnet mitt har kvalifiserer ikke til avlastning. Og jeg har vært åpen om at jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan hjelpe dem mer på den fronten.

Anonymkode: 2beb3...120

Men da har du jo fått et klart svar om hvordan han har det.

Sønnen din er sliten og trenger avlastning. Så sender du han til kommunen, der han får avslag. Har tydeligvis ikke råd til å betale for det heller. Og da er saken avsluttet for deg, men du er åpen om at du er veldig lei deg. Hva er feil med dette bildet?

Du kan sitte der og søke bekreftelse hos andre på hvor rett du har i alt du ikke gjør for din sønn, hvis det er dette du er ute etter. Eller så kan du tenke på hvordan din sønn har det og hjelpe han slik du kan.

Kanskje kan du betale vaskehjelpen din for å ta en runde hjemme hos de en gang i måneden.  Eller kanskje betale for avlastning i form av barnepass en gang i uken.  Du kan spandere lekeland, kino, turer og annen gøy du finner på med datteren din og hennes barn, og samtidig betale noen praktiske ordninger for din sønn og hans barn, siden det er nettopp dette han trenger mest og som han ber om. 

Hjelper du ikke sønnen din nå, får du ikke ta det igjen, da er toget gått.

 

Anonymkode: a1ea5...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Svigerdatter har vært uten jobb en stund nå. Hun jobbet deltid før, men trivdes ikke, fikk seg en ny jobb. Den nye jobben sa henne opp, og siden har hun ikke klart å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det er det jeg vet, hun vil ikke snakke om dette, og det respekterer jeg. 
 

Sønnen min ba om forskudd på arv fordi de ville kjøpe seg en ny leilighet. Han bor i en 3 -roms nå, men vil ha 4-roms. Derfor ville han ha 500 000kr i forskudd på arv. Dette var forklaringen jeg fikk. Tror ikke de var i økonomisk knipe eller lå etter med regninger osv. 
 

Flytte nærmere datteren min er uaktuelt, jeg har både en bror og søster med familie som bor her, i tillegg til venner og kollegaer. Her har jeg mange rundt meg, og vi har god kontakt med hverandre og omgås ofte. Flytter jeg til dattera mi så har jeg bare henne der. Dessuten er hun og samboeren hennes i en fase der de vurderer å flytte ned hit. Det krysser jeg fingrene for  

 

Anonymkode: 2beb3...120

Hvis barnebarnet er så krevende at verken du eller datteren din klarer å ta ham med på en utflukt så skjønner jeg godt at sønnen din og samboeren hans er slitne. Vil tro svaret om hvorfor hun ikke jobber ligger nettopp der. De færreste voksne mennesker ønsker (eller kan) stå utenfor arbeidslivet. Enten er hun utslitt og klarer ikke å jobbe, eller kanskje det er psykisk uhelse. Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men jeg har selv et barn med utfordringer (ikke så ille som banrebarnet ditt) og vi har vært helt på randen. Vi får en god del hjelp fra familie når de er på besøk, men selv da er det vanskelig å få livet til å gå opp. Vi har begge vært mye sykemeldt pga dette sa det å stå i jobb ved siden av til tider har vært umulig. Hvis sønnen din kanskje må ta ekstra ansvar for barn og en utslitt samboer har han neppe overskudd for å se utover noe mer enn seg selv og sin familie. At du ringer og spør hvordan det går er neppe det han trenger. 

Du beskriver ikke hva barnebarnet ditt sliter med, men å ønske seg en fireroms handler sannsynligvis om at de skal kunne ha mer boltreplass, mulighet til å sove på hvert sitt rom og få litt pause fra hverandre (og barnet). Vi flyttet til en fireroms og nå sover vi separat. En har "nattevakt" på barnet som er mye våken og dermed må vi inn og ut til ham halve natten. Den andre kan sove "uforstyrret" på gjesterommet. Hadde ikke overlevd i en treroms med de nettene vi har. Vil igjen påpeke at du er i din fulle rett å ikke låne eller gi ham pengene, men jeg tror de har vært i en desperat situasjon og virkelig kunne trengt økonomisk bistand for å gjøre livet litt enklere. Det kombinert med at du ikke har mulighet til å passe barnebarnet ditt har sannsynligvis ført til at de har følt seg tilsidesatt av deg

Du svarte ikke på om datteren og sønnen din har et forhold? Tror fremdeles det ligger noe her du ikke vil dele. Og hvis du har så mye venner og familie I byen, hvorfor kunne ingen andre kjøre deg fra sykehuset eller handle mat til deg? Jeg fikk inntrykket av at sønnen var ditt eneste håp og at han blankt avviste deg, men om han også vet at du har god kontakt med andre familiemedlemmer synes jeg ikke hans avslag om å kjøre deg oppleves som like ille. Selvsagt merkelig å ikke stille opp, men igjen kanskje han hadde en grunn til det 

Hvis alt du sier er sant og det ikke ligger noe mer bak enn en grisk sønn som vil utnytte moren, som avviser deg når du ringer for å slå av en prat og som du aldri har gjort noe som forklarer denne oppførselen, så er nok saken tapt og du får krysse fingrene for at datteren din kommer nærmere. Men jeg har på følelsen av at det ligger en forklaring her som du enten ikke deler eller ikke forstår.

Og skal jeg være helt ærlig med deg så er jeg ganske sikker på at om jeg hadde vært i sin situasjon så hadde jeg valgt å gi sønnen min de pengene. Spesielt siden jeg hadde kjent mye på at jeg ikke hadde hatt mulighet til å hjelpe til med barnebarnet mitt. Det virker som om du synes det er veldig trist å ikke kunne bidra med barnepass og avlastning. Pengene kunne gjort en forskjell for dem.

Hvis du solgte huset er det rimelig å anta at du nedbetalte leiligheten din? Sånn at du ikke har de høyeste boutgiftene? Jeg vet at uføre ikke har god økonomi (min mor er ufør), men jeg hadde fremdeles kjent på et behov for å bistå familie som sannsynligvis er i en minst like vanskelig situasjon økonomisk som deg, men som har et lengre liv foran seg.

Anonymkode: 858e9...03a

[AnonymBruker]

Eneste muligheten for å få et bedre forhold til sønnen din er jo at du greier å se hans side, og at du selv ønsker å gjøre endringer. Du kan ikke endre sønnen din, og det hjelper deg ikke å få masse støtte her i at du «har rett». Dersom det du ønsker er å få bedre kontakt med sønnen din, så er det du som må endre deg, du som må se på ting annerledes. Du kommer ikke til å komme noen vei med p legge frem gode argumenter for hvorfor du har rett, og han er «usmakelig». Dersom det hadde vært hans ønske om å ha kontakt med deg, så måtte han selvfølgelig vært den som så på ting annerledes. 
Du skriver mye positivt om datteren din, og du sammenligner mye. Det er mulig at din sønn også får med seg dette. Du skriver selv at du ikke forventer hjelp av datter, for hun bor langt unna. Det er jo et valg hun har tatt, så du kunne jo like gjerne klaget over det? Du sier sønnen din og hans samboer er på felgen, men likevel spør du om ikke han kan gjøre deg en tjeneste og hente på sykehuset. Du skriver som om det er en selvfølgelighet at han burde stille opp, mens datteren din er fritatt alle plikter. Hun kan komme på ferie, og at hun kun kan komme 2 ganger i året er helt forståelig, mens sønnen din forventer du skal komme på middagsbesøk til deg ofte. Hvis du skal klare å endre dette så MÅ du se innover. Det spiller ingen rolle hvem som har mest rett i slike relasjoner. DU ønsker å endre dette, og da må du faktisk endre deg selv. Kanskje du kan spørre hva du kan hjelpe til med, i stedet for å foreslå ting de kan hjelpe til med? Siden du orker kino, kafé, lekeland og diverse sammen med datteren din, så kan du kanskje orke litt enklere ting for din sønn og hans familie? Hva med å følge han i barnehagen/skole, følge til fritidsaktiviteter, følge til avlastning etc. 

Anonymkode: 5dc9b...c35

[AnonymBruker]

Jeg kan liksom høre sønnen din her «fy faen, hun stiller aldri opp for oss. Vi er helt på felgen og forholdet ryker snart kun for at vi skal få litt avlastning. Hun kan aldri avlaste fordi hun er sliten, ikke engang så vi kan komme oss i parterapi et par timer kan hun avse, men når hun skal hjem fra sykehuset kan hun ikke engang ta taxi, selv om det kun er 15 minutter for henne, mens jeg må kjøre 20 min til sykehuset, så 15 min til henne så hjem igjen. I tillegg har hun alltid overskudd til å gjøre masse gøye ting for søsteren min og barnet hennes. Jeg er sikker på hun er mer glad i dem enn i oss. Hun har bare lagt samboeren min for hat og sier hun er lat som ikke jobber, men sannheten er at hun er utbrent og like ufør som mamma» 

Anonymkode: 5dc9b...c35

[Nymerïa]

Hvis jeg har forstått dette rett (du får unnskylde hvis jeg har misforstått eller oversett noe);

- Barnebarnet ditt har diagnoser som gjør at du ikke kan passe det. Det er faktisk ikke mulig.

- Du er delvis arbeidsfør, eller var det i hvert fall før sykehusoppholdet.

- Du var ikke i stand til å passe barnebarnet før sykehusoppholdet heller på grunn av utageringen til barnebarnet. Det skyldtes ikke vond vilje, det gikk rett og slett ikke an.

- Kommunen gir ikke avlastning til foreldre med barn med denne typen diagnoser.

- Du har råd til å spandere kafeturer, Leos lekeland og kino på datteren din og hennes barn, Du hadde hatt råd til å ta med svigerbarn/ sønn/ deres barn også på alle disse tingene hvis de hadde ønsket å bli med.

Det jeg lurer på her er om du har sagt til sønnen din at du skjønner at situasjonen er vanskelig og at du er bekymret for han. Og så tilbydd deg å betale for en tur på noe som barnebarnet likte med penger til barnevakt.

For hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg vært fra meg av bekymring for han. Han jobber fullt og må oppholde seg i hele sin private tid med et utagerende barn, uten noe som helst avlastning. Et så krevende barn at du ikke en gang fikser en runde med bollebaking hjemme hos deg selv, og du har jo vært delvis funksjonsfrisk inntil nylig. 

Jeg vet ikke en gang om jeg hadde spurt om tjenester fra sønnen min i en slik situasjon, spesielt ikke om forholdet var dårlig. Jeg hadde ikke irritert meg over at han og kona var sure eller ikke tok kontakt. Disse tingene hadde ikke vært mitt fokus når det gjaldt sønnen min, men heller hvordan jeg kunne hjelpe han.

Siden du ikke får fram disse tankene i denne lange tråden, så er det mulig at det ikke kommer fram i kommunikasjonen med sønnen din heller. Da er det mulig at han tenker at han ikke har mer å gi slik det er nå. 

[Sefanja]

Er endel foreldre som oppriktig tror at de ikke forskjellabehandlerbarna. Men det gjør de fleste, fordi søsken er så ulike.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 0.18):

Nå har du spesielle behov og forventer at sønnen din skal stille opp for deg når du ikke stiller opp for han med deres barn med spesielle behov?

du snakker om penger hele tiden.

du forskjellsbehandler barna dine, ikke rart de tenker du forskjellsbehandler barnebarn også. 

du viser ekstremt lite selvinnsikt.

hørers ikke ut som du liker sønnen din.

visst du ønsker å ha et godt forhold til sønnen din må du faktisk snakke med han og høre hvor problemet ligger. Tviler på det handler om penger. Barn minker ikke kontakt med foreldre pga penger.

kanskje du skal slutte å forsvare handlingene dine og høre hva han sier. Ingen orker er forhold der man ikke tar eierskap for sin del.

Anonymkode: 6509a...7bd

Om du viste hvor mange barn som faktisk tar avstand fra foreldre pga penger, mange der ute som forventer forskudd på arv fra  foreldrene sine. Det har vi lest nok av her inne. Arv er noe en kan håp på etter at noen er dæde, det å forvente/spørre om forskudd på arv er bare frekt. Sønnen og samboeren virker som de kun vil ha kontakt på sine premisser. Få penger så stiller vi opp for deg, pass barnet vårt osv. 

Anonymkode: 8dddd...dce