Min samboer sier nesten alltid nei til overnatting for barna mine

[Dojakitty]

Jaja her har du satt deg fint i det. Kom deg ut er mitt råd

[liv]

Betaler du ikke noe boutgifter?

[Carrot]

Er det ikke egentlig ganske tafatt av deg TS å bare skylde på samboeren? Som du har valgt som steforelder til dine barn? På tide du setter noen grunnregler for dette forholdet tenker jeg, som at det er et FELLES HJEM selv om han eier boligen der alle familiens medlemmer skal ha like rettigheter - spesielt mellom de voksne, men også barna siden de bor der. 

[Lou Salome]

Det er dere to sammen som bestemmer hvilke saker en av dere har vetorett i. Vetorett følger ikke sameierbrøk. Du bestemmer litt mer over dine barn enn han gjør. Du kan bare si ja, og "det bestemmer jeg". 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn her, jeg visste ikke at han skulle bli sånn når vi flyttet sammen og fikk barn. Han har alltid vært litt sær, men ikke som dette før vi hadde bodd sammen en liten stund og jeg ble gravid ( noe han ønsket ). 

De gangene jeg har sagt ja til overnatting uten å snakke med han så har han blitt veldig sur og derfor har jeg ikke orket å ha dårlig stemning. For overnatting blir det ikke uansett, han er den som skal liksom ha bestemmelserett over det. Han sier ja til overnatting rundt 3-4 ganger i året. Han gir meg ingen god grunn til det. Han liker ikke at barna har besøk heller, sier ikke noe på det, men blir rar når han ser barna har besøk for eksempel når han kommer hjem fra jobb. 

Jeg eier ikke noe av huset fordi jeg ikke får lån, da jeg ikke har oppspart egenkapital og har flere barn. Med det sagt har vi alltid bodd fint på leiemarkedet, jeg følte det den gang var mer mitt enn hva jeg føler om huset hans. Dere har rett i det dere sier om at jeg er på besøk, det er akkurat sånn jeg føler det også. Dette har jeg sagt til han mange ganger og han blir like sur på meg hver gang. Jeg har satt meg i en utrolig teit situasjon som ikke er bare bare og komme seg ut av. 

Anonymkode: def88...130

[tulla23]

Det er mulig å komme seg ut. Du flytter og og får leid deg en bolig. Du har mange stønader du kan få; overgangsstønad, barnebidrag og utvidet barnetrygd. 

Stakkars barna dine som også må føle at de er på besøk i et hjem som deres mamma har valgt for dem. De fortjener bedre, og det gjør du også. 

[AnonymBruker]

Så kjipt. Har dere familiehytte e l dere kan låne å dra på tur til, og ta med barnas venner? 

Og la han sure karen være igjen med minstemann og savne dere litt? 

Anonymkode: 017ed...8a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn her, jeg visste ikke at han skulle bli sånn når vi flyttet sammen og fikk barn. Han har alltid vært litt sær, men ikke som dette før vi hadde bodd sammen en liten stund og jeg ble gravid ( noe han ønsket ). 

De gangene jeg har sagt ja til overnatting uten å snakke med han så har han blitt veldig sur og derfor har jeg ikke orket å ha dårlig stemning. For overnatting blir det ikke uansett, han er den som skal liksom ha bestemmelserett over det. Han sier ja til overnatting rundt 3-4 ganger i året. Han gir meg ingen god grunn til det. Han liker ikke at barna har besøk heller, sier ikke noe på det, men blir rar når han ser barna har besøk for eksempel når han kommer hjem fra jobb. 

Jeg eier ikke noe av huset fordi jeg ikke får lån, da jeg ikke har oppspart egenkapital og har flere barn. Med det sagt har vi alltid bodd fint på leiemarkedet, jeg følte det den gang var mer mitt enn hva jeg føler om huset hans. Dere har rett i det dere sier om at jeg er på besøk, det er akkurat sånn jeg føler det også. Dette har jeg sagt til han mange ganger og han blir like sur på meg hver gang. Jeg har satt meg i en utrolig teit situasjon som ikke er bare bare og komme seg ut av. 

Anonymkode: def88...130

Har selv fått barn med en mann som viste seg og være enn annen etter noen år inn i småbarnslivet enn i starten.

Livet ble så mye bedre etter at jeg gikk. En feil betyr ikke en livstidsdom. Grunnen til at jeg gikk var at jeg tenkte at jeg setter eksempel for mitt barn hvordan et forhold skal være og et slikt forhold ønsket ikke jeg og normalisere for mitt barn. Og da ble det plutselig veldig lett og gå.

Anonymkode: e9252...e3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 19.21):

Jeg er samboer med en mann hvor vi har et felles barn sammen, men dette barnet er så lite at det ikke er snakk om overnatting enda av andre barn. Men jeg har to barn fra et tidligere forhold, disse barna er tenåringer. De ønsker overnatting av venner, spesielt det ene barnet. Samboer liker ikke dette, enda de er så store at det eneste en ekstra gjest gjør, er å spise litt ekstra mat og litt hvisking og tisking på rommet sent på kvelden. Ellers er de rolige. Likevel sier min samboer nesten alltid nei, en sjeldent gang ja. Jeg har ikke noe å si siden huset vi bor i bare er min samboer sitt hus. 

Jeg synes det er trist og aldri kunne si ja til overnatting, men alltid henvise til min samboer som da som regel alltid sier nei som sagt.  

Har alltid den personen som sier nei veto? Og har jeg ikke noe og si siden det er hans hus? Jeg føler på denne situasjonen. Har snakket flere ganger med min samboer om dette, og da sier han at de skal få lov å ha LITT mer overnattinger, men når alt kommer til alt så står han ikke for hva han sier. 

Anonymkode: def88...130

Hvorfor bor du med en slik mann? Får oppriktig vondt av dine 2 eldste barn. Drittsekk mann. 

Anonymkode: 8b4ec...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 19.21):

Jeg er samboer med en mann hvor vi har et felles barn sammen, men dette barnet er så lite at det ikke er snakk om overnatting enda av andre barn. Men jeg har to barn fra et tidligere forhold, disse barna er tenåringer. De ønsker overnatting av venner, spesielt det ene barnet. Samboer liker ikke dette, enda de er så store at det eneste en ekstra gjest gjør, er å spise litt ekstra mat og litt hvisking og tisking på rommet sent på kvelden. Ellers er de rolige. Likevel sier min samboer nesten alltid nei, en sjeldent gang ja. Jeg har ikke noe å si siden huset vi bor i bare er min samboer sitt hus. 

Jeg synes det er trist og aldri kunne si ja til overnatting, men alltid henvise til min samboer som da som regel alltid sier nei som sagt.  

Har alltid den personen som sier nei veto? Og har jeg ikke noe og si siden det er hans hus? Jeg føler på denne situasjonen. Har snakket flere ganger med min samboer om dette, og da sier han at de skal få lov å ha LITT mer overnattinger, men når alt kommer til alt så står han ikke for hva han sier. 

Anonymkode: def88...130

Ehhh du har absolutt noe å si! 1. du er barnas mor, 2. du bor i huset sammen med han.

Anonymkode: bc215...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 19.21):

Jeg er samboer med en mann hvor vi har et felles barn sammen, men dette barnet er så lite at det ikke er snakk om overnatting enda av andre barn. Men jeg har to barn fra et tidligere forhold, disse barna er tenåringer. De ønsker overnatting av venner, spesielt det ene barnet. Samboer liker ikke dette, enda de er så store at det eneste en ekstra gjest gjør, er å spise litt ekstra mat og litt hvisking og tisking på rommet sent på kvelden. Ellers er de rolige. Likevel sier min samboer nesten alltid nei, en sjeldent gang ja. Jeg har ikke noe å si siden huset vi bor i bare er min samboer sitt hus. 

Jeg synes det er trist og aldri kunne si ja til overnatting, men alltid henvise til min samboer som da som regel alltid sier nei som sagt.  

Har alltid den personen som sier nei veto? Og har jeg ikke noe og si siden det er hans hus? Jeg føler på denne situasjonen. Har snakket flere ganger med min samboer om dette, og da sier han at de skal få lov å ha LITT mer overnattinger, men når alt kommer til alt så står han ikke for hva han sier. 

Anonymkode: def88...130

Er du helt kuet eller??

Det kan jo så klart ikke være sånn at kun han får bestemme fordi det er hans hus! Dere skal jo være en familie!

Høres ikke ut som at dere er sørlig likestilt?

Anonymkode: bbf4f...599

[AnonymBruker]

Hvor lenge bodde du hos ham før du ble gravid? Dukket ikke dette opp som en problemstilling tidligere?

Og hvor mye er barna dine hos dere?

Anonymkode: c36ca...1b0

[Beloved]

Vi har riktignok bare felles barn, men det ville ikke falt meg inn å spørre mannen min først - spør ungene om å få ha en venn på overnatting og det passer for MEG, så sier jeg ja. 

(Og tar jobben med det selv, selvfølgelig - men for barn over 6-7 år så er det jo minimalt med ekstrajobb - bare å finne til ekstra dyner og puter.)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 20.03):

Siden det er hans hus. er det han som bestemmer.

Anonymkode: 70b03...e37

Det er hjemmet til ts og barna hennes, så selvsagt har hun også noe hun skulle sagt!

AnonymBruker skrev (På 11.10.2024 den 20.01):

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn her, jeg visste ikke at han skulle bli sånn når vi flyttet sammen og fikk barn. Han har alltid vært litt sær, men ikke som dette før vi hadde bodd sammen en liten stund og jeg ble gravid ( noe han ønsket ). 

De gangene jeg har sagt ja til overnatting uten å snakke med han så har han blitt veldig sur og derfor har jeg ikke orket å ha dårlig stemning. For overnatting blir det ikke uansett, han er den som skal liksom ha bestemmelserett over det. Han sier ja til overnatting rundt 3-4 ganger i året. Han gir meg ingen god grunn til det. Han liker ikke at barna har besøk heller, sier ikke noe på det, men blir rar når han ser barna har besøk for eksempel når han kommer hjem fra jobb. 

Jeg eier ikke noe av huset fordi jeg ikke får lån, da jeg ikke har oppspart egenkapital og har flere barn. Med det sagt har vi alltid bodd fint på leiemarkedet, jeg følte det den gang var mer mitt enn hva jeg føler om huset hans. Dere har rett i det dere sier om at jeg er på besøk, det er akkurat sånn jeg føler det også. Dette har jeg sagt til han mange ganger og han blir like sur på meg hver gang. Jeg har satt meg i en utrolig teit situasjon som ikke er bare bare og komme seg ut av. 

Anonymkode: def88...130

Jeg ville helt klart ha flyttet for meg selv i en slik situasjon, det må være vondt å gå rundt og leve på hans nåde. Selv om han eier huset, så bor jo dere der også, det er hjemmet deres.

Anonymkode: e9a6c...bb7

[AnonymBruker]

Flytt

Bedre for barna at du er på leiemarkedet enn å bo med en sånn mann

Anonymkode: a3ad0...c74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 19.24):

Hvorfor ikke kjøpe deg inn? Hadde aldri ønsket en slik boløsning, hverken økonomisk, for egen trivsel og mest av alt for barnas trivsel. Dette er deres hjem også. At du ikke har noe å si er for meg et ganske stort rødt flagg. 

Anonymkode: 8c63c...21d

Det er ikke så sikkert at han blir med medgjørlig av at hun kjøper seg inn, noen er bare smålige av natur. Og det er jo ikke noe hyggelig for barna heller om hun presser gjennom overnatting når de vet at vennene ikke er velkomne.

TS, kjenner du ikke på noe ansvar for at barna dine skal ha en hyggelig og sosial ungdomstid? Hvordan føles det for deg at du har gjort valget om å ta dem med deg inn i hjemmet til en person som ikke bryr seg om at de skal ha det bra? Jeg ville ha vært redd for at de kom til å bebreide meg dette senere. Og jeg ville ha tenkt at det var en berettiget bebreidelse.

Jeg og mannen har bare felles barn. Han var tidligere litt som din at han mislikte folk på besøk og syntes det var brydderi. Jeg måtte si til han at dette er faktisk barnas tid. Jeg og han kommer i andre rekke. Han tok seg sammen. Men det er muligere det var lettere å nå gjennom når det var hans eget kjøtt og blod.

Hvis du ikke kommer deg noen vei, så håper jeg at du er flink å ta med barna og vennene deres på utflukter uten grinebiteren. Campingturer og hytteturer. Hva som helst. 

Anonymkode: 85a14...5cb

[AnonymBruker]

Her må du rett og slett bare sette deg ned og snakke med han. 
Skal du og barna dine bo der, så må dere være likeverdige, noe annet går faktisk ikke.

Anonymkode: 70038...241

[AnonymBruker]

Hadde aldri funnet meg i en sånn ordning. Enten så bestemmer du like mye eller så bør du flytte. Spesielt for barnas del. Du lærer ungene dine at det er greit å bli tråkket på og bli dårlig behandlet.

Har selv et barn fra før og et felles barn med min samboer. Vi har alltid hatt en regel om at barnas venner er velkomne på besøk eller overnatting om det ikke skjer noe annet spesielt. Vår dør er alltid åpen for barnas venner. Vi eier riktignok huset sammen, men det skal ikke spille en rolle. 
 

Ene barnet her har en venn hvor foreldrene er vanskelige på besøk og overnatting, ikke bare hos seg selv, men også at dette barnet kan besøke andre. Barnet kan ikke besøke vårt barn om ikke søskenet kan bli med eller har en annen venn å reise til. Det har resultert i at dette barnet nå knapt blir invitert, mitt barn blir så lei seg hver gang det får nei. Samtidig som barna kan spille minecraft hele dagen. 

Anonymkode: 185ca...d02

[AnonymBruker]

Hadde aldri akseptert dette. 

Jeg eier også huset vi bor i, bor her med ektefelle og to bonusbarn. Sier alltid ja til overnatting, selv om huset er mitt og barna ikke er mine biologiske. 

Ærlig talt, for barnas beste, flytt ut og stå på egne bein. 

Anonymkode: c6acc...43b