Gi 8 minutter, hva hvis jeg er den som trenger de 8 minuttene

[AnonymBruker]

Jeg blir bare lei meg av denne dagen. For ingen ringer meg. Mangler et nettverk. Vet mange som sliter psykisk er i samme situasjon. Samtidig så ser jeg bare da så mange som nettopp blir ringt og som tar vare på hverandre. Det forsterker egentlig isolasjonen og ensomheten slike dager. En føler seg ekstra som en taper. Ikke en gang i min psykiske lidelser greier jeg å slite på en hyggelig nok måte til at noen bryr seg. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[Blueberrymuffin]

Første steg er å innrømme for andre og nære at du sliter.

Steg to er å faktisk ta kontakt selv, og ikke bare vente på at alle andre skal ta ansvar for din egen trivsel.

Hvis du ikke gjør de to tingene, så kan du ikke klage på at andre ikke gjør nok. 

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (3 minutter siden):

Første steg er å innrømme for andre og nære at du sliter.

Steg to er å faktisk ta kontakt selv, og ikke bare vente på at alle andre skal ta ansvar for din egen trivsel.

Hvis du ikke gjør de to tingene, så kan du ikke klage på at andre ikke gjør nok. 

I god verdensdagen ånd valgte du å trakke på noen som nettopp innrømte at de ligger nede. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

I god verdensdagen ånd valgte du å trakke på noen som nettopp innrømte at de ligger nede. 

Anonymkode: eaa37...9ae

Nei, les det jeg skriver en gang til:

Du er ansvarlig for at de  du kjenner vet at du sliter. Du kan ikke bare sitte og forvente at de vet. Ingen er tankelesere, så om du ikke sier noe om dette til dine nærmeste, så skal du heller ikke forvente at de vet.

Videre skrev jeg at man selv også må ta initiativ og kontakt. Du kan ikke bare sitte og vente på at andre skal ta det initiativet, når det er du som føler på at du trenger kontakt.

Men når du drar frem verdensdagen for psykisk helse, og trekker offerrollen, så må jeg spørre: Ønsker du hjelp og råd, eller er det slik at du kun ønsker å marinere egen selvmedlidenhet.

For om du leste det jeg skrev, så ga jeg deg faktisk to viktige råd. Men du velger helt selv om du ønsker å ta til deg råd, eller om du kun poster for å sanke medlidenhet. Sistenevnte her, løser ikke problemet ditt.

Endret 10. oktober 2024 av Blueberrymuffin

[Carrot]

Hei TS, jeg har 8 minutter til å lese hvis du vil ta det på PM selv om jeg ikke kjenner deg. 

[anon01]

Av og til må vi se litt lengre enn sin egen nese.

Du må se litt utover, og ikke bare "hva med meg da?"

 

Om du hadde ringt noen som du vet sliter, så er det helt naturlig at man snakker litt om sine egne ting også?

 

Jeg sliter en hel del med selvmordstanker nå, jeg er direkte og ærlig om det, for da er det også mye vanskeligere å gjennomføre eller aktivt gjøre tankene til virkelighet.

Jeg sender uansett meldinger til folk ukentlig, og spesielt rettet til de som jeg vet har det tungt eller har trekt seg unna.

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (23 minutter siden):

Nei, les det jeg skriver en gang til:

Du er ansvarlig for at de  du kjenner vet at du sliter. Du kan ikke bare sitte og forvente at de vet. Ingen er tankelesere, så om du ikke sier noe om dette til dine nærmeste, så skal du heller ikke forvente at de vet.

Videre skrev jeg at man selv også må ta initiativ og kontakt. Du kan ikke bare sitte og vente på at andre skal ta det initiativet, når det er du som føler på at du trenger kontakt.

Men når du drar frem verdensdagen for psykisk helse, og trekker offerrollen, så må jeg spørre: Ønsker du hjelp og råd, eller er det slik at du kun ønsker å marinere egen selvmedlidenhet.

For om du leste det jeg skrev, så ga jeg deg faktisk to viktige råd. Men du velger helt selv om du ønsker å ta til deg råd, eller om du kun poster for å sanke medlidenhet. Sistenevnte her, løser ikke problemet ditt.

Du må seriøst lese HI en gang til. Jeg skrev at jeg har ikke noe nettverk. 

Du fortalte meg at jeg klaget i en post det jeg ærlig fortalte at det er sårt å ikke ha et nettverk. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[Boetica]

Det må da være lov til å være lei seg av og til uten å bli angrepet og beskyldt for å marinere seg i selvmedlidenhet. Jeg sender deg en støtteklem, TS 

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du må seriøst lese HI en gang til. Jeg skrev at jeg har ikke noe nettverk. 

Du fortalte meg at jeg klaget i en post det jeg ærlig fortalte at det er sårt å ikke ha et nettverk. 

Anonymkode: eaa37...9ae

Du har ingen i famile eller slekt? Jeg ville starter der.

Videre kan man spørre, ingen du har gått på skole med, i arbeidslivet, eller tidligere venner? Du må jo på ett eller annet tidspunkt i livet ditt kjent noen. 

Noen må det jo være, om man går langt nok ut i periferien. Men terskelen her er som sagt å tørre å ta kontakt, og den ballen ligger like mye hos deg.

 

[AnonymBruker]

Jeg var der du og anon01 er for noen år siden. Fysisk sykdom som gjorde at livet ble så vanskelig at jeg også ble veldig deprimert. Bodde et sted hvor jeg ikke hadde rukket å opparbeide et nettverk før jeg ble syk. Var veldig alene, ingen som stilte opp. Nav gjorde masse feil over år, så jeg hadde knapt noe å leve for. Jeg så ingen lys i tunnellen.

Det som snudde ting for meg var at jeg begynte å observere andre. Jeg visste jo logisk at det var andre som heller ikke hadde det bra. Og når jeg kikket etter det, istedenfor å kikke etter alle de som hadde det bra, så følte jeg meg faktisk mindre ensom. Ble aldri noen vennskap ut av det, men jeg hadde en del små, hyggelige samtaler der og da, på butikken, når jeg gikk en liten tur osv. Ofte er det nok med en liten hyggelig kommentar, så får man et smil eller en liten samtale tilbake. Så begynte jeg å ta litt mer tak for å bli kjent med andre, og fikk etterhvert et par venner. De var veldig opptatte med sine liv, så det var egentlig ikke mye kontakt, men jeg så at de satte pris på det når jeg tok kontakt, og da aksepterte jeg at slik var de vennskapene akkurat da, og selv om det ble noe ensidig, så ga de meg noe likevel, for når vi hadde kontakt så var det hyggelig. Oppi dette begynte jeg også å gå litt mer tur, gjøre litt styrkeøvelser hjemme, og passe på kostholdet mitt - det hjalp også mye!

Av ulike grunner flyttet jeg derfra etter noen år, og da hadde jeg det, om ikke bra, så i hvert fall veldig mye bedre enn jeg hadde hatt det da jeg ikke så noen mening med livet lenger og var helt alene. Jeg trodde i utgangspunktet at jeg på nytt sted hadde et nettverk, men fant ut at årene som hadde gått hadde gjort at vi hadde endret oss mye, så selv om kontakten på et vis var der, så ble det altfor sjeldent. Da innså jeg at om jeg ikke skulle bukke under, så måtte jeg legge en plan. Var en del sykere igjen også. Men fant ut at jeg måtte være realistisk, legge en langsiktig plan for å få et nettverk. Målet mitt var ganske enkelt - at jeg om fem år skulle ha et større nettverk enn jeg hadde da jeg bestemte meg for det. Skulle ikke mye til, siden jeg i prinsipp egentlig bare hadde en venn (som var veldig opptatt pga. sitt liv, og derfor møttes vi også veldig sjeldent). Hadde noen bekjente som jeg kunne prate med om vi tilfeldigvis møttes, men det ville ikke bli mer vennskap, til det hadde vi forandret oss for mye alle på de årene som hadde gått. Jeg begynte å ta aktivt initiativ til å hilse på folk, ofte bare et smil eller et hei - fikk på den måten etterhvert flere bekjente som jeg kunne slå av en prat med, etterhvert også en venninne blant dem. Jeg utfordret meg selv, meldte meg på en aktivitet og også noe frivillig arbeid hvor det var greit for dem at jeg bidro når jeg var i form til det. Det brakte meg en nær venn og flere andre venner og bekjente. Nå er det gått fem år siden jeg bestemte meg for å utvide nettverket mitt, og jeg hadde den gangen ikke trodd at jeg skulle være her jeg er i dag. Det har ikke vært enkelt, ofte har jeg følt på ensomheten og det å være for syk til å jobbe, at man faller litt utenfor. Men jeg har også lært at jeg får det veldig mye bedre hvis jeg greier å fokusere på de mulighetene, uansett hvor små de er, som finnes - eller som jeg kan skape.

Trikset for meg har også vært å ikke legge for mye forhåpninger i nye bekjente/venner til å begynne med, men minne meg selv på at det tar tid å utvikle vennskap, og at også bekjente kan være en berikelse i hverdagen, selv om man bare har med de å gjøre når man møter de tilfeldig. I begynnelsen kunne jeg føle meg nesten enda mer alene og utenfor etter slike tilfeldige møter med bekjente, men etterhvert fant jeg ut at det faktisk gjorde noe positivt med meg. Bare det å ha andre som hilste og smilte til meg gjorde en tung dag bedre. Og det fikk jeg fordi jeg hadde begynt å hilse først.

Jeg har også hatt mye positivt ved at jeg har tilbydt meg å hjelpe, f.eks. en eldre med rullator som de sliter å få over en kant, bære et handlenett for dem, eller gi en sliten småbarnsmor et kompliment for den kontakten hun har med ungene.. hva som helst. Og det gjør også at man ser at egentlig er man ikke så utenfor eller alene, at det er mange som sliter med sine liv, selv om deres liv kanskje ved første og andre øyekast virker lykkelige og enkle for den som selv sliter med mer.

Begynn i det små, ros deg selv for alt positivt du gjør, hils på andre. Sjekk ut hvilke tilbud du kan benytte deg av (jeg begynte å gå på alt som var gratis, utstillinger, konserter, foredrag osv, og også der har jeg fått gode bekjentskap som jeg så har møtt i andre sammenhenger som f.eks. frivillig arbeid, og så blir det nærere bekjentskap, om enn ikke nære venner enda). Finn en aktivitet som utfordrer deg litt, som gir deg mestring, som gjør at du kommer i kontakt med andre. Og ha tålmodighet, vær snill med deg selv, pass på å komme deg ut hver dag og spis noenlunde sunt.

Sender deg en klem gjennom nettet! ❤️

Anonymkode: b036d...9cc

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (6 minutter siden):

Du har ingen i famile eller slekt? Jeg ville starter der.

Videre kan man spørre, ingen du har gått på skole med, i arbeidslivet, eller tidligere venner? Du må jo på ett eller annet tidspunkt i livet ditt kjent noen. 

Noen må det jo være, om man går langt nok ut i periferien. Men terskelen her er som sagt å tørre å ta kontakt, og den ballen ligger like mye hos deg.

 

Vi er faktisk en del mennesker som har absolutt null nettverk, rett og slett.

Anonymkode: 83ba0...ffd

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (14 minutter siden):

Du har ingen i famile eller slekt? Jeg ville starter der.

Videre kan man spørre, ingen du har gått på skole med, i arbeidslivet, eller tidligere venner? Du må jo på ett eller annet tidspunkt i livet ditt kjent noen. 

Noen må det jo være, om man går langt nok ut i periferien. Men terskelen her er som sagt å tørre å ta kontakt, og den ballen ligger like mye hos deg.

 

Det er veldig vanskelig. Ikke meg som er ts , men nei jeg har ikke familie eller nær slekt. 
jo, jeg har gått på skole, vært i arbeidslivet og har hatt venner .  Jeg kontakter de, og så skal vi ta en kaffe til uka eller til sommeren, og sånn går årene. Folk er så opptatt med sitt, sin familie og sine jobber.  Jeg har mange fb og snap venner da, og mange «må ta en kaffe snart « og kanskje hyttetur neste sommer venner, men sitter uansett alene dag ut og dag inn og livet virker helt meningsløst. 

Anonymkode: b85b0...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi er faktisk en del mennesker som har absolutt null nettverk, rett og slett.

Anonymkode: 83ba0...ffd

Ikke sant😌Jeg har også familie, slektninger, naboer-og tidligere kollegaer. Likevel ikke noe nettverk. Sånn er ofte livet som kronisk syk. Og andre har det sånn uten å være syke.

Anonymkode: 96d6b...a42

[AnonymBruker]

anon01 skrev (46 minutter siden):

Av og til må vi se litt lengre enn sin egen nese.

Du må se litt utover, og ikke bare "hva med meg da?"

 

Om du hadde ringt noen som du vet sliter, så er det helt naturlig at man snakker litt om sine egne ting også?

 

Jeg sliter en hel del med selvmordstanker nå, jeg er direkte og ærlig om det, for da er det også mye vanskeligere å gjennomføre eller aktivt gjøre tankene til virkelighet.

Jeg sender uansett meldinger til folk ukentlig, og spesielt rettet til de som jeg vet har det tungt eller har trekt seg unna.

Og av og til greier en ikke å se lenger enn sin egen nese. Noen ganger må en kunne få lov å tenke at en føler seg alene, forlatt og bedriten av en påminnelse om hva en ikke får til. 

Blueberrymuffin skrev (19 minutter siden):

Du har ingen i famile eller slekt? Jeg ville starter der.

Videre kan man spørre, ingen du har gått på skole med, i arbeidslivet, eller tidligere venner? Du må jo på ett eller annet tidspunkt i livet ditt kjent noen. 

Noen må det jo være, om man går langt nok ut i periferien. Men terskelen her er som sagt å tørre å ta kontakt, og den ballen ligger like mye hos deg.

 

Kan du slutte? Mor døde i mars, far døde i fjor. Jeg har ingen søsken, og ingen slekt som lever. 

Jeg er ufør, og å kontakte folk fra vgs når jeg føler meg elendig, hvordan skulle det gått for noen av oss. Jeg synes du bommer og håper du kan la være å skrive mer i tråden min. 

Jeg har ikke klaget på at folk ikke kontakter meg, jeg har sagt det er sårt å mangle nettverk, og at dagen i dag er en påminnelse. Gi deg med disse dumme angrepene vær så snill. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[anon01]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og av og til greier en ikke å se lenger enn sin egen nese. Noen ganger må en kunne få lov å tenke at en føler seg alene, forlatt og bedriten av en påminnelse om hva en ikke får til. 

Det er forsåvidt helt greit. Men du kan aldri forvente at noen ser deg om du sitter bare hjemme og tenker på deg selv.

Vi må tørre å være litt ærlige. Til og med noe så klisjéfylt som å legge ut ett innlegg på facebook eller story på Snapchat eller Instagram med at nå sliter jeg. Du kan begrense hvem som skal se innlegget ditt så du kun forteller det til de menneskene du faktisk ønsker skal se det.

Det er også en måte å gjøre det på.

 

Husk at mange mange mange er ensomme, og for at vi skal få bort skammen og tabuet, må noen tørre å være åpen og ærlig.

Endret 10. oktober 2024 av anon01
Skriveleif

[AnonymBruker]

Carrot skrev (51 minutter siden):

Hei TS, jeg har 8 minutter til å lese hvis du vil ta det på PM selv om jeg ikke kjenner deg. 

Tusen takk! Det gjør meg glad på oss alle sine vegne at det finnes folk som deg. Begynte å grine litt i sted da jeg leste svaret ditt første gang, at en fremmed ville lytte til meg! Gjorde godt med omtanken. ❤️

Boetica skrev (23 minutter siden):

Det må da være lov til å være lei seg av og til uten å bli angrepet og beskyldt for å marinere seg i selvmedlidenhet. Jeg sender deg en støtteklem, TS 

Ikke sant! Takk for at du forstod hva jeg mente å formidle. Tar godt i mot støtteklemmen! ❤️

TS

Anonymkode: eaa37...9ae

[AnonymBruker]

anon01 skrev (1 minutt siden):

Det er forsåvidt helt greit. Men du kan aldri forvente at noen ser deg om du sitter bare hjemme og tenker på deg selv.

Vi må tørre å være litt ærlige. Til og med noe så klisjéfylt som å legge ut ett innlegg på facebook eller story på Snapchat eller Instagram med at nå sliter jeg. Du kan begrense hvem som skal se innlegget ditt så du kun forteller det til de menneskene du faktisk ønsker skal se det.

Det er også en måte å gjøre det på.

 

Husk at mange mange mange er ensomme, og for at vi skal få bort skammen og tabuet, må noen tørre å være åpen og ærlig.

Jeg skal slutte å kaste bort tiden min på å fokusere på de som skriver bedritne svar. Men altså de fleste dager fokuserer jeg, som de fleste som sliter, på hvordan jeg kan endre min situasjon, hva godt jeg kan bidra med, hva jeg kan gjøre for at fremtiden skal bli bedre. Likevel er det jo også kjent at mange som sliter psykisk mangler nettverk. Denne tråden, på denne dagen, når jeg deler om hvor påminnet jeg er om alt som er feil, er det virkelig tid og sted for å "tørre å være ærlig" om noe som er åpenbart. Jeg er lei meg for at jeg ga deg og blåbærmuffin en kalori når det er så mange andre hyggelige folk her. Slutt med det der "tough love" når det er uønsket og malplassert. 

Ts

Anonymkode: eaa37...9ae

[AnonymBruker]

anon01 skrev (4 minutter siden):

Det er forsåvidt helt greit. Men du kan aldri forvente at noen ser deg om du sitter bare hjemme og tenker på deg selv.

Vi må tørre å være litt ærlige. Til og med noe så klisjéfylt som å legge ut ett innlegg på facebook eller story på Snapchat eller Instagram med at nå sliter jeg. Du kan begrense hvem som skal se innlegget ditt så du kun forteller det til de menneskene du faktisk ønsker skal se det.

Det er også en måte å gjøre det på.

 

Husk at mange mange mange er ensomme, og for at vi skal få bort skammen og tabuet, må noen tørre å være åpen og ærlig.

Takk for godt tips! Skal ta med meg det! Tørre å være ærlig. 

Anonymkode: eaa37...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg var der du og anon01 er for noen år siden. Fysisk sykdom som gjorde at livet ble så vanskelig at jeg også ble veldig deprimert. Bodde et sted hvor jeg ikke hadde rukket å opparbeide et nettverk før jeg ble syk. Var veldig alene, ingen som stilte opp. Nav gjorde masse feil over år, så jeg hadde knapt noe å leve for. Jeg så ingen lys i tunnellen.

Det som snudde ting for meg var at jeg begynte å observere andre. Jeg visste jo logisk at det var andre som heller ikke hadde det bra. Og når jeg kikket etter det, istedenfor å kikke etter alle de som hadde det bra, så følte jeg meg faktisk mindre ensom. Ble aldri noen vennskap ut av det, men jeg hadde en del små, hyggelige samtaler der og da, på butikken, når jeg gikk en liten tur osv. Ofte er det nok med en liten hyggelig kommentar, så får man et smil eller en liten samtale tilbake. Så begynte jeg å ta litt mer tak for å bli kjent med andre, og fikk etterhvert et par venner. De var veldig opptatte med sine liv, så det var egentlig ikke mye kontakt, men jeg så at de satte pris på det når jeg tok kontakt, og da aksepterte jeg at slik var de vennskapene akkurat da, og selv om det ble noe ensidig, så ga de meg noe likevel, for når vi hadde kontakt så var det hyggelig. Oppi dette begynte jeg også å gå litt mer tur, gjøre litt styrkeøvelser hjemme, og passe på kostholdet mitt - det hjalp også mye!

Av ulike grunner flyttet jeg derfra etter noen år, og da hadde jeg det, om ikke bra, så i hvert fall veldig mye bedre enn jeg hadde hatt det da jeg ikke så noen mening med livet lenger og var helt alene. Jeg trodde i utgangspunktet at jeg på nytt sted hadde et nettverk, men fant ut at årene som hadde gått hadde gjort at vi hadde endret oss mye, så selv om kontakten på et vis var der, så ble det altfor sjeldent. Da innså jeg at om jeg ikke skulle bukke under, så måtte jeg legge en plan. Var en del sykere igjen også. Men fant ut at jeg måtte være realistisk, legge en langsiktig plan for å få et nettverk. Målet mitt var ganske enkelt - at jeg om fem år skulle ha et større nettverk enn jeg hadde da jeg bestemte meg for det. Skulle ikke mye til, siden jeg i prinsipp egentlig bare hadde en venn (som var veldig opptatt pga. sitt liv, og derfor møttes vi også veldig sjeldent). Hadde noen bekjente som jeg kunne prate med om vi tilfeldigvis møttes, men det ville ikke bli mer vennskap, til det hadde vi forandret oss for mye alle på de årene som hadde gått. Jeg begynte å ta aktivt initiativ til å hilse på folk, ofte bare et smil eller et hei - fikk på den måten etterhvert flere bekjente som jeg kunne slå av en prat med, etterhvert også en venninne blant dem. Jeg utfordret meg selv, meldte meg på en aktivitet og også noe frivillig arbeid hvor det var greit for dem at jeg bidro når jeg var i form til det. Det brakte meg en nær venn og flere andre venner og bekjente. Nå er det gått fem år siden jeg bestemte meg for å utvide nettverket mitt, og jeg hadde den gangen ikke trodd at jeg skulle være her jeg er i dag. Det har ikke vært enkelt, ofte har jeg følt på ensomheten og det å være for syk til å jobbe, at man faller litt utenfor. Men jeg har også lært at jeg får det veldig mye bedre hvis jeg greier å fokusere på de mulighetene, uansett hvor små de er, som finnes - eller som jeg kan skape.

Trikset for meg har også vært å ikke legge for mye forhåpninger i nye bekjente/venner til å begynne med, men minne meg selv på at det tar tid å utvikle vennskap, og at også bekjente kan være en berikelse i hverdagen, selv om man bare har med de å gjøre når man møter de tilfeldig. I begynnelsen kunne jeg føle meg nesten enda mer alene og utenfor etter slike tilfeldige møter med bekjente, men etterhvert fant jeg ut at det faktisk gjorde noe positivt med meg. Bare det å ha andre som hilste og smilte til meg gjorde en tung dag bedre. Og det fikk jeg fordi jeg hadde begynt å hilse først.

Jeg har også hatt mye positivt ved at jeg har tilbydt meg å hjelpe, f.eks. en eldre med rullator som de sliter å få over en kant, bære et handlenett for dem, eller gi en sliten småbarnsmor et kompliment for den kontakten hun har med ungene.. hva som helst. Og det gjør også at man ser at egentlig er man ikke så utenfor eller alene, at det er mange som sliter med sine liv, selv om deres liv kanskje ved første og andre øyekast virker lykkelige og enkle for den som selv sliter med mer.

Begynn i det små, ros deg selv for alt positivt du gjør, hils på andre. Sjekk ut hvilke tilbud du kan benytte deg av (jeg begynte å gå på alt som var gratis, utstillinger, konserter, foredrag osv, og også der har jeg fått gode bekjentskap som jeg så har møtt i andre sammenhenger som f.eks. frivillig arbeid, og så blir det nærere bekjentskap, om enn ikke nære venner enda). Finn en aktivitet som utfordrer deg litt, som gir deg mestring, som gjør at du kommer i kontakt med andre. Og ha tålmodighet, vær snill med deg selv, pass på å komme deg ut hver dag og spis noenlunde sunt.

Sender deg en klem gjennom nettet! ❤️

Anonymkode: b036d...9cc

Så glad på dine vegne, og stolt av deg! Det kan ikke ha vært bare lett prosessen frem hit du er nå. Og tusen takk skal du ha for at du delte din historie og at det er håp. Jeg forsøker å gjøre mer av de små tingene, slå noen ord med hun i kassa, handle på en butikk de kjenner meg igjen, hjelpe med retningen hvis noen spør o.l. det betyr mye. I hverdagen er jeg mer håpefull. Kanskje det er noe med den oppkonstruerte gi 8 minutter, at jeg da begynte å sammenligne, som at det å ha noen å ringes med, å snakke dypt med, det er liksom det som er målestokken. Og da ble de "hei"-ene plutselig ubetydelig, men som du sier, de er ikke det. 

Tusen takk igjen, og god klem til deg også dette betydde mye for meg!!!

Anonymkode: eaa37...9ae

[anon01]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ens velmente ord kan også være en annens siste dråpe som får det til å flomme over om man ikke tenker seg om, at man selv sliter er heller ikke automatisk ensbetydende om at man vil andre udelt godt. Og noen ganger er ens ord slik at de kan oppfattes ulikt det man selv tenkte man formidlet. Det er lite beklagelse å spore i "beklager at du tok det slik" for det er ingen beklagelse, det er å flytte ansvar over på den du "beklager til" - en beklagelse ville være "jeg beklager, det var ikke min mening å såre deg. JEg ser at du oppfattet det jeg skrev ulikt fra det jeg forsøkte si, og det tar jeg ansvar for" 

Anonymkode: 0e3dc...237

Her er vi litt uenige og det her helt OK. Jeg er selv en som sliter ekstremt, det har jeg allerede skrevet.