Når livet står stille

[AnonymBruker]

Må bare lufte noen tanker. Er 35 år, singel og barnløs og har de siste årene følt at livet står helt stille. Føler jeg står fast og ikke kommer meg noen vei, og blir bare mer og mer ensom og lei meg. Gråter ofte, og sørger over livet som jeg ikke får oppleve. Jeg vet ikke hvor jeg vil bo eller hva jeg vil gjøre, jeg vet bare at jeg vil ha kjærlighet. Det gjør vondt i hjertet å være så mye alene, og bare lengte etter kjærligheten og noen å dele livet med. Har ikke et stort nettverk av venner eller familie heller her jeg bor, og det tynger tilværelsen. Prøver å være sosial og gjøre ulike aktiviteter, og det er fint der og da. Men med en gang jeg kommer hjem føler jeg meg så utrolig ensom og alene i verden igjen. Føler jeg ikke får til livet rett og slett, og hvertfall ikke kjærester. Vet ikke hva jeg gjør galt... Jeg har ellers jobb og leilighet og alt sånt "på stell".

Jeg lengter veldig tilbake til tidlig 20-årene, da livet var gøy og sosialt. Kjærester kom og gikk, og det var helt greit. Nå tikker biologiske klokker og savnet etter A4 livet og noen å elske blir altoppslukende innimellom. Håper noen bare har noen gode ord eller råd til meg, for jeg bare er så lei meg hele tiden... 

Anonymkode: ab143...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Skjønner det er kjipt. Er litt i samme situasjon selv. Bortsett fra det med venner/familie..

Er du på dating apper da? Er jo ingen problem for damer å ordne seg noe der? Forsåvidt ikke for menn heller, men.. det er vel en god start?

Anonymkode: 06eb1...81d

Er til og fra på datingapper, og har generelt datet en del. Men finner ikke den store kjærligheten, hvertfall ikke hittil. Det blir liksom bare et par tre dater, og så sklir det ut i ingenting. Er også menn som bare vil ha sex med meg, og det er jeg utrolig lei av. Så akkurat nå lever jeg i "frivillig" sølibat istedet og er jeg der at jeg bare synes alt virker helt håpløst. Men det er jo ensomt å ikke ha noen overhode også... 

Anonymkode: ab143...376

[AnonymBruker]

Kan du flytte nærmere familien da?

Anonymkode: 51ddd...19a

[AnonymBruker]

Jeg håper det ordner seg for deg snart. Skjønner godt det er kjipt. Selv føler jeg også livet står litt stille, men jeg har barn og er skilt, så jeg har ikke et press på å få barn. Men ville så inderlig gjerne funnet en partner.  Det er vanskelig å finne kjærligheten, men ikke gi opp. Plutselig så treffer du en som tar deg med storm❤️

Anonymkode: 4f197...11c

[DelvisPresley]

Vi er mange i samme båt. I alle fall noen.

Nå skal til og med Erling Braut Haaland bli pappa. Føler jeg er 14 år for sent ute.

Endret 10. oktober av DelvisPresley

[AnonymBruker]

Hva gjør du får i fikse livet ditt da? Du har jo hatt like lenge som alle andre. Men å se på forhold som noe som kom og gikk, er kanskje grunnen? Du kan jo ikke ja vært spesielt seriøs med noen av de. Sånne ting får man igjen for. 
 

Det er sjeldent lurt å feste bort 20årene, med mindre minnene er det man trenger (og kun det)

Anonymkode: 88479...112

[AnonymBruker]

Har det ganske på samme måte, men har ett barn. Har ellers ikke noe familie utenom ett søsken og en forelder to forskjellige plasser i landet. Har bodd her jeg bor i mange år, men har lite nettverk selv om jeg har prøvd. Er introvert og har litt diverse utfordringer, men har et sosialt behov og å føle at jeg hører til. Men har ikke fått det til, har ikke møtt noen som det er lett å holde kontakt med over tid.

Anonymkode: 9622a...1e0

[AnonymBruker]

Fant mannen i mitt liv og er nå gravid med første i en alder av 36. Det er ikke for sent! 
men, du kan ikke bare sitte hjemme og synes synd på deg selv. Drømmemannen og livet du ønsker deg kommer ikke og banker på døra di bare du ønsker det hardt nok. 
Du må ut og prøve nye ting og dermed treffe flere mennesker. Følgende tips som jeg gjorde: 

- ba venner om å se i sine omkretser om det var en mann som kunne være interessant for meg. Om de kunne snakke med sine samboere, brødre, søskenbarn, venner osv, om det var en brukanes mann og deretter forsøke å sette opp et møte. Kleint? Ja, litt. Men alt i alt ble det faktisk veldig hyggelig ofte. 
 

- dra på nye opplevelser, utfor nye miljøer. Jeg har hund, så meldte meg på litt mer «mandige» hundesporter. 
jeg ble med en kollega på dart, en annen venn på biltreff (det var virkelig ikke noe for meg, men uansett en hyggelig opplevelse), jeg dro på noen arrangmenter med røde kors, dro på sportsbar. 
jeg gjorde ikke det her med mål om å finne en potensiell kjæreste, men for å utvikle meg selv og treffe mennesker. Jeg fikk mange nye venner, både menn og damer og det ble faktisk noen dater ut av det også. For å forsøke å møte noen in real life, som så mange ønsker. 
 

nå ble det til at jeg traff mannen min på Tinder da, men gud bedre så mange dårlige dater jeg har vært gjennom 😂 det har blitt mange gode historier ut av dem om ikke annet. 
 

Jeg forstår veldig godt at du føler en sorg, og de følelsene er reelle og skal tas på alvor. Men å sitte hjemme alene og synes synd på seg selv, det gjør kun at du kommer inn i en negativ spiral. Menn er ikke de flinkeste til å få tommelen ut av rumpa di heller, så kom deg ut av komfortsonen og si hei. Smil og vær positiv, så skal du se at du treffer noen som kan bli noe mer! 

Anonymkode: a199b...789