Nyfødt og samboer med ny jobb

[AnonymBruker]

Er jeg hormonell og urimelig eller? Samboeren min har lenge hatt lyst på ny jobb, da han ikke trivdes i den han hadde. Han hadde fast arbeidstid fra kl 07:00-15:00, og jeg savnet å få hjelp med ungene om morgningen. Så, mens jeg var gravid hjalp jeg han med å søke jobb andre steder. Han fikk da tilbud om, og takket ja til, en nattevaktstilling i en bolig. Han ble kjempe glad og har gledet seg til å starte. Problemet er at vi nettopp har fått barn nr. 3. Og nå skal han plutselig være borte både ettermiddager og netter. Jeg blir derfor mye alene med barna, og jeg synes ikke det er OK. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig å være en støttende kjæreste. Men slik situasjonen er nå er jeg kjempe sinna på han, og angrer meg på at jeg hjalp han å søke jobb. Hvis vår yngste på 14 dager og mellomste under 2 år begge trenger meg samtidig så sliter jeg. Jeg er redd hele tilværelsen bare blir stress for meg, og jeg får ingen tid til å nyte babyen min. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre..

Kanskje jeg er i ferd med å utvikle en depresjon. Jeg er ihvertfall ubeskrivelig sinna på samboer. Føler han har forlat meg når jeg trenger han mest. Nå sitter jeg her med alle barna som han også ønsket seg, alene.. 

Anonymkode: 6512e...cf8

[AnonymBruker]

Men da er han hjemme på morgener og dager, og kan hjelpe til dag. 

Og han får mye fri med nattarbeid. 

Anonymkode: 87942...74b

[AnonymBruker]

Han jobber ikke hver natt, og vil kunne hjelpe på morgener/ ettermiddager - eller?

Anonymkode: 7dcb4...5bf

[AnonymBruker]

Hjelper han ikke til på dagtid?

Anonymkode: c79ef...5b3

[AnonymBruker]

Ja, du er urimelig. Du hjalp ham med å finne stillingen. 

Anonymkode: b693f...80e

[BlåSwix]

Kan høres ut som at det ikke er jobben som er problemet, men mannen. Bidrar han ikke ellers?

[AnonymBruker]

Men om han jobber natt, så starter han vel på jobb rundt kl 22? 
 

Her jobbet jeg selv natt da vi hadde små barn, og syns selv det var det ultimate.

Når man jobber natt, så jobber man også færre vakter. Man er alltid tilgjengelig på ettermiddagene. 
 

Hos oss leverte mannen i barnehagen før jeg kom hjem. La meg til å sove, stod opp og ordnet middagen klar til de kom fra barnehage/jobb. Og hadde en rolig ettermiddag/kveld hjemme før jeg skulle på jobb igjen. 

Anonymkode: 85057...0e8

[AnonymBruker]

Jeg jobber natt og begynner kl 21.

Jobber 10 netter i mnd, mye fri. Aldri hatt så mye tid sammen med barna som nå.

 

Så jeg forstår ikke helt hva du mener?

Anonymkode: 6c081...ff8

[AnonymBruker]

Hva vil du egentlig - at han slutter å jobbe og går sammen med deg døgnet rundt? 

Du får ikke en som er der på morgenen og på ettermiddagen. På et eller annet tidspunkt må han være borte på jobb.

 

Anonymkode: 7c93c...36b

[AnonymBruker]

Jeg forstår. Mannen min jobber natt, og er da fraværende hele det døgnet han jobber nesten.  Må sove mye før første nattevakt, oppe i et par timer før mer søvn før de neste. Sover til langt på dag etter siste. Sliten de få dagene i mellom vaktene. Står veldig mye alene.

Anonymkode: 2e3c9...793

[AnonymBruker]

Du er urimelig. Han får friperioder, og har fri på dagtid selv om det går litt tid til å sove. Trivsel på jobb er også veldig viktig for et menneske. Økonomisk er vel også nattarbeid gunstig.

La ham komme i gang med den nye jobben, og lag dere gode rutiner på hvem som skal gjøre hva og når. Med 3 barn hadde det jo blitt veldig slitsomt uansett hvilken jobb han har.

Anonymkode: 25ee4...65d

[Carrot]

ja det er urimelig å komme med dette nå i ettertid siden du hjalp han søke og ikke sa noe tidligere i prosessen. 

[AnonymBruker]

Min mann jobber natt, og døgnet blir slik: sover på formiddag fra 08.30 - 15.00, spiser middag og slapper av/hobbyer/trening, sover 19.00 - 21.00, så jobb. Dette 7 døgn på rad. 

Etter dette er det 7 døgn fri, med samme døgnrytme, for døgnrytmen blir forskjøvet med nattarbeid.

Barn, hus og alt annet blir mitt ansvarsområde.

Jeg jobber dag, 100 %

Hele familien må være stille og ta hensyn til nattarbeiderens døgnrytme.

Anonymkode: 146cd...26c

[Nonstop1]

Virker ut ifra erfaringene som blir delt her litt som det kommer an på hvilken type mann du har ts. Hvis nattarbeid betyr at han melder seg helt ut av familielivet skjønner jeg frustrasjonen. Dersom han derimot sover ca. 8 timer og hjelper til som normalt resten av dagen tenker jeg det må tåles.

Men det at du hjalp han med å søke, og ikke sa imot når han tenkte på og etterhvert fikk jobbtilbudet gjør at det er urettferdig mot han at du blir sint, med mindre han forsømmer familien på fritiden. Og du er jo heller ikke alene. Er det jobbsituasjonen i seg selv som er problemet så er det like mye din skyld som hans at den endringen ble gjort.

Min mann må også ta morgenene alene med skolebarn og 1åring fordi jeg drar tidlig på jobb. Tror at det er relativt vanlig at en av 2 foreldre må ta den biten alene. Han er hjemme med 1åringen hele dagen, og lager oftest mat til oss, støvsuger og pusser opp. Til gjengjeld sørger jeg for å ta min del av klesvask, oppvask, og jeg tar alt nattevåk. Vasker og steller litt generelt (det gjør han også), og sørger for å ta med meg babyen hvis jeg drar ut av huset på ettermiddagen slik at han får litt tid hvor han får være for seg selv. I tillegg er jo arbeidet ikke noe jeg gjør av glede i seg selv fordi jeg elsker å bruke 9 timer om dagen på jobb, men fordi noen må forsørge familien vår.

Kanskje du må gi det litt tid og se hvordan det utvikler seg når dere får på plass litt rutiner? Det er ikke sikkert det blir så ille som du frykter.

Endret 8. oktober av Nonstop1