Går jeg for mye inn i barnas liv?

[AnonymBruker]

Jeg er godt voksen to barns mor.  Rett på problemet: jeg har ikke et eget liv! Jeg lever igjennom barna på godt og vondt og har dermed blitt en skygge av meg selv.  Når ungene sliter med noe, da sliter jeg også.  Dersom en av ungene har en periode der de føler seg utenfor i vennegjengen eller ensomme, ja da Føler jeg meg også ensom og utenfor . Jeg gråter om nettene da barna ikke kan se og høre meg fordi jeg føler meg så utstøtt ! Jeg får fysisk vondt i kroppen om ungene har det vanskelig. Blir ungene sjalu på at bestevennen har en annen venn, da blir jeg også sjalu på de barna. Herregud jeg vet det er teit. Kan ikke noe for det.  Samme gjelder andre veien. Jeg blir kjempeglad og humøret stråler når ungene har det bra.  Da er livet perfekt . Selv om vi sliter både med helse og økonomi!  Dette er jo veldig slitsomt. Jeg forstår godt at livet går opp og ned. Trøster og styrker barna og kjemper for å ikke avsløre hvordan jeg som mamma har det,  men Inni meg er det kaos. Det er smertefullt.  Noen foreldre som kjenner seg igjen i dette?  

Anonymkode: e1919...f11

[Trolltunge]

Jeg har et veldig aktivt liv utenom barna, men jeg har det også vondt når de har det vondt og er så glad når de er glad for noe. Har regnet dette som normal del av å være mamma egentlig. 

Jeg blir ikke sjalu på dem de blir sjalu på, da kan jeg heller være en fornuftig stemme, og det kan jeg også når de er lei seg og andre negative følgende, selv om jeg altså føler med barna angående om de har det godt eller vondt. Jeg tror som nevnt det er normalt å kjenne på om barna har det gode eller vondt, men det virker som det går for langt hos deg, og det tror jeg ikke er bra for verken deg eller dem. Du kan jo ikke støtte dem i noe eller være en klok stemme når du blir like satt ut av ting som dem. 

Terapi tenker jeg er fornuftig her. Også fordi du føler deg visket ut og som en skygge av deg selv. 

[Cezanne]

Hvordan tror du det er å være barnet ditt når din trivsel eller mistrivsel avhenger av hvordan det går i livet deres? 

[AnonymBruker]

Cezanne skrev (52 minutter siden):

Hvordan tror du det er å være barnet ditt når din trivsel eller mistrivsel avhenger av hvordan det går i livet deres? 

Ja det er dette jeg er veldig bevisst på. Jeg  jobber hardt for å ikke vise det. Prøver å si de riktige tingene selv om følelsene er helt på jordet. Ts 

Anonymkode: e1919...f11

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Jeg har et veldig aktivt liv utenom barna, men jeg har det også vondt når de har det vondt og er så glad når de er glad for noe. Har regnet dette som normal del av å være mamma egentlig. 

Jeg blir ikke sjalu på dem de blir sjalu på, da kan jeg heller være en fornuftig stemme, og det kan jeg også når de er lei seg og andre negative følgende, selv om jeg altså føler med barna angående om de har det godt eller vondt. Jeg tror som nevnt det er normalt å kjenne på om barna har det gode eller vondt, men det virker som det går for langt hos deg, og det tror jeg ikke er bra for verken deg eller dem. Du kan jo ikke støtte dem i noe eller være en klok stemme når du blir like satt ut av ting som dem. 

Terapi tenker jeg er fornuftig her. Også fordi du føler deg visket ut og som en skygge av deg selv. 

Takk for godt råd ang terapi. Må nok sette inn støtet for å endre på dette. Ts 

Anonymkode: e1919...f11

[AnonymBruker]

Terapi, det høres ikke sunt ut, samt du burde prøve å få et liv utenom ungene dine.

Anonymkode: c703c...57e

[AnonymBruker]

Du kommer til å presse ungene bort når du involverer deg så mye.

Anonymkode: 0e9db...c9c

[AnonymBruker]

Jeg kan bli som deg, ts, hvis ikke jeg passer på å ha et eget liv med egne interesser. Husk at det er sunt for barna å se at det også er fint å være voksne med egne interesser. Det er mitt mantra når jeg merker at jeg blir altfor oppslukt i barna mine (som så klart er verdens skjønneste 😄). 

Anonymkode: 04f83...612

[AnonymBruker]

Naturlig at man har empati for barna sine og til en viss grad lever seg inn i deres følelsesliv. Hadde ett eller flere av barna mine slitt veldig så er det jo naturlig at jeg også blir preget av det. 

Samtidig så tenker jeg at man som voksen også har et ansvar for å skille mellom situasjoner som er vanskelige på et generelt nivå og det som er læringssituasjoner for barnet. Barn skal, til en viss grad gjennom masse følelser og faser som oppleves som vanskelige for de, det lærer man masse av. Å oppleve at det finnes ulikhet, at noen barn har mer enn de, at de har mer enn andre igjen, og at noen ting går over eller er god læring. Hvis man som voksen lever seg inn i, og validerer disse følelsene så vil jo ikke barnet oppleve at dette er normalt eller forbipasserende. 

Anonymkode: 38638...e90

[undringshagen]

Så bra du har en bevissthet rundt dette. Da kan du faktisk gjøre noe med dette og ta vare på båndet dere har. 

Terapi kan høres ut som kan være til hjelp. 

Men start gjerne ganske raskt med noe eget. Det kan være en gammel hobby. Noe nytt som vekker en glede innerst i deg. Har du en partner så kanskje dere skal starte på noe sammen? For hvis du har det slik og du lever i et partnerskap så ser jeg for at kjærlighetsrelasjonen mellom dere er blitt litt dempet. 

Begynn å drømme. Fullstendig urealistisk i starten. Om det er å flytte til varmere strøk eller slutte jobben og reise et år. I slike drømmerier kan plutselig egne ønsker og følelser gro. 

Og du! Si gjerne nei til noen aktiviteter for barna. Fordi du må gjøre noe selv. Det er sunt for dem i det lange løp å se at foreldrene har egne behov. Det hjelper dem også som voksen. At de kan se at å være forelder kan bety at de kan bevare noe av seg selv. 

[AnonymBruker]

Kor gamle er borna dine, TS? ❤️ 

Anonymkode: 766d5...158

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 8.10.2024 den 10.47):

Jeg har et veldig aktivt liv utenom barna, men jeg har det også vondt når de har det vondt og er så glad når de er glad for noe. Har regnet dette som normal del av å være mamma egentlig. 

Jeg blir ikke sjalu på dem de blir sjalu på, da kan jeg heller være en fornuftig stemme, og det kan jeg også når de er lei seg og andre negative følgende, selv om jeg altså føler med barna angående om de har det godt eller vondt. Jeg tror som nevnt det er normalt å kjenne på om barna har det gode eller vondt, men det virker som det går for langt hos deg, og det tror jeg ikke er bra for verken deg eller dem. Du kan jo ikke støtte dem i noe eller være en klok stemme når du blir like satt ut av ting som dem. 

Terapi tenker jeg er fornuftig her. Også fordi du føler deg visket ut og som en skygge av deg selv. 

 

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Kor gamle er borna dine, TS? ❤️ 

Anonymkode: 766d5...158

De er 9 og 11 år

Anonymkode: e1919...f11

[Menchit]

Selv om du skjuler det for barna så merker det nok på et eller annet vis. Det er ikke sikkert de er klar over det selv en gang, men barn preges av voksne som ikke tåler følelsene deres. 

Et typisk eksempel kam være barn som slutter å vise negative følelser fordi de ikke forstår reaksjonen til den voksne, noe som kan gi ubehag, uro og angst.  Når barnet er lite og ikke forstår hvor uroen kommer fra (den voksne som sier en ting, men likevel uttrykker noe annet) kan barnet "gi seg selv" skylden for uroen og vende de negative følelsene innover mot seg selv. 

Senere når de er større og ser sammenhengen vil mange barn tilpasse seg for ikke å gjøre de voksne lei seg.

Utenom det er det jo mange fallgruver her,  økonomi feks, klarer du å holde igjen når barna ønsker seg dyre ting?  Holder du ut å sette grenser og gi konsekvenser som barna ikke er enige i?

Etterhvert som de blir større og voksne blir også problemene større og mer alvorlige. Hvis oppveksten er preget av  "bjørnetjenester"  kan jo det i seg selv gi problemer i ungdommen og voksenlivet. Og nye bekymringer for deg som mor, å hjelpe voksne barn kan være krevende, ikke sikkert de vil bli hjulpet. Hva gjør du da med de vonde følelsene som egentlig ikke ligger hos deg? Mange ender opp med å bli sinte, både på barnet og seg selv.

Anbefaler terapi