Gi 8 minutter, hva hvis jeg er den som trenger de 8 minuttene

[Boetica]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk! Er så enig med deg. Noen av svarene om at en må ta ansvar selv blablabla. De aller fleste gjør det. Vi jobber på hver dag. Noen mennesker har så lav toleranse for andres smerte at hvis det ikke finnes en quick fix så går de rett på angrep. 

Det er også en sånn ekstrem "du har satt deg selv denne situasjonen"-tankegang, tja, det er jo alltid delvis sant og delvis usant. Uansett er det mitt ansvar å komme ut av det. Og mitt ansvar overfor meg selv i dag var å søke støtte her. Det gjorde jeg og fikk mye støtte. Og så er det de som har det så jævlig med seg selv at de ikke kan unngå å forsøke å trykke ned under påskudd om at "jeg sier bare sannheten". 

TS

Anonymkode: eaa37...9ae

Best å ignorere den brukeren jeg tror du tenker på ❤️ Ingen som oppfører seg sånn har det godt selv. Jeg telte antall ganger brukeren nevnte ordet «hat»… og det var ikke få. Noen er slik. Har så mye sinne i seg. 

[Lofilteret]

Blueberrymuffin skrev (5 timer siden):

Du har ingen i famile eller slekt? Jeg ville starter der.

Videre kan man spørre, ingen du har gått på skole med, i arbeidslivet, eller tidligere venner? Du må jo på ett eller annet tidspunkt i livet ditt kjent noen. 

Noen må det jo være, om man går langt nok ut i periferien. Men terskelen her er som sagt å tørre å ta kontakt, og den ballen ligger like mye hos deg.

 

Jeg vet ikke om du har noen problemer selv, med psykisk helse. Men - det er jo akkurat det å selv skulle måtte ta steget og kontakte andre som ofte er problemet. Jeg har også sett den 8-minuttersreklamen i dag - og da er det slik jeg oppfatter det friske mennesker som oppfordres til å ringe en som sliter. Det er DET som er greia. DU mener de med psykisk uhelse selv er ansvarlige. Det blir litt kluss med forståelsen der synes jeg.

[AnonymBruker]

Det som er det fine med å ringe noen andre, er at du også får snakket selv..

Anonymkode: b9489...539

[AnonymBruker]

Både og…..er jo fint med fokus på psykisk helse, men samtidig så blir det bare nok en fasade ting. 

Anonymkode: 007df...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 15.32):

Jeg blir bare lei meg av denne dagen. For ingen ringer meg. Mangler et nettverk. Vet mange som sliter psykisk er i samme situasjon. Samtidig så ser jeg bare da så mange som nettopp blir ringt og som tar vare på hverandre. Det forsterker egentlig isolasjonen og ensomheten slike dager. En føler seg ekstra som en taper. Ikke en gang i min psykiske lidelser greier jeg å slite på en hyggelig nok måte til at noen bryr seg. 

Anonymkode: eaa37...9ae

Men kan ikke du ringe noen? Om alle tenker ingen ringer meg, så blir det jo til at mange bare sitter der. Jeg sliter ikke selv, og har det bra med familie og venner, men jeg har jo venninner/kollegaer som er alene og jeg vet noen av de sliter, jeg ringer de , eller sender en melding. Alt ettersom, men ihvertfall minst en gang pr.uke .Men kommunikasjon må også gå begge veier

Anonymkode: bc8c8...1fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2024 den 19.01):

Jeg anså ikke kollegaer og naboer som venner🫣Men synes det er uhøflig å ikke hilse. Det går gjerne på at de er travle; det betyr ikke at jeg blir deprimert av dem. Men tre veninner jeg hang sammen med i tykt og tynt, jeg er fadder til barna deres-skulle ikke jeg ansett dem som nærme🤔Du har helt rett i at det er jeg som er feilen; jeg og helsen min. Ønsker deg en fin kveld💕

Anonymkode: 96d6b...a42

Ting blir litt bedre om en kanskje har et mer åpent sinn da. Jeg er veldig god venn med flere naboer her vi bor, og noen av mine beste venner er også kollegaer

Anonymkode: bc8c8...1fa

[AnonymBruker]

Føler meg så sykt ensom. Det er tiltross for fin jobb, familie og en del omgangskrets. Kona mi går det ikke an å snakke med, vi har knapt fysisk intimitet. Og selv om man har mange bekjente, så er det utrolig hvor få venner man egentlig har. 

Anonymkode: ee763...eac

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt logikken i og sitte og klage eller snakke om hvor ensom man er til andre, når man ikke har tenkt eller helse til å gjøre noe med situasjonen. Hva er hensikten? Da kan man heller jobbe med å ANERKJENNE sine egne følelser og AKSEPTERE situasjonen slik den er.

Som jeg sa til både min tidligere psykolog på DPS, som jeg hadde gått til i 3 år og min fastlege: «Jeg ser ikke vitsen med og sitte her uke etter uke, for å fortelle hvor jævlig jeg har det. Situasjonen blir jo ikke noe bedre av det». Da jeg ble ferdig med behandlingen, og hadde kun individuell samtaleterapi igjen avsluttet jeg.

Det er en vesentlig forskjell på klage eller snakke om hvor ensom man er versus det å anerkjenne de følelsene man har ovenfor seg selv - og akseptere situasjonen slik den har blitt. Ensomhet trenger heller ikke å være en negativ følelse, så man trenger å løfte opp hodet og få noen nye nyanser og perspektiver.

 

Anonymkode: b7172...2c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ting blir litt bedre om en kanskje har et mer åpent sinn da. Jeg er veldig god venn med flere naboer her vi bor, og noen av mine beste venner er også kollegaer

Anonymkode: bc8c8...1fa

Jeg har hatt en god tone og godt samarbeid med tidligere kollegaer, men tvinger meg ikke på andre som er etablerte og ikke har «rom» for flere vennskap. Noen naboer og tidligere studievenner har vært forbigående vennskap; det at man henger sammen pga boforhold eller studie. Men nå har jeg allerede blitt kritisert for å ha sett på kollegaer og naboer som «nærme venner» så…damn if you do, eller noe i den stilen.

Anonymkode: 96d6b...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Føler meg så sykt ensom. Det er tiltross for fin jobb, familie og en del omgangskrets. Kona mi går det ikke an å snakke med, vi har knapt fysisk intimitet. Og selv om man har mange bekjente, så er det utrolig hvor få venner man egentlig har. 

Anonymkode: ee763...eac

Klem til deg! 

Anonymkode: eaa37...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg forstår ikke helt logikken i og sitte og klage eller snakke om hvor ensom man er til andre, når man ikke har tenkt eller helse til å gjøre noe med situasjonen. Hva er hensikten? Da kan man heller jobbe med å ANERKJENNE sine egne følelser og AKSEPTERE situasjonen slik den er.

Som jeg sa til både min tidligere psykolog på DPS, som jeg hadde gått til i 3 år og min fastlege: «Jeg ser ikke vitsen med og sitte her uke etter uke, for å fortelle hvor jævlig jeg har det. Situasjonen blir jo ikke noe bedre av det». Da jeg ble ferdig med behandlingen, og hadde kun individuell samtaleterapi igjen avsluttet jeg.

Det er en vesentlig forskjell på klage eller snakke om hvor ensom man er versus det å anerkjenne de følelsene man har ovenfor seg selv - og akseptere situasjonen slik den har blitt. Ensomhet trenger heller ikke å være en negativ følelse, så man trenger å løfte opp hodet og få noen nye nyanser og perspektiver.

 

Anonymkode: b7172...2c3

Synes dette innlegget var mer klagete enn HI. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[Daria]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg forstår ikke helt logikken i og sitte og klage eller snakke om hvor ensom man er til andre, når man ikke har tenkt eller helse til å gjøre noe med situasjonen. Hva er hensikten? Da kan man heller jobbe med å ANERKJENNE sine egne følelser og AKSEPTERE situasjonen slik den er.

Som jeg sa til både min tidligere psykolog på DPS, som jeg hadde gått til i 3 år og min fastlege: «Jeg ser ikke vitsen med og sitte her uke etter uke, for å fortelle hvor jævlig jeg har det. Situasjonen blir jo ikke noe bedre av det». Da jeg ble ferdig med behandlingen, og hadde kun individuell samtaleterapi igjen avsluttet jeg.

Det er en vesentlig forskjell på klage eller snakke om hvor ensom man er versus det å anerkjenne de følelsene man har ovenfor seg selv - og akseptere situasjonen slik den har blitt. Ensomhet trenger heller ikke å være en negativ følelse, så man trenger å løfte opp hodet og få noen nye nyanser og perspektiver.

 

Anonymkode: b7172...2c3

Hva med å anerkjenne andres følelser og deres situasjon og akseptere at de ikke nødvendigvis er de samme som dine, og at det som var løsningen for deg ikke er det riktige for alle? Det er også nyanser og perspektiv som kan være nyttig å ta med seg. 

[AnonymBruker]

Hva med at du tar initativ ringe noen selv? Finnes vennegrupper å facebook. Skal vi komme ut av isolasjon, må vi ofte ta initativ selv til å være kontaktsøkende. Snakk med mennesker. Om ikke alle blir nære venner, så var det et forsøk.

Anonymkode: a47ce...8f2

[NoUsername]

Blueberrymuffin skrev (På 10.10.2024 den 14.39):

Første steg er å innrømme for andre og nære at du sliter.

Steg to er å faktisk ta kontakt selv, og ikke bare vente på at alle andre skal ta ansvar for din egen trivsel.

Hvis du ikke gjør de to tingene, så kan du ikke klage på at andre ikke gjør nok. 

Noen tar kontakt og innrømmer at dem sliter men får bare igjen at man må ta grep selv som man også gjør men får fremdeles ingenting igjen, dette er "familie".

Endret 13. oktober 2024 av NoUsername

[AnonymBruker]

Min medisin i sin tid var å gå tur. Komme seg ut i naturen og blant folk, selv om jeg ikke ønsket å treffe på noen. Hva med en hund?

Anonymkode: c106c...889

[Sciurus]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

Sciurus, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Min medisin i sin tid var å gå tur. Komme seg ut i naturen og blant folk, selv om jeg ikke ønsket å treffe på noen. Hva med en hund?

Anonymkode: c106c...889

Har du hatt hund selv? Vet du hvor mye jobb det er og hvor sinnsykt dyrt det er? Spesielt om man ikke har nettverk som kan hjelpe med pass og stell, om man selv blir syk eller må reise vekk. 

Så lei av at hund liksom skal være medisin for ensomhet. 

Anonymkode: cfaa2...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du hatt hund selv? Vet du hvor mye jobb det er og hvor sinnsykt dyrt det er? Spesielt om man ikke har nettverk som kan hjelpe med pass og stell, om man selv blir syk eller må reise vekk. 

Så lei av at hund liksom skal være medisin for ensomhet. 

Anonymkode: cfaa2...268

Enig. Er mer ansvar og mer krevende ha en hund enn å ha barn. En hun må man gi mat til og sånt minst 15 år (hele deres levetid). Et barn vil på sikt klare å spise og finne frem mat på egen hånd.

Anonymkode: a47ce...8f2