Har ett anstrengt forhold til min voksne sønn, hvordan kan jeg rette opp?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig kommet hjem fra sykehuset etter en innleggelse og operasjon. Bare min voksne datter har tatt kontakt for å høre hvordan det går, hun bor dessverre på den andre siden av landet. Men min sønn som bor 20 minutter unna har hverken ringt eller sendt melding, verken før eller etter operasjonen. Han viste at jeg skulle opereres og jeg spurte han faktisk om han kunne kjøre meg hjem fra sykehuset, det er 15 min unna der jeg bor. Han sa nei.

Jeg vet egentlig ikke hva som har skjedd eller om det bare vanlig at sønner bryr seg mindre enn døtre. Men datteren min har alltid tatt kontakt, ringer minst en gang i uka og stiller opp veldig mye, selvom hun bor en times flytur unna. Begge barna mine, sønn 30 år og datter 26, er godt etablerte med samboere, barn og gode jobber. Jeg har aldri gjort forskjell på barna mine. Begge to har fått det samme opp igjennom barndommen, begge fikk lappen, helt lik konfirmasjonsfeiring og begge fikk 150 000kr hver da de kjøpte seg bolig. 
 

Jeg tror forholdet mellom sønnen min og meg skjærte seg da jeg solgte huset for 1 år siden og flyttet til leiligheten jeg bor i nå. Huset var nedbetalt, jeg valgte å kjøpe leilighet for pengene. Det ble cirka to millioner igjen, som jeg valgte å sette på sparekonto. Fordi jeg er helt alene, er delvis ufør og trenger pengene da jeg førtidspensjonerer meg om få år. Nå kommer jeg til å være sykemeldt fra jobb i mange måneder grunnet operasjonen. Jeg er også ikke istand til å kjøre bil pga faste medisiner jeg må ta, så jeg har nok litt høyere levekostnader enn 59 åringer flest. Grunnet dette sa jeg nei, da min sønn ba om forskudd på arv, rett etter at jeg solgte huset. Han ville ha 500 000kr til å kjøpe større leilighet/rekkehus. Han spurte om han kunne få pengene som privat lån, men jeg sa nei til det også. Da jeg har lånt ham 10 000kr tidligere, uten at han har betalt tilbake.

Etter at jeg sa nei, har jeg hørt lite fra han. Og han og samboer har takket nei til middagsinvitasjoner. Den eneste kontakten vi har hatt er når de trenger barnevakt, der har jeg dessverre måtte si nei mange ganger pga de har ett barn med spesielle behov som trenger mye ekstra, og jeg er ikke trygg alene. Har også svingende helse og lite overskudd. 
 

Føler også at han og samboer har litt dårligere råd enn min datter. Samboeren til sønnen min har vært uten jobb i ett par år nå. Husker at samboeren hans ble veldig sur da dattera mi var på besøk med sitt barn i høstferien. Det ble noen turer på kino, lekeland og kafé. Siden de bodde hos meg var det naturlig for meg å spandere alt. Jeg inviterte også sønnen min med og barnet hans. Men de takket nei alle gangene, fordi jeg sa at enten sønnen min eller samboer måtte følge barnet. I etterkant fikk jeg en sur melding fra samboeren til sønnen min, der hun skjelte meg ut for å forskjellsbehandle barnebarna mine. Men det gjør jeg ikke, det andre barnebarnet mitt var invitert også, det var de som takket nei. 
 

Jeg forstår ikke hva som er riktig å gjøre her. Annet enn at jeg synes dette er veldig trist og dumt for forholdet vårt er så anstrengt nå. 
 

Har dere noen råd? Gjør jeg noe galt her? 

 

 

Anonymkode: 2beb3...120

[Sansx]

Nei det synes jeg ikke. Du har lånt han penger før, uten at det ble tilbakebetalt. 

Du er 59 år og har mange mange år foran deg. Da er det veldig spesielt at han er så frekk og ber om forskudd på arv.

At de har dårlig økonomi får de ta på egen kappe. Sånn er det hvis man ikke jobber. 

[AnonymBruker]

Det høres ut for meg som at du har satt grenser og de ikke har tålt det. Det er helt ok å ikke ønske å være alene med et barn når man ikke føler seg trygg nok som ansvarsperson. At man ikke vil gi bort penger man trenger selv er selvfølgelig legitimt og det er helt vilt å bli sur for det.

Man skal respektere andres grenser, det er alarmerende at de har reagert som de har gjort. Du har prøvd å inkludere deres barn innenfor de rammene du er trygg i, mer kan de nesten ikke be om. Å angripe deg for å forskjellsbehandle i stedet for å forklare at de er såret og spørre om de har misforstått forteller meg at de ikke er særlig modne.

Jeg vet ikke om det er så mye du kan gjøre, ut ifra det du skriver. Du kan jo prøve å prate med dem, men det er selvfølgelig vanskelig om de ikke er åpen for en voksen dialog. Kanskje må du bare akseptere at du har en sønn som er urimelig og umoden, og som nå straffer deg(?).

Vedrørende barnebarnet som du ikke føler deg trygg på, så lurer jeg på om foreldrene og du har lagt inn en innsats for at du skal bli trygg? Har du fått muligheten til å lære deg hvordan du skal hjelpe og ta vare på barnet på best mulig måte? Det er, igjen, urimelig å forvente barnevakt om de ikke har lagt til rette for at du skal føle deg trygg i rollen. 

Anonymkode: 4d8b1...696

[AnonymBruker]

Dette er trist å lese. Din sønn er egoistisk, materialistisk og bare fullstendig blottet for empati. Han kutter deg ut fordi han forventer at du skal finansiere hans liv, selv når du er alene, delvis ufør og (med rette) fokuserer på en pensjonisttilværelse med mindre å rutte med?!

Han har ikke betalt tilbake lånet, han utnytter deg til barnepass. Du blir skjelt ut av samboeren hans. Nei, her må du bare godta at han er sånn. Gjerne ta en prat med datteren din om hun orker å være mellommann. 

Anonymkode: ad3fd...714

[AnonymBruker]

Det er ikke slik, ts, at man behøver å ha kontakt bare fordi man er slekt. De personene man velger å ha i livet sitt skal gi noe. Den tiden der vi beholdt kontakten med slekt «fordi» er over. Nå setter vi samme høye krav til at relasjonen i seg selv skal gi livet noe positivt i slektskap som i vennskap. Og det er positivt. Han skylder deg ikke kontakt. Du skylder han ikke kontakt. Om dere likevel velger den så skal det være av glede, ikke forpliktelse.

Jeg antar du liker din sønn. Selv om du ikke nevner en eneste positiv ting ved han. For om du helt oppriktig ikke klarer tenke en positiv ting om han, som person, så er det vel ikke noe poeng å ha stort av kontakt? Da kan du like gjerne finne en annen yngre person i nabolaget å omgåes, og han like gjerne knytte kontakt med en annen eldre person som kan og ønsker passe barn? 

Anonymkode: 36f2b...ee0

[AnonymBruker]

Det er vel heller sønnen din som viser at han kun er ute etter pengene eller barnepass fra deg. 

De viser null interesse av å faktisk ønske å tilbringe til med deg. 

Anonymkode: 4ee51...60b

[Lovise78]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er trist å lese. Din sønn er egoistisk, materialistisk og bare fullstendig blottet for empati. Han kutter deg ut fordi han forventer at du skal finansiere hans liv, selv når du er alene, delvis ufør og (med rette) fokuserer på en pensjonisttilværelse med mindre å rutte med?!

Han har ikke betalt tilbake lånet, han utnytter deg til barnepass. Du blir skjelt ut av samboeren hans. Nei, her må du bare godta at han er sånn. Gjerne ta en prat med datteren din om hun orker å være mellommann. 

Anonymkode: ad3fd...714

Nei. Søster må få slippe å være mellommann i en konflikt mellom mor og sønn. Dette må mor finne ut av sammen med sin sønn.

Jeg hadde bedt om en samtale bare mellom deg og sønnen for å klarne opp forholdet mellom dere, TS.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Husker at samboeren hans ble veldig sur da dattera mi var på besøk med sitt barn i høstferien. Det ble noen turer på kino, lekeland og kafé. Siden de bodde hos meg var det naturlig for meg å spandere alt.

Hvor ofte spanderer du slike ting på din sønn og hans barn?

Ut i fra måten du skriver, så virker det som om du er mer glad i din datter. Kanskje din sønn har følt på forskjellsbehandling, selv om du føler at det ikke har vært det.

Når det gjelder å ha barn med diagnoser, så kan det være utrolig slitsomt for foreldrene. Har du prøvd å bli trygg på barnet deres?

Det virker som om du ser alt fra ditt perspektiv. Prøv å løfte blikket litt.

Anonymkode: 21253...129

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke spørre hva årsaken er? Så vil jeg nevne at dere virker som en materialistisk familie, da du nevner alt det fine du har gjort for dine barn er det kun penger og hva de har fått av ting. 
Man kan føle forskjellsbehandling utenom ting, men emosjonelt. Det er kanskje vondere. 

Anonymkode: 895ab...0b6

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på ts nå har jeg lest innlegget ditt to ganger, det eneste jeg får ut av dette er penger og alt måles i penger. Ingenting positivt om din sønn, kun hvor flott din datter er som bryr seg, hjelper deg. Heller ikke om hvor mye du savner han, eller hvor glad du er i han. Virker på meg som du kun ser utover og ikke innover. Vil råde deg til å se litt innover, legge bort at alt måles i penger og dra frem de ekte følelsene man har til egne barn. Ta en kaffe med sønnen, snakke skikkelig ut, fortelle at du savner hann og at du ønsker er godt forhold. 
Det er rart dette men forholdet mellom foreldre og barn selv om de blir voksene vil alltid være slik at du er mamma og den rollen er din uansett om barna er voksene. 
lykke til

Anonymkode: 895ab...0b6

[AnonymBruker]

Nå har du spesielle behov og forventer at sønnen din skal stille opp for deg når du ikke stiller opp for han med deres barn med spesielle behov?

du snakker om penger hele tiden.

du forskjellsbehandler barna dine, ikke rart de tenker du forskjellsbehandler barnebarn også. 

du viser ekstremt lite selvinnsikt.

hørers ikke ut som du liker sønnen din.

visst du ønsker å ha et godt forhold til sønnen din må du faktisk snakke med han og høre hvor problemet ligger. Tviler på det handler om penger. Barn minker ikke kontakt med foreldre pga penger.

kanskje du skal slutte å forsvare handlingene dine og høre hva han sier. Ingen orker er forhold der man ikke tar eierskap for sin del.

Anonymkode: 6509a...7bd

[Sparkling_Pink]

Det å si nei til noen som vil låne penger fordi de har lånt tidligere og ikke har betalt tilbake høres fornuftig ut.

Det virker ut ifra opplysningene fair med barnebarna. Det jeg lurer på her er om det har vært potensiale for noen misforståelser. At TS setter grenser fordi hun har helseutfordringer, hvordan blir det forstått?

Jeg tror ikke at det er så voldsomt mye å gjøre med situasjonen, variasjoner av å finne anledning til å prate ut kan muligens vurderes. Det involverer å greie å se egne og andres følelser. Dessverre virker både sønnen og hans samboer litt giftig, og TS har som noen med en skarphet har påpekt, pratet om materielle ting, ikke potensiell emosjonelle ulikheter eller likheter. Hva er de underliggende følelsene i familiedynamikken, og hvordan kan språket bli brukt til å adressere det?

[AnonymBruker]

Jeg tror historien om hva som er galt er ganske annerledes fra din sønn sin side. Og som du sier så vet du ikke hva som har gått så galt, for deretter å komme med en lang forsvarstale som setter sønnen din i dårlig lys. 

Jeg synes det virker som du ikke er villig til å imøtekomme han på halvveien, og det er det som må til. Var det meg som var i din situasjon ville jeg invitert til en samtale bare dere to, og spurt ham rett ut, sagt at du synes det er dumt slik det er og at du er interessert i å høre hans versjon av saken. Og så faktisk lytte. Det er mange av din generasjon som ikke egentlig er interessert i å høre på den yngre generasjon sine følelser, kanskje dere synes vi føler for mye. Ingen velger bort foreldrene sine uten å ha god grunn til det. 

Anonymkode: f520d...630

[AnonymBruker]

Her syns jeg du får ufortjent mye dritt..

Jeg skjønner at du skriver om penger her, for å få frem poenget om at du ikke forskjellsbehandler. Folk her burde jo forstå at dette bare var en liten forklaring av det store bilde.

 

De hadde en forventning om å få/låne penger fra deg, de fikk nei - og er sikkert sure for det. Uansett oM det er berettighet eller ikke..

Ang din svigerdatter. Er du sikker på at hun vet at du også inviterte deres barn og din sønn?

Man kan faktisk ikke forvente at andre skal passe barna. Og har barna spesielle behov, som man i tillegg ikke føler seg trygg på, er det virkelig for mye forlangt.

 

Jeg tenker det kan være lurt å ringe din sønn, og spørre han om han kan komme til deg for en prat, kun dere to. Så får du svar på hva han hvertfall er så sur for.

Anonymkode: ff21d...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvor ofte spanderer du slike ting på din sønn og hans barn?

Ut i fra måten du skriver, så virker det som om du er mer glad i din datter. Kanskje din sønn har følt på forskjellsbehandling, selv om du føler at det ikke har vært det.

Når det gjelder å ha barn med diagnoser, så kan det være utrolig slitsomt for foreldrene. Har du prøvd å bli trygg på barnet deres?

Det virker som om du ser alt fra ditt perspektiv. Prøv å løfte blikket litt.

Anonymkode: 21253...129

Nei, jeg er ikke mer glad i min datter enn min sønn. Men nevner i hovedinnlegget at hun velger å besøke meg og stille opp for meg, selvom hun bor på den andre siden av landet. Det gjør jeg fordi hun faktisk gjør det. Min sønn gjør ikke det. Når det gjelder å «stille opp» så trenger jeg ikke mer enn en telefonsamtale i uka, eller besøk der vi gjør ting sammen. 
 

Jeg savner sønnen min og synes det er trist at han ikke vil se moren sin. Grunnen til at jeg nevner penger, som mange kritiserer meg for, er ikke fordi jeg er materialistisk. Men fordi jeg føler forholdet vårt har blitt mer anstrengt etter at jeg sa nei til å gi han de 500 000kr i forskudd på arv. Utover det har det aldri vært noe usagt i mellom oss. Jeg er veldig glad i sønnen min, og savner å være med han, dette har jeg nevnt for han mange ganger. Jeg vil også være med barnebarnet mitt, og vil derfor at han og svigerdatter besøker meg med barnebarnet mitt. Dette har jeg spurt om mange ganger og blir lei meg når jeg alltid får nei, men du kan passe han alene. Når jeg ikke er istand til det. 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nå har du spesielle behov og forventer at sønnen din skal stille opp for deg når du ikke stiller opp for han med deres barn med spesielle behov?

du snakker om penger hele tiden.

du forskjellsbehandler barna dine, ikke rart de tenker du forskjellsbehandler barnebarn også. 

du viser ekstremt lite selvinnsikt.

hørers ikke ut som du liker sønnen din.

visst du ønsker å ha et godt forhold til sønnen din må du faktisk snakke med han og høre hvor problemet ligger. Tviler på det handler om penger. Barn minker ikke kontakt med foreldre pga penger.

kanskje du skal slutte å forsvare handlingene dine og høre hva han sier. Ingen orker er forhold der man ikke tar eierskap for sin del.

Anonymkode: 6509a...7bd

 

Når det gjelder barnepass, så har barnebarnet mitt diagnoser som gjør at han har ekstremt mye energi og er høyt og lavt, samtidig som han oppfatter virkeligheten helt annerledes enn jevnaldrende. På skolen har han en assistent som følger han konstant. Og det er krav om at denne assistenten er ung sprek, da barnet lett kan utagere og skade seg selv og sine omgivelser. Jeg har dessverre lenge hatt ett veldig dårlig kne, som nå nylig er operert, som har gjort at jeg er lite sprek. For 4 år siden fikk jeg også hjerneslag, som skyldtes blodpropp. Det gikk heldigvis veldig bra med meg, jeg var heldig. Men dette har ført til at jeg lett blir sliten og greier ikke å stå og gå lenge. Det er som sagt en grunn til at jeg er delvis ufør. Tenker dere at det er forsvarlig at jeg passer barnebarnet med de behovene han har alene? Det er ikke trygt hverken for meg eller for mitt barnebarn. Må legge til at jeg heller aldri har vært alene med 3 åringen til dattera mi, hver gang vi gjør noe sammen så er datter selv med. 
 

Håper ikke jeg igjen blir kritisert for å bare tenke på meg selv og min selvmedlidenhet. Men helsetilstanden min er en realitet jeg lever med og som begrenser meg veldig. Det er mange ting jeg ikke er i stand til, som andre 59 åringer tar på strak arm. Jeg synes det er kjempetrist selv at sykdommene jeg har gjør at jeg ikke greier å være alene med barnebarna mine, ikke kan reise på fjellturer og delta på aktiviteter som krever at man står og går mye. Per nå er jeg bare veldig glad for at jeg greier meg selv, og ikke er avhengig av hjelp fra barna mine for å greie meg i hverdagen. Den ene gangen jeg spurte sønnen min om å kjøre meg hjem fra sykehuset, var fordi jeg ville få han  handle på vei hjem, hadde ikke mat hjemme da jeg hadde vært lenge på sykehuset. Men der var det jeg som var lite løsningsorientert, det ordnet seg ved at jeg kjøpte med meg en bagett fra sykehuskantina. Bestilte deretter matleveranser på døra, med levering neste dag.  

Anonymkode: 2beb3...120

[AnonymBruker]

Du trenger en telefonsamtale i uka og du trenger at de kommer på besøk til deg.

Beklager å være krass her men du høres ut som mine egne, alt skal være på deres premisser. Vi som har små barn skal måtte oppsøke våre egne foreldre skal det være et forhold og kontakt mellom besteforelder og barnebarn. Beklager men i dagens hverdag så må du gjøre en innsats, det er ikke bare bare å reise 20minutter avgårde på besøk i hverdag med leggetid. Her synes jeg du burde gjøre en større innsats enn å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at de skal oppsøke deg. Husk at det må gå begge veier når det kommer til sosiale relasjoner. Jeg er nok farget av mine egne relasjoner, men noen av tingene du skriver stikker seg veldig ut for min del.

Tipper din sønn og hans kone trenger avlastning. Har du foreslått noe du kan bidra med utenom barnepass? Kanskje du kan reisw til de å lage middag til de en gang i mnd? Engasjere deg på et annet nivå som kanskje samtidig avlaster de uten at du står alene med barnet? Det finnes andre muligheter for å involvere seg enn å sitte barnevakt alene eller at de besøker deg.

Med det sagt; hva angår penger så er jeg helt enig i at du sa nei, det er ikke selvsagt at en skal få forskudd på arv når du er så ung og jeg applauderer at du klarte å sette foten ned.

Anonymkode: 80289...d4a

[Nordlending90]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Du trenger en telefonsamtale i uka og du trenger at de kommer på besøk til deg.

Beklager å være krass her men du høres ut som mine egne, alt skal være på deres premisser. Vi som har små barn skal måtte oppsøke våre egne foreldre skal det være et forhold og kontakt mellom besteforelder og barnebarn. Beklager men i dagens hverdag så må du gjøre en innsats, det er ikke bare bare å reise 20minutter avgårde på besøk i hverdag med leggetid. Her synes jeg du burde gjøre en større innsats enn å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at de skal oppsøke deg. Husk at det må gå begge veier når det kommer til sosiale relasjoner. Jeg er nok farget av mine egne relasjoner, men noen av tingene du skriver stikker seg veldig ut for min del.

Tipper din sønn og hans kone trenger avlastning. Har du foreslått noe du kan bidra med utenom barnepass? Kanskje du kan reisw til de å lage middag til de en gang i mnd? Engasjere deg på et annet nivå som kanskje samtidig avlaster de uten at du står alene med barnet? Det finnes andre muligheter for å involvere seg enn å sitte barnevakt alene eller at de besøker deg.

Med det sagt; hva angår penger så er jeg helt enig i at du sa nei, det er ikke selvsagt at en skal få forskudd på arv når du er så ung og jeg applauderer at du klarte å sette foten ned.

Anonymkode: 80289...d4a

Eller så er det kanskje du som er ego som ikke stiller opp for foreldrene dine, hvis de var gode foreldre. 

Virker som ts har prøvd å lage et bånd mellom dem med å invitere til middag, kino osv. men med det forbehold at en av foreldrene er med da barnet deres har noen utfordringer og at ts ikke har helsa med seg. 

 

[AnonymBruker]

Det er helt greit å ikke ville gi forskudd på arv eller privat lån. Men det er spesielt å betalt masse for din datter og hennes barn, uten å gjøre det samme for din sønn og hans barn når de skal på samme aktiviteten. Du vil også ha frw de, uten p gi tilbake, da skjønner jeg at de sier nei. Det er ikke nødvendigvis så mye å gjøre, annet enn å ringe. Fortsette å invitere og evt kunne tilby hjelp der du kan.

Anonymkode: 3e741...85b

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (10 minutter siden):

Eller så er det kanskje du som er ego som ikke stiller opp for foreldrene dine, hvis de var gode foreldre. 

Virker som ts har prøvd å lage et bånd mellom dem med å invitere til middag, kino osv. men med det forbehold at en av foreldrene er med da barnet deres har noen utfordringer og at ts ikke har helsa med seg. 

 

Det går veldig fint, mine er temmelig selvsentrert.

Ikke sikkert det passer for sønn eller svigerdatter når anledningen er der, og blir spørsmålet da stilt på ny når datteren ikke er i byen? Blir det kompensert senere? For det fremstod som det var akkurat da datteren var i byen det måtte skje. Det er mye som ikke kommer frem her tror jeg.

Anonymkode: 80289...d4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er helt greit å ikke ville gi forskudd på arv eller privat lån. Men det er spesielt å betalt masse for din datter og hennes barn, uten å gjøre det samme for din sønn og hans barn når de skal på samme aktiviteten. Du vil også ha frw de, uten p gi tilbake, da skjønner jeg at de sier nei. Det er ikke nødvendigvis så mye å gjøre, annet enn å ringe. Fortsette å invitere og evt kunne tilby hjelp der du kan.

Anonymkode: 3e741...85b

De var invitert, men sa nei. 

Anonymkode: 4ee51...60b